– Det har vært et års surfing på monsterbølger

Pandemien har blitt beskrevet som å komme i bølger. Vi har vært gjennom første, andre og er i gang med tredje bølge. Litt roligere farvann imellom dem har det vært, men med liten mulighet for å hvile.

«Å surfe» brukes ofte som en metafor på at noe går lett, kanskje til og med uten særlig innsats. Helsepersonell har i et år måtte mestre å surfe på den ene monsterbølgen etter den andre. Det ser kanskje enkelt ut, men å surfe på kjempebølger i storm er ikke å anbefale. Det er ingen redningspakke stor nok til å redde en helsetjeneste som har nådd bunnen – tom for pust og livsgnist.

Vi kjente på det – vi sykepleiere. Alarmberedskap, alvor og ansvar. Vi svelget unna redsel, satte mot i blikk og gikk på jobb, men ba folk om å holde seg hjemme for oss. Vi skjønte fort at beredskapen var altfor dårlig med tanke på smittevernutstyr, legemidler og medisinsk-teknisk utstyr. Vi visste at vi manglet fagfolk og at det fikk alvorlige konsekvenser for intensivkapasitet, men sannelig også for vanlig sykepleierkapasitet, særlig i kommunene.

Vi har fått videreformidlet virkeligheten

Noe av det viktigste Norsk Sykepleierforbund har gjort dette året, er å videreformidle virkeligheten til myndighetene slik den oppleves av våre medlemmer så de kan ha mulighet til å ta beslutninger og igangsette tiltak som kan bryte bølgene eller gjøre oss i stand til å klare å ri av bølgen. All den praksisnære informasjonen vi har hatt tilgang på gjennom medlemmer og tillitsvalgte har hjulpet oss med å følge situasjonen på nært hold og formidle inntrykk og erfaringer inn i hyppige møter med myndighetene.

NSF krevde at covid-19 skulle godkjennes som yrkessykdom. Det fikk vi gjennomslag for. Det viste seg å være en veldig viktig seier for vi ser langtidsplager hos noen, såkalt long-covid. Vi så tidlig at helsetilbudet til barn og unge ble alvorlig forringet når helsesykepleiere ble omdisponert til TISK-oppgaver. Det var barn og unge med psykisk uhelse og selvmordstanker, noen ble utsatt for vold og hadde ikke lengre skolen som fristed. Selv om helsesykepleierne nå jobbet mer med smittevern, testing og sporing, så kunne de ikke la være – selv om det var på deres fritid – å følge opp ungdommene. 

NSF og faggruppeleder Ann Karin Swangs tydelige stemme førte blant annet til at både Helsedirektoratet og Helse- og omsorgsdepartementet og ga tydelige signaler til kommunene om å skjerme helsestasjon- og skolehelsetjenesten, og unngå omdisponeringer.

Det gjorde vondt langt inn i sjela når demenssyke i kommunene mistet sine dagaktivitet- og avlastningstilbud og vi visste at påkjenningen for de pårørende var enorm ifra før. Vi kunne ikke klemme de som bor på sykehjem og som ikke lenger fikk besøk av sine, og vi visste vi skremte dem når vi tok på smittevernutstyr.

Sykepleier Maria formulerte seg slik: «Dette er den siste tiden av et menneskes liv. Vi må gjøre det godt å leve, men også godt å dø. Det som gjør aller mest vondt for meg er ikke de lange vaktene vi går, smittevernutstyret vi bærer, men det at jeg ikke rekker å gjøre dagene gode for dem».

Kommunehelsetjenesten har demmet opp for presset

Flere sykepleiere beskrev redsel for å være den som tok med seg smitte til sykehjem. Det å bli «en bøddel» for dem du er satt til å hjelpe. Smitten kom plutselig og voldsomt på enkelte institusjoner. Flere steder ble alle pasienter isolerte på rommene sine, og personalet gjorde en stor jobb med å innføre alle de nye smitteverntiltakene. Pårørende ble utestengt, noe som opplevdes grusomt for både sykehjemsbeboere og pårørende.

Mange steder var store deler av personalgruppen i karantene, noen som gjorde at arbeidsoppgavene ble mange flere på dem som var igjen. Det var nærmest umulig å få tak i vikarer. Mange sykepleiere har fortalt at det var skremmende og vondt å være vitner til pasienter som dør mens de kjemper for å klare å puste, og mange med store smerter, uten å kunne hjelpe. En stor andel av dem som dør av korona i Norge, dør i kommunehelsetjenesten. De blir ansett som ikke å kunne klare den belastningen respiratorbehandling ville bli for dem.

April i fjor snakket regjeringen om 1000 nødrespiratorer som skulle gi oss 1000 flere intensivplasser. Vi mente at disse ikke var relevant for slik bruk og at det som ble fremvist til og med kunne være farlig for denne pasientgruppen. Dessuten ville selv ikke de mest avanserte respiratorer kunne bøte på det største problemet: mangelen på intensivsykepleiere.

Det er i dag svært betryggende å høre helseminister Bent Høie uttale at vi må utdanne flere intensivsykepleiere også for normalsituasjon. Han sa at det ikke hjelper uansett utstyr eller senger om vi ikke har de flinke fagfolka på jobb. NSF og faggruppeleder Paula Lykke har nådd frem med våre budskap og regjeringen har bedt helseforetakene om å opprette 100 nye utdanningsstillinger i intensivsykepleie. Vi ber ham tydeliggjøre for arbeidsgivere at deltidsstillinger for sykepleiere er «no-go», og at de må gjøre alt de kan for å beholde intensivsykepleiere og andre sykepleiere i jobb.

Innsatsen som er gjort i kommunehelsetjenesten mener jeg er grundig underkommunisert. At vi har en så godt utbygd kommunehelsetjeneste av god kvalitet er noe av det som skiller oss fra en del andre land, som Sverige eller Italia. De har demmet opp for sykehusene og har vært avgjørende for at våre sykehus ikke har vært overflommet.

Mange har hatt et tøft år

Italia er et land med et godt sykehusvesen av høy kvalitet, men ingen lokal, offentlig helsetjeneste. Når man blir syk, så tar familien seg av deg, eller så må du til sykehus. Dette kan ha vært noe av grunnen til at smitten kom helt ut av kontroll.

Norge sendte i april et kriseteam med blant annet ti sykepleiere til Lombardia i Italia. Norge fikk med relevant erfaring hjem, men viktigst: Det var en solidarisk handling, noe som jeg håper blir gjengjeldt dersom vi selv får bruk for det. Ut ifra de ekstreme situasjoner på norske sykehjem utsatt for smitte, så foreslo vi ideen om nasjonale innsatsteam: Flinke fagfolk som kunne hjelpe når krisen rammer, fra egen kommune, fra nabokommune eller fra spesialisthelsetjenesten. Helse- og omsorgsdepartementet arbeider videre med vårt forslag for kommende beredskap.

Både sykepleierstudenter og spesialsykepleierstudenter har hatt et tøft år. Flere opplevde at praksisstedene ikke ville ta imot dem, eller at de ble brukt som arbeidskraft i stedet for å ha søkelys på læringsmålene. NSF Student med Edel Taraldsen i spissen har jobbet iherdig for at studentene ikke skulle få avbrutte eller forlengede studieforløp og at kvaliteten i studiene skulle være god. Likevel er tallenes tale klare – 300 færre sykepleiere uteksaminert i 2020 enn året før.

Tallenes tale ble også begredelig for 2020s tariffoppgjør. TBU-tallene viser, som Unio skriver, offentlig velferd tok ansvar – norsk industri tok pengene. Applaus er fint, men det betaler ingen regninger. Hvis det ikke skulle være vår tur nå, når da? Vi har ristet i frontfagets praktisering. Så lenge rammen i frontfaget fungerer som diktat for oss, klarer vi ikke gjøre noe med likelønnsgap.

Mer alvorlig er det at partene dermed ikke settes i stand til å løse de store utfordringene med mangel på livsnødvendig kompetanse i offentlig sektor og i helsetjenestene. Vi mener at regjeringen og statsministeren må på banen for å gjenopprette tilliten til den norske modellen og praktiseringen til frontfaget. De bør sørge for et beholde-, mobilisere- og rekrutteringstillegg, øremerket de gruppene de er helt avhengige av. Om vi ikke får til løsning her, så er det en direkte trussel mot beredskapen nå – og i tiden framover.

Så kom 2021. Det kom vaksiner. Sykepleierne kjente også her på alvor og ansvar. Vaksinering er vår jobb, og det skal vi få til, men vi måtte varsle vår uro for at andre arbeidsoppgaver for sårbare pasienter ble tilsidesatt. Vi surfer videre, men ser land. Resultatene til nå er gode, andel dødsfall blant de over 80 år har sunket kraftig. Heldigvis surfer ikke den norske helsetjenesten på et lite surfebrett, eller i en enkel jolle. Vi rir av bølgene i en stor og solid supertanker bemannet med dyktige og kunnskapsrike fagfolk. Vi skal klare å komme gjennom stormen – vi får håpe at vi klarer det uten å miste for mange av mannskapet over bord.