fbpx – Det er på tide å iverksette tiltak for å sikre fremtidens helsetjenester Hopp til hovedinnhold

– Det er på tide å iverksette tiltak for å sikre fremtidens helsetjenester

Edel Marlèn Taraldsen
RYGGRADEN I HELSEVESENET: – Det er helt avgjørende at sykepleiere utdannes og at gjennomføring av utdanningen går så smidig som mulig, skriver Edel Marlèn Taraldsen. Foto: Marthe Nyvoll

– Velfungerende helsetjenester i Norge er viktig, og det er en påstand som støttes av Helsepolitisk barometer 2021. Det gjelder nå, og det vil i aller høyeste grad gjelde i fremtiden, skriver studentlederen.

Dette er et leserinnlegg. Innholdet gir uttrykk for forfatterens egne synspunkter og holdninger. Innlegg sendes til meninger@sykepleien.no. Les også veiledningen.

Ved flere anledninger har sykepleiere blitt ansett å være ryggraden i Norges helsevesen. Og nettopp derfor er det helt avgjørende at sykepleiere utdannes og at gjennomføringen av utdanningen går så smidig som mulig.

Fremtidens helsepersonell slåss med fingre og klør, men lite skjer.

Nødvendige grep

I mars 2021 satte Kunnskapsdepartementet ned en arbeidsgruppe som skulle se på tiltak for å få studenter til å gjennomføre utdanningen. Fordi sykepleiere er en samfunnskritisk arbeidsgruppe, har arbeidsgruppen prioritert sykepleierutdanningen. Det er denne gruppen studenter jeg skriver om i dette innlegget.

I mars 2020 fikk utdanningsinstitusjonene økt handlingsrom gjennom en midlertidig forskrift til å gjøre nødvendige tiltak for å få studenter gjennom studiet til normert tid uten at det går på bekostning av kvalitet.

Helseinstitusjonene har jo også et ansvar.

Økt handlingsrom er i utgangspunktet bra, men det hjelper lite når de man er nødt til å samarbeide med ikke har et tilsvarende handlingsrom. La meg forklare: I dette tilfellet har utdanningsinstitusjoner økt handlingsrom, mens helseinstitusjonene – der sykepleierstudenter har praksis – ikke har det. Og helseinstitusjonene har jo også et ansvar – både for pasientsikkerheten, men også for det faglige utbyttet studenter i praksis sitter igjen med.

Foreslåtte tiltak

Det er uten tvil en utfordrende situasjon, og jeg stoler på at begge parter gjør sitt beste for å ivareta pasienten og fremtidens helsevesen. Det som gjør det ekstra utfordrende, er at det er utdanningsinstitusjonene som har det overordnede ansvaret for sykepleierstudentene, og helseinstitusjonene har noe av ansvaret når studentene er i praksis, noe de er 50 prosent av studietiden.

Rapporten til arbeidsgruppen jeg nevnte innledningsvis, har foreslått flere tiltak som utdanningsinstitusjonene kan iverksette for å forhindre endret studieprogresjon. Jeg ønsker å trekke frem tre temaer arbeidsgruppen har foreslått:

1. mer fleksibilitet i praksis,

2. styrket koordinering og samhandling på myndighetsnivå og

3. tydelige forventninger fra myndighetsnivå til egen sektor.

Hvem påtar seg ansvaret?

Rapporten skriver som følger om fleksibilitet i praksis som tiltak for å sikre gjennomføring av studiet:

«[…] forlenge mulighetene til å gjøre unntak fra forskrifter og nasjonale retningslinjer så langt det er forsvarlig.» I tillegg at myndighetene må være tydeligere i forventningene sine til praksisstedene.

Ved første øyekast ser denne helt nydelig ut. Hvem vil vel ikke ha mer fleksibilitet? Men det dukker likevel opp noen spørsmål: Hvis økt fleksibilitet i praksis skal være med å løse dagens utfordringer, krever det en tilgang til å redusere innholdet i praksisen så lenge det er faglig forsvarlig, altså et unntak fra forskrifter og nasjonale retningslinjer.

Hvem tar ansvar for hva?

Når vi ikke engang med dagens forskrifter og nasjonale retningslinjer evner å gjennomføre praksis i tråd med EU-direktivet – hvordan skal vi da både følge EU-direktivet og gjennomføre det foreslåtte tiltaket? Hvem tar ansvar for hva? Og hvordan vil eventuelt myndighetene følge opp de utdanningsinstitusjonene som velger å gå for tiltaket?

At myndighetene må være tydeligere i sine forventningene til praksisstedene, er jeg helt enig i, og det er noe NSF Student har etterlyst fra pandemiens start. Og det kommer jeg tilbake til under punkt tre om tydelige forventninger fra myndighetsnivå til egen sektor.

Faller mellom to stoler

Videre presiserer rapporten – under styrket koordinering og samhandling på myndighetsnivå – at:

«Det er en del utfordringer som ikke kan løses av Kunnskapsdepartementet og institusjonene alene. En del av utdanningene som tilbys ved institusjonene er helt avhengige av at også andre departementer og sektorer legger til rette for at studentene kan gjennomføre sin utdanning og oppnå forventet læringsutbytte, for eksempel ved gjennomføring av praksis.»

Sykepleierutdanningen faller mellom to departement – Helse- og omsorgsdepartementet og kunnskapsdepartementet. Det gjorde den også før pandemien, men det har bare blitt enda tydeligere etter at pandemien brøt ut. Hvorfor vil ikke Helse- og omsorgsdepartementet nå ta sin del av ansvaret for fremtidens sykepleiere?

En mulig løsning på problemstillingen kan være å la statsminister Erna Solberg svare på et spørsmål Nina Sandberg stilte henne 1. mars 2021 for å få Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet til å samarbeide bedre.

Når samfunnet er avhengig av at to departement samarbeider, er det fristende å spørre seg hvorfor samarbeidet er så dårlig som det tilsynelatende ser ut til? Ingen er tjent med det, spesielt ikke fremtidens pasienter og Norges helsevesen.

Etterlyser tydelighet

Det siste punktet jeg ønsker å trekke frem fra arbeidsgruppen, omhandler tydelige forventninger fra myndighetsnivå til egen sektor. NSF Student har fra starten av pandemien etterlyst: tydelige – gjerne nasjonale – retningslinjer for landets sykepleierstudenter. Herunder utdyper arbeidsgruppen følgende:

«[…] det er viktig at Helse- og omsorgsdepartementet, Kunnskapsdepartementet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet er tydelige i sine forventninger til egen sektor om at alle parter må bidra så godt som mulig til at praksis og eventuelle andre aktiviteter kan gjennomføres for å unngå at studentene blir forsinket.»

Det hadde vært fint med en presisering i rapporten om viktigheten av at myndighetene er tydelige til hver sin sektor, at studentene har læringsutbytter de skal oppnå og at alle aktuelle aktører er bevisst på hva som skal gjøres for at studentene oppnår disse.

Utvidet handlingsrom

Oppsummert er det viktig at flere detaljer kommer på plass før en velger å iverksette de ulike tiltakene arbeidsgruppen foreslår. Dette for å sikre at det ikke skjer en økende ansvarsfraskrivelse fra departementene. Men at praksisstedene og utdanningsinstitusjonene istedenfor får tydelige forventninger fra myndighetsnivå for å få utdannet landets sykepleierstudenter til normert tid. Det bør gjøres på lik måte der dette tiltaket tas i bruk.

Det er skummelt dersom flere begynner å dele min oppfatning av regjeringens måte å jobbe på under pandemien:

Det er ekstremt viktig med tydelige, nasjonale tiltak.

Når det gjelder befolkningen ellers, er det ekstremt viktig med tydelige, nasjonale tiltak. Når det gjelder å sikre fremtidens helsevesen, er det utvidet handlingsrom lokalt som gjelder – uavhengig av hva konsekvensene blir og hvor store forskjellene blir.

Og da er det ikke rart at jeg undrer meg over om regjeringen mener denne utydeligheten mellom nasjonale og lokale bestemmelser er med på å sikre fremtidens helsetjenester.

Les også:

– Ingen tar ansvaret, og ingen tar regningen

Bildet viser studentlederen poserer ute.
TRENGER HJELP: – Landets sykepleierstudenter kan ikke finne seg i dette lenger. Og Norge kan ikke finne seg i det. Vi trenger hjelp til å vite hvor vi skal gå for å unngå en kollaps i helsevesenet, skriver Edel Marlèn Taraldsen. Foto: Privat

– Mange sykepleierstudenter har ikke råd til å studere med mindre de jobber ved siden av. Likevel får de ikke lov til å jobbe ved siden av praksis. Og hvem tar ansvaret? Ingen! skriver studentlederen.

Helse- og omsorgsdepartementet sier: «Vi trenger flere sykepleiere», Kunnskapsdepartementet sier: «Studér og oppnå læringsutbyttene», og covid-19 sier: «Ikke jobb ved siden av praksis».

Realiteten er at mange sykepleierstudenter ikke klarer å fullføre studiene fordi økonomien ikke strekker til. Man trenger kanskje ikke hete verken Bent Høie eller Henrik Asheim for å innse at denne problemstillingen ikke løser samfunnets utfordring med for få utdannede sykepleiere.

Finner ingen løsning

Når vi gjentatte ganger tidligere har forsøkt å stille politikerne til ansvar, har svarene på ingen måte vært med på å løse utfordringen. Høyere utdanningsminister Henrik Asheim henviste indirekte til knutepunktet – en covid-19-opprettet gruppe satt sammen for å se på de utfordringene helse- og sosialfagutdanningene opplever. 

Knutepunktet kunne ikke hjelpe oss.

Gruppen er satt sammen av representanter fra kommunesektorens organisasjon (KS), helseforetakene (Spekter), Universitets- og høgskolerådet (UH-sektoren) og Helsedirektoratet. Knutepunktet kunne ikke hjelpe oss med mindre studentene ble behandlet annerledes enn de ansatte, noe som ikke er tilfelle overalt.

Har bedt statsministeren om hjelp

Problemstillingen har vært der siden mars 2020, og NSF Student har jobbet kontinuerlig med den siden – uten de beste resultatene. Det er naturligvis uheldig for den enkelte sykepleierstudent, men enda verre er det for samfunnet som kan se langt etter å minske den kritiske sykepleiermangelen dersom sykepleierstudenter må avslutte studiet som følge av arbeidsnekt ved siden av praksis.

Under et møte NSF Student hadde med utdanningsfraksjonen til Arbeiderpartiet, ønsket Nina Sandberg (Ap) å stille spørsmålet direkte til statsminister Erna Solberg. NSF Student anså dette som helt nødvendig fordi ingenting annet har vist seg å bidra til en løsning. Spørsmålet lød som følger: «Hva vil statsministeren gjøre for at sykepleierstudenter skal kunne arbeide ved siden av praksis, også under pandemien?» Men, det gikk ikke helt som planlagt.

Kan ikke løse problemet

Når stortingsrepresentanter stiller spørsmål rettet til statsministeren, er det likevel opp til regjeringen å gi spørsmålet til den personen de mener bør svare. I dette tilfellet ble spørsmålet dessverre plassert til helse- og omsorgsminister Bent Høie. Det er uheldig, og om vi ønsket et svar fra statsråd Høie ville spørsmålet i utgangspunktet blitt rettet til ham.

Vi fryktet et slikt svar som vi nå har fått fra statsråd Høie.

Det er uheldig, nettopp fordi vi fryktet et slikt svar som vi nå har fått fra statsråd Høie. Han henviser til knutepunktet, noe kunnskapsdepartementet også gjorde. Knutepunktet, som NSF Student er i kontinuerlig dialog med, sier de ikke kan gjøre noe for å løse problemstillingen fordi de ansatte heller ikke får lov til å jobbe to steder.

Det er ikke forsvarlig

Grunnen til at spørsmålet skulle gå til statsministeren er fordi vi ser at sykepleierutdanningen faller mellom Helse- og Kunnskapsdepartementet. Det er statsministeren som er øverste ansvarlig for disse to departementene og som kan styrke samarbeidet mellom disse to departementene og ansvarliggjøre dem for at de skal komme med en løsning. Derfor var det naturlig å rette spørsmålet til henne.

Knutepunktets punktum ble satt tidlig og hvor vi fikk som svar at «vi må bare innse at det er slik det er» og at de ikke kunne hjelpe sykepleierstudentene siden også de ansatte ved helseinstitusjonene ble nektet bierverv. Brutalt sett må vi ifølge knutepunktet bare innse at sykepleierstudenter avslutter studiet på grunn av dårlig økonomi og at det bidrar til en økning av den allerede kroniske sykepleiermangelen.

Dette er ikke fremtidsforsvarlig, og derfor anså vi det som nødvendig å involvere andre stortingsrepresentanter for «råd om veien videre».

Kan ikke jobbe og ha praksis samme sted

NSF Student har fått følgende spørsmål som forslag til løsning: «man kan vel bare arbeide på samme sted man er i praksis?».

Når man er i praksis, er læring det viktigste.

Når det gjelder å ha et arbeidsforhold på samme sted man er i praksis, har jeg noen ting jeg vil si om det. Når man er i praksis, er læring det viktigste. Når man er ansatt har man ikke krav på den oppfølging og veiledning man har som student. Man skal lære, ikke bare være i praksis. Læringsutbytter er med å beskrive hva sykepleierstudenter skal kunne som ferdig utdannede sykepleiere, altså hvilket utbytte man skal ha av læringen.

Vi kan ikke akseptere

Praksis er den største «hands on»-læringsarenaen til en sykepleierstudent, og det er helt avgjørende at man bruker tiden i praksis på å studere og oppnå læringsutbyttene. Er man ansatt kan man bruke tiden på rutinearbeid som hvilken som helst ufaglært kan gjøre. Vi mener ikke at det ikke finnes relevant læring i rutinearbeid, ei heller at sykepleierstudenter ikke skal gjøre rutinearbeid, men det handler om prioritering av tid til læring.

Om du skulle valgt – som fremtidig kollega eller pasient – hvem som skulle være din sykepleier, er det ingen som ville valgt noen som har brukt 8–10 uker på å tørke støv og stryke gardiner ved en helseinstitusjon. Om man har praksis der man arbeider eller vice versa, kan det bli problematisk å skille mellom det å være student og ansatt. Dermed risikerer man at studentene bruker praksisperioden på de oppgaver som ikke vil gjøre dem til gode sykepleiere.

Landets sykepleierstudenter kan ikke finne seg i dette lenger. Og Norge kan ikke finne seg i det. Vi trenger hjelp til å vite hvor vi skal gå for å unngå en kollaps i helsevesenet. Håper noen vil hjelpe oss.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.