– Det var en tøff start på livet, uten familien

Å bli forelder til et for tidlig født barn er en fantastisk, heftig og nervepirrende opplevelse. Intet kan måles med det å bli far. Men kombinasjonen av tidspunkt og spedbarnets fysikk er dramatisk. Fødselen starter gjerne brått og uventet, og plutselig står man der med et bitte lite barn foran seg.

I verste fall så liten som hånden din.

Hele veien har man det nervepirrende risikobildet i bakhodet. Det slår en som en knyttneve når man først ser seg nødt til å lese seg opp på prematuritet (fødsel før 37 uker svangerskap). Man tenker at dette umulig kan gå bra, summer seg og hvisker: «Det blir en tøff start på livet, lille venn.»

Trenger kenguruomsorg

Mange for tidlig fødte barn trenger intensiv medisinsk behandling og er lenket til elektronisk overvåkning og annet utstyr hele døgnet. De trenger pustestøtte i form av oksygen, trykk og koffein (tilsvarende 50 espressokopper for et voksent menneske!). Og de får mat gjennom sonde.

Men barnet trenger også ro. Og kenguruomsorg. Som en kenguruunge i posen legges spedbarnet tett på kropp, hud mot hud, og med teppe rundt seg. Jo lenger de ligger der, jo bedre.

Tør nesten ikke røre barnet

Ens umiddelbare reaksjon etter fødselen er å la helsepersonellet ta vare på barnet. Man tør nesten ikke røre den lille. Men kenguruomsorg er det foreldrene som skal og bør gi. Smått utrolig er det å se pulsen falle og oksygenmetningen gå opp, når de stille sovner i foreldrenes armer. Med tiden og utallige nye sykepleiere og leger skjønner man imidlertid at man har en viktig rolle på flere områder. 

Foreldrene kjenner barnet best. Ved mangel på informasjonsflyt mellom skiftene trer foreldrene sakte, men sikkert frem som barnets opplyste talsmann og beskytter, og man blir en viktig støttespiller for både spedbarnet og helsepersonellet.

Vi var heldige

Det gikk fint for oss, takket være utmerket pleie og omsorg fra et offentlig helsevesen som har vist seg fra sin beste side. Men vi skjønte raskt at vi var heldige.

Etter at situasjonen hadde stabilisert seg på Rikshospitalet, ble vi overført til Drammen. Begge steder var personalet svært dyktige, men i Drammen var også fasilitetene på plass. Der kunne vi bo som en liten familie på samme rom.

Kontrasten var stor fra en trang, folksom og høylytt nyfødtintensiv på Rikshospitalet, med et åpent landskap der fire og fire spedbarn ligger atskilt av en skillevegg. Tilsvarende er situasjonen for spedbarn og pårørende over det ganske land.

Det er frustrerende å vente på gangen

Det er vanskelig å måtte gå ifra et alvorlig sykt spedbarn.

Det er frustrerende å måtte vente på gangen i flere timer fordi det er visitt på spedbarnet i nabokrybben.

Det er krevende å bedrive kenguruomsorg når det så vidt er plass til en stol imellom krybbene.

Det er provoserende å se et alvorlig sykt spedbarn skvette til av unødvendig støy.

Det er ubehagelig å måtte dele alle gleder og sorger med tilfeldige andre pårørende. Ekstra tøft er nok alt dette for en mor som nettopp har født.

Bør ha rett på familierom

For tidlig fødte og andre alvorlig syke spedbarn bør ha rett til å bo på enerom med sine foreldre. Spedbarna trenger ro og foreldrenes omsorg. Foreldrene trenger mulighetsrom til å stille opp og bli trygge og klare for hjemreise.

Barneombudet påpekte behovet for familierom allerede i 2012, for å sikre spedbarna en reell mulighet til å ha en av foreldrene hos seg til enhver tid, slik de har krav på etter loven. Koronaviruspandemien har gjort behovet for familierom desto mer klart.

At pårørende ikke blir tilstrekkelig ivaretatt, er et gjennomgående problem i norsk helsevesen. For syke nyfødte og deres pårørende vil familierom hjelpe til å ivareta både barnets beste og de pårørende.

Er kostnaden problemet?

Familierom kan vanskeliggjøre opplæring av helsepersonell som må fotfølge en kollega heller enn å jobbe og lære ved siden av andre i åpne landskap. I tillegg vil det kunne legge større press på foreldrene til de sykeste spedbarna om å være til stede til enhver tid. Dette bør imidlertid kunne løses med henholdsvis alternative opplæringsmetoder og avlastning.

Hovedmotargumentet synes å være – som ofte ellers – kostnaden. Et gjennomsnittlig liggedøgn på nyfødtintensiv er allerede svært dyrt. Her bør imidlertid kostnaden av et ekstra rom veies opp mot potensielle gevinster i form av færre liggedøgn og færre senskader hos både de nyfødte og deres pårørende.

I tillegg til å være til det beste for både spedbarnet og foreldrene, vil jeg tro en nærmere analyse vil vise at nye familierom også vil ha klart større nytte enn kostnad for samfunnet ellers.

Det må handles nå

Helseminister Bent Høie (H) og barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF) må handle nå. Det holder ikke med et par nye familierom her og der. Gamle sykehus må bygges om. Nye sykehus må bygges med tilstrekkelig kapasitet til å dekke befolkningens faktiske behov. Med over 15 000 behandlingsdøgn i året på Ullevål og Rikshospitalet er det mye tid uten familien for dem som starter livet på tøffeste måte i Oslo. 

Fremtidens Oslo-fødte har ikke tid til å vente på at nytt sykehus kanskje står klart i 2028. Tid til å vente har heller ikke syke spedbarn og foreldre på resten av landets nyfødtintensiver, dit hvert tiende barn overføres til i livets første uke.

I solidaritet med de minste og mest sårbare pasientene og deres pårørende kan vi ikke vente.

Innspillet ble først publisert på Aftenposten.no