fbpx – Hvorfor er vi så redde for å glemme? Hopp til hovedinnhold

– Hvorfor er vi så redde for å glemme?

Bildet viser et fotoapparat som henger på en gren i skogen. Det er vinter.
MINNER: – Minner binder oss mennesker sammen. De er verdifulle samlingspunkt samtidig som de knytter oss fast til livet vi lever. Mister vi minnene, mister vi vårt eget liv på sett og vis, skriver innleggsforfatteren. Foto: Wandt fotografi / Mostphotos

– Ubevisst bærer vi en forventning i oss om at ting skal være som før. At en mamma skal være klar i hodet, ved sine fulle fem og like stødig som hun alltid har vært. Men hva når mamma ikke lenger er helt den samme? spør Marianne Nymo.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Jeg kan kjøre av sted i bilen, nesten helt uten å tenke. Det ligger bare som en kjede av handlinger etter hverandre. Plutselig skvetter jeg til og tenker: Hvor skal jeg egentlig nå? Det går noen sekunder, og det føles som et langt mareritt. Bang, så husker jeg og kan puste lettet ut.

Noen ganger kan jeg gruble over om det jeg husker, kommer fra mine egne minner. Eller har historien blitt fortalt så mange ganger at jeg tror jeg husker den? Kan det være bilder fra et album, er det de jeg husker? Kan jeg stole på minnene jeg har?

Minnene kan forsvinne

Hukommelsen gir oss spontane påminnelser. Vi kan spise noe som sender oss tilbake til bestemors kjøkken. Vi ser et kjent fjes på gaten, hører en sang på radioen, og minnene dukker bare opp. Sansene våre forbinder forskjellige opplevelser med hverandre.

Øyeblikk blir til minner. Livet gir oss en samling av minner. De forteller om livet vi har levd og hvem vi er. Minner binder oss mennesker sammen. De er verdifulle samlingspunkt samtidig som de knytter oss fast til livet vi lever. Mister vi minnene, mister vi vårt eget liv på sett og vis.

Vi sier at minnene kan ingen ta fra oss, men så vet vi så inderlig godt at det ikke stemmer.

Etter hvert som tiden renner gjennom oss, glemmer vi raskere enn vi lærer oss nye ting. Vi lever lengre, og for mange vil nok hodet svikte før kroppen.

Normalt å være litt glemsk

Hvert år får cirka 10 000 nye personer demenssykdom. Ifølge Nasjonalforeningen for folkehelse lider i underkant av 100 000 mennesker av demens. Det vil si at sjansen er ganske liten for at vi i årene som kommer kan leve livet helt uten å møte demens på nært hold i familien eller vennekretsen vår.

Likevel er det viktig å påpeke at hukommelsen svekkes naturlig med alderen uten at det betyr at vi rammes av demens. Det er mange andre årsaker som kan ligge bak sviktende hukommelse.

Koronakrisen kan gi et godt bilde på det. I lang tid har vi opplevd mye arbeid foran skjerm, redusert sosial kontakt, mindre fysisk aktivitet, endret søvnmønster og i tillegg mange bekymringer om smitte, sykdom og vaksinasjon. Nettopp derfor opplever mange å være litt glemske uten at det er noe unormalt ved det.

Men det er skremmende å glemme avtaler, navn eller hvor bilnøklene ligger. For det setter fort tankene i gang, og de er det ikke alltid like enkelt å holde styr på.

Vi må klare å se bak diagnosen

Når vi kommer i en viss alder, er å glemme en påminnelse om at vi blir eldre. Samtidig blir det ganske tydelig for oss at vi ikke lenger har full kontroll. Frykten for døden og angsten for alderdommen er ikke noe nytt fenomen. Selv om vi ikke vil bli gamle, vil vi jo heller ikke dø. Noe som er et rart paradoks.

Det er viktig å huske at mennesker med demens bare har en ting felles og det er at de har en demenssykdom. De går denne sykdommen i møte med en hel personlighet og har et helt liv med seg i bagasjen. Og selv om sykdommen endrer hvem de var, så er de ikke borte. De blir aldri bare sykdommen. Vi må klare å se mennesket bak diagnosen.

Se for deg en mamma som alltid mestret enhver situasjon. Alltid sterk og stødig. Alltid visste råd. Med ett virrer hun hjelpeløst rundt, kommer med mistenksomme utrop og mestrer ikke hverdagen. Hun glir mellom fortid og nåtid, og uten stans trenger fortiden inn og overskygger virkeligheten. Det er som hun segner om under tyngden av alle tapene hun opplever.

Hvilken verdi får den rammede?

Smerten det er å glemme, den jeg har vært, den jeg er her og nå, og den jeg er sammen med andre mennesker, gjør verden raskt til et skummelt sted å være.

Ubevisst bærer vi en forventning i oss om at ting skal være som før. At en mamma skal være klar i hodet, ved sine fulle fem og like stødig som hun alltid har vært. Men hva når mamma ikke lenger er helt den samme?

Hvilken verdi får hun i samfunnet vårt når vi ikke evner å se at demens rammer mennesker som har levd lange, rike liv. Hva skal til for at demensrammede får være en likeverdig del av fellesskapet og blir bekreftet som fullverdige mennesker?

