– Min mor ble rammet av hjerneslag

– Før jeg gikk ut i ferie i sommer, oppdaterte jeg forelsesningen om hjerneslag jeg skulle holde på vegne av Verdighetsenteret. Det skulle vise seg å bli mer aktuelt enn jeg kunne forestille meg. For mot slutten av ferien fikk min mor (75) hjerneslag med utfall på høyre side.

Hjerneslag er en fellesbetegnelse for hjerneinfarkt og hjerneblødning. Hvert år rammes rundt 12 000 mennesker i Norge av hjerneslag. Debutalderen er rundt 75 år i Norge. Det får store konsekvenser for samfunnet og pårørende, og ikke minst er det en tragedie for dem som rammes.

Det er klinisk umulig å skille hjerneinfarkt og hjerneblødning. Til det trengs det CT- eller MR-bilder. Er det hjerneinfarkt, må blodproppoppløsende medisin gis innen få timer for å reduser skaden.

Fikk påvist hjerneblødning

Ambulansepersonellet var profesjonelle til fingerspissene da de kom til mor. På akuttmottaket sto de klare og gjorde sine undersøkelser. Det viste seg at det var hjerneblødning, og det var behov for å få et skyhøyt blodtrykk ned.

Operasjon var uaktuelt. Blødningene dypt i hjernen måtte kroppen ta seg av. Komplikasjoner som oppstår i kjølvannet av blødningene avhjelpes av helsepersonell på beste måte. Igjen er forebygging best. Det ble noen komplikasjoner. Det tok derfor noe lengre tid før overflytting til rehabiliteringsavdelingen i spesialisthelsetjenesten.

Som datter med fagkunnskap, tyvstartet jeg og bidro etter alle kunstens regler med tidlig rehabilitering på min tilmålte besøkstid.

Tunge dager for de nærmeste

Det har vært tunge dager for både moren min og for oss som står henne nær. Når gode venner og omsorgsfulle naboer har spurt meg hvordan det går, har jeg begynt å gråte. Jeg har til og med hulket på en tidligere kollega sin hvitkledde skulder til det ikke var mer igjen av maskaraen.

Men mor har sitt lune, tålmodige vesen intakt. Det smitter over på meg. Hun bærer sin tragedie på en beundringsverdig måte.

Det gikk bra. Min mor er igjen på beina ved hjelp av hjertevarme, kyndige hender og fagkunnskap. Hun mestrer flere hverdagslige aktiviteter som å stelle seg, kle på seg og spise selv.

Sammen med det tverrfaglige teamet hun har hatt rundt seg, har hun øvd på å koke kaffe og tilberede enkel mat. Hun har gått i trapper for å bygge styrke og balanse. Det som øyet ser, er igjen blitt normalt. Hun ser igjen ut som seg selv. Hun vet hun har vært heldig. Hun vet hun har fått kyndig hjelp.

Tid for rehabilitering

Nå er min mor overflyttet til kommunal rehabilitering. «Lyst og fint», sa mor. Hjertevarmen stråler, og blikkene til hjelperne er fremdeles gode.

«Vi er færre på jobb her enn det du er blitt vant med fra spesialisthelsetjenesten», sa en vennlig stemme. I tillegg blir det mer egentreningsprogram og færre faste treningstimer per uke.

Det blir mindre tid sammen med fysioterapeuten og ergoterapeuten. Og ventelisten til logoped er lang.

Hjernen er stjernen

De usynlige utfallene er, nettopp, usynlige. Til en viss grad er de skjult. Hjerneslag i seg selv fører til tretthet og utmattelse – også kalt fatigue.

Klassiske kognitive symptomer etter hjerneblødning er apraksi, afasi, neglekt, rom-retningsvansker og eksekutive problemer. Min mor merker at hjernen svikter henne.

Hjernen er stjernen, men nå strever den med å hente ut informasjon samt å lagre ny informasjon. Apraksi er når gjenstander som tidligere var kjente fremstår som fullstendig fremmed.

Afasi er vansker i forbindelse med et skadet språksenter. Neglekt er ignorering av affisert side. Og eksekutive problemer er vansker med å ta avgjørelser.

Helsepersonell er multikunstnere

Det er enda håp om ytterligere bedring for min mor, tenker jeg. Litteraturen og forskningen ymter frempå om at bedringskurven kan flate ut noen måneder etter hjerneslaget.

Egeninnsats skal det ikke stå på, men jeg eller andre rundt henne vil aldri kunne erstatte logopeden, ergoterapeuten, fysioterapeuten eller nevropsykologen.

Helsefagarbeidere og sykepleiere er multikunstnere. De som er nærmest mor nå, gjør så godt de kan med det de har tilgjengelig av tid og hender. Men de har mindre tid, og det er færre hender. «Det skulle vært motsatt», sa en bekjent. Vedkommende mente også at de slagrammede skulle fått mer, eller i alle fall like mye, oppfølging for å fortsette den gode progresjonen.

Kunnskap er viktig

Vi forholder oss til virkeligheten. Samfunnet må prioritere. Det blir en vanskelig jobb fremover. Min mor vil bli avhengig av offentlig hjelp og vil forhåpentligvis stifte bekjentskap med frivilligheten i samfunnet. Gode nettverk – enten de er fra de nærmeste, fra det offentlige eller fra frivilligheten – er viktig for god livskvalitet. For det er det livet handler om.

Det har vært spesielt å gå fra å undervise om hjerneslag til selv å bli pårørende. I lys av det jeg vet som helsepersonell, så mener jeg at kunnskap er makt og at tid er hjerne.

Det gjelder de første timene etter hjerneslagdebut, det gjelder i rehabiliteringsfasen i kommunehelsetjenesten på institusjon, og forhåpentligvis for min mor, gjelder det senere – i hjemmet.

Derfor er kunnskap så viktig – både for befolkningen generelt, pårørende og helsepersonell.