fbpx – Takk for meg, helsevesen, jeg kommer aldri tilbake! Hopp til hovedinnhold

– Takk for meg, helsevesen, jeg kommer aldri tilbake!

TØFT: – Vi har levert gang på gang og stilt opp langt over evne. Pandemien har gjort arbeidsdagene våre ekstra tøffe, og den har virkelig vist hvor sårbart helsevesenet er, skriver Rita Storli (avbildet). Foto: Privat

– Jeg har mistet oversikten over antall kolleger som har grått på jobb. Mange av oss vil slutte, og flere har allerede sagt opp. Endelig ble det min tur, skriver Rita Storli.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Da var det på tide at også jeg ble en del av statistikken over sykepleiere som slutter før de har overlevd ti år i yrket. Jeg har nemlig hatt min siste vakt som sykepleier, for nå er det nok for min del.

De siste årene har virkelig vist hvor verdsatt vi sykepleiere er som arbeidsgruppe. Det er forventninger om at vi stiller opp, bretter opp ermene når det kreves og at vi gjør en ekstra innsats.

Ja, det er greit nok det. Problemet er bare at det ikke er noe nytt for oss. Dette har vi gjort i alle år.

Vi har levert gang på gang og stilt opp langt over evne. Pandemien har gjort arbeidsdagene våre ekstra tøffe, og den har virkelig vist hvor sårbart helsevesenet er.

På randen av kollaps

Det ble sagt at vi skulle tåle over 1000 krevende covid-pasienter, men som vi ser nå, er vi på randen av en kollaps når antall innlagte er rett i overkant av 300. Og hvor ikke engang en tredjedel av disse er krevende pasienter. Grunnen til det, er at vi har vært presset såpass hardt fra før. Dette er bare toppen av isfjellet som får det til å rase.

Vi er kronisk underbemannet, det blir ikke leid inn folk ved sykdom, folk får ikke hele stillinger, og lønna vår har ikke på mange år hengt med på reallønnsveksten. Vi har sagt ifra, gang på gang, år etter år. Men har vi blitt hørt? Nei!

Jeg skrev ti avvik i løpet av kun én nattevakt.

Landet «stenges» for å spare helsevesenet, men dette er bare en sinnssykt dårlig unnskyldning for dårlige prioriteringer og lite innsikt fra våre toppledere.

«Skriv avvik», blir det sagt. «Det må til for å få det bedre.» Vel, da skal jeg komme med et godt eksempel på hvor godt det hjelper å si ifra:

Jeg skrev ti avvik i løpet av kun én nattevakt, noen til dels alvorlige. Avvikene avdekket for få folk på jobb og for lite kompetanse. Bra, tenkte jeg. Kanskje noe blir gjort da? Men den gang ei. For hva ble resultatet? Ytterligere nedbemanning.

Hvor er arbeidstilsynet?

Vi blir kastet rundt, og det forventes at vi skal ordne alt som faller i hendene våre. Dopauser, lunsjpauser og egenomsorg har, blant mine kolleger, kommet langt ned på listen. Og jeg har ikke oversikt over hvor mange av mine kolleger som har grått på jobb.

Arbeidstilsynet avdekket alvorlige brudd på arbeidsmiljøloven på McDonalds-restauranter fordi personalet var underbemannet, hadde for lite pauser og fordi de ble presset på jobb når de var syke. Vel, da lurer jeg på hvor arbeidstilsynet er når det kommer til helsevesenet?

For det er nemlig daglige lovbrudd innenfor helsesektoren, og det er liksom greit? Vi sykepleiere skal bare tåle at det er sånn? For meg er det slik det fremstår. Det er skammelig, og det er skremmende at slik behandling skal være greit ovenfor enkelte arbeidsgrupper.

Vi blir ikke mer verdsatt nå

Og når jeg først er i gang, kan jeg jo slenge med en liten kommentar angående kompensasjon – som fortsatt veldig mange tror vi får.

De forventer nok en gang at folk trår til.

I min kommune er den «nye kompensasjonen» at vi får litt ekstra overtidsbetaling. Men det er kun om det kan dokumenteres at det er relatert til pandemien. Det forteller meg at sykehusene baserer seg på overtid – nettopp fordi de har for lite folk. Og de forventer nok en gang at folk trår til.

Vårt daglige arbeid med ekstra belastning blir ikke mer verdsatt enn den tidligere har vært, om den i det hele tatt har vært verdsatt.

Jeg håper flere kaster inn håndkleet

De har nå hatt snart to år år på seg for å utdanne flere spesialsykepleiere og på den måten beholde en del sykepleiere som kanskje gjerne ønsker en videreutdanning, men som ikke får det til. Kanskje er det på grunn av private årsaker og økonomi. Det er faktisk ikke bare-bare å sette seg på skolebenken når samfunnet krever to inntekter i en husstand.

Men har de åpnet opp for at de som vil, kan få betalt utdanning? Nei, de har økt muligheten for kun 100 personer landet over. Og det er da regnestykket mitt begynner å slite litt.

Hva er vel 100 ekstra personer når det på én avdeling, på ett sykehus, slutter 14 intensivsykepleiere samtidig?

Og løsningen nå er å utdanne 500 ekstra sykepleiere i året. Det de glemmer, er at det tar tre år og utdanne en sykepleier og ytterligere flere år og opparbeide seg kompetanse.

Det blir ikke gjort noe

Ingenting overhodet blir gjort for å beholde oss som har jobbet noen år. Og det er vi som utgjør noen av de viktigste brikkene i spillet.

Nei, vettu hva.

Nei, vettu hva. Flere og flere av mine kolleger har sluttet, eller vurderer å slutte. Og det håper jeg faktisk fortsetter. Jeg håper det fortsetter til «topplederne» forstår det virkelig problemet, det problemet vi har sagt ifra om alle år!

Og endelig, endelig er det min tur til å si: Takk for meg, helsevesen, jeg kommer aldri tilbake!

Innlegget ble først publisert av Oslodebatten.

Les også:

– Kjære statsminister, nok er nok

OPPFORDRING: – Min oppfordring til deg kjære statsminister, er å lære av pandemien. Vi trenger spesialiserte sykepleiere, og akkurat nå skriker helsevesenet etter intensivsykepleiere som kan passe på deg, meg eller andre når de ligger på respirator, skriver Cathrine Dahlin. Foto: Privat

– Jeg trives godt i mitt arbeid som sykepleier, og jeg ønsker mer videreutdanning. Men det må lønne seg å ta en videreutdanning, skriver sykepleieren.

Jeg er en jente på 24 år som jobber som sykepleier på en postoperativ avdeling ved Ullevål sykehus. Ved siden av dette tar jeg en videreutdanning i helserett. Jeg vurderer også å ta en master i intensiv- eller anestesisykepleie.

Grunnen til at jeg kun vurderer det, hvis jeg skal være en ressurs for samfunnet, er fordi jeg ikke skal tape økonomisk på det.

Ikke lønnsomt

Ved å ta en master som sykepleier går jeg opp cirka 85 000 kroner i året, men da må jeg være uten jobb i cirka to år. Det er altså et inntektstap på 850 000–1 000 000 kroner. Det vil ta meg minimum ti til tolv år i jobb å tjene inn tapet etter endt masterutdanning.

I tillegg til det, vil jeg måtte ta opp studielån. Jeg må også betale ned studielånet pluss renter etter endt utdanning. Til sammenlikning med andre mastergrader, er dette tilbudet altfor dårlig med tanke på at andre mastergrader ofte tjener mye mer.

Det krever derfor, for eksempel, flere utdanningsstillinger eller derfor høyere lønn for videreutdanninger innen sykepleie slik at en ikke taper økonomisk på å være en samfunnsressurs. Grunnlønnen for en bachelor stiller til andre tilsvarende bachelorutdanninger på lønnsnivå.

Det haster

Av mine medstudenter, som jeg gikk sykepleierutdanningen med, har alle sju vurdert å bytte yrke. En av dem har allerede gjort det etter ett år som sykepleier. Det er flere årsaker til det.

Vi klarer ikke å ivareta de sykepleierne vi allerede har.

Det er på grunn av stor arbeidsmengde, ansvar, underbemanning og dårlige lønnsvilkår. Og det er jo nettopp dette som er problemet. Vi klarer ikke å ivareta de sykepleierne vi allerede har, og dermed er det færre som også tar videreutdanning.

Ved to avdelinger på Ullevål har de lyst ut stillinger, men de har ikke fått noen søkere. Det er skremmende. Og det skjer nå – under pandemien. Det er en krisetilstand som må håndteres nå – før resten av oss også slutter i jobben.

Må lære av pandemien

Jeg trives godt i mitt arbeid som sykepleier, og jeg ønsker mer videreutdanning. Men jeg driver jo ikke veldedighet. Det må lønne seg å ta en videreutdanning. Lønnen må samsvare med min utdanning og mitt arbeid.

Min oppfordring til deg, kjære statsminister, er å lære av pandemien. Vi trenger spesialiserte sykepleiere, og akkurat nå skriker helsevesenet etter intensivsykepleiere som kan passe på deg, meg eller andre når de ligger på respirator.

Hadde jeg fått lønn under utdanning, eller høyere lønn, ville jeg iallfall tatt en videreutdanning. Men det haster. Søknadsfristen er i mars 2022.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.