fbpx – Ingen tar ansvaret, og ingen tar regningen Hopp til hovedinnhold

– Ingen tar ansvaret, og ingen tar regningen

Bildet viser studentlederen poserer ute.
TRENGER HJELP: – Landets sykepleierstudenter kan ikke finne seg i dette lenger. Og Norge kan ikke finne seg i det. Vi trenger hjelp til å vite hvor vi skal gå for å unngå en kollaps i helsevesenet, skriver Edel Marlèn Taraldsen. Foto: Privat

– Mange sykepleierstudenter har ikke råd til å studere med mindre de jobber ved siden av. Likevel får de ikke lov til å jobbe ved siden av praksis. Og hvem tar ansvaret? Ingen! skriver studentlederen.

Dette er et leserinnlegg. Innholdet gir uttrykk for forfatterens egne synspunkter og holdninger. Innlegg sendes til meninger@sykepleien.no. Les også veiledningen.

Helse- og omsorgsdepartementet sier: «Vi trenger flere sykepleiere», Kunnskapsdepartementet sier: «Studér og oppnå læringsutbyttene», og covid-19 sier: «Ikke jobb ved siden av praksis».

Realiteten er at mange sykepleierstudenter ikke klarer å fullføre studiene fordi økonomien ikke strekker til. Man trenger kanskje ikke hete verken Bent Høie eller Henrik Asheim for å innse at denne problemstillingen ikke løser samfunnets utfordring med for få utdannede sykepleiere.

Finner ingen løsning

Når vi gjentatte ganger tidligere har forsøkt å stille politikerne til ansvar, har svarene på ingen måte vært med på å løse utfordringen. Høyere utdanningsminister Henrik Asheim henviste indirekte til knutepunktet – en covid-19-opprettet gruppe satt sammen for å se på de utfordringene helse- og sosialfagutdanningene opplever. 

Knutepunktet kunne ikke hjelpe oss.

Gruppen er satt sammen av representanter fra kommunesektorens organisasjon (KS), helseforetakene (Spekter), Universitets- og høgskolerådet (UH-sektoren) og Helsedirektoratet. Knutepunktet kunne ikke hjelpe oss med mindre studentene ble behandlet annerledes enn de ansatte, noe som ikke er tilfelle overalt.

Har bedt statsministeren om hjelp

Problemstillingen har vært der siden mars 2020, og NSF Student har jobbet kontinuerlig med den siden – uten de beste resultatene. Det er naturligvis uheldig for den enkelte sykepleierstudent, men enda verre er det for samfunnet som kan se langt etter å minske den kritiske sykepleiermangelen dersom sykepleierstudenter må avslutte studiet som følge av arbeidsnekt ved siden av praksis.

Under et møte NSF Student hadde med utdanningsfraksjonen til Arbeiderpartiet, ønsket Nina Sandberg (Ap) å stille spørsmålet direkte til statsminister Erna Solberg. NSF Student anså dette som helt nødvendig fordi ingenting annet har vist seg å bidra til en løsning. Spørsmålet lød som følger: «Hva vil statsministeren gjøre for at sykepleierstudenter skal kunne arbeide ved siden av praksis, også under pandemien?» Men, det gikk ikke helt som planlagt.

Kan ikke løse problemet

Når stortingsrepresentanter stiller spørsmål rettet til statsministeren, er det likevel opp til regjeringen å gi spørsmålet til den personen de mener bør svare. I dette tilfellet ble spørsmålet dessverre plassert til helse- og omsorgsminister Bent Høie. Det er uheldig, og om vi ønsket et svar fra statsråd Høie ville spørsmålet i utgangspunktet blitt rettet til ham.

Vi fryktet et slikt svar som vi nå har fått fra statsråd Høie.

Det er uheldig, nettopp fordi vi fryktet et slikt svar som vi nå har fått fra statsråd Høie. Han henviser til knutepunktet, noe kunnskapsdepartementet også gjorde. Knutepunktet, som NSF Student er i kontinuerlig dialog med, sier de ikke kan gjøre noe for å løse problemstillingen fordi de ansatte heller ikke får lov til å jobbe to steder.

Det er ikke forsvarlig

Grunnen til at spørsmålet skulle gå til statsministeren er fordi vi ser at sykepleierutdanningen faller mellom Helse- og Kunnskapsdepartementet. Det er statsministeren som er øverste ansvarlig for disse to departementene og som kan styrke samarbeidet mellom disse to departementene og ansvarliggjøre dem for at de skal komme med en løsning. Derfor var det naturlig å rette spørsmålet til henne.

Knutepunktets punktum ble satt tidlig og hvor vi fikk som svar at «vi må bare innse at det er slik det er» og at de ikke kunne hjelpe sykepleierstudentene siden også de ansatte ved helseinstitusjonene ble nektet bierverv. Brutalt sett må vi ifølge knutepunktet bare innse at sykepleierstudenter avslutter studiet på grunn av dårlig økonomi og at det bidrar til en økning av den allerede kroniske sykepleiermangelen.

Dette er ikke fremtidsforsvarlig, og derfor anså vi det som nødvendig å involvere andre stortingsrepresentanter for «råd om veien videre».

Kan ikke jobbe og ha praksis samme sted

NSF Student har fått følgende spørsmål som forslag til løsning: «man kan vel bare arbeide på samme sted man er i praksis?».

Når man er i praksis, er læring det viktigste.

Når det gjelder å ha et arbeidsforhold på samme sted man er i praksis, har jeg noen ting jeg vil si om det. Når man er i praksis, er læring det viktigste. Når man er ansatt har man ikke krav på den oppfølging og veiledning man har som student. Man skal lære, ikke bare være i praksis. Læringsutbytter er med å beskrive hva sykepleierstudenter skal kunne som ferdig utdannede sykepleiere, altså hvilket utbytte man skal ha av læringen.

Vi kan ikke akseptere

Praksis er den største «hands on»-læringsarenaen til en sykepleierstudent, og det er helt avgjørende at man bruker tiden i praksis på å studere og oppnå læringsutbyttene. Er man ansatt kan man bruke tiden på rutinearbeid som hvilken som helst ufaglært kan gjøre. Vi mener ikke at det ikke finnes relevant læring i rutinearbeid, ei heller at sykepleierstudenter ikke skal gjøre rutinearbeid, men det handler om prioritering av tid til læring.

Om du skulle valgt – som fremtidig kollega eller pasient – hvem som skulle være din sykepleier, er det ingen som ville valgt noen som har brukt 8–10 uker på å tørke støv og stryke gardiner ved en helseinstitusjon. Om man har praksis der man arbeider eller vice versa, kan det bli problematisk å skille mellom det å være student og ansatt. Dermed risikerer man at studentene bruker praksisperioden på de oppgaver som ikke vil gjøre dem til gode sykepleiere.

Landets sykepleierstudenter kan ikke finne seg i dette lenger. Og Norge kan ikke finne seg i det. Vi trenger hjelp til å vite hvor vi skal gå for å unngå en kollaps i helsevesenet. Håper noen vil hjelpe oss.

Les også:

– Vi frarøves åtte uker praksis på sykehuset

Sykepleierstudenter i Haugesund
VIL HA KVALITET: De liker dårlig å miste verdifull praksis på sykehus. Fra venstre: Ingvild Pettersen, Camilla Thorsen, Amanda Lande, Hanna Færevaag Solberg og Vilde Fjeld Kismul. Foto: Privat

– Vi har like mye studielån som de andre, men får ikke like god utdanning, sier sykepleierstudent Camilla Thorsen. Studentene frykter at de vil bli oppfattet som B-sykepleiere.

– Skolen vår halverer våre praksisperioder på sykehus. Mange av oss studenter er bekymret og stresset, sier Camilla Thorsen.

Hun er halvveis i sykepleierutdanningen i Haugesund, som hører til Høgskulen på Vestlandet (HVL).

Hun snakker på vegne av flere studenter.

– Skolen har bestemt at vi kun skal få 8 uker med praksis på sykehuset, i stedet for 16.

Det gjør Thorsen og de andre urolig:

– Vi frarøves åtte uker medisinsk og kirurgisk praksis på sykehuset, som blir erstattet med praksis i kommunene. Mange ender nå opp med å ha praksis på sykehjem tre ganger i løpet av studiet. Vi forstår ikke at det kan være forsvarlig, sier Thorsen, som altså er i kull 19.

Det vil si kullet som startet høsten 2019.

– I 2020 var vi dessuten knapt på skolen på grunn av koronapandemien. Vi stiller spørsmålet: Hvilke sykepleiere utdannes vi til?

– Medisinsk praksis kan være ok på et helsehus

– Noen få studenter er heldige og får det de trenger i denne alternative praksisen, som det heter. Medisinsk praksis kan være ok å ha på et helsehus, for eksempel. Også i hjemmetjenesten kan det være greit. Men flere opplever allerede nå at de ikke får tilstrekkelig læringsutbytte, sier student Thorsen.

Georg Førland, instituttleder på HVL, mener studentene får en praksis som både følger forskriftene og er forsvarlig. (Les hva han sier nederst i saken.)

Camilla Thorsen har selv nettopp hatt fire ukers praksis på medisinsk avdeling på sykehuset.

– De på avdelingen sa i vantro: «Får dere bare fire uker med medisinsk praksis på sykehus?» Andre i klassen får høre det samme. Vi blir fortalt at det er jo der vi oppnår den grunnleggende forståelsen for faget, sier hun.

– Miljøarbeid er ikke medisinsk praksis

Camilla Thorsen syns den første delen av medisinsk praksis på sykehuset var bra. Den avsluttende delen skal hun ha på demensavdelingen på sykehjem.

– Det blir gjerne mer miljøarbeid enn noe annet. Det er ikke medisinsk praksis.

– Men det utføres mer medisinske oppgaver på sykehjem enn før?

– Jo, men det kommer an på hvor du er.

Har du eksempler på hva du ikke får lært?

– Å gjøre medisinske undersøkelser, behandling og å utføre sykepleieprosedyrer. Og å bruke medisinske hjelpemidler. De aller fleste på en demensavdeling er allerede utredet for diagnosen sin, og det handler ofte mer om å finne rett miljøbehandling enn noe annet.

Hun legger til:

– Vi har fått høre at hvis vi ikke får oppfylt læringsutbyttene i praksisdelen som må tas i kommunehelsetjenesten, blir dette kompensert med simulering i tredje studieår. Men det erstatter heller ikke praksis. Vi blir late-som-sykepleiere. Mange får sikkert hakeslepp når de begynner i jobb.

Les hva studentlederen sier: – Endringene i sykepleiepraksis må ikke gå på bekostning av kvalitet

Blir læringsutbyttene de samme som på sykehus?

Thorsen sier at de har fått ulike begrunnelser fra skolen om praksisordningen:

– Vi syns ikke forklaringene er gode nok til å endre så mye på studieforløpet vårt. Vi har blitt fortalt at fire uker medisinsk og kirurgisk praksis i kommunehelsetjenesten vil gi akkurat de samme læringsutbyttene som på sykehus. Vi er uenig. Det er ikke mulig, sier Thorsen.

– Vi føler at skolen har valgt en lettvint løsning som ikke er til beste for oss.

Da en av studentene etter nyttår fikk annullert fire ukers kirurgisk praksis hun skulle hatt i hjemmetjenesten, på grunn av generell høy smitterisiko, skrev hun om sin frustrasjon til kommunen. En av helselederne svarte i en e-post at «noe lærdom må tas igjen etter at dere er begynt i jobb».

– En fersk sykepleier kan få to opplæringsvakter

Det reagerer studentene på:

– Å ta igjen tapt kompetanse som ferdigutdannet passer kanskje for andre yrker. Men ikke for oss som skal bli sykepleiere, sier Thorsen.

Hun utdyper:

– En fersk sykepleier får kanskje to opplæringsvakter, maks tre, før hun eller han får ansvarsvakt. Det er ikke mer tid til opplæring. Å være alene om ansvaret er ikke uvanlig for en sykepleier. Det er tvert imot veldig, veldig vanlig. I hvert fall på sykehjem.

Studentene frykter at de vil bli sett på som B-sykepleiere.

(Saken fortsetter under bildet.)

Sykepleierstudenter Camilla Thorsen, Ingvild Pettersen, Amanda Lande, Vilde Fjeld Kismul og Hanna Færevaag Solberg
PRAKSISKRITIKK: Sykepleierstudentene (fra venstre) Camilla Thorsen, Ingvild Pettersen, Amanda Lande, Vilde Fjeld Kismul og Hanna Færevaag Solberg synes avviket fra rammeplanen er for stort. Foto: Privat

– Stort avvik fra rammeplanen

Thorsen har lest rammeplanen nøye.

Der står det at minst én av de tre av praksisperiodene på minst åtte uker skal være i spesialisthelsetjenesten. De resterende praksisperiodene må vare i minst seks uker.

Hun konkluderer:

– Det vi blir tilbudt, er altså et avvik fra rammeplanen. Vi skjønner at dette er et midlertidig vedtak, men det bekymrer oss at avviket er så stort.

– Vi opplever at det er kull 19 som «må ta en for laget» og som dermed mister uerstattelig praksis på sykehuset, for at kull 20 skal få fullverdige praksisperioder i henhold til den nye reformen. Det blir ikke plass til oss.

– Det er nå vi skal utvikle verktøyene

– Skolen sier at dette er den beste løsningen slik situasjonen er. Men ikke for oss, som nå skal ut i de aller viktigste praksisperiodene. Det er nå vi skal utvikle verktøyene vi trenger som nyutdannede sykepleiere, sier Camilla Thorsen.

Hun forteller at flere av studentene er redde for at manglende praksiserfaring kan gå ut over pasientene.

– Vi tar en utdanning som samfunnet sårt trenger. Er det ikke nettopp derfor viktig at vi får kvalitet på utdanningen det skrikes etter?

– Ikke alle kommer til å jobbe på sykehjem, og vi som har planer om å ta videreutdanning, får ikke sykehuspraksisen som gjerne er grunnlaget for å velge videreutdanning.

– Hva kan du selv tenke deg?

– Jeg har på sikt lyst til å jobbe med de helt små, enten som jordmor eller intensivsykepleier. Da er jeg avhengig av å få tilstrekkelig medisinsk praksis der den er ment å være, sier Camilla Thorsen, som er 28 år gammel.

Siste kull med gammel rammeplan

Kull 19 er det siste kullet som følger den gamle rammeplanen. Kull 20 er først ut med den nye.

– Praksisperiodene i spesialisthelsetjenesten som før har vært fordelt på andre og tredje studieår, skal nå kun foregå andre året. Dette går ut over oss, som følger gammel plan. Vi føler oss som «dritten i midten». Vi har like mye studielån som de andre, men får ikke like god utdanning.

– I disse koronatider er vel alt ekstra krevende i helsevesenet? Også å skaffe nok praksisplasser?

– Vi har full forståelse for at det er ressurskrevende å finne nok praksisplasser. Vi kunne utsatt sykehuspraksis for halve kullet til tredje året, men nå konkurrerer vi altså med kull 20 om de plassene, sier Thorsen.

– Vår skole tar letteste utvei

– Jeg vet ikke hvordan andre skoler gjør dette, ifølge de nasjonale retningslinjene er det opp til hver skole å gjøre det de syns er best. Det virker i hvert fall som vår skole tar letteste utvei, sier Camilla Thorsen.

– Vi er urolige for hvilken kompetanse vi kommer til å ha når vi skal ut i arbeidslivet, ikke minst den kirurgiske. I kommunehelsetjenesten kan vi få noen relevante sårstell, men det er hovedsakelig sykehus som kan tilby praksis på dette området.

– Skjønner du at det er vanskelig å få kabalen til å gå opp for skolen?

– Det forstår jeg veldig godt. Men det er nå vi utdanner oss. Vårt fremtidige yrke er så pasientnært, det må læres i ekte pasientsituasjoner.

– Må få prosedyrene inn i hendene

– Vi blir bedt om å lese mye teori og sette oss inn i rutinene. Vi lærer nå mindre prosedyrer på skolen, som jo er stengt for dette inntil videre. Å sette sprøyter og håndtere legemidler, eller utføre prosedyrer som er obligatoriske i utdanningen, må vi få inn i hendene for å bli trygge på det vi gjør.

– Hva vil dere konkret?

– Ha åtte ukers praksis på de rette stedene. Ikke på sykehjem der kontaktsykepleierne ikke har kontroll på hva medisinsk eller kirurgisk praksis faktisk innebærer – noe man heller ikke kan forvente, siden dette ikke er deres arbeidsområde.

– Vi hadde grunnleggende sykehjemspraksis i fjor. Vi trenger ikke en runde til der, når vi skal ha enda en praksisperiode på sykehjem litt senere i studiet. For flere av oss vil dette si 20 uker, og kun 8 uker på sykehus. Pluss 8 uker innen psykisk helse og 8 i hjemmesykepleien.

– Vi ønsker å stille med samme kompetanse som andre nyutdannede sykepleiere. Nå virker det som vi ikke får det. Sykehjemspraksis er ikke det samme som den du får på sykehus, hvordan man enn snur og vender på det, sier Camilla Thorsen.

Skolen: – Vi følger gjeldende forskrift

Skoleledelsen ser annerledes på saken enn studentene, får Sykepleien bekreftet.

– Er det alternative tilbudet om praksis godt nok?

– Vi mener at studentene får en fullgod og forsvarlig praksis, sier Georg Førland, leder på Institutt for helse- og omsorgsvitenskap på Høgskulen på Vestlandet (HVL).

– Skolen følger gjeldende forskrift, og studentene kan oppnå læringsutbyttene som står i rammeplanen.

Skolene kan være mer fleksible under pandemien

I mars 2020 ble det vedtatt en midlertidig forskrift knyttet til pandemien som gir utdanningsinstitusjonene større fleksibilitet i hvordan de vil gjennomføre praksis for blant andre sykepleier- og lærerstudenter. Den midlertidige forskriften er revidert og forlenget til å gjelde frem til 1. juli 2021.

Georg Førland berømmer kommunene og helseforetakene for å bidra til at studentene skal oppnå læringsutbyttene sine.

– Det er krevende, men de strekker seg langt. Vi har også ukentlige møter med tillitsvalgte og regelmessige møter med klassene og kullet. Det er viktig å ha tett dialog i denne tiden. Studentene opplever nok dette med praksis forskjellig. Noen syns det er greit, sier instituttlederen.

– Kommunehelsetjenesten er blitt ganske avansert etter hvert

– Men noen er mer heldige med praksisplassen enn andre?

– Totalt sett ivaretar vi det som står i forskriften. Det er vi forpliktet til, sier Georg Førland.

– Men kan de lære det de skal av medisinsk og kirurgisk sykepleie på et sykehjem?

– Kommunehelsetjenesten har endret seg veldig, den er blitt ganske avansert etter hvert. De kan lære det de skal, og forskriften sier hvor mye praksis de skal ha, sier Førland.

– Studentene er bekymret likevel, siden de får halvert sykehuspraksisen sin. Hva vil du si til dem?

– Jeg kan forsikre dem om at vi tilbyr en utdanning etter gjeldende regelverk. Det er et fullgodt opplegg, så de skal kunne oppnå læringsutbyttene. Vi tenker også at simulering kan bidra.

– Det er ikke det samme som praksis?

– Nei, men det kan være med på å trygge studenten i situasjonen.

– Utdanningen er ikke forringet, men annerledes

– Er du enig i at utdanningen er forringet for tiden?

– Jeg vil ikke si forringet, men annerledes. Det er læringsutbyttene vi skal måles på til enhver tid. Både kommunene og spesialisthelsetjenesten holder det gående så lenge som mulig for at studentene får gjennomført sin praksis, sier Førland.

– Halveres sykehuspraksisen også på de andre studiestedene, i Bergen, Førde og Stord?

– EU-direktivet gir ikke føringer for antallet uker i praksis innenfor de ulike fagområdene, og dette løses noe ulikt ved de ulike campusene. Det viktigste er at studentene oppnår antallet timer i henhold til EU-direktivet og læringsutbyttene.

Georg Førland legger til om sykehuspraksisen som halveres:

– Omfanget av læringsutbytter og det totale timetallet i praksis er som før og i henhold til gjeldende regelverk. Praksis i kommunehelsetjenesten brukes komplementært til praksis i spesialisthelsetjenesten.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.