Fins ingen unnskyldning for ikke å prioritere barn og unges psykiske helse

Det var et dystert bilde Undersøkelseskommisjonen for helsetjenesten (Ukom) tegnet da de i mars 2021 la frem sin rapport om barn og unges psykiske helse etter et år med pandemi. I dag kom rapporten etter to år med pandemi. Den er, for å si det forsiktig, deprimerende lesning.

Det har vært en betydelig økning i behovet for psykisk helsehjelp til barn og unge det siste året. Tørre tall og fakta viser en voldsom økning i antall unge med spiseforstyrrelser, ADHD, angst, depresjon og andre alvorlige psykiske lidelser.

Utfordringene er mer alvorlige, og de rammer i stadig yngre alder. Det er alvorlig.

Riktignok fastslår den ferske rapporten fra Ukom at det var flere barn og unge som fikk hjelp i det andre året med pandemi enn i det første. Samtidig er det flere enn noen gang som ikke får hjelpen de trenger. Helsetjenesten har med andre ord ikke klart å øke kapasiteten i tråd med det økte behovet. Det er nå et etterslep som vil kunne få alvorlige konsekvenser i lang tid fremover.

Mistet trygge fristeder

At mange av smitteverntiltakene som er gjort gjennom pandemien har fått store konsekvenser for barn og unges psykisk helse, kan ikke overraske noen.

Da pandemien begynte vinteren 2020, stengte skoler og barnehager ned. Trening og andre vanlige aktiviteter for barn og unge ble forbudt. Foreldrene ble sendt hjem på ubestemt tid, noen ble permittert eller ble sagt opp. Alle skulle begrense antall personer vi var sammen med. Vi ble isolert hjemme. Våre sosiale arenaer ble borte.

For noen barn og unge er nettopp skole, barnehage, trening, fritidsaktiviteter og samvær med andre barn deres fristed. For dem er ikke hjemmet en trygg havn.

Disse barna kan ha foreldre med psykiske lidelser og rusutfordringer. Foreldre som krangler og slår. Eller de kan ha foreldre med andre helseplager og utfordringer som gjør at barn og unge ikke har de forholdene hjemme som de bør og skal ha. For disse barna er mestringsarenaene primært utenfor hjemmet. For dem er det helt sentralt at de har et liv utenfor husets fire vegger. Det gjør at de mestrer de vanskelige forholdene hjemme.

Hensynet måtte vike

I tillegg til at disse arenaene er et fristed, er det også primært her barn og unge som sliter fanges opp. Av lærere, helsesykepleiere eller andre voksne de er i kontakt med. Mens pandemien kanskje gjorde forholdene hjemme enda vanskeligere, forsvant mestringsarenaene og stedene hvor deres problemer kunne blitt avdekket.

Samtidig kom bekymringene knyttet til selve pandemien. De rammet også barn som tidligere ikke hadde psykiske helseutfordringer.

Alt dette ble satt i spill da smitteverntiltakene ble innført. Det manglet ikke på advarsler mot konsekvensene. Men hensynet til barn og unge måte vike for hensynet til smittevern, og redselen for en pandemi helt ute av kontroll. Selvsagt var valgene våre øverste helseledere måtte ta, ikke lette. Situasjonen var uoversiktlig.

En varslet katastrofe

Jeg skal vokte meg vel for å bruke ordet katastrofe i en tid hvor en fryktelig krig herjer i Europa, og en pandemi har snudd livene til folk opp ned i to år. Når jeg likevel gjør det, er det fordi mange barn og unge nå betaler en så skyhøy pris for de prioriteringene som er gjort under pandemien at det kan få store konsekvenser for deres liv i mange, mange år fremover.

Det er dessverre ikke sånn at tallene Ukom presenterer i dag, er et øyeblikksbilde som lett kan fikses. Vi snakker om alvorlige psykiske lidelser blant barn og unge. Mennesker som har fremtiden foran seg, men som nå av ulike grunner har fått en betydelig brattere bakke inn i voksenlivet enn de burde hatt. For dem treffer ordet katastrofe antakelig godt.

Vanskelig å begripe

At de ansvarlige i helsetjenestene, både i kommuner og i spesialisthelsetjenesten, ikke har tatt mer tak i barn og unges psykiske helse under pandemien enn det dagens rapport tyder på, er vanskelig å begripe. I en tid der behovet for økt tilbud både for forebygging, tidlig intervensjon og behandling er åpenbart, reduseres mange av tilbudene.

Det henger kanskje sammen med at fagfeltet psykisk helse og rus generelt er et stebarn i norsk helsetjeneste. Feltet har aldri fått den prioriteten det burde. Til tross for at den ene helseministeren etter den andre har forsøkt. Til tross for handlingsplaner og satsinger, så er det somatisk helse som blir budsjettvinneren år etter år.

Vår forrige helseminister Bent Høie (H) hadde samme marsordre til spesialisthelsetjenesten hvert år i de åtte årene han satt som øverste leder: Psykisk helsevern og rus skal prioriteres høyere enn somatisk helse. Det skjedde ikke. Nå er det helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol (Ap) som lover bot og bedring.

Ros til fotfolket – ris til de ansvarlige

Hvorfor helsetjenesten ikke følger opp mer enn den gjør, handler om prioriteringer, ressurser og ledelse. Det er et politisk ansvar å prioritere og sikre ressurser nok. Og det er og blir et overordnet lederansvar å prioritere psykisk helse og rus. Vi har en svært god helsetjeneste her til lands, og vi har fagfolk på et nivå som mange land misunner oss. Det gjelder også tilbudet innen psykisk helsevern og rus.

Det skal sies at årsakene til prioriteringene som blir gjort, er mange og sammensatte. Etterpåklokskap er den enkleste vitenskap.

Det er også grunn til å berømme hever eneste sykepleier og annet helsepersonell som hver dag har strukket seg langt for å hjelpe barn og unge og deres familier. De fortjener ros for innsatsen og terningkast seks. Rammene de har fått og prioriteringene fra øverste hold derimot, får ikke terningkast seks fra meg.

Krever handling

Dagens rapport fra Ukom sender en tydelig beskjed til dem som sitter med ansvaret. Dere har ikke levert godt nok. Barn og unges behov for psykisk helsehjelp øker. Deres pasientsikkerhet er truet. Nå må dere levere.

Dere har ikke noe valg.