fbpx – Privatisering er løsningen på lav sykepleierlønn og for høy arbeidsbelastning Hopp til hovedinnhold

– Privatisering er løsningen på lav sykepleierlønn og for høy arbeidsbelastning

Bildet viser en kvinne som vrenger bukslummene
PRIVAT VS. OFFENTLIG: – At private arbeidsgivere gir bedre lønn og ofte bedre arbeidsvilkår, kan man også se i Norge. Private helseinstitusjoner gir som hovedregel høyere lønn enn det offentlige, skriver Oddbjørn Sjursen og Hermine Hultman. Illustrasjonsfoto: Andrey Popov / Mostphotos

– Mange skriver om sykepleiere som opplever at de overbelastes på jobb, og at de synes at lønnen de får som sykepleiere i Norge ikke står i forhold til arbeidsinnsatsen, skriver innleggsforfatterne.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentenes holdning.

 Sykepleier Rita Storli er den siste som har skrevet om dette. Hun skriver:

«Vi er kronisk underbemannet, det blir ikke leid inn folk ved sykdom, folk får ikke hele stillinger, og lønna vår har ikke på mange år hengt med på reallønnsveksten. Vi har sagt ifra, gang på gang, år etter år. Men har vi blitt hørt? Nei!»

Videre skriver hun:

«Landet «stenges» for å spare helsevesenet, men dette er bare en sinnssykt dårlig unnskyldning for dårlige prioriteringer og lite innsikt fra våre toppledere.»

Mangel på intensivplasser

Rita Storli har helt rett i det vi siterer henne på. Den borgerlige regjeringsperioden til Erna Solberg varte i åtte år. I Nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa fra oktober 2014 ble det anbefalt å øke intensivkapasiteten til 1400 plasser. Det ble aldri gjort.

Ifølge Aftenposten var det 289 intensivplasser i mars 2020 da pandemien begynte i Norge. I mars 2021 var det 278 intensivplasser, altså 11 færre. At antallet intensivplasser fortsatt er på 278, ble bekreftet av divisjonsdirektør Johan Torgersen i Helsedirektoratet i desember 2021.

Heller ikke den røde regjeringen til Jonas Gahr Støre har planlagt å øke antallet intensivplasser, til tross for at regjeringen valgte å stenge ned Norge av hensyn til helsevesenet nå i vinter.

I stedet for å umiddelbart øke antall intensivplasser for å unngå nedstengning, valgte den sittende regjeringen å be om en ny utredning. Erna Solbergs regjering gjorde det samme ved starten av pandemien og ba de regionale helseforetakene om å utrede behovet for flere intensivplasser.

Mangel på kompetanse

Til tross for at 20 prosent færre pasienter ble innlagt på sykehus med alvorlige luftveisinfeksjoner i desember 2021 sammenliknet med desember i årene 2017, 2018 og 2019 før pandemien, stengte Støre-regjeringen ned Norge. Det ble gjort for å beskytte helsevesenet fra å bli overbelastet.

Har stortingspolitikerne laget et helsevesen som ikke lenger har kapasitet til å håndtere luftveisinfeksjonene man får om vinteren? Må vi forvente at politikerne fremover vil stenge ned samfunnet for å unngå overbelastning av helsevesenet?

Vi er av den oppfatning at denne pandemien har vist at stortingspolitikerne og karrierepolitikerne som blir helseministre og statsministre, mangler kompetanse til å styre et helsevesen. Vi bør endre strukturen i det norske helsevesenet og sørge for at det er mindre avstand mellom beslutningstakere, pasienter og leger.

Høyere lønn ved privatisering

I Sveits har de et privat helsevesen med pålagt helseforsikring. Sveits anses av mange å ha et av de aller beste helsesystemene i verden. I Sveits får dem med lavest inntekt betalt sin helseforsikring av det offentlige. Der er det mye høyere antall intensivplasser i forhold til befolkningen.

I Norge har vi cirka 278 intensivsykehusplasser med en befolkning på om lag 5,5 millioner. I Sveits har de cirka 1500 intensivsykehusplasser med en befolkning på om lag 8 millioner.

En annen konsekvens av å få et privat helsevesen, er at lønnen til sykepleiere vil øke betydelig. I Sveits er lønnen til sykepleiere på 79 000 sveitsiske franc, noe som tilsvarer 772 000 kroner med en vekslingskurs på 9,77 kroner per sveitsiske franc. Det er betydelig høyere enn gjennomsnittslønnen til norske sykepleiere på 566 520 kroner.

At private arbeidsgivere gir bedre lønn og ofte bedre arbeidsvilkår, kan man også se i Norge. Private helseinstitusjoner gir som hovedregel høyere lønn enn det offentlige.

Les også:

– Jeg vil ikke bli vant til å ikke yte nødvendig helsehjelp

EN SMELL: – Mitt inntrykk er at mange går på en liten «smell» etter et par år. Den første perioden som sykepleier ønsker man å tilfredsstille alle. Så lærer man kanskje å holde ting litt på avstand og ikke ta alt innover seg, skriver sykepleierstudenten. Foto: Kristin Henriksen / NSF

– Fra første dag som sykepleierstudent har jeg hatt én frykt for arbeidslivet. Jeg frykter at jeg, som sykepleier, ikke skal få gjort det jeg skal for pasientene mine, skriver innleggsforfatteren.

Jeg frykter at jeg ikke skal få gjort den jobben jeg er lært opp til å gjøre etter tre år på universitetet. Det vil i så fall være en enorm psykisk påkjenning.

Se for deg dette! Du ser et barn som har falt og slått seg. Du vet hva barnet trenger litt sårstell og et plaster. Men du har ikke muligheten til å hjelpe barnet. Hvordan ville du følt deg da? Kanskje du ville følt på avmakt og håpløshet. Og tenk deg at du måtte bære med deg disse følelsene dag ut og dag inn, på jobb og etter jobb. Over tid blir det til et gnagsår i sjelen.

Vil jeg egentlig dette?

Realiteten er at, jo lenger ut i studiet jeg kommer, jo mer går det opp for meg at jeg sannsynligvis kommer til å kjenne på det uansett hvor jeg begynner å jobbe.

Jeg hører allerede kolleger sier «du blir vant til det» og «du lærer deg å jobbe raskere». Jeg spør meg selv: «vil jeg kunne venne meg til det? Vil jeg egentlig jobbe raskere?».

Fordi, som så mange andre, vender jeg blikket innover av slike kommentarer. Jeg blir selvkritisk og granskende. Jeg lurer på hvorfor akkurat jeg ikke rekker over alt.

Jeg ønsker å bry meg

Mitt inntrykk er at mange går på en liten «smell» etter et par år. Den første perioden som sykepleier ønsker man å tilfredsstille alle. Man prøver å rekke over alt og sier aldri nei, og man ønsker å klare ting selv. Så lærer man kanskje å holde ting litt på avstand og ikke ta alt innover seg.

Det er tross alt mennesker det er snakk om

Selv er jeg redd for at det som virker som en nødvendig tilpasning skal føre til at jeg ikke bryr meg nok. Samtidig tenker jeg at det kanskje ligger i vår natur å ta avstand etter hvert. Rett og slett fordi det blir for tøft å ta innover seg at ting er som de er.

Selvfølgelig er det ubehagelig å anerkjenne at en pasient måtte tisse i bleien fordi jeg ikke hadde tid til å følge henne på do. Det er tross alt mennesker det er snakk om. Er det dette jeg skal bli vant til?

Tid er viktig

I løpet av disse årene har jeg også begynt å lure på om det som trigget lysten til å bli sykepleier, i utgangspunktet er de tingene jeg muligens ikke kommer til å rekke å gjøre når jeg er ferdig utdannet. Det beste jeg visste i jobben som assistent, var å sette meg ned sammen med en pasient ansikt til ansikt.

Det beste jeg vet er å ha den gode samtalen med pasientene om livet og døden. Hvor har de reist, og hva har de opplevd i livet på godt og vondt? Det er samtaler som gir innsikt i hvilket menneske som sitter foran meg i sykehussengen. Hvem var du før du ble syk? Hva er viktig for akkurat deg?

Samtaler er helsefremmende for pasienten og viktig for at de skal føle seg sett og anerkjent som menneske. Samtaler er også nødvendige fra et sykepleierfaglig perspektiv for å kunne gi holistisk sykepleie. Likevel har jeg inntrykk av at slike samtaler havner langt nede på prioriteringslisten når det koker på jobb.

Jeg vil gjøre en forskjell

Jeg elsker yrket jeg utdanner meg til å bli. Jeg elsker menneskemøtene og de gode samtalene. Jeg vil være med å påvirke menneskers liv når de blir født, er i krise, eller i siste fase av livet. Jeg håper å gjøre en forskjell for noen, om så bare for én.

Alle disse øyeblikkene gir meg påfyll og motivasjon til å fortsette i yrket

Alle disse øyeblikkene gir meg påfyll og motivasjon til å fortsette i yrket. Og sammen utgjør de en motvekt til alle de kjipe øyeblikkene fra kaotiske vakter med dårlig bemanning, til dødsfall og triste skjebner. Derfor frykter jeg fortsatt følelsen av å ikke få gitt pasientene mine den hjelpen de skal ha.

Vi må si ifra

Nei, jeg vil ikke bli vant til å ikke yte den helsehjelpen pasientene mine skal ha. Jeg håper derimot at jeg tør å si ifra til mine ledere. Både på vegne av pasienter, mine kolleger og meg selv.

Til syvende og sist handler det om å berge fremtidens helsetjeneste og sørge for en bærekraftig helsetjeneste der helsepersonell orker å stå i yrket – uten å ofre egen helse.

Det handler om at pasientene får faglig forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp. Til syvende og sist er det vårt felles ansvar å si ifra. Samtidig må vi forstå at det ikke er vår feil. Vi må plassere ansvaret der det hører hjemme – og det er ikke hos hver enkelt sykepleier.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.