– Uten debatt, ingen fagutvikling

Fast spaltist i Sykepleien, Cathrine Krøger, sparket nylig i gang en debatt som synes å handle om sykepleieres selvbilde og virkelighetsbeskrivelser. Denne gangen kritiserer hun sin egen profesjon for å være «vår egen verste fiende».

Sykepleie som fag, profesjon og vitenskap har lange tradisjoner for ulike kunnskaps- og virkelighetssyn og polariserte debatter, både nasjonalt og internasjonalt. Vi slutter oss til Barbara Catharina Wendelbo som i sitt innlegg i debatten skriver at vi trenger ulike stemmer. Det løfter oss som gruppe og styrker sykepleie som både fag og profesjon.

Vi mener denne debatten belyser sykepleiefagets kompleksitet og ønsker den velkommen. Ja vi mener til og med at debatten er helt nødvendig for å videreutvikle sykepleiefaget.

Praksis versus teori

Krøger setter sykepleie som et praktisk fag opp mot sykepleie som et akademisk fag. Hun polemiserer med sin selverklærte kjepphest: «Den mangeårige underminering av praksis, på bekostning av ofte fjern teori, forskningsmetoder og et uttalt ønske om at en såkalt sykepleierkarriere burde bestå av en master og helst mer.»

Krøger mener videre at unge sykepleiere «kastes ut» i en klinisk hverdag og at de påviselig er svært dårlig rustet til å håndtere denne kliniske hverdagen. Her er det viktig å skille mellom fakta og synsing. Disse påstandene må stå for hennes egen regning.

Anners Lerdal viste i et innlegg i Sykepleien nylig til Bologna-erklæringen og de normale kompetanseløpene vi har i dag i høyere utdanning med bachelor, master og ph.d. Det er ingen grunn til at disse ikke skal gjelde for sykepleiere også.

Kompetanse krever oppdatert kunnskap og ferdigheter, men også evne til å stille de riktige spørsmålene, fatte de riktige beslutningene og bidra til forbedring og utvikling. Dette gjelder for alle, enten man har bachelorgrad, mastergrad eller doktorgrad, om man arbeider klinisk eller akademisk eller begge deler.

Klinikk og forskning hører sammen

Tradisjonelt har vi sykepleiere måttet velge mellom en klinisk eller en akademisk karriere. Dersom vi ville arbeide med forskning, sluttet vi med klinisk arbeid og begynte ved universitet eller høyskole. Denne trenden er i ferd med å snu nå.

Flere steder i Norge bygges det nå opp solide miljøer i klinikken hvor sykepleiere både forsker og arbeider klinisk. Men dessverre finnes fremdeles holdninger om at å ta en mastergrad eller doktorgrad ikke er forenlig med å arbeide klinisk. Mange arbeidsgivere vet ikke hva dette skal brukes til.

Det finnes i dag mange karriereveier for sykepleiere. Flere sykepleiere bør bli ledere på alle nivåer innen helsetjenestene. Noen av oss må bli forskere og utdannere. Alle sykepleiere har et ansvar for å utfordre og utvikle eget fag, enten gjennom kritisk vurdering av egen virksomhet, fagutvikling eller forskning.

Ensidighet gir dårlig kvalitet

En ensidig praktisk og oppgaveorientert tilnærming til sykepleiefaget mener vi – med forskning i ryggen – svekker kvaliteten på sykepleien. Vi må vite hva vi skal gjøre i ulike situasjoner. Vi må vite når, hvordan og ikke minst hvorfor. Det krever oppdatert kunnskap. Den kunnskapen er det sykepleiere som har valgt den akademiske karrierevei som sørger for.

Helsetjenesten og utdanningssektoren er i konkurranse med hverandre samtidig som de har et avhengighetsforhold. En annen fast spaltist i Sykepleien, dekan Pia Bing-Jonsson ved Universitetet i Sørøst-Norge, stilte det betimelige spørsmålet «Hvem skal utdanne morgendagens sykepleiere?».

Utdanningssektoren opplever nå et generasjonsskifte som gjør det krevende å rekruttere sykepleiere med utdanning på høyeste akademiske nivå til arbeid med utdanning av sykepleiere. Riktig vei å gå nå mener vi er å opprette flere delte stillinger mellom klinikk og universitet/høyskole. Det vil kunne bedre utdanningen av studentene, bidra til praksisnær og klinisk nyttig forskning, og det kan også styrke samhandlingen mellom utdanningssektoren og helsetjenestesektoren.

Sykepleie er et komplekst fag. Sykepleieutøvelsen er praktisk i seg selv, men må være basert på forskningsbasert kunnskap, klinisk erfaring og hensyn til pasienters og pårørendes behov, situasjon og ønsker. Det er ikke enten – eller. Det er både – og.