– Takk for meg, helsevesen, jeg kommer aldri tilbake!

Da var det på tide at også jeg ble en del av statistikken over sykepleiere som slutter før de har overlevd ti år i yrket. Jeg har nemlig hatt min siste vakt som sykepleier, for nå er det nok for min del.

De siste årene har virkelig vist hvor verdsatt vi sykepleiere er som arbeidsgruppe. Det er forventninger om at vi stiller opp, bretter opp ermene når det kreves og at vi gjør en ekstra innsats.

Ja, det er greit nok det. Problemet er bare at det ikke er noe nytt for oss. Dette har vi gjort i alle år.

Vi har levert gang på gang og stilt opp langt over evne. Pandemien har gjort arbeidsdagene våre ekstra tøffe, og den har virkelig vist hvor sårbart helsevesenet er.

På randen av kollaps

Det ble sagt at vi skulle tåle over 1000 krevende covid-pasienter, men som vi ser nå, er vi på randen av en kollaps når antall innlagte er rett i overkant av 300. Og hvor ikke engang en tredjedel av disse er krevende pasienter. Grunnen til det, er at vi har vært presset såpass hardt fra før. Dette er bare toppen av isfjellet som får det til å rase.

Vi er kronisk underbemannet, det blir ikke leid inn folk ved sykdom, folk får ikke hele stillinger, og lønna vår har ikke på mange år hengt med på reallønnsveksten. Vi har sagt ifra, gang på gang, år etter år. Men har vi blitt hørt? Nei!

Jeg skrev ti avvik i løpet av kun én nattevakt.

Landet «stenges» for å spare helsevesenet, men dette er bare en sinnssykt dårlig unnskyldning for dårlige prioriteringer og lite innsikt fra våre toppledere.

«Skriv avvik», blir det sagt. «Det må til for å få det bedre.» Vel, da skal jeg komme med et godt eksempel på hvor godt det hjelper å si ifra:

Jeg skrev ti avvik i løpet av kun én nattevakt, noen til dels alvorlige. Avvikene avdekket for få folk på jobb og for lite kompetanse. Bra, tenkte jeg. Kanskje noe blir gjort da? Men den gang ei. For hva ble resultatet? Ytterligere nedbemanning.

Hvor er arbeidstilsynet?

Vi blir kastet rundt, og det forventes at vi skal ordne alt som faller i hendene våre. Dopauser, lunsjpauser og egenomsorg har, blant mine kolleger, kommet langt ned på listen. Og jeg har ikke oversikt over hvor mange av mine kolleger som har grått på jobb.

Arbeidstilsynet avdekket alvorlige brudd på arbeidsmiljøloven på McDonalds-restauranter fordi personalet var underbemannet, hadde for lite pauser og fordi de ble presset på jobb når de var syke. Vel, da lurer jeg på hvor arbeidstilsynet er når det kommer til helsevesenet?

For det er nemlig daglige lovbrudd innenfor helsesektoren, og det er liksom greit? Vi sykepleiere skal bare tåle at det er sånn? For meg er det slik det fremstår. Det er skammelig, og det er skremmende at slik behandling skal være greit ovenfor enkelte arbeidsgrupper.

Vi blir ikke mer verdsatt nå

Og når jeg først er i gang, kan jeg jo slenge med en liten kommentar angående kompensasjon – som fortsatt veldig mange tror vi får.

De forventer nok en gang at folk trår til.

I min kommune er den «nye kompensasjonen» at vi får litt ekstra overtidsbetaling. Men det er kun om det kan dokumenteres at det er relatert til pandemien. Det forteller meg at sykehusene baserer seg på overtid – nettopp fordi de har for lite folk. Og de forventer nok en gang at folk trår til.

Vårt daglige arbeid med ekstra belastning blir ikke mer verdsatt enn den tidligere har vært, om den i det hele tatt har vært verdsatt.

Jeg håper flere kaster inn håndkleet

De har nå hatt snart to år år på seg for å utdanne flere spesialsykepleiere og på den måten beholde en del sykepleiere som kanskje gjerne ønsker en videreutdanning, men som ikke får det til. Kanskje er det på grunn av private årsaker og økonomi. Det er faktisk ikke bare-bare å sette seg på skolebenken når samfunnet krever to inntekter i en husstand.

Men har de åpnet opp for at de som vil, kan få betalt utdanning? Nei, de har økt muligheten for kun 100 personer landet over. Og det er da regnestykket mitt begynner å slite litt.

Hva er vel 100 ekstra personer når det på én avdeling, på ett sykehus, slutter 14 intensivsykepleiere samtidig?

Og løsningen nå er å utdanne 500 ekstra sykepleiere i året. Det de glemmer, er at det tar tre år og utdanne en sykepleier og ytterligere flere år og opparbeide seg kompetanse.

Det blir ikke gjort noe

Ingenting overhodet blir gjort for å beholde oss som har jobbet noen år. Og det er vi som utgjør noen av de viktigste brikkene i spillet.

Nei, vettu hva.

Nei, vettu hva. Flere og flere av mine kolleger har sluttet, eller vurderer å slutte. Og det håper jeg faktisk fortsetter. Jeg håper det fortsetter til «topplederne» forstår det virkelig problemet, det problemet vi har sagt ifra om alle år!

Og endelig, endelig er det min tur til å si: Takk for meg, helsevesen, jeg kommer aldri tilbake!

Innlegget ble først publisert av Oslodebatten.