Transpersoner og de vanskelige valgene

Når vi i Sykepleien nå velger å publisere en videoserie med personlige portretter med mennesker som har satt spørsmålstegn ved egen kjønnsidentitet, er det ikke uten nøye vurderinger. Som redaktør, sykepleier og tidligere forsker vet jeg at dette er et fagfelt hvor debatten er svært polarisert, og til tider preget mer av emosjoner enn fakta. Jeg vet at våre portretter vil bli diskutert og kanskje kritisert.

Jeg vet også at Sykepleien kan bli angrepet fra ulikt hold. Og at vi kan bli beskyldt for å være unyanserte i vår fremstilling av temaet trans. Den debatten tar jeg gjerne.

Menneskene det gjelder

Vår intensjon med dette prosjektet er å la noen av dem som står i den krevende livssituasjonen dette er, fortelle sine opplevelser helt ufiltrert. Dette er subjektive vitnesbyrd fortalt av noen av dem som virkelig vet hva dette handler om. Gjennom å la dem fortelle om sitt møte med helsetjenesten er det mitt håp at vi kan gi et nyansert bilde av et svært komplekst fagfelt. Og ikke minst gi sykepleiere og våre lesere et lite innblikk i hvor vanskelig dette er.

Vi har brukt tid på å finne mennesker med ulike erfaringer. Noen er unge, andre godt voksne. For noen er kirurgi det eneste riktige. Andre har over tid og kanskje etter grundig utredning kommet frem til at de er den de er og har riktig kjønn. Deres problemer handlet ikke om kjønnsinkongruens, men om helt andre ting. For dem ville et kirurgisk inngrep praktisk talt vært ødeleggende.

Vi i Sykepleien har i tillegg til de personlige historiene også sett på kjønnsinkongruens i et historisk perspektiv, og vi har snakket med en rekke fagfolk. Også blant ekspertisen er uenigheten stor og temperaturen i debatten til tider unødig høy.

Etiske utfordringer

Det har vært etisk vanskelige valg i arbeidet med denne serien. Men redaksjonens etiske utfordringer er som ingenting å regne satt opp mot valgene menneskene vi portretter har tatt. Ingen som opplever kjønnsinkongruens og kjønnsdysfori, tar lett på sin egen situasjon. De må finne ut hva dette er, hvem de er og hvor de skal videre. De må finne ut om de ønsker behandling i form av hormoner og/eller kirurgi. Er svaret på det ja, venter en omfattende og krevende utredning og en enda mer krevende behandling.

Først og fremst er det vanskelig for den enkelte. Men det er også krevende for helsepersonell å gi råd, utrede og forsikre seg om at kirurgisk behandling er det rette. For det er ingen vei tilbake når et kirurgisk inngrep først er gjort.

Tar ikke stilling

Vi tar ikke stilling til hva som er riktig eller galt i et mer overordnet perspektiv. Vi tar ikke stilling til om det er riktig eller galt å operere unge mennesker, eller om det er for mange eller for få som tilbys denne behandlingen. Faktum er at stadig flere unge er usikre på egen kjønnsidentitet. Mer enn 600 unge henvises nå årlig til Rikshospitalet for utredning og eventuell behandling.

Hvorfor antallet øker, overlater jeg til ekspertisen å gi svar på. Meningene og teoriene er mange. Det lar jeg ligge. Så vil noen kunne si at det er en feig tilnærming. Kanskje har de rett, men vi i Sykepleien har ikke kompetanse nok til å ta stilling i et så komplekst fagfelt. Det kan ikke være til hinder for et journalistisk prosjekt som har til hensikt å belyse problemstillinger stadig flere av våre lesere møter i sin hverdag.

Særlig helsesykepleierne møter et økende antall unge som er usikre på egen kjønnsidentitet. Ofte er helsesykepleierne de første ungdommene snakker med. Sårbare unge som strever, er en del av hverdagen til helsesykepleierne. Hvordan de møter ungdommene det her er snakk om, kan få stor betydning.