– Vi må skape et mer demensvennlig samfunn

Det hender at godt voksne, kjente og profilerte mennesker forsvinner fra rampelyset uten en åpenbar årsak. En gang iblant opplever vi at de samme menneskene på et senere tidspunkt står frem og gir ansikt til en sykdom som på mange måter har fratatt dem deres identitet, karriere og det livet de kjente.

Deres pårørende har stått støtt ved deres side, villig til å dele noe som er personlig og sårt for at vi andre skal forstå. Anerkjente politikere og skuespillere har vært i denne gruppen, men også helt vanlige mennesker har delt sine historier for å rette søkelyset på en sykdom som trenger all den oppmerksomhet den kan få.

Virkeligheten må vises

Bare denne sommeren har flere ofret hele ferien for å bestige de høyeste toppene, eller å gå Norge på langs for å skaffe sårt tiltrengte midler til institusjoner som forsker på demens. Bidragene har strømmet på, og penger har blitt omgjort til ny og verdifull kunnskap. 

For mange betyr det mye at noen våger å vise frem en virkelighet og en hverdag som kan være krevende og til tider både uverdig og belagt med skam. Demenssykdom trenger ansikter, og den trenger stemmer. Den trenger forståelse, kunnskap, raushet og et samfunn som er åpent og inkluderende.

Statistikken er dyster

Norges befolkning blir eldre, og vi får stadig flere funksjonsfriske leveår. Det er positivt at vi holder oss friske og blir eldre, men den økende alderen fører også til at flere av oss vil få diagnosen demens.

I Demensplan 2020 anslås det at 78 000 mennesker lever med sykdommen i Norge i dag, men ifølge Folkehelseinstituttet viser nyere forskning at tallet er høyere.

Sannsynligvis er det over 100 000 mennesker i Norge som lever med demenssykdom. Det blir ikke bedre når forskningssjefen ved Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse, Geir Selbekk, forbereder oss på at antallet vil være godt over det dobbelte i 2050.

Statistikken er dyster, og det er åpenbart at økt forekomst av demens vil gi oss som sykepleiere og samfunnet store utfordringer. 

Vi må tenke nytt

Politikere, kommunale planleggere og helsepersonell i alle deler av helsetjenesten vil få krevende oppgaver fremover, og tiden jobber mot oss.

Mange av oss sykepleiere som i dag gir nødvendig helsehjelp, pleie og omsorg til denne pasientgruppen vil selv kunne bli rammet av sykdommen, og enda flere vil bli pårørende. Samtidig sliter vi med å rekruttere dem som skal ta hånd om bølgen som kommer. 

Dette fordrer at vi må tenke nytt. Storsamfunnet må rigges, rustes og settes i stand til å håndtere utfordringen, og kunnskapsdeling, opplæring og inkludering må være første steg.

Pårørende og frivillige må involveres og koples på, innovasjon må på agendaen, og vi må lære av dem som har lyktes med å tenke stort og nytt.

Pårørende må også ivaretas

Vi må skape et demensvennlig samfunn. Vi trenger et åpent og inkluderende samfunn for alle som lever med en demenssykdom og deres pårørende. Vi har behov for at de som er rammet blir hørt og ivaretatt lengst mulig – der de kjenner seg trygg.

Vi behøver tilbud til dem på kvelden, i helger og i høytider.

Vi behøver tilbud til dem på kvelden, i helger og i høytider. Og vi må ta godt vare på pårørende. De har behov for både kursing, samtaleterapi og at vi åpent snakker om demens slik at vi sammen kan lage gode ordninger for dem som rammes.

Alle skal ha et fullverdig liv

Vi må ha aktivitetsvenner som stiller opp der det er behov, og vi må gi den lokale kjøpmannen, bussjåføren og naboen den kunnskapen som skal til for å forstå at den endrede atferden har en forklaring. Kunnskap kan gi dem den tryggheten som trengs for at de skal kunne håndtere den demenssykes væremåter. 

Sykepleiere som til daglig arbeider med pasientgruppen, opparbeider seg verdifull erfaring. Når faglig kunnskap og erfaringskompetanse suppleres med faglig påfyll, gir dette de beste forutsetningene i møte med pasientene. Det gir også det beste grunnlaget for kollegaveiledning og -støtte.

Skal vi klare å takle demensbølgen har vi ikke noe annet valg enn å skape et mer demensvennlig samfunn. Kun da vil både den demenssyke og pårørende kunne leve fullverdige liv.