I 2016 samlet regjeringen for første gang arbeidet med seksuell helse i en nasjonal strategi (1). Strategien fremhevet at seksuell helse i liten grad blir ivaretatt i behandling, oppfølging og rehabilitering. Mange pasienter får fortsatt utilstrekkelig informasjon og veiledning om seksuelle problemer og dysfunksjoner som kan oppstå som følge av sykdom, funksjonssvikt eller behandling.

Seksuell helse er definert som fysisk, psykisk, emosjonelt og sosialt velvære knyttet til seksualitet – ikke bare fravær av sykdom, dysfunksjon eller skrøpelighet (2). 

En positiv seksuell helse forutsetter en respektfull tilnærming til seksualitet og seksuelle relasjoner, samt muligheten til å ha tilfredsstillende og trygge seksuelle erfaringer, fri for tvang, diskriminering og vold. I tillegg må alle menneskers seksuelle rettigheter respekteres, beskyttes og oppfylles (1–3).

Omgivelsene former barnets seksuelle utvikling

Onani og bruk av seksuelle leker er normale og sunne deler av barns utvikling. Samtidig har omgivelsenes holdninger og reaksjoner stor betydning for barnets seksuelle utvikling. Disse erfaringene legger grunnlaget for om det senere i livet kan oppstå seksuelle problemer eller dysfunksjoner. 

Både barn og voksne trenger støtte i sin seksualitet, slik at de kan oppleve glede og trygghet i seg selv som seksuelle individer (4).

Negativ seksuell helse kan derimot komme til uttrykk som utfordringer knyttet til kjærlighet, lyst, seksuell nytelse, erotisk uttrykk, kjønnsidentitet eller seksuell orientering. Den kan også handle om seksuelt overførbare infeksjoner, uønsket graviditet, svangerskapsavbrudd, seksuell dysfunksjon eller skadelig seksuell atferd (1, 3).

Juul Diab (5) analyserte offentlige dokumenter om seksuell helse i Norge, Sverige og Danmark og fant at forskjellene mellom landene var større enn likhetene. Arbeidet knyttet til seksuelt overførbare infeksjoner, uønskede svangerskap og spørsmål om seksuell orientering og kjønnsidentitet var forholdsvis likt. 

Derimot skilte landene seg i hvordan de forstår positiv seksuell helse, i synet på helsepersonells og helsetjenestens rolle, og i måten likestilling, reproduktiv helse og seksualitet omtales i offentligheten.

Sykepleierutdanningen mangler fokus på seksuell helse

Den nasjonale retningslinjen for sykepleierutdanningen (6) slår fast at utdanningen skal kvalifisere kandidatene til å utøve sykepleie som ivaretar menneskets grunnleggende behov, fremmer helse, forebygger og behandler sykdom, lindrer lidelse og sikrer en verdig død.

Et av læringsutbyttene er at nyutdannede sykepleiere skal ha kunnskap om inkludering, likestilling og ikke-diskriminering – uavhengig av kjønn, etnisitet, religion og livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og alder – slik at de kan bidra til likeverdige tjenester for alle grupper i samfunnet.

Til tross for dette nevnes ikke begrepene seksualitet og seksuell helse eksplisitt i retningslinjen.

Utdanningene vektlegger seksuell helse ulikt

Den nasjonale retningslinjen for helsesykepleierutdanningen (7) har tilsvarende læringsutbytter, men går et skritt videre. Her forventes det at kandidatene har avansert kunnskap om spedbarns, barns og unges fysiske, psykiske, seksuelle og sosiale helse og utvikling. 

Retningslinjen legger også vekt på forebygging av seksuelle overgrep, samt kompetanse i veiledning, rekvirering og administrasjon av prevensjonsmidler som viktige læringsutbytter.

I den nasjonale retningslinjen for jordmorutdanningen (8) har seksuell helse fått en tydeligere plass. Her er seksuell helse og reproduktiv helse og rettigheter definert som et eget kompetanseområde. Begrepene seksuell orientering, seksuell helse og seksualitetsmangfold inngår dessuten i fire av seks kompetanseområder i retningslinjen.

Den nasjonale retningslinjen for masterutdanningen i avansert klinisk allmennsykepleie (9) omtaler temaet mer begrenset. Seksualitet nevnes kun i ett læringsutbytte, der det står at kandidaten skal kunne bruke kunnskap om hvordan diagnose og behandling kan påvirke seksualitet – både fysisk og psykisk – og kunne veilede pasienter og pårørende om dette.

Studien viser behov for økt kompetanse

I en kartlegging utført av Svarstad og kollegaer (10) i 2022 ble det undersøkt hvordan seksuell og reproduktiv helse og rettigheter er ivaretatt i lokale program-, studie- og emneplaner ved to tredjedeler av landets sykepleierutdanninger (n = 10). 

Ved fire av utdanningene var temaet ikke nevnt i det hele tatt. I de seks andre ble temaer som obstetrikk, kjønn, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, seksuell orientering, seksuell vold, overgrep og traumer omtalt – men ikke seksuell helse som et helhetlig begrep.

Forfatterne konkluderte med at temaet bør få større oppmerksomhet i utdanningene, med tydeligere læringsutbytter og økt kompetanse både blant forelesere og helsepersonell.

Sykepleiere gruer seg til å snakke om seksualitet

En litteraturoppsummering (11) viser at sykepleierstudenter generelt har en positiv holdning til å ivareta pasienters seksuelle helse, men at mange føler seg usikre og ukomfortable med å ta opp temaet. 

Flere oppgir at de gruer seg til å snakke om seksualitet, og at de mangler både kunnskap og rollemodeller – både i undervisningen og i praksis. Mange opplever heller ikke at de selv bidrar aktivt til å fremme positiv seksuell helse i møte med pasienter.

En annen studie (12) peker på liknende utfordringer blant yrkesaktive sykepleiere. Begrenset kunnskap, oppfatningen av at seksuell helse er et privat anliggende, og lav prioritet av temaet i helsetjenesten gjør at det ofte blir oversett. 

I tillegg beskrives organisatoriske barrierer som knapp tid, uklar ansvarsfordeling og manglende støtte fra ledelsen. Til sammen bidrar dette til at seksuell helse får liten plass i både utdanning og praksis – til tross for at den er en viktig del av menneskers helhetlige helse.

Utdanningen bør integrere seksualitet gjennom hele studiet

Basert på vår erfaring som sexolog, helsesykepleier, sykepleier (og tidligere leder i NSF student) samt anestesisykepleier, helsetjenesteforsker og underviser foreslår vi en trinnvis innføring av seksuell helse i sykepleierutdanningen:

• Første studieår: Seksualitet som en naturlig del av menneskets helhetlige helse bør integreres i grunnundervisningen om fysisk, psykisk, sosialt og åndelig velvære. Studentene bør bli bevisste på hvordan sykdom, kroppsendringer og behandling kan påvirke seksualitet og livskvalitet (13).
• Andre studieår: Undervisningen kan bygge videre på temaer som skam, seksuell identitet og sammenhengen mellom seksualitet og psykisk helse. Det bør også legges vekt på hvordan sykepleiere kan håndtere utfordrende atferd knyttet til seksualitet i praksis.
• Tredje studieår: Seksualitet gjennom livsløpet bør være et sentralt tema, inkludert hvordan man kan legge til rette for seksuell helse i institusjoner og eldreomsorg. Studentene må få trygghet og ferdigheter til å snakke åpent og respektfullt med pasienter om seksualitet.

Kompetanse styrker omsorgen for pasienters seksuelle helse

Sykepleiere møter pasienters seksualitet i alle livsfaser. For å kunne fremme positiv seksuell helse må de både ha solid kunnskap og være bevisste egne holdninger til temaet. Først når sykepleieren anerkjenner seksualitet som en naturlig del av menneskets liv og helse, kan hun eller han bidra til helhetlig omsorg. 

Økt kompetanse gir også et bedre grunnlag for å veilede pasienter i å sette egne grenser, beskytte seg selv og ta aktive valg som fremmer helse og livskvalitet.

For å redusere stigma knyttet til seksualitet og seksuell helse må også de positive sidene løftes frem (12).

Vi mener det bør gis langt mer opplæring i hvordan helsepersonell kan snakke med pasienter om seksualitet enn det som gjøres i dag. Ledere bør også ha oversikt over ressurspersoner på feltet og legge til rette for kursing og kompetanseheving blant ansatte. Som Helse- og omsorgsdepartementets strategi for seksuell helse (1) understreker, handler det rett og slett om å snakke om det!

Forfatterne oppgir ingen interessekonflikt.