Les også:

– Vi må skape et mer demensvennlig samfunn

Bildet viser en eldre mann som omfavner en eldre kvinne mens han kysser henne på pannen.
ET FULLVERDIG LIV: – Skal vi klare å takle demensbølgen har vi ikke noe annet valg enn å skape et mer demensvennlig samfunn. Kun da vil både den demenssyke og pårørende kunne leve fullverdige liv, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

– Demenssykdom trenger ansikter, og den trenger stemmer. Den trenger forståelse, kunnskap, raushet og et samfunn som er åpent og inkluderende, skriver Tor Engevik.

Det hender at godt voksne, kjente og profilerte mennesker forsvinner fra rampelyset uten en åpenbar årsak. En gang iblant opplever vi at de samme menneskene på et senere tidspunkt står frem og gir ansikt til en sykdom som på mange måter har fratatt dem deres identitet, karriere og det livet de kjente.

Deres pårørende har stått støtt ved deres side, villig til å dele noe som er personlig og sårt for at vi andre skal forstå. Anerkjente politikere og skuespillere har vært i denne gruppen, men også helt vanlige mennesker har delt sine historier for å rette søkelyset på en sykdom som trenger all den oppmerksomhet den kan få.

Virkeligheten må vises

Bare denne sommeren har flere ofret hele ferien for å bestige de høyeste toppene, eller å gå Norge på langs for å skaffe sårt tiltrengte midler til institusjoner som forsker på demens. Bidragene har strømmet på, og penger har blitt omgjort til ny og verdifull kunnskap. 

For mange betyr det mye at noen våger å vise frem en virkelighet og en hverdag som kan være krevende og til tider både uverdig og belagt med skam. Demenssykdom trenger ansikter, og den trenger stemmer. Den trenger forståelse, kunnskap, raushet og et samfunn som er åpent og inkluderende.

Statistikken er dyster

Norges befolkning blir eldre, og vi får stadig flere funksjonsfriske leveår. Det er positivt at vi holder oss friske og blir eldre, men den økende alderen fører også til at flere av oss vil få diagnosen demens.

I Demensplan 2020 anslås det at 78 000 mennesker lever med sykdommen i Norge i dag, men ifølge Folkehelseinstituttet viser nyere forskning at tallet er høyere.

Økt forekomst av demens vil gi oss som sykepleiere og samfunn store utfordringer. 

Sannsynligvis er det over 100 000 mennesker i Norge som lever med demenssykdom. Det blir ikke bedre når forskningssjefen ved Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse, Geir Selbekk, forbereder oss på at antallet vil være godt over det dobbelte i 2050.

Statistikken er dyster, og det er åpenbart at økt forekomst av demens vil gi oss som sykepleiere og samfunnet store utfordringer. 

Vi må tenke nytt

Politikere, kommunale planleggere og helsepersonell i alle deler av helsetjenesten vil få krevende oppgaver fremover, og tiden jobber mot oss.

Mange av oss sykepleiere som i dag gir nødvendig helsehjelp, pleie og omsorg til denne pasientgruppen vil selv kunne bli rammet av sykdommen, og enda flere vil bli pårørende. Samtidig sliter vi med å rekruttere dem som skal ta hånd om bølgen som kommer. 

Dette fordrer at vi må tenke nytt. Storsamfunnet må rigges, rustes og settes i stand til å håndtere utfordringen, og kunnskapsdeling, opplæring og inkludering må være første steg.

Pårørende og frivillige må involveres og koples på, innovasjon må på agendaen, og vi må lære av dem som har lyktes med å tenke stort og nytt.

Pårørende må også ivaretas

Vi må skape et demensvennlig samfunn. Vi trenger et åpent og inkluderende samfunn for alle som lever med en demenssykdom og deres pårørende. Vi har behov for at de som er rammet blir hørt og ivaretatt lengst mulig der de kjenner seg trygg.

Vi behøver tilbud til dem på kvelden, i helger og i høytider.

Vi behøver tilbud til dem på kvelden, i helger og i høytider. Og vi må ta godt vare på pårørende. De har behov for både kursing, samtaleterapi og at vi åpent snakker om demens slik at vi sammen kan lage gode ordninger for dem som rammes.

Alle skal ha et fullverdig liv

Vi må ha aktivitetsvenner som stiller opp der det er behov, og vi må gi den lokale kjøpmannen, bussjåføren og naboen den kunnskapen som skal til for å forstå at den endrede atferden har en forklaring. Kunnskap kan gi dem den tryggheten som trengs for at de skal kunne håndtere den demenssykes væremåter. 

Sykepleiere som til daglig arbeider med pasientgruppen, opparbeider seg verdifull erfaring. Når faglig kunnskap og erfaringskompetanse suppleres med faglig påfyll, gir dette de beste forutsetningene i møte med pasientene. Det gir også det beste grunnlaget for kollegaveiledning og -støtte.

Skal vi klare å takle demensbølgen har vi ikke noe annet valg enn å skape et mer demensvennlig samfunn. Kun da vil både den demenssyke og pårørende kunne leve fullverdige liv.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.