– Det er på tide å iverksette tiltak for å sikre fremtidens helsetjenester

Ved flere anledninger har sykepleiere blitt ansett å være ryggraden i Norges helsevesen. Og nettopp derfor er det helt avgjørende at sykepleiere utdannes og at gjennomføringen av utdanningen går så smidig som mulig.

Fremtidens helsepersonell slåss med fingre og klør, men lite skjer.

Nødvendige grep

I mars 2021 satte Kunnskapsdepartementet ned en arbeidsgruppe som skulle se på tiltak for å få studenter til å gjennomføre utdanningen. Fordi sykepleiere er en samfunnskritisk arbeidsgruppe, har arbeidsgruppen prioritert sykepleierutdanningen. Det er denne gruppen studenter jeg skriver om i dette innlegget.

I mars 2020 fikk utdanningsinstitusjonene økt handlingsrom gjennom en midlertidig forskrift til å gjøre nødvendige tiltak for å få studenter gjennom studiet til normert tid uten at det går på bekostning av kvalitet.

Økt handlingsrom er i utgangspunktet bra, men det hjelper lite når de man er nødt til å samarbeide med ikke har et tilsvarende handlingsrom. La meg forklare: I dette tilfellet har utdanningsinstitusjoner økt handlingsrom, mens helseinstitusjonene – der sykepleierstudenter har praksis – ikke har det. Og helseinstitusjonene har jo også et ansvar – både for pasientsikkerheten, men også for det faglige utbyttet studenter i praksis sitter igjen med.

Foreslåtte tiltak

Det er uten tvil en utfordrende situasjon, og jeg stoler på at begge parter gjør sitt beste for å ivareta pasienten og fremtidens helsevesen. Det som gjør det ekstra utfordrende, er at det er utdanningsinstitusjonene som har det overordnede ansvaret for sykepleierstudentene, og helseinstitusjonene har noe av ansvaret når studentene er i praksis, noe de er 50 prosent av studietiden.

Rapporten til arbeidsgruppen jeg nevnte innledningsvis, har foreslått flere tiltak som utdanningsinstitusjonene kan iverksette for å forhindre endret studieprogresjon. Jeg ønsker å trekke frem tre temaer arbeidsgruppen har foreslått:

1. mer fleksibilitet i praksis,

2. styrket koordinering og samhandling på myndighetsnivå og

3. tydelige forventninger fra myndighetsnivå til egen sektor.

Hvem påtar seg ansvaret?

Rapporten skriver som følger om fleksibilitet i praksis som tiltak for å sikre gjennomføring av studiet:

«[…] forlenge mulighetene til å gjøre unntak fra forskrifter og nasjonale retningslinjer så langt det er forsvarlig.» I tillegg at myndighetene må være tydeligere i forventningene sine til praksisstedene.

Ved første øyekast ser denne helt nydelig ut. Hvem vil vel ikke ha mer fleksibilitet? Men det dukker likevel opp noen spørsmål: Hvis økt fleksibilitet i praksis skal være med å løse dagens utfordringer, krever det en tilgang til å redusere innholdet i praksisen så lenge det er faglig forsvarlig, altså et unntak fra forskrifter og nasjonale retningslinjer.

Når vi ikke engang med dagens forskrifter og nasjonale retningslinjer evner å gjennomføre praksis i tråd med EU-direktivet – hvordan skal vi da både følge EU-direktivet og gjennomføre det foreslåtte tiltaket? Hvem tar ansvar for hva? Og hvordan vil eventuelt myndighetene følge opp de utdanningsinstitusjonene som velger å gå for tiltaket?

At myndighetene må være tydeligere i sine forventningene til praksisstedene, er jeg helt enig i, og det er noe NSF Student har etterlyst fra pandemiens start. Og det kommer jeg tilbake til under punkt tre om tydelige forventninger fra myndighetsnivå til egen sektor.

Faller mellom to stoler

Videre presiserer rapporten – under styrket koordinering og samhandling på myndighetsnivå – at:

«Det er en del utfordringer som ikke kan løses av Kunnskapsdepartementet og institusjonene alene. En del av utdanningene som tilbys ved institusjonene er helt avhengige av at også andre departementer og sektorer legger til rette for at studentene kan gjennomføre sin utdanning og oppnå forventet læringsutbytte, for eksempel ved gjennomføring av praksis.»

Sykepleierutdanningen faller mellom to departement – Helse- og omsorgsdepartementet og kunnskapsdepartementet. Det gjorde den også før pandemien, men det har bare blitt enda tydeligere etter at pandemien brøt ut. Hvorfor vil ikke Helse- og omsorgsdepartementet nå ta sin del av ansvaret for fremtidens sykepleiere?

En mulig løsning på problemstillingen kan være å la statsminister Erna Solberg svare på et spørsmål Nina Sandberg stilte henne 1. mars 2021 for å få Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet til å samarbeide bedre.

Når samfunnet er avhengig av at to departement samarbeider, er det fristende å spørre seg hvorfor samarbeidet er så dårlig som det tilsynelatende ser ut til? Ingen er tjent med det, spesielt ikke fremtidens pasienter og Norges helsevesen.

Etterlyser tydelighet

Det siste punktet jeg ønsker å trekke frem fra arbeidsgruppen, omhandler tydelige forventninger fra myndighetsnivå til egen sektor. NSF Student har fra starten av pandemien etterlyst: tydelige – gjerne nasjonale – retningslinjer for landets sykepleierstudenter. Herunder utdyper arbeidsgruppen følgende:

«[…] det er viktig at Helse- og omsorgsdepartementet, Kunnskapsdepartementet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet er tydelige i sine forventninger til egen sektor om at alle parter må bidra så godt som mulig til at praksis og eventuelle andre aktiviteter kan gjennomføres for å unngå at studentene blir forsinket.»

Det hadde vært fint med en presisering i rapporten om viktigheten av at myndighetene er tydelige til hver sin sektor, at studentene har læringsutbytter de skal oppnå og at alle aktuelle aktører er bevisst på hva som skal gjøres for at studentene oppnår disse.

Utvidet handlingsrom

Oppsummert er det viktig at flere detaljer kommer på plass før en velger å iverksette de ulike tiltakene arbeidsgruppen foreslår. Dette for å sikre at det ikke skjer en økende ansvarsfraskrivelse fra departementene. Men at praksisstedene og utdanningsinstitusjonene istedenfor får tydelige forventninger fra myndighetsnivå for å få utdannet landets sykepleierstudenter til normert tid. Det bør gjøres på lik måte der dette tiltaket tas i bruk.

Det er skummelt dersom flere begynner å dele min oppfatning av regjeringens måte å jobbe på under pandemien:

Når det gjelder befolkningen ellers, er det ekstremt viktig med tydelige, nasjonale tiltak. Når det gjelder å sikre fremtidens helsevesen, er det utvidet handlingsrom lokalt som gjelder – uavhengig av hva konsekvensene blir og hvor store forskjellene blir.

Og da er det ikke rart at jeg undrer meg over om regjeringen mener denne utydeligheten mellom nasjonale og lokale bestemmelser er med på å sikre fremtidens helsetjenester.