fbpx Reindriftssamer har pleie- og omsorgsbehov i to kommuner Hopp til hovedinnhold

Reindriftssamer har pleie- og omsorgsbehov i to kommuner

Reinsdyr på vinterbeite
HALVNOMADISK LEVEFORM: Samiske storfamilier drar med reinflokken mellom vinterhjemmet og sommerhjemmet om våren og om høsten. Studien viser at kommunene mangler samhandling om familienes behov for helsetjenester. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Dette er en fagartikkel som er kvalitetssikret og godkjent av Sykepleiens fagredaktører.

For at reindriftssamer med behov for pleie- og omsorgstjenester skal få god oppfølging, må sommerhjemkommunen og vinterhjemkommunen samhandle bedre.

Hovedbudskap

Hensikten med artikkelen er å belyse en kommunes erfaringer med å samhandle og vurdere behov for pleie- og omsorgstjenester for samiske pasienter som tilhører reindriften og kommer til sommerhjemmet. Dette er en viktig problemstilling med tanke på reindriftssamenes rett til likeverdige helsetjenester uavhengig av hvor de oppholder seg.

Samiske storfamilier drar med reinflokken mellom to bostedskommuner – vinterhjemmet og sommerhjemmet – om våren og om høsten. Familiemedlemmer med pleie- og omsorgstjenester (PLO-tjenester) kan oppleve å få ulik vurdering av tjenestebehovet sitt i de to kommunene.

Dermed får de kanskje ikke dekket det reelle tjenestebehovet i sommerhjemmet sitt. Hva som kan være årsaken til dette, skal vi diskutere i denne artikkelen.

Samene er anerkjent som Norges urfolk og har derfor stadfestet særlige rettigheter til å bevare og videreutvikle sin kultur. Myndighetene har plikt til å treffe tiltak for å støtte dette gjennom ILO-konvensjon nr. 169 (1) og Grunnloven § 108, kalt sameparagrafen (2).

Det gjelder også retten til å opprettholde bo- og livsform. Litt over 3000 av den samiske befolkningen er tilknyttet tradisjonell reindrift og kjøttproduksjon (3).

To hjem er ikke alltid et primær- og et sekundærhjem

Befolkningen i Norge har ifølge helse- og omsorgstjenesteloven rett til forsvarlig, helhetlig og koordinert helsetilbud der de oppholder seg (4).

Reindriftssamene klassifiserer ikke vinterhjemmet og sommerhjemmet som primær- og sekundærbolig, slik offentlig forvaltning legger opp til (5, 6), men som to likeverdige hjem.

Det norske velferdssystemet tar ikke automatisk høyde for at brukere av tjenestene lever innenfor et etablert system med to hjem. Dette medfører utfordringer med at pasienten har to pleie- og omsorgsvedtak, ett fra hver kommune.

Reindriftsfamilier har en halvnomadisk livsførsel

Sosiologen og filosofen Habermas skriver at kommunikativ handling springer ut fra to ulike perspektiver, som han kaller livsverden og systemverden (7). Disse to verdenene har ulike verdier, forforståelser og regler for handlingsrom.

På den ene siden er for eksempel reindriftssamene, som i sitt livsverdenperspektiv definerer et hjem innenfor rammen av sin halvnomadiske boform med to hjem der storfamilien er samlet.

På den andre siden er det offentlige forvaltningssystemet, som beskriver byråkratisk hva som betegnes som primær- og sekundærhjem, med vilkår som er skapt innenfor en systemverden (5, 6).

På den måten kan vi si at systemverdenen invaderer livsverdenperspektivet, og det er innenfor denne tosidige forståelsesrammen at søknader om pleie- og omsorgstjenester for reindriftssamer forvaltes.

Det er nødvendig at helsebyråkratiet, representert via systemperspektivet, har forståelse for etablerte tohjemsystemer for å sikre at reindriftssamene får likeverdige tjenester både i vinterhjemmet og sommerhjemmet.

Samhandlingsreformen stiller krav til kommunene

Samhandlingsreformen krever at det skal være samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene, interkommunalt samarbeid og samarbeid internt i kommunene på tvers av virksomhetene.

Helse- og omsorgsdepartementet innførte elektronisk pasientjournal med mål om tverrfaglig elektronisk kommunikasjon på tvers av spesialisthelsetjenester og kommunehelsetjenesten (8). Likevel mangler enkelte dataprogrammer muligheten til å kommunisere om pasienter generelt både innad i kommunen og mellom kommuner med felles pasienter (9, 10).

Helse- og omsorgstjenesteloven garanterer helsehjelp til pasienter som oppholder seg i kommunene, men forplikter ikke kommunene til samhandling på tvers av grensene (4). Det er en utfordring når helsetjenestelovverket skal forvaltes, siden kommunene som pleie- og omsorgsleverandører må ha et tilstrekkelig samarbeid om tjenestene som gis.

Det kan være konkurranse om helsepersonell

I litteratursøkene finner vi ikke studier om hjemmesykepleiens erfaringer med å ta imot reindriftssamer med pleie- og omsorgsbehov i sommerhjemmet.

Litteratursøkene vi har gjort om samhandling, viser at det har vært flere norske studier de senere årene som handler om samhandling mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjeneste (9–11).

En av disse studiene evaluerer hvordan kommunene har innrettet seg etter de kravene som settes i samhandlingsreformen (9). Studien rapporterer at interkommunalt samarbeid handler om å rette seg mot hva som tjener den enkelte kommune best, å beskytte egne tjenester samt konkurranse om helsepersonell.

Det finnes gjensidige, stereotype oppfatninger

En annen studie, som handler om hvordan samiske og ikke-samiske, formelle og uformelle omsorgsgivere samarbeider, påpeker at de har gjensidige, stereotype oppfatninger av hverandre, og at det krever tid og gjensidig tillit til å bygge opp gode samarbeidsformer i et pleieforhold (12).

En oversiktsstudie undersøker samhandlingsutfordringer og hvilke kommunikasjonsformer som ble benyttet i samhandling mellom helseprofesjonene (13).

Den konkluderer med at det er behov for avklaring om hvilken informasjon som skal være med i en informasjonsutveksling, og at det er nødvendig med bedre samhandling mellom kommuner og spesialisthelsetjenesten.

Fremgangsmåte for studien

Denne artikkelen er et masterbidrag i NFR-prosjekt (287301) «Coming of Age in Indigenous Communities» og bygger på data fra et fokusgruppeintervju av tre tjenesteutøvere med gjennomsnittlig arbeidserfaring på 21 år med PLO-tjenester til reindriftssamer som har to hjem.

Vi gjennomførte intervjuet i oktober 2019 på deltakernes arbeidsplass. Det varte i cirka 70 minutter. Vi transkriberte og analyserte intervjuet og tematiserte innholdet. Intervjuene oppsummeres under to hovedtemaer: «Manglende samhandling» og «Balanse mellom reelt tjenestetilbud og forventninger».

Manglende samhandling

En sentral tematikk vi diskuterte i intervjuet, var samhandlingens viktige funksjon, som blant annet skal være opplysende, forebyggende og samlende i et pasientforløp.

Det kom frem at det er vesentlige mangler på systemnivå, slik som manglende samhandling mellom: a) tjenesteutøvere i de to kommunene og b) pasienten og pasientens pårørende og hjemmetjenesten.

Hjemmesykepleien i vinterhjemkommunen ringte sjelden og meldte om at pasientene kom, selv om deres opphold var av opptil seks måneders varighet. Dette var uheldig i planleggingen av kommunens PLO-tilbud om sommeren på grunn av ferieavvikling, som medførte nedbemanning.

Hjemmesykepleien i vinterhjemkommunen ringte sjelden og meldte om at pasientene kom.

Sykepleierne fortalte at de kjente til de faste sommerpasientene i reindriftsfamiliene. Pasientene hadde oftest behov for de samme tjenestene i sommerhjemmet som i vinterhjemmet, slik som medikamenthåndtering, å stå opp, sårstell, kroppsstell og dusjing.

De fortalte at hvis pasienten tok kontakt på forhånd, var det som oftest et familiemedlem som ringte og ordnet kontakt med kommunen. Pårørende var ikke alltid informert om hvilke pleie- og omsorgstjenester pasienten hadde i vinterkommunen.

Datoen for ankomsten til sommerhjemmet var vanskelig å forutsi helt presist fordi vær- og føreforhold og reinflokken bestemte fremdriften i flyttingen.

Kommunikasjonen ble endret etter samhandlingsreformen

Deltakerne i intervjuet fortalte om hvordan informasjonsutvekslingen om felles pasienter hadde endret seg etter samhandlingsreformens innføring i 2012. Tidligere skrev eller ringte tjenesteutøvere i vinterhjemkommunen for å informere om pasientenes behov før de reiste til sommerhjemmet.

Samhandlingsreformens krav til elektronisk kommunikasjon gjennom IKT-verktøy, i tillegg til manglende lovpålegg om interkommunal samhandling i helse- og omsorgstjenesteloven (4), kan ha medført at disse kommunene sluttet å snakke sammen slik de hadde gjort tidligere. Deltakerne sa at det ikke var tvil om at elektronisk meldingsutveksling ville vært en ideell måte å samhandle på i dag.

En deltaker sa at det var et presserende behov for å definere ansvarsforholdet angående informasjonsplikten om pasientens tjenestebehov. For dem hadde det vært naturlig å sørge for at pasienter som reiste, fikk dekket sitt hjelpebehov på stedet de dro til.

På den andre siden sa de at de ikke rapporterte tilbake til vinterhjemkommunen om endringer i helsetilstand og funksjonsnivå hos de faste sommerhjempasientene når de dro tilbake til vinterhjemmet. Mangelen på kommunikasjon om felles pasienter gikk dermed begge veier.

Balanse mellom reelt tjenestetilbud og forventninger

Deltakerne beskrev at det var utfordringer med fasilitetene i pasientens sommerhjem. Det var trange arbeidsforhold der de utførte stell i små rom og sårskift i lavvo.

En tjenesteutøver beskrev det slik mens hun smilte: «Enkle sårskift i lavvo er en eksotisk oppgave, til tross for at det er vondt å sitte på knærne og ta et sårstell.»

Deltakerne måtte finne kreative løsninger på grunn av hjemmets utforming og manglende hjelpemidler. Ofte tok de med seg egne hjelpemidler som dusjstol og utstyr til stell, eller de tok med pasientene til sykehjemmet for at de skulle få dusje hvis de ikke hadde varmt vann og dusj i sommerhjemmet.

Kommunen og pasientene kan ha ulike ønsker

Sykepleierne beskrev at det kunne være manglende balanse mellom de tjenestene de reelt kunne tilby, og pårørendes forventninger. Noen pasienter ønsket for eksempel at helsepersonellet skulle sørge for daglig morgenstell i lavvoen.

Deltakerne sa at det ble for tungt å sitte på knærne og ta et fullt kroppsstell av pasientene, og de løste det ved å stelle dem inne i sommerhuset. Pasientene kunne også ha med seg medisindosetter fra vinterkommunen.

Noen pasienter ønsket at helsepersonellet skulle sørge for daglig morgenstell i lavvoen.

Deltakerne fortalte at det kunne oppstå uenigheter mellom kommunen og pasientene og de pårørende om hvem som skulle sørge for fri, trygg ferdsel langs kjerre- og fjellveier til sommerhjemmet.

Alle pleie- og omsorgsvedtak ble utformet med en generell anbefaling fra Arbeidstilsynet om å ta forbehold angående fremkommelighet til husstanden. Gjennom dette ble pasientene forpliktet til å sørge for atkomst til boligen.

Deltakerne diskuterte hvordan de selv kunne ta ansvaret ved å vurdere pasientsituasjonen bedre og kontakte hjemmesykepleien i vinterhjemkommunen på forhånd før de lagde PLO-vedtak.

Med god forhåndskommunikasjon kunne pasientens og de pårørendes forventninger og det reelle tjenestetilbudet ha vært avklart før de ankom sommerhjemkommunen.

Det er samhandlingsutfordringer mellom partene

Det er helt eller delvis manglende samhandling om pleiebehov og fasilitering hos de involverte partene. Dermed er det vanskelig å planlegge omsorgen og avklare gjensidige forventninger.

Det kan se ut som at det er et generelt problem og et savn at pasienter som kommer til denne kommunen, melder fra for sent, og at de ikke informerer på forhånd om tjenestebehovet sitt.

Kommunene samhandler heller ikke om felles pasienter, og det kan se ut som om initiativet til samhandlingen må komme fra pårørende og pasienten.

Pårørende kontakter kommunen på vegne av pasienten idet de ankommer. Grunnen til sen kontakt kan være tidsaspektet i reinflyttingen samt at vær- og føreforhold bestemmer ankomsten. Dette fenomenet kan være vanskelig å forholde seg til i systemverdenen.

Reindriftssamer har ikke en presis ankomstdato

I reindriftssamers livsverden er det en selvfølge at de ikke kan angi en presis ankomstdato og angi lengden på sommeroppholdet fordi det er utenfor deres kontroll. Reinflokkens instinkter styrer denne tiden. Det kan også være at pasienten eller de pårørende opplever en språkbarriere mot å kontakte hjelpeapparatet utenfor sin egen samiskspråklige kommune (12, 14–16).

De kan også tenke at de vil bli «berget» når de kommer til sommerkommunen der de har storfamilien rundt seg, og kanskje har de med seg ferdige medisindosetter fra vinterhjemkommunen (17–20).

De kan også tenke at de vil bli ‘berget’ når de kommer til sommerkommunen der de har storfamilien rundt seg.

Tjenesteutøverne i vinterhjemkommunen burde hatt en dialog med sommerhjemkommunen på vegne av og i samråd med pasienten før pasienten reiste. Da kunne de ha diskutert hvordan tjenestebehovet kunne løses i sommerhjemmet, og tjenestene kunne ha vært på plass i sommerkommunen ved pasientens ankomst.

Manglende samhandling mellom partene kan gi motstridende forventninger til hvilke tjenester som faktisk kan ytes i sommerhjemkommunen. Sykepleierne vi intervjuet, fremsto som løsningsorienterte samtidig som de satte grenser for hva de faktisk kunne klare å gjennomføre.

Det kan være utfordringer med fremkommelighet

PLO-vedtakene med generelle atkomstforbehold, som er anbefalt av Arbeidstilsynet, kan bli en barriere for å yte hjelp. Veistandarden til pasientens sommerhjem, som nesten alltid er på fjellet, et stykke fra en hovedvei eller nede ved sjøen, er ikke alltid gunstig, men godt nok med tanke på reindriftssamenes behov.

Om våren og høsten kan snø- og tineforholdene være til hinder og skape vanskelige kjøreforhold, noe som er dagligdagse utfordringer i livsformen til reindriftssamene og helt normalt i avsidesliggende områder.

I andre samiske kommuner i nord har hjemmesykepleien benyttet ATV, snøscooter, ski eller båt for å gjennomføre PLO-vedtakene til pasienter som bor litt utilgjengelig, samt at deres tjenestebiler tilpasses fjellforhold.

Utfordringer med fremkommelighet kan også løses ved at hjemmesykepleien avtaler å bli hentet av pårørende med ATV, eller at hjemmesykepleien holder slike kjøretøy selv.

Interkommunal samhandling fungerer ikke godt nok

Da kommunene innførte elektronisk samhandling i 2012, fikk de IKT-verktøy som ikke fungerte interkommunalt. Det ser ut til at interkommunal samhandling har blitt neglisjert etter innføringen av samhandlingsreformen (13), til tross for at samhandlingens hovedhensikt er å sikre gode pasientforløp (8).

Tjenesteutøverne i sommer- og vinterhjemkommunene kunne ha tatt initiativet til å opprettholde gjensidig kontakt via telefon på vegne av pasientene som de vet flytter årlig, for å avklare eventuelle endringer i tjenestebehov og forventninger til hverandre.

Det ser ut til at interkommunal samhandling har blitt neglisjert etter innføringen av samhandlingsreformen.

Der samhandlingsreformen omtaler «Særskilte utfordringer for den samiske befolkningen», tar den ikke høyde for at reindriftssamene kan ha sesongavhengig bostedsadresse i to kommuner, og hvilke tjenesteutfordringer dette kan gi (8, s. 16–17).

Når ikke samhandlingskrav om felles pasienter mellom kommuner er lovfestet (8), og når lovpålegget angående hensynet til effektive elektroniske journal- og informasjonssystemer er utydelig (4), kan kommunene velge bort samhandling.

Et pleie- og omsorgsvedtak bør følge pasienten

Man kan trekke paralleller mellom halvnomadisk livsførsel og bruk av offentlige helsetjenester til det Habermas beskriver som innholdet i henholdsvis livsverdenen og systemverdenen (7).

Livsverdenen representerer en forståelse av hverdagen og handlemåter som en kommuniserer ut fra, og ikke nødvendigvis problematiserer, slik som å dra til sommerhjemmet uten å melde fra om ankomsten.

Dette er en motsetning til systemverdenens forventninger, som er representert gjennom lovverk, regler og skjønn for hvordan pasientoverflyttinger skal organiseres gjennom en ny vurdering av pleie- og omsorgsbehov.

Systemverdenen representerer en organisert virkelighet som kanskje ikke imøtekommer reindriftssamenes forståelse i et livsverdenperspektiv. Et pleie- og omsorgsvedtak bør derfor være pasientens vedtak og følge pasienten.

Å flytte mellom to kommuner fordrer aktiv samhandling mellom pasienten, de pårørende og kommunene, slik at tjenesten er forberedt på hvem som kommer, og hva deres reelle pleie- og omsorgstjenestebehov er.

Konklusjon

Denne artikkelen belyser hvilke samhandlingsutfordringer som oppstår når reindriftssamer med pleie- og omsorgsbehov ankommer sommerhjemkommunen og ber om tjenester uten at kommunene har hatt kommunikasjon om det.

Funnene viser at det er manglende samhandling mellom vinter- og sommerhjemkommunen på både individ- og systemnivå. Det er systemsvikt når IKT-systemene ikke fungerer interkommunalt. På tross av manglende samhandling mellom sommer- og vinterhjemkommunene ser det ut til at de strekker seg langt for å imøtekomme tjenestebehovet hos pasientene som ankommer.

Helselovverk og forskrifter bør utformes på en måte som dekker reindriftssamers behov for helsetjenester i tråd med ILO-konvensjonen nr. 169 og helselovverket, der henholdsvis retten til å opprettholde bo- og driftsform og retten til likeverdige helsetjenester der en bor, er stadfestet.

Referanser

1.       ILO‑konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Oslo: Kommunal- og distriktsdepartementet; 1990. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/tema/urfolk-og-minoriteter/samepolitikk/midtspalte/ilokonvensjon-nr-169-om-urbefolkninger-o/id451312/ (nedlastet 08.11.2021).

2.       Kongeriket Norges Grunnlov (Grunnloven). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1814-05-17?q=grunnloven (nedlastet 14.05.2020).

3.       Landbruks- og matdepartementet. Reindrift. Oslo: Landbruks- og matdepartementet; 2019.

4.       Lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester (helse- og omsorgstjenesteloven). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2011-06-24-30 (nedlastet 08.11.2021).

5.       Skatteetaten. Skille mellom primærbolig og sekundærbolig. Oslo: Skatteetaten; 2018. Tilgjengelig fra: https://www.skatteetaten.no/sok/?q=prim%C3%A6rbolig%20og%20sekund%C3%A6rbolig&se=16614 (nedlastet 08.11.2021).

6.       Lov 9. september 2016 nr. 88 om folkeregistrering (folkeregisterloven). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2016-12-09-88?q=lov%20om%20folkeregistrering (nedlastet 08.11.2021)

7.       Habermas J. The theory of communicative action: 2: lifeworld and system: a critique of functionalist reason. Boston: Bacon Press; 1987.

8.       Forskrift 1. juli 2015 om standarder og nasjonale e-helseløsninger (forskrift 22. desember 2021 om endring i forskrift om standarder og nasjonale e-helseløsninger). Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2015.

9.       Aarseth T, Bachmann KE, Gjerde I, Skrove GK. Mot samhandlingskommunen? Om endringer i kommunenes eksterne og interne relasjoner i møte med en nasjonal helsereform. Nordiske organisasjonsstudier. 2015;17(3):24.

10.     Kassah BLL, Tønnessen S. Samhandling i kommunale helse- og omsorgstjenester – en studie av hjemmesykepleieres erfaringer. Tidsskrift for velferdsforskning. 2016;19(4):342–58. DOI: 10.18261/issn.2464-3076-2016-04-04

11.     Tønnessen S, Kassah BLL, Tingvoll W-A. Hjemmesykepleierne i denne studien opplever organisatorisk skjevfordeling av makt. Sykepleien. 2016;11(1):8. DOI: 10.4220/Sykepleienf.2016.56496

12.     Larsen LS, Normann HK, Hamran T. Collaboration between Sami and non-Sami formal and family caregivers in rural municipalities. Ethnic and Racial Studies. 2016;39(5):821–39. DOI: 10.1080/01419870.2015.1080382

13.     Vik E. Helseprofesjoners samhandling – en litteraturstudie. Tidsskrift for velferdsforskning. 2018;21(2):119–47. DOI: 10.18261/issn.2464-3076-2018-02-03

14.     Mehus G, Bongo BA, Engenes JI, Moffitt P. Exploring why and how encounters with the Norwegian healthcare system can be considered culturally unsafe by North-Sami speaking patients and relatives: a qualitative study based on 11 interviews. International Journal of Circumpolar Health. 2019;78(1). DOI: 10.1080/22423982.2019.1612703

15.     Mehus G, Bongo BA, Moffitt P. Important factors when communicating with Sami patients about health, illness and care issues. Nordisk sygeplejeforskning. 2018;8(4):13.

16.     Engenes JI, Sivertsen N, Bongo BA, Mehus G. Sámi language in Norwegian health care: 'He speaks good enough Norwegian, I don't see why he needs an interpreter'. Scandinavian Journal of Caring Sciences. 2021;1–10. DOI: 10.1111/scs.12986

17.     Aikio A. Olmmošhan gal birge: áššit mat ovddidit birgema. Kárášjohka: ČálliidLágadus; 2010.

18.     Andersen KB. Å berges: erfaringer om bedringsprosesser ved alvorlige psykiske lidelser i sjøsamisk område. I: Silviken A, Stordahl V, red. Samisk psykisk helsevern – nye landskaper, kjente steder og skjulte utfordringer. Karasjok: Forfatternes Forlag; 2010. s. 226–52.

19.     Nymo R. Ikke bekymre deg for morgendagen, det ordner seg skal du se! I: Austad A, Bogo L, Leenderts TA, Stifoss-Hanssen H, Thomassen M, red. Lidelse, mening og livssyn. Bergen: Fagbokforlaget; 2020. s. 233–251.

20.     Javo C. Verdier, livssyn og tro i samisk kulturelle tradisjon – erfaringer og refleksjoner fra klinisk praksis. I: Austad A, Bogo L, Leenderts TA, Stifoss-Hanssen H, red. Lidelse, mening og livssyn. Bergen: Fagbokforlaget; 2020. s. 253–263.

Les også:

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel

Samisk sykepleier­utdanning: Målet er å utdanne kulturelt trygge sykepleiere

Bildet viser en sykepleier og en samisk pasient
URFOLKSPERSPEKTIV: Den samiske sykepleierutdanningen skal utdanne reflekterte sykepleiere som ivaretar behovene til de samiske pasientene. På bildet er Cathrine Brynjulfsen i samtale med en pasient. Illustrasjonsfoto: Stig Brøndbo / UiT

Det har vært lite oppmerksomhet på samiske perspektiver i norsk sykepleierutdanning. Den samiske sykepleierutdanningen skal utdanne sykepleiere som gjør samiske pasienter trygge.

Studier som er utført i nordsamiske områder i Finnmark, viser at den norske helsetjenesten kan være en utfordring for samiskspråklige pasienter når de har behov for helsehjelp.

Språklige og kulturelle barrierer oppstår mellom pasientene og pleierne. Pleierne oppfatter ikke nødvendigvis dette som et like stort problem som pasientene (1, 2).

Én studie påpeker at noen pasienter føler at det er vanskelig å snakke med terapeuter om sin psykiske helse i små samfunn der «alle kjenner alle», og at samisk språk derfor ikke nødvendigvis er å foretrekke i samtalene med terapeutene (3).

For at de samiske pasientene skal oppleve at de blir ivaretatt og får kulturelt tilpassede helsetjenester på sitt eget morsmål, er det viktig at behovene som blir kommunisert fra samiske pasienters ståsted, blir kjent og tas på alvor både i helsefaglig utdanning og i helsetjenesten.

Samiske pasienter i alle aldre skal slippe å bekymre seg over om de klarer å formidle sine symptomer på en måte som er tydelig og tilstrekkelig nok til at helsepersonell som sykepleiere og leger skal forstå og kunne gi riktig hjelp (2).

Utdanningen er et samarbeidsprosjekt

Arbeidet med å opprette og utvikle en samisk sykepleierutdanning har pågått i samarbeid mellom Sámi allaskuvla (Samisk høgskole) og UiT Norges arktiske universitet (UiT) siden 2015. Sámi allaskuvla, som ble etablert i 1989, gjennomfører alle utdanningene sine med studieplaner på samisk og med samiske faglige perspektiver.

Sykepleierutdanning på nordsamisk med vekt på samisk kultur har vært gjennomført to ganger tidligere på Sámi allaskuvla, i regi av Høgskolen i Finnmark i 1995 og 1998, samt én gang i Lakselv.

Profesjonsutdanningene som drives av Sámi allaskuvla, har en egen samisk forskrift eller rammeplan, som barnehagelærerutdanning og grunnskolelærerutdanning. Arbeids- og forskningsspråket er nordsamisk.

Det er i denne sammenhengen verdt å merke seg at både grunnskolelærer- og barnehagelærerutdanningene har hatt samisk rammeplan siden 2010 og 2013. Utdanningene har vært etablert ved Sámi allaskuvla over flere år og har en selvstendig akkreditering.

Sámi allaskuvla etablerte en prosjektstilling

Institutt for helse- og omsorgsfag ved UiT har over tid arbeidet med å opprette et bachelorprogram i sykepleie på Sámi allaskuvla. Instituttet har utarbeidet flere søknader om eksterne midler for både forprosjekt og etablering av selve utdanningsløpet.

I 2018 ble UiT tildelt 25 fullfinansierte studieplasser i revidert nasjonalbudsjett på eksisterende nasjonale retningslinjer for bachelor i sykepleie.

I den samme tildelingen fikk Sámi allaskuvla midler til å etablere en prosjektstilling for å støtte opp om arbeidet med å utarbeide en samisk sykepleierutdanning. Samarbeidet mellom de to utdanningsinstitusjonene er på denne måten en del av finansieringen av studieplassene.

Bakgrunnen for samisk sykepleierutdanning

Samene har eksistert som et folk med eget språk, egne næringstilpasninger og tradisjoner lenge før etableringen av nasjonalstatene. Etter grenseoppgangen i 1751 ble samene ett folk med bosettingsområder i fire land: Norge, Sverige, Finland og Russland.

Samene har status som urfolk. Urfolk defineres som «folk som har bodd i et område før nasjonalstatene ble etablert og/eller området ble kolonisert, og den samiske delen av befolkningen er dermed et urfolk» (4).

Samenes status som urfolk er forankret gjennom Norges ratifisering av ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater i 1990 (4). ILO-konvensjonen anerkjenner behovet for å bevare og utvikle identitet, språk, kultur og religion.

Konvensjonen inneholder bestemmelser om blant annet landrettigheter, arbeidsliv, opplæring og ikke minst viktige rettigheter om trygd og helse (4).

Samene som urfolk har rett til en helsetjeneste som bygger på deres eget språk og kulturbakgrunn.

Ifølge ILO-konvensjonen (4) skal helsetjenester til urbefolkninger så langt det er mulig være forankret i lokalmiljøet. Det innebærer at samene som urfolk har rett til en helsetjeneste som bygger på deres eget språk og kulturbakgrunn.

Konvensjonen slår fast at helsetjenesten skal planlegges og administreres i samarbeid med urbefolkningen, og deriblant ta hensyn til både sosiale og kulturelle forhold som preger urfolkets samfunnsliv.

ILO-konvensjonen krever også at tradisjonelle behandlingspraksiser og forebyggende metoder skal ivaretas (4).

Utdanningstilbud skal møte urbefolkningens behov

Urfolksrettigheter innebærer også at samene har rett til utdanningstilbud som er særlig utviklet for å møte urbefolkningens behov basert på deres eget språk, kultur og historie (4, del VI).

Helse- og omsorgstjenesteloven og pasient- og brukerrettighetsloven fastslår samenes rettigheter som brukere av helsetjenester (5, 6). Det er eksplisitt slått fast at «informasjon som formidles til den enkelte pasient eller bruker, være tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn» (6).

I 1995 ble «Plan for helse- og sosialtjenester til den samiske befolkning i Norge» (7) utarbeidet av et utvalg oppnevnt av Sosial- og helsedepartementet.

Samer har rett til en samisk helsetjeneste

Tidlig på 2000-tallet fulgte regjeringen opp med en ny handlingsplan som bygget på planen fra 1995. Handlingsplanen tar utgangspunkt i de grunnleggende urbefolkningsrettighetene samene innehar som følge av ILO-konvensjon nr. 169.

Handlingsplanen 2002–2005 fastslår nok en gang at samene har rett til en samisk helsetjeneste. Dette utløser en plikt fra myndighetene til å legge til rette for en slik helsetjeneste (8).

Det overordnede målet med handlingsplanen er å sørge for likeverdige helse- og sosialtjenester for den samiske befolkningen.

Helsetjenesten til den samiske befolkningen må innebære kompetanse hos helsepersonell som bygger på både samisk språk og kultur.

Utvalget som utarbeidet planen, slo allerede den gangen fast at helsetjenesten til den samiske befolkningen må innebære kompetanse hos helsepersonell som bygger på både samisk språk og kultur.

Sametinget fikk i oppdrag å være pådriver for prosessen samt en formidler til departementene og regjeringen. Sametinget ble dermed en premissleverandør for arbeidet med en helsetjeneste for urbefolkningen (7, 8).

Helsetjenesten skal være kulturelt trygg for pasienter

Blix (9) har gjort en kunnskapsoppsummering som omhandler helse- og omsorgstjenester til den samiske befolkningen i dag.

Allerede i 1997 presiserte Kvernmo (10) nødvendigheten av å starte arbeidet med å utvikle og etablere en samisk helsetjeneste som ivaretar behovene til den samiske pasienten. I dag kan helsetjenesten oppleves som kulturelt trygg for de samiske pasientene.

«Kulturelt trygg sykepleie» (culturally safe nursing) er et begrep som har sin opprinnelse i New Zealand (11). Det teoretiske grunnlaget for begrepet kulturelt trygg sykepleie ble formulert som et konsept for sykepleieutøvelse av to Māori-sykepleiere.

De oppfattet de etablerte sykepleierutdanningene som kolonialistiske i fremstillingen av synet på sykdommer, helse og helseutfordringer hos Māori-folket. I tillegg manglet helsepersonell refleksjoner rundt kolonialiseringsprosessene.

Derfor ble kulturelt trygg sykepleie etablert som konsept og rammeplanfestet i sykepleierutdanningene i New Zealand og noe senere i Australia (11–13).

Begrepet kulturell trygghet strekker seg forbi begreper vi er mer kjent med, som kultursensitivitet og kulturkompetanse.

Kulturelt trygg sykepleie innebærer at sykepleierne gjennomgår en refleksjonsprosess over hvem de er som sykepleiere med maktposisjon, og hvem de er som medmenneske i møte med den andre.

Sykepleiere må følge etiske retningslinjer

I områder som er kolonialisert, vil alle ha erfaringer med assimileringspolitikkens konsekvenser, enten som representant fra minoriteten eller majoriteten (14).

Hvilke tanker en har om kolonialisering, assimileringsprosesser og undertrykking av minoriteter generelt og globalt, er viktig å reflektere over som sykepleier.

Det internasjonale sykepleierforbundets (ICN) etiske retningslinjer stadfester hvilke holdninger sykepleiere skal ha. Det er et godt grunnlag for selvrefleksjon (15).

Nesten ingen av de norske sykepleierutdanningene ivaretar samiske perspektiver i utdanningen.

Grunnlaget for kulturelt trygg sykepleie til samiske pasienter skal være fundamentert i en dypere forståelse av urfolks historie, behov og livsførsel med bakgrunn i kunnskap om og forståelse for traumatiske hendelser som tidligere generasjoner har gjennomgått (14).

Det burde vært fundamentert i alle sykepleierutdanninger i Norge. Pasientenes opplevelse og vurdering av om helsehjelpen de mottar, er kulturelt trygg, er av den største betydning og må evalueres ut fra pasientenes perspektiv (16).

I norsk sykepleierutdanning har det frem til nå vært lite oppmerksomhet på samiske perspektiver. En studie basert på studieplaner og litteraturlister fra 25 av 26 sykepleierutdanninger i Norge i 2014 viser at nesten ingen av de norske sykepleierutdanningene ivaretar samiske perspektiver i utdanningen (17). Det er tankevekkende.

Stadfestelsen i RETHOS-prosessen var viktig

I 2018 etablerte Sámi allaskuvla en arbeidsgruppe for å utrede behovet for og rekrutteringsgrunnlaget til en samisk sykepleierutdanning (18). Arbeidsgruppens rapport førte til viktig oppmerksomhet om rettigheter og behov knyttet til samiske pasienter og samisk helsetjeneste.

I samme tidsrom var den viktige prosessen om nye nasjonale retningslinjