fbpx – Uten debatt, ingen fagutvikling Hopp til hovedinnhold

– Uten debatt, ingen fagutvikling

Bildet viser flere mikrofoner
NØDVENDIG: –  Vi mener denne debatten belyser sykepleiefagets kompleksitet og ønsker den velkommen. Ja vi mener til og med at debatten er helt nødvendig for å videreutvikle sykepleierfaget, skriver Roth Gjevjon og Rustøen. Illustrasjon: Mostphotos

– Sykepleiefaget er i utvikling. En forutsetning for å lykkes er gode faglige debatter, skriver innleggsforfatterne.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentenes holdning.

Fast spaltist i Sykepleien, Cathrine Krøger, sparket nylig i gang en debatt som synes å handle om sykepleieres selvbilde og virkelighetsbeskrivelser. Denne gangen kritiserer hun sin egen profesjon for å være «vår egen verste fiende».

Sykepleie som fag, profesjon og vitenskap har lange tradisjoner for ulike kunnskaps- og virkelighetssyn og polariserte debatter, både nasjonalt og internasjonalt. Vi slutter oss til Barbara Catharina Wendelbo som i sitt innlegg i debatten skriver at vi trenger ulike stemmer. Det løfter oss som gruppe og styrker sykepleie som både fag og profesjon.

Vi mener denne debatten belyser sykepleiefagets kompleksitet og ønsker den velkommen. Ja vi mener til og med at debatten er helt nødvendig for å videreutvikle sykepleiefaget.

Praksis versus teori

Krøger setter sykepleie som et praktisk fag opp mot sykepleie som et akademisk fag. Hun polemiserer med sin selverklærte kjepphest: «Den mangeårige underminering av praksis, på bekostning av ofte fjern teori, forskningsmetoder og et uttalt ønske om at en såkalt sykepleierkarriere burde bestå av en master og helst mer.»

Krøger mener videre at unge sykepleiere «kastes ut» i en klinisk hverdag og at de påviselig er svært dårlig rustet til å håndtere denne kliniske hverdagen. Her er det viktig å skille mellom fakta og synsing. Disse påstandene må stå for hennes egen regning.

Anners Lerdal viste i et innlegg i Sykepleien nylig til Bologna-erklæringen og de normale kompetanseløpene vi har i dag i høyere utdanning med bachelor, master og ph.d. Det er ingen grunn til at disse ikke skal gjelde for sykepleiere også.

Kompetanse krever oppdatert kunnskap og ferdigheter, men også evne til å stille de riktige spørsmålene, fatte de riktige beslutningene og bidra til forbedring og utvikling. Dette gjelder for alle, enten man har bachelorgrad, mastergrad eller doktorgrad, om man arbeider klinisk eller akademisk eller begge deler.

Klinikk og forskning hører sammen

Tradisjonelt har vi sykepleiere måttet velge mellom en klinisk eller en akademisk karriere. Dersom vi ville arbeide med forskning, sluttet vi med klinisk arbeid og begynte ved universitet eller høyskole. Denne trenden er i ferd med å snu nå.

Flere steder i Norge bygges det nå opp solide miljøer i klinikken hvor sykepleiere både forsker og arbeider klinisk. Men dessverre finnes fremdeles holdninger om at å ta en mastergrad eller doktorgrad ikke er forenlig med å arbeide klinisk. Mange arbeidsgivere vet ikke hva dette skal brukes til.

Det finnes i dag mange karriereveier for sykepleiere. Flere sykepleiere bør bli ledere på alle nivåer innen helsetjenestene. Noen av oss må bli forskere og utdannere. Alle sykepleiere har et ansvar for å utfordre og utvikle eget fag, enten gjennom kritisk vurdering av egen virksomhet, fagutvikling eller forskning.

Ensidighet gir dårlig kvalitet

En ensidig praktisk og oppgaveorientert tilnærming til sykepleiefaget mener vi – med forskning i ryggen – svekker kvaliteten på sykepleien. Vi må vite hva vi skal gjøre i ulike situasjoner. Vi må vite når, hvordan og ikke minst hvorfor. Det krever oppdatert kunnskap. Den kunnskapen er det sykepleiere som har valgt den akademiske karrierevei som sørger for.

Helsetjenesten og utdanningssektoren er i konkurranse med hverandre samtidig som de har et avhengighetsforhold. En annen fast spaltist i Sykepleien, dekan Pia Bing-Jonsson ved Universitetet i Sørøst-Norge, stilte det betimelige spørsmålet «Hvem skal utdanne morgendagens sykepleiere?».

Utdanningssektoren opplever nå et generasjonsskifte som gjør det krevende å rekruttere sykepleiere med utdanning på høyeste akademiske nivå til arbeid med utdanning av sykepleiere. Riktig vei å gå nå mener vi er å opprette flere delte stillinger mellom klinikk og universitet/høyskole. Det vil kunne bedre utdanningen av studentene, bidra til praksisnær og klinisk nyttig forskning, og det kan også styrke samhandlingen mellom utdanningssektoren og helsetjenestesektoren.

Sykepleie er et komplekst fag. Sykepleieutøvelsen er praktisk i seg selv, men må være basert på forskningsbasert kunnskap, klinisk erfaring og hensyn til pasienters og pårørendes behov, situasjon og ønsker. Det er ikke enten – eller. Det er både – og.

Les også:

– Hvem skal utdanne morgendagens sykepleiere?

BEKYMRET: – Jeg ønsker her å rette søkelyset mot den verdifulle sykepleielæreren fordi jeg er bekymret for manglende ettervekst av denne yrkesgruppen. Animasjon: Sissel Vetter / Foto: Stig M. Weston

– Vi står ikke bare overfor en akutt mangel på sykepleiere. Vi vil også mangle underviserne som skal utdanne dem. I løpet av syv år vil over 30 prosent av dagens sykepleielærere ha gått av med pensjon.

Regjeringen ved helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol og forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe har vært raskt ute med å vise at de tar helsepersonellkrisa på alvor.

De to ministrene har tildelt 300 nye studieplasser til sykepleierutdanning. Dette er helt avgjørende for at universitet og høyskoler skal få muligheten til å utdanne flere sykepleiere og sykepleiere med master- og spesialistutdanning.

Studieplasser er hovedfinansieringskilden til utdanningsvirksomhet, og jeg tror mange ledere i helsefaglig utdanning er glade for den politiske viljen til å satse på helse- og sosialfaglige utdanninger som vi ser nå.

For lite oppmerksomhet

Det er imidlertid en del som gjenstår for å sikre at vi utdanner tilstrekkelig med sykepleiere til helsetjenestene fremover.

Instituttleder ved Universitetet i Sørøst-Norge, Nina E. Blegen, peker på dette i sin kronikk i Aftenposten 19. desember 2021

Hun viser der til tre flaskehalser som kan gjøre det vanskelig:

  • regelverk,
  • praksisplasser og
  • sykepleielærere.

Jeg ønsker her å rette søkelyset mot den verdifulle sykepleielæreren fordi jeg er bekymret for manglende ettervekst av denne yrkesgruppen.

Sykepleielæreren er verdifull

Hvem er så sykepleielæreren? Vi har alle minner fra vår egen sykepleierutdanning og en eller flere lærere som gjorde inntrykk på oss. Fra min utdanning husker jeg kullansvarlig Ingunn som var så god på å sy de ulike fagene sammen og skape et sammenhengende studieløp.

Jeg husker «Ing» som lærte oss prosedyrer i «labben» og var overbærende med våre første famlende forsøk på injeksjonsteknikk og full kroppsvask i seng. Ikke minst fikk jeg et nært forhold til en av mine praksislærere, Anbjørg, som fulgte meg i en praksisperiode da jeg trengte det spesielt.

Selv om jeg nå vet at et utdanningsløp i stor grad avhenger av studentens egeninnsats og evne til å lære og utvikle seg, så var disse sykepleielærerne svært viktige for min dannelse som sykepleier. Jeg tror mange vil være enige med meg i at sykepleielæreren er verdifull.

Vi trenger forskningskompetanse

I dag er stillingstittelen egentlig ikke sykepleielærer. Vi har universitets-/høyskolelærer, -lektor, førsteamanuensis, førstelektor, professor og dosent. Slike titler kan være forvirrende for dem som ikke jobber på universitet eller høgskole, men de viser hvor høy utdanning vi har og hvilken kompetanse vi har utviklet.

Medarbeidere med alle disse stillingstitlene jobber i dag sammen i de ulike sykepleierutdanningene. Vi trenger alle sammen for å kunne tilby utdanning som er:

  • godt forankret i praksis i helsetjenestene,
  • bygd på solid kunnskap om å lære bort faget og, ikke minst,
  • er forskningsbasert.

Det er et lovfestet krav for å drive høyere utdanning at en viss andel av sykepleielærerne har forskningskompetanse. Det betyr at vi trenger sykepleiere som tar masterutdanning for så å ta en doktorgrad innen sykepleievitenskap. Og her er min bekymring: det er for få sykepleiere som tar doktorgrad og som står klare til å ta over når en stor andel av dagens sykepleielærere går inn i pensjonistenes rekker.

Det tar tid å bygge kompetanse

Tall fra medlemsregisteret viser at NSF har 1361 medlemmer som jobber ved universitet og høyskoler. Av disse vil 33 prosent gå av med pensjon innen 0–6 år, mens 62 prosent vil gå av med pensjon om sju år og fremover.

Det er med andre ord et stort behov for sykepleiere som ønsker å jobbe i utdanningene i tillegg til det store behovet for sykepleiere i helsetjenestene. Selv om ikke alle sykepleielærere må ha doktorgrad eller forskningskompetanse i form av et førstelektorløp, så er den store avgangen bekymringsfull når vi vet at slik kompetanse tar mange år å bygge opp; minimum tre år etter mastergrad, men ofte lenger enn det.

Utdanningsinstitusjonene er avhengig av å få rask tilgang til sykepleiere som ønsker å bygge en karriere i sykepleierutdanningene for at Norge skal klare å utdanne nok sykepleiere for fremtiden.

Konkurranse om arbeidskraft

Det kan være en utfordring at det ikke lenger er noe særlige lønnsfordeler for en sykepleier med mastergrad å velge å jobbe i høyere utdanning.

Det er mulig å se for seg at helsetjenestene og utdanningsinstitusjonene kan komme til å konkurrere om arbeidskraft. Det er en situasjon vi må forebygge og motvirke ved at vi sammen løser utfordringen med å få nok sykepleielærere.

Hvis vi får til et tett samarbeid mellom helsetjenestene som uttrykker sine kompetansebehov, utdanningsinstitusjonene som målbærer krav for å opprettholde gode utdanninger og myndigheter som legger til rette for god dimensjonering av arbeidskraft, så kan vi få det til.

Vi må få til å utdanne nok sykepleiere, men da trenger vi også nok sykepleielærere.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.