fbpx – Det har vært et års surfing på monsterbølger Hopp til hovedinnhold

– Det har vært et års surfing på monsterbølger

Lill Sverresdatter Larsen, NSF-leder
SURFER VIDERE: – Vi rir av bølgene i en stor og solid supertanker bemannet med dyktige og kunnskapsrike fagfolk. Vi skal klare å komme gjennom stormen – vi får håpe at vi klarer det uten å miste for mange av mannskapet over bord, skriver Lill Sverresdatter Larsen. Foto: Marit Fonn

– 12. mars 2020, «de sterkeste og mest inngripende tiltakende vi har hatt i Norge i fredstid» – i det internasjonale sykepleier og jordmoråret. Aldri hadde vi tenkt at det var slik sykepleiernes kompetanse skulle bli synlig, skriver forbundslederen.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Pandemien har blitt beskrevet som å komme i bølger. Vi har vært gjennom første, andre og er i gang med tredje bølge. Litt roligere farvann imellom dem har det vært, men med liten mulighet for å hvile.

«Å surfe» brukes ofte som en metafor på at noe går lett, kanskje til og med uten særlig innsats. Helsepersonell har i et år måtte mestre å surfe på den ene monsterbølgen etter den andre. Det ser kanskje enkelt ut, men å surfe på kjempebølger i storm er ikke å anbefale. Det er ingen redningspakke stor nok til å redde en helsetjeneste som har nådd bunnen – tom for pust og livsgnist.

Vi kjente på det – vi sykepleiere. Alarmberedskap, alvor og ansvar. Vi svelget unna redsel, satte mot i blikk og gikk på jobb, men ba folk om å holde seg hjemme for oss. Vi skjønte fort at beredskapen var altfor dårlig med tanke på smittevernutstyr, legemidler og medisinsk-teknisk utstyr. Vi visste at vi manglet fagfolk og at det fikk alvorlige konsekvenser for intensivkapasitet, men sannelig også for vanlig sykepleierkapasitet, særlig i kommunene.

Vi har fått videreformidlet virkeligheten

Noe av det viktigste Norsk Sykepleierforbund har gjort dette året, er å videreformidle virkeligheten til myndighetene slik den oppleves av våre medlemmer så de kan ha mulighet til å ta beslutninger og igangsette tiltak som kan bryte bølgene eller gjøre oss i stand til å klare å ri av bølgen. All den praksisnære informasjonen vi har hatt tilgang på gjennom medlemmer og tillitsvalgte har hjulpet oss med å følge situasjonen på nært hold og formidle inntrykk og erfaringer inn i hyppige møter med myndighetene.

NSF krevde at covid-19 skulle godkjennes som yrkessykdom. Det fikk vi gjennomslag for. Det viste seg å være en veldig viktig seier for vi ser langtidsplager hos noen, såkalt long-covid. Vi så tidlig at helsetilbudet til barn og unge ble alvorlig forringet når helsesykepleiere ble omdisponert til TISK-oppgaver. Det var barn og unge med psykisk uhelse og selvmordstanker, noen ble utsatt for vold og hadde ikke lengre skolen som fristed. Selv om helsesykepleierne nå jobbet mer med smittevern, testing og sporing, så kunne de ikke la være – selv om det var på deres fritid – å følge opp ungdommene. 

Vi kunne ikke klemme de som bor på sykehjem og som ikke lenger fikk besøk av sine.

NSF og faggruppeleder Ann Karin Swangs tydelige stemme førte blant annet til at både Helsedirektoratet og Helse- og omsorgsdepartementet og ga tydelige signaler til kommunene om å skjerme helsestasjon- og skolehelsetjenesten, og unngå omdisponeringer.

Det gjorde vondt langt inn i sjela når demenssyke i kommunene mistet sine dagaktivitet- og avlastningstilbud og vi visste at påkjenningen for de pårørende var enorm ifra før. Vi kunne ikke klemme de som bor på sykehjem og som ikke lenger fikk besøk av sine, og vi visste vi skremte dem når vi tok på smittevernutstyr.

Sykepleier Maria formulerte seg slik: «Dette er den siste tiden av et menneskes liv. Vi må gjøre det godt å leve, men også godt å dø. Det som gjør aller mest vondt for meg er ikke de lange vaktene vi går, smittevernutstyret vi bærer, men det at jeg ikke rekker å gjøre dagene gode for dem».

Kommunehelsetjenesten har demmet opp for presset

Flere sykepleiere beskrev redsel for å være den som tok med seg smitte til sykehjem. Det å bli «en bøddel» for dem du er satt til å hjelpe. Smitten kom plutselig og voldsomt på enkelte institusjoner. Flere steder ble alle pasienter isolerte på rommene sine, og personalet gjorde en stor jobb med å innføre alle de nye smitteverntiltakene. Pårørende ble utestengt, noe som opplevdes grusomt for både sykehjemsbeboere og pårørende.

Mange steder var store deler av personalgruppen i karantene, noen som gjorde at arbeidsoppgavene ble mange flere på dem som var igjen. Det var nærmest umulig å få tak i vikarer. Mange sykepleiere har fortalt at det var skremmende og vondt å være vitner til pasienter som dør mens de kjemper for å klare å puste, og mange med store smerter, uten å kunne hjelpe. En stor andel av dem som dør av korona i Norge, dør i kommunehelsetjenesten. De blir ansett som ikke å kunne klare den belastningen respiratorbehandling ville bli for dem.

Innsatsen som er gjort i kommunehelsetjenesten mener jeg er grundig underkommunisert.

April i fjor snakket regjeringen om 1000 nødrespiratorer som skulle gi oss 1000 flere intensivplasser. Vi mente at disse ikke var relevant for slik bruk og at det som ble fremvist til og med kunne være farlig for denne pasientgruppen. Dessuten ville selv ikke de mest avanserte respiratorer kunne bøte på det største problemet: mangelen på intensivsykepleiere.

Det er i dag svært betryggende å høre helseminister Bent Høie uttale at vi må utdanne flere intensivsykepleiere også for normalsituasjon. Han sa at det ikke hjelper uansett utstyr eller senger om vi ikke har de flinke fagfolka på jobb. NSF og faggruppeleder Paula Lykke har nådd frem med våre budskap og regjeringen har bedt helseforetakene om å opprette 100 nye utdanningsstillinger i intensivsykepleie. Vi ber ham tydeliggjøre for arbeidsgivere at deltidsstillinger for sykepleiere er «no-go», og at de må gjøre alt de kan for å beholde intensivsykepleiere og andre sykepleiere i jobb.

Innsatsen som er gjort i kommunehelsetjenesten mener jeg er grundig underkommunisert. At vi har en så godt utbygd kommunehelsetjeneste av god kvalitet er noe av det som skiller oss fra en del andre land, som Sverige eller Italia. De har demmet opp for sykehusene og har vært avgjørende for at våre sykehus ikke har vært overflommet.

Mange har hatt et tøft år

Italia er et land med et godt sykehusvesen av høy kvalitet, men ingen lokal, offentlig helsetjeneste. Når man blir syk, så tar familien seg av deg, eller så må du til sykehus. Dette kan ha vært noe av grunnen til at smitten kom helt ut av kontroll.

Norge sendte i april et kriseteam med blant annet ti sykepleiere til Lombardia i Italia. Norge fikk med relevant erfaring hjem, men viktigst: Det var en solidarisk handling, noe som jeg håper blir gjengjeldt dersom vi selv får bruk for det. Ut ifra de ekstreme situasjoner på norske sykehjem utsatt for smitte, så foreslo vi ideen om nasjonale innsatsteam: Flinke fagfolk som kunne hjelpe når krisen rammer, fra egen kommune, fra nabokommune eller fra spesialisthelsetjenesten. Helse- og omsorgsdepartementet arbeider videre med vårt forslag for kommende beredskap.

Både sykepleierstudenter og spesialsykepleierstudenter har hatt et tøft år. Flere opplevde at praksisstedene ikke ville ta imot dem, eller at de ble brukt som arbeidskraft i stedet for å ha søkelys på læringsmålene. NSF Student med Edel Taraldsen i spissen har jobbet iherdig for at studentene ikke skulle få avbrutte eller forlengede studieforløp og at kvaliteten i studiene skulle være god. Likevel er tallenes tale klare – 300 færre sykepleiere uteksaminert i 2020 enn året før.

Så lenge rammen i frontfaget fungerer som diktat for oss, klarer vi ikke gjøre noe med likelønnsgap.

Tallenes tale ble også begredelig for 2020s tariffoppgjør. TBU-tallene viser, som Unio skriver, offentlig velferd tok ansvar – norsk industri tok pengene. Applaus er fint, men det betaler ingen regninger. Hvis det ikke skulle være vår tur nå, når da? Vi har ristet i frontfagets praktisering. Så lenge rammen i frontfaget fungerer som diktat for oss, klarer vi ikke gjøre noe med likelønnsgap.

Mer alvorlig er det at partene dermed ikke settes i stand til å løse de store utfordringene med mangel på livsnødvendig kompetanse i offentlig sektor og i helsetjenestene. Vi mener at regjeringen og statsministeren må på banen for å gjenopprette tilliten til den norske modellen og praktiseringen til frontfaget. De bør sørge for et beholde-, mobilisere- og rekrutteringstillegg, øremerket de gruppene de er helt avhengige av. Om vi ikke får til løsning her, så er det en direkte trussel mot beredskapen nå – og i tiden framover.

Så kom 2021. Det kom vaksiner. Sykepleierne kjente også her på alvor og ansvar. Vaksinering er vår jobb, og det skal vi få til, men vi måtte varsle vår uro for at andre arbeidsoppgaver for sårbare pasienter ble tilsidesatt. Vi surfer videre, men ser land. Resultatene til nå er gode, andel dødsfall blant de over 80 år har sunket kraftig. Heldigvis surfer ikke den norske helsetjenesten på et lite surfebrett, eller i en enkel jolle. Vi rir av bølgene i en stor og solid supertanker bemannet med dyktige og kunnskapsrike fagfolk. Vi skal klare å komme gjennom stormen – vi får håpe at vi klarer det uten å miste for mange av mannskapet over bord.

Les også:

For et år siden tok hun imot den første koronapasienten

Sykepleier Elisabeth Aarseth Plassen og koronapasient Anne Karin Carlsen
FRA AFTERSKI TIL MEDISIN 3: Anne Karin Carlsen (til h.) på skiferie i Østerrike, som hun er hvert år. I fjor havnet hun på Drammen sykehus hos sykepleier Elisabeth Aarseth Plassen. Foto: Privat

Det var en spent stemning på avdelingen i marsdagene for et år siden. Hva var det de hadde i vente? Sykepleier Elisabeth Aarseth Plassen lurte på om hun i hele tatt ville se barna sine i tiden som fulgte.

For ett år siden, i begynnelsen av mars 2020, forberedte sykehusene seg på det alle skjønte ville komme. Det var ikke lenger «hvis», det var «når» de første pasientene med covid-19 ville komme inn.

Første pasient ble 76 år gamle Anne Karin Carlsen fra Mjøndalen.

Da Elisabeth Aarseth Plassen troppet opp på kveldsvakt søndag 8. mars på medisin 3 på Drammen sykehus, fikk hun høre at pasient nr. 1 ville bli hennes. Da var Anne Karin Carlsen på vei i ambulansen.

Infeksjonsposten har vært Plassens arbeidssted i snart ti år. Hun har en videreutdanning innenfor fagfeltet infeksjon og smittevern. Hun har ikke vært redd for å bli smittet selv, hun stoler på egen kompetanse og smittevernutstyret. Å bringe smitte hjem eller overføre til andre pasienter har hun likevel vært nervøs for.

Men det har ikke vært noe utbrudd av koronasmitte på hennes avdelingen dette året.

 – Vi kan smittevern på denne avdelingen, konstaterer hun.

Da Anne Karin Carlsen ankom, sto Plassen klar ved sengen, iført smittevernutstyret.

 – Rart jeg overlevde

Carlsen forteller til Sykepleien, som hun også har fortalt til flere andre medier, om da hun kom hjem fra skiferie i Østerrike. Der hadde hun blitt dårlig den siste feriedagen. Da hun kom hjem, gikk det ikke lang tid før smitten ble påvist.

– Jeg var så dårlig at smittetesterne måtte komme hjem til meg, forteller hun.

– De første dagene på sykehuset ble jeg verre, sluttet å spise og måtte få intravenøs næring. Men så klarte jeg å hoste opp en del slim, så det reddet meg vel fra å havne på intensiven, sier hun.

76-åringen har slitt med både astma, hjerteflimmer og høyt stoffskifte i mange år. Ikke så gunstig for en som blir smittet av koronaviruset.

– Rart at jeg overlevde, egentlig, sier hun til Sykepleien.

– Oj, nå skjer det!

Carlsen husker godt at sykepleier Elisabeth Aarseth Plassen tok henne imot på avdelingen. Og for ordens skyld: Hun synes det er helt greit at Plassen forteller hvordan det var å få henne inn som den første koronapasienten.

Elisabeth Aarseth Plassen forteller om spent stemning på avdelingen i februar og mars.

– Vi var jo veldig spente da det ble kjent at det var smitte i Norge i slutten av februar. Og vi lurte på når vi fikk den første pasienten. Det var litt trykket stemning. Så den søndagen da jeg kom på vakt og fikk vite at en pasient var på vei, ble det litt sånn: Oj, nå skjer det!

– De første timene, foruten å ta de vanlige målingene av feber og så videre, brukte vi en del tid på å prate sammen. Jeg var veldig nysgjerrig på hvor hun hadde vært, og hvordan hun opplevde smitten. Hun var helt klar og orientert, så det ble et hyggelig førstemøte. Infeksjonslegen var innom flere ganger – var tilgjengelig og fulgte opp. Han var nok like spent på pasienten som det jeg var.

Carlsen forteller at hun lå på sykehuset 14 dager. Ennå, et år etter sykdommen, har hun ikke kommet seg helt. Hun er mye trett, men har endelig fått igjen matlysten.

Står paparazziene utenfor?

Da det ble kjent i avdelingene at de faktisk hadde fått den aller første koronapasienten, spredte det seg en følelse av å være med på noe historisk.

– Vi tulla og sa at «nå står vel paparazziene utafor!». Og at vi måtte øve oss på å si «ingen kommentar» når vi møtte dem på vei ut, ler hun.

I dagene etter den første koronainnleggelsen skjedde det mye på Drammen sykehus. Men det sto ikke en kø med pasienter etter Carlsen, det tok litt tid før neste kom. Det var begynnelsen av mars, 12. mars ble som kjent «alt» stengt.

Da var sykehusene allerede i gang med å bygge om akuttmottaket. Logistikken måtte endres. Bemanningen og hvem som jobber sammen, sluser, utstyr …

Gråt på fagsykepleierens kontor

Elisabeth Aarseth Plassen husker tiden som kaotisk.

– Jeg ble på et tidspunkt veldig nervøs for hvordan dette skulle bli. Ville det bli som i Italia? Ville jeg måtte være på jobben hele tiden og ikke se barna mine på lang tid? Da jeg en dag var inne hos fagsykepleier, måtte jeg gråte en skvett da jeg så for meg dette scenarioet, forteller hun.

Etter 12. mars måtte de to barna hennes være hjemme fra barnehagen. Mannen, som selger biler, innså at hennes jobb måtte komme først.

– Når jeg hadde dagvakt, var han hjemme. Når jeg hadde kveldsvakt, overleverte jeg ungene til ham på parkeringsplassen utenfor sykehuset. Det var på en måte greit, når man innstilte seg på at «nå er det sånn». Det triste med det var at vi ikke kunne se besteforeldre på en stund, sier hun.

Ble kjempegode på korona

Når Plassen ser tilbake på året som har gått, tenker hun først og fremst på hvor mye de har lært og på samholdet på arbeidsplassen.

– Man er stolt over å ha vært med på det. Vi så hvor tilpasningsdyktig avdelingen var, og hvor godt samarbeidet mellom alle yrkesgruppene var.

Hun skryter særlig av infeksjonslegene, som følger godt opp. Men også av avdelingslederen sin, som har vært tilgjengelig døgnet rundt i hele dette året.

– Vi har lært en hel masse om korona, sier hun.

Spesielt forløp og mye smerte

De har sett hvor spesielle forløp, og så forskjellige forløp, koronapasientene har hatt. Og hvor fort tilstanden har kunnet forandre seg. Anestesilegene har ofte vært innom for å sjekke om de måtte flyttes over til intensivavdelingen. Det har vært hyppig sjekk av NEWS. Pasientene har selv også vært nervøse for hvordan dette vil utvikle seg.

– Det hadde vært lettere om de kunne fått besøk av pårørende. Vi måtte støtte dem så godt vi kunne, siden de har vært mye alene, men mange ganger var det ikke nok tid og ressurser til det, sier Plassen.

Avdelingen har ti isolater, samt flere tomannstuer tilrettelagt for kohortisolering. Dersom trykket med koronapasienter har vært høyt, har pasienter som har vært stabile, blitt flyttet over til en egen koronaavdeling, for så å reise hjem eller sykehjem.

Palliative koronapasienter har blitt værende i avdelingen.

– Der har det vært tøffe stunder med pasienter med mye uro og angst, store pustevansker og kvelningsfølelse. Vi har sett store lidelser. Palliasjon til koronapasienter har vært nytt for oss, vi har ikke vært vant til å gi slike mengder medikamenter før. Men det har vært god veiledning av palliativt team på sykehuset, forteller hun.

Pasienter har vært fra 18 til over 90 år. Hun husker omtrent alle koronapasientene som hun har vært innom.

Det har ikke vært fullt trøkk hele året, smitten har kommet i bølger. Alle «mistenkte» kommer til medisin 3, forteller hun.

– Noen dager har det vært sånn at vi har sett på pasienttavla og bare sett C-er, det vil si positive, og da kan det hende vi har blitt litt svette og tenkt at «nå må det ta slutt». Vi har tatt i bruk beredskapsplaner for slike situasjoner, ved å flytte over pasienter til andre poster.

Ser frem til å lære enda mer

– Er du av dem som er helt utslitt etter dette året?

– Nei, det vil jeg ikke si, men vi ser frem til at det roer seg. Og jeg gleder meg til å gi mine kollegaer en velfortjent klem! Jeg tenker mest at dette har vært et enormt lærerikt år. Vi har blitt mer trygge i arbeidet med koronapasienter.

– Det har vært voldsomt det vi har vært igjennom. Vi har vært med på en pandemi!

Men verken pandemien eller læringen er over.

– Det er fortsatt veldig spennende å lese og lære mer om dette. Nå kommer det raskt nye studier om disse pasientene, senskader, effekt av vaksiner og liknende som det skal bli veldig interessant å studere, sier Elisabeth Aarseth Plassen.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.