Leder Sykepleien Publisert 16.12.2021

Når du må overlate kontrollen til andre

NY UTGAVE: *Sykepleiens* nye magasin *#Under omsorg* har utgivelse 10. desember. *Foto forside: Reidun Vestenfor Jerpstad. Illustrasjon/collage: Hilde Rebård Evensen / Mostphotos*

Vi har alle et sterkt behov for å klare oss selv og bidra til fellesskapet. Derfor er det så vanskelig å gi slipp når sykdom rammer.

Da jeg var liten, var det to ord jeg brukte hyppig: «klare selv». En sta liten unge som tidlig hadde et sterkt behov for å mestre og ikke be om hjelp fra noen. Det er noe bra ved det, og jeg var – og er – ikke unik i så måte. Behovet for å klare oss selv og ikke være til bry for andre ligger dypt i oss alle.

Gjennom livet vil de fleste av oss bli utfordret på nettopp dette. Vi blir syke og trenger hjelp. Vi må slippe taket og la andre helt eller delvis ta over.

Mange trenger hjelp

Tall fra Norsk pasientregister viser at så langt i 2021 har det vært mer enn 253 000 døgnopphold i norske sykehus. Mer enn en millioner personer har vært innom sykehus. Gjennomsnittlig liggedøgn er rundt fire dager. For noen er oppholdet betydelig lengre.

Statistisk sentralbyrå viser at i 2020 fikk mer enn 166 000 personer helsetjenester i hjemmet fra de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Rundt 77 000 fikk hjelp til daglige gjøremål hjemme. Nesten 40 000 personer bodde på sykehjem på permanent basis eller for en kortere periode. Mer enn 3500 personer hadde brukerstyrt personlig assistent, og rundt 10 000 mottok omsorgsstønad.

Dette viser at en betydelig andel av oss i løpet av et år ikke klarer oss helt selv. Mange av oss må i varierende grad overlate til andre å ivareta oss, enten vi er på i sykehus, hjemme eller på sykehjem. For noen er behovet tidsbegrenset. Andre vil trenge hjelp resten av livet. Da er det betryggende å vite at vi har en helsetjeneste med høyt kvalifisert personell både i sykehusene og i Kommune-Norge.

Pasienter og pårørende forteller

siste utgave av Sykepleien er viet til pasienter og pårørende. Vi har bedt pasienter fortelle hvordan de opplevde det da sykdom rammet og de ikke lenger kunne ta vare på seg selv.

Oddmund Vestenfor var helt lam, men ved bevissthet. I mange måneder var han helt prisgitt helsepersonellet som passet på ham.

Sissel Tytlandsvik er som sykepleier vant til å hjelpe andre. Hun måtte forsone seg med et nytt liv etter et slag som ga varig funksjonsnedsettelse og behov for bistand og omsorg fra andre.

Ellen Arnstad skriver sterkt og nært om hvor vondt – med også godt – det var å overlate omsorgen for sin alvorlig syke og multihandikappede sønn til profesjonelle.

I to fotoserier møter vi familien med to alvorlig syke barn og han som takler livet godt uten armer og bein, men som må ha praktisk hjelp til de fleste gjøremål.

Vi har også fått bruke tekster fra flere forfattere som skiver om egne opplevelser. Ulike fagfolk kommer med sine refleksjoner og råd.

De nære og personlige fortellingene og intervjuene gjør dypt inntrykk på meg. Hver historie er unik. Ingen pasienter eller pårørende er like. Hver og en må finne sin vei og sin mestringsstrategi. Men det er også mange fellestrekk.

Vanskelig å motta uten å gi

I vårt demokrati er en grunnleggende verdi at vi alle skal bidra til fellesskapet. Heldigvis er det også helt sentralt at vi har en sterk og god offentlig helsetjeneste.

Alle skal få likeverdig behandling, nødvendig pleie og omsorg og annen bistand når behovet melder seg. Samtidig er vår identitet nært knyttet til at vi bidrar til fellesskapet, i familien og i andre nære relasjoner.

Hvis vi kommer i en situasjon hvor vi mottar uten å kunne gi noe tilbake, oppstår det en asymmetri som de aller fleste opplever som ubehagelig og strevsom.

Dette kommer til uttrykk i nære relasjoner, men også i møte mellom den hjelpetrengende og hjelperen. Sykepleiere kan med sin profesjonalitet gjøre en stor forskjell for den enkelte pasient og de pårørende. Men ofte kan enkle virkemidler som et vennlig smil, et håndtrykk, et blikk som anerkjenner og signaliserer varme, empati, forståelse og respekt, være det som skal til.

Aktiv dødshjelp er ikke lov i Norge. I Nederland er det tillatt, og det er forsket på årsakene til at mennesker ønsker hjelp til å avslutte livet. En av begrunnelsene er at de ikke vil være til bry for sine nærmeste når hjelpebehovet blir for stort.

Det er tankevekkende og viser til fulle hvor dypt vårt behov for å klare oss selv stikker.

Mye å lære av pasienter og pårørende

Mange av oss er langt bedre til å gi enn å motta. Men noen ganger har vi ikke noe valg. I relasjonen og dialogen mellom pasienten og sykepleieren er det i utgangspunktet ikke likeverdighet. Det vet sykepleiere og annet helsepersonell.

Hvordan sykepleiere møter den enkelte pasient og pårørende er avgjørende for deres selvrespekt og mestring.

Det er mye lærdom i pasienter og pårørendes opplevelser. Det er mitt håp at når vi i Sykepleien vier det siste nummeret før jul til pasienter og pårørende, så bidrar det til ettertanke og refleksjon blant våre lesere.

God lesning og riktig god jul!