– Kjære kollega, hvordan går det egentlig med deg?

BRY DEG: – Det er overtid, sykemeldinger og overfylte avdelinger. Vi må ikke glemme å se hverandre midt oppi det hele. Og vi må se hverandre som mennesker, skriver innleggsforfatteren. *Illustrasjonsfoto: Mostphotos*

– La oss forsøke å være genuine, rause og ta oss tid til å høre med hverandre hvordan det faktisk går. Det kan bety så mye for den enkelte, skriver sykepleier Emilie Solberg.

Øyne som ser meg og undrer
Hvordan jeg har det
Tankene virvler:
Oppturer og nedturer
Fjell og daler
Vind som skifter retning

Hånda strekkes ut
Vil du ta den, du nysgjerrige?

Hvordan går det med deg? Det er ett enkelt spørsmål som vi undervurderer styrken av. Det er et åpent spørsmål som utfordrer mottakeren til å kjenne etter hvordan han eller hun har det helt innerst i hjertet og til å dele hva som rører seg i livet.

Det er et spørsmål som lar mottakeren velge hvor mye som skal deles og hva som skal deles. Det er et genuint spørsmål som gjenspeiler omsorg for den enkelte.

Tøffe arbeidsdager

Det er intet nytt at hverdagen som sykepleier kan oppleves som travel og hektisk. Ikke sjeldent er det høyt tempo på jobb, og følelsen av å ikke strekke til eller ha nok tid til den enkelte pasient gnager på samvittigheten.

Det er overtid, sykemeldinger og overfylte avdelinger. Vi må ikke glemme å se hverandre midt oppi det hele. Og vi må se hverandre som mennesker.

Det kan være praktisk å stille lukkede spørsmål. Ofte kan det være det enkleste å forholde seg til og det er minst tidkrevende.

Jeg tar meg selv i å haste forbi kolleger, eller komme inn på pasientrom og spørre «går det bra?». Det er spørsmål som i utgangspunktet kun har en god intensjon, men som også er delvis retorisk. Det kan reflektere dårlig tid og samtidig utelukke muligheten for verdifulle samtaler.

Vi må se hverandre

«Hvordan har du det?», spurte jeg en pasient her forleden. Samtalen ble lang. Den var først preget av stillhet, men deretter etterfulgt av tanker og følelser. Pasienten var en tilsynelatende positiv person som bar på tanker og bekymringer.

Jeg ble senere stilt det samme spørsmålet av en kollega. Spørsmålet skapte rom for faglig refleksjon og samtidig ventilering av følelser som jeg bar på i etterkant av samtalen med pasienten.

Så hvordan går det med deg, kjære kollega? Eller hvordan har du det – du som opplever sykdom? La oss forsøke å være genuine, rause og ta oss tid til å høre med hverandre hvordan det faktisk går. Det kan bety så mye for den enkelte.

Noen ganger er det viktigste å bare lytte og vise at man er til stede. Et lite minutt, fem minutter, ti minutter – fordi jeg ser deg.

Dette er en oppfordring til oss alle.