– Vi må ta vare på de sykepleierne vi allerede har

De siste ukene har jeg lest mange historier om sykepleiere som ikke lenger orker å stå i jobben sin. Helseministeren forteller oss at det er på tide å brette opp ermene. Problemet med et slikt utsagn er at det har vi gjort lenge nå. Og lenge før pandemien traff oss. Ermene er brettet helt opp til de, etter hvert, høye skuldrene.

Vi mangler allerede 7000 sykepleiere, og vi kommer til å mangle 28 000 innen 2035, ifølge Tidsskriftet Sykepleien.

Da holder det ikke bare med vage, langsiktige planer om å rekruttere nye sykepleiere til yrket. Vi trenger den kompetansen som allerede er der – både for å ta vare på pasientene som også allerede er der, og til å ta godt imot og lære opp de nye sykepleierne som skal rekrutteres.

Strikken er tøyd

Ja, vi har verdens beste jobb – når vi bare har rom til å utføre den. Likevel sier stadig flere sykepleiere opp jobbene sine, selv om de elsker å være sykepleier.

Diskrepansen mellom det optimale og det mulige blir stadig større.

Diskrepansen mellom det optimale og det mulige blir stadig større med et økende antall pasienter. Og midt imellom står stadig færre sykepleiere som prøver å strekke seg langt nok til å ha et grep om begge to.

Nå kan det se ut som om strikken er tøyd, ikke bare til bristepunktet, men litt forbi.

Vi er ikke flinke piker og gutter

Jeg kjenner veldig mange sykepleiere, og når jeg hører folk si at sykepleiere er så «flinke piker» eller «flinke gutter», da klør det litt inni meg. Jeg vil ikke at vi skal være flinke og prøve å strekke til overalt.

Det er mange dyktige, både, piker og gutter og kvinner og menn som er sykepleiere. Men, som regel er det ikke fordi de vil være flinke og tilfredsstille alle at de strekker seg lenger enn de klarer.

Sykepleiere strekker seg fordi de – med sin fagkunnskap og empati i kombinasjon – ser behovet for medisinsk behandling og ivaretakelse hos sine pasienter. De vet at om vi ikke kommer i gang med nødvendig behandling raskt, vil pasientens tilstand forverres.

Det er derfor vi løper fortere, utsetter lunsj og toalettbesøk og til slutt ender opp med å tøye strikken forbi bristepunktet. Det er ikke fordi vi er «flinke piker og gutter», men fordi behovet for kompetansen vår er stort.

Et gap mellom behov og ressurser

Jeg har jobbet på sykehus i 20 år nå og har i løpet av disse årene sett veldig mange dyktige sykepleiere forsvinne til andre jobber utenfor sykehuset fordi de ikke maktet å stå i gapet mellom behov og ressurser lenger.

Det er så utrolig trist når kompetanse og erfaring bare tusler ut døra. Etter snart to år med pandemi kan det virke som om stadig flere sykepleiere bortimot krabber ut den samme døra mens de gisper etter luft.

I kommunehelsetjenesten er tallene enda mer dystre.

I kommunehelsetjenesten er tallene enda mer dystre. Tre av fire vurderer å slutte i jobben ifølge en spørreundersøkelse utført av Sykepleien.

Nå skal jeg ikke påstå at jeg har fasiten på hvordan vi skal få behov og ressurser til å falle sammen og regnestykket til å gå opp, men det haster med å ta vare på de flinke sykepleierne vi allerede har. Og sykepleierne selv må begynne med å ta vare på seg selv og hverandre.

Vi må selv ta grep

Jeg mener det er tre viktige grep som hver enkelt sykepleier må ta for å stå stødigere i seg selv og i jobben sin:

1. Pass på deg selv. Du har selv ansvaret for å spise lunsjen din og gå på toalettet når du har behov for det. Ikke vent på at noen skal gi deg tillatelse til å ivareta dine egne essensielle behov.
2. Prioriter oppgavene dine. Sørg for å gjøre de viktigste sykepleiefaglige oppgavene først. Det som kan vente, må vente.
3. Prat om det som er frustrerende i de riktige kanaler. Du løser ingenting over kaffen på pauserommet eller i garderoben. Løft diskusjonen dit den hører hjemme og der tilbakemeldingene kan ha en effekt. Bruk tillitsvalgt og verneombud, og bidra til at din arbeidsplass driftes forsvarlig både for pasient og personale.

Dette er tre viktige p-er som er lett å huske, men fort gjort å glemme når det koker. For å kunne fortsette å jobbe i dette yrket som vi elsker, må vi begynne med å ta disse grepene selv. Og så håper jeg helseministeren fortsetter dialogen med å spørre dem som står i frontlinjen om hva de trenger for å kunne stå dette løpet ut.

Ha en fin førjulstid, alle dyktige sykepleiere. Og takk for innsatsen så langt. Jeg håper vi møter det neste året også sammen og kan stå stødigere både i oss selv og i jobben.