– Er det grunn til å reagere om vi mister en sykepleier?

En sykepleier står frem på sin Facebookprofil og sier takk for seg før hun har jobbet som sykepleier i 10 år. Hun har jobbet flere år på Sykehuset i Vestfold, nå i en liten kommune i Telemark, og bor i en kommune som absolutt trenger sykepleiere.

Sykepleieren sier at «nok er nok». Hun vil ikke lenger være sykepleier og vil starte på ingeniørstudium. Mediene fatter interesse og oppslaget deles vidt, men hvorfor får det så stor oppmerksomhet? Er det noe problem at en sykepleier heller vil bli ingeniør etter å ha jobbet noen år? 20 prosent slutter innen ti år.

Et sterkt dilemma

Til tross for et svært meningsfylt yrke, opplever mange det meningsløst å «løpe rundt på jobb» hvor de i altfor stor grad dras mellom helt nødvendig pasientarbeid og alt annet som må ordnes i løpet av hver vakt på jobb.

Undersøkelse viser at 20 prosent av sykepleierne slutter i yrket innen ti år etter de ble ferdig utdannet. Det er denne trenden som bekymrer oss når vi vet at vi mangler sykepleiere.

Dette handler ikke om at helsepersonell tåler lite.

I Norsk Sykepleierforbund kjenner vi på et sterkt dilemma. Vi mener det er riktig å synliggjøre både overfor arbeidsgivere, politikere og folk flest nettopp dette som mange medlemmer beskriver, fortvilelsen over arbeidsbelastningen og presset som gjør at folk slutter.

Dette handler ikke om at helsepersonell tåler lite, men at effektivitetskravet har blitt så høyt at jobben for mange oppleves som meningsløs.

Vil ikke skremme

Samtidig ønsker vi ikke å svartmale virkeligheten. Vi ønsker ikke å skremme pasienter og pårørende, eller skremme nye søkere og sykepleierstudenter som ønsker å jobbe i helsetjenesten og som vi sårt trenger.

Av våre 9200 medlemmer har vi også mange ledere som hver dag gjør sitt for best mulig å sy sammen en arbeidshverdag, en bemanningsplan og få dekket vakter slik at oppgavene skal kunne løses, og sikre fagutvikling for godt faglig og forsvarlig arbeid.

Vi vet at det gjøres utrolig mye godt faglig arbeid både på sykehus og i kommunene og at det heldigvis fortsatt finnes arbeidssteder der bemanningen står i samsvar med oppgavene som skal løses.

Støttefunksjoner spares inn

Den ene artikkelen etter den andre peker dog på viktige årsaker som har gitt en større arbeidsbelastning for helsepersonell allerede før pandemien og som selvsagt har forsterket seg gjennom pandemien.

For å spare penger har flere støttefunksjoner blitt fjernet.

Kortere liggetid på sykehus gjør at flere oppgaver må løses på kortere tid gjennom hele døgnet, eksempelvis også utskrivninger på kveld hvor det ikke er sekretærer og renholdspersonell til oppgaver som kunne vært gjort av disse. For å spare penger har flere støttefunksjoner blitt fjernet.

Færre sykehussenger gir økt press på den enkelt sengepost, ofte uten økt bemanning. Langt flere pasienter gis helsehjelp i kommunene uten innleggelse på sykehus, eller at de raskere sendes ut, noe som også krever langt mer kompetanse og ressurser ute i hjemmesykepleien og på sykehjem.

Hva ber vi om?

Vi vet at flere arbeidsplasser nå gjør analyser av hvilke behov de ulike avdelinger har for personell. Dette må gjøres, og det må gjøres vurdering av hvilke yrkesgrupper som har riktig kompetanse til å løse de ulike oppgavene.

Sykepleierne bør benyttes til de oppgavene de er best kvalifisert for. Likeså alt øvrig personell enten det er leger, helsefagarbeidere, sekretærer, renholdere og så videre. Når analysene er gjort, må det synliggjøres hva som faktisk trengs.

Det hjelper lite med gode analyser om de ikke fører til endringer. Om det ikke er budsjettmessig dekning for å følge opp dette, må det løftes til ansvarlig for drift, enten det er kommunepolitikere, sykehusdirektør eller sykehusets styre.

Øker inntektene

Det er derfor vi ber arbeidsgivere, kommunens politikere og sykehusets styre å etterspørre hvordan arbeidssituasjonen faktisk er for sine ansatte i helsetjenesten.

De bør lyttes til før de slutter.

Hvis vi ikke skal fortsette å miste kompetente folk, må det handles nå. De bør lyttes til før de slutter. Alle undersøkelser om yrkesengasjement blant sykepleiere peker på det samme. For å bli værende i yrket må arbeidsbelastningen ned. Oppgavene de har, må stå i forhold til tilgjengelig tid og ressurser.

Når regjeringen viser til at de øker kommunesektorens frie inntekter med 4,5 milliarder, må vi følge med på om de faktisk går til bedre bemanningssituasjon i helsetjenesten og likeså med økte bevilgninger i sykehus.

Det må gi mening

Lønn virker motiverende for å fortsette å ta ansvar, og vi vet at lønn åpenbart er et virkemiddel for å rekruttere og beholde folk, men arbeidsforholdene må uansett være slik at det gir mening å bli værende i yrket.

Kommunene og sykehus må – sammen med tillitsvalgte – drøfte hvordan de kan beholde og rekruttere helsepersonell. Det bør i tillegg drøftes hvordan kompetanse og arbeidsdeling kan gjøres best mulig i de ulike virksomhetene.

I en tid med stadig større arbeidskraftbehov i helsektoren, må vi la profesjonskamper ligge og tenke fornuftig sammen slik at vi beholder de vi har og klarer å rekruttere flere

Innlegget har vært publisert i Tønsbergs Blad.