fbpx Når du må over­la­te kon­trol­len til and­re Hopp til hovedinnhold

Når du må over­la­te kon­trol­len til and­re

Vi har alle et sterkt be­hov for å kla­re oss selv og bi­dra til fel­les­ska­pet. Der­for er det så van­ske­lig å gi slipp når syk­dom ram­mer.

Da jeg var li­ten, var det to ord jeg bruk­te hyp­pig: «kla­re selv». En sta li­ten unge som tid­lig had­de et sterkt be­hov for å mest­re og ikke be om hjelp fra noen. Det er noe bra ved det, og jeg var – og er – ikke unik i så måte. Be­ho­vet for å kla­re oss selv og ikke være til bry for and­re lig­ger dypt i oss alle.

Gjen­nom li­vet vil de fles­te av oss bli ut­ford­ret på nett­opp det­te. Vi blir syke og tren­ger hjelp. Vi må slip­pe ta­ket og la and­re helt el­ler del­vis ta over.

Man­ge tren­ger hjelp

Tall fra Norsk pa­si­ent­re­gis­ter vi­ser at så langt i 2021 har det vært mer enn 253 000 døgn­opp­hold i nors­ke sy­ke­hus. Mer enn en mil­li­o­ner per­so­ner har vært inn­om sy­ke­hus. Gjen­nom­snitt­lig lig­ge­døgn er rundt fire da­ger. For noen er opp­hol­det be­ty­de­lig leng­re.

Sta­tis­tisk sen­tral­by­rå vi­ser at i 2020 fikk mer enn 166 000 per­so­ner hel­se­tje­nes­ter i hjem­met fra de kom­mu­na­le hel­se- og om­sorgs­tje­nes­te­ne. Rundt 77 000 fikk hjelp til dag­li­ge gjø­re­mål hjem­me. Nes­ten 40 000 per­so­ner bod­de på sy­ke­hjem på per­ma­nent ba­sis el­ler for en kor­te­re pe­ri­ode. Mer enn 3500 per­so­ner had­de bru­ker­styrt per­son­lig as­si­stent, og rundt 10 000 mot­tok om­sorgs­stø­nad.

Det­te vi­ser at en be­ty­de­lig an­del av oss i lø­pet av et år ikke kla­rer oss helt selv. Man­ge av oss må i va­ri­e­ren­de grad over­la­te til and­re å iva­re­ta oss, en­ten vi er på i sy­ke­hus, hjem­me el­ler på sy­ke­hjem. For noen er be­ho­vet tids­be­gren­set. And­re vil tren­ge hjelp res­ten av li­vet. Da er det be­tryg­gen­de å vite at vi har en hel­se­tje­nes­te med høyt kva­li­fi­sert per­so­nell både i sy­ke­hu­se­ne og i Kom­mu­ne-Norge.

Pa­si­en­ter og på­rø­ren­de for­tel­ler

siste ut­ga­ve av Sy­ke­plei­en er viet til pa­si­en­ter og på­rø­ren­de. Vi har bedt pa­si­en­ter for­tel­le hvor­dan de opp­lev­de det da syk­dom ram­met og de ikke len­ger kun­ne ta vare på seg selv.

Odd­mund Ves­ten­for var helt lam, men ved be­visst­het. I man­ge må­ne­der var han helt pris­gitt hel­se­per­so­nel­let som pas­set på ham.

Sis­sel Tyt­lands­vik er som sy­ke­plei­er vant til å hjelpe and­re. Hun måt­te for­so­ne seg med et nytt liv et­ter et slag som ga va­rig funk­sjons­ned­set­tel­se og be­hov for bi­stand og om­sorg fra and­re.

El­len Arnstad skri­ver sterkt og nært om hvor vondt – med også godt – det var å over­la­te om­sor­gen for sin al­vor­lig syke og mul­ti­han­di­kap­pe­de sønn til pro­fe­sjo­nel­le.

I to fo­to­se­ri­er mø­ter vi fa­mi­li­en med to al­vor­lig syke barn og han som tak­ler li­vet godt uten ar­mer og bein, men som må ha prak­tisk hjelp til de fles­te gjø­re­mål.

Vi har også fått bru­ke teks­ter fra fle­re for­fat­te­re som ski­ver om egne opp­le­vel­ser. Uli­ke fag­folk kom­mer med sine re­flek­sjo­ner og råd.

De nære og per­son­li­ge for­tel­lin­ge­ne og in­ter­vju­ene gjør dypt inn­trykk på meg. Hver his­to­rie er unik. In­gen pa­si­en­ter el­ler på­rø­ren­de er like. Hver og en må finne sin vei og sin mest­rings­stra­te­gi. Men det er også man­ge fel­les­trekk.

Van­ske­lig å mot­ta uten å gi

I vårt de­mo­kra­ti er en grunn­leg­gen­de ver­di at vi alle skal bi­dra til fel­les­ska­pet. Hel­dig­vis er det også helt sen­tralt at vi har en sterk og god of­fent­lig hel­se­tje­nes­te.

Alle skal få li­ke­ver­dig be­hand­ling, nød­ven­dig pleie og om­sorg og an­nen bi­stand når be­ho­vet mel­der seg. Sam­ti­dig er vår iden­ti­tet nært knyt­tet til at vi bi­drar til fel­les­ska­pet, i fa­mi­li­en og i and­re nære re­la­sjo­ner.

Hvis vi kom­mer i en si­tua­sjon hvor vi mot­tar uten å kun­ne gi noe til­ba­ke, opp­står det en asym­me­tri som de al­ler fles­te opp­le­ver som ube­ha­ge­lig og strev­som.

Det­te kom­mer til ut­trykk i nære re­la­sjo­ner, men også i møte mel­lom den hjel­pe­tren­gen­de og hjel­pe­ren. Sy­ke­plei­e­re kan med sin pro­fe­sjo­na­li­tet gjø­re en stor for­skjell for den en­kel­te pa­si­ent og de på­rø­ren­de. Men ofte kan enk­le vir­ke­mid­ler som et venn­lig smil, et hånd­trykk, et blikk som aner­kjen­ner og sig­na­li­se­rer var­me, em­pa­ti, for­stå­el­se og re­spekt, være det som skal til.  

Ak­tiv døds­hjelp er ikke lov i Norge. I Ne­der­land er det til­latt, og det er fors­ket på år­sa­ke­ne til at men­nes­ker øns­ker hjelp til å av­slut­te li­vet. En av be­grun­nel­se­ne er at de ikke vil være til bry for sine næ­rme­ste når hjel­pe­be­ho­vet blir for stort.

Det er tan­ke­vek­ken­de og vi­ser til ful­le hvor dypt vårt be­hov for å kla­re oss selv stik­ker.

Mye å lære av pa­si­en­ter og på­rø­ren­de

Man­ge av oss er langt bedre til å gi enn å mot­ta. Men noen gan­ger har vi ikke noe valg. I re­la­sjo­nen og dia­lo­gen mel­lom pa­si­en­ten og sy­ke­plei­e­ren er det i ut­gangs­punk­tet ikke li­ke­ver­dig­het. Det vet sy­ke­plei­e­re og an­net hel­se­per­so­nell.

Hvor­dan sy­ke­plei­e­re mø­ter den en­kel­te pa­si­ent og på­rø­ren­de er av­gjø­ren­de for de­res selv­re­spekt og mest­ring.

Det er mye lær­dom i pa­si­en­ter og på­rø­ren­des opp­le­vel­ser. Det er mitt håp at når vi i Sy­ke­plei­en vier det siste num­me­ret før jul til pa­si­en­ter og på­rø­ren­de, så bi­drar det til et­ter­tan­ke og re­flek­sjon blant våre le­se­re.

God les­ning og rik­tig god jul!

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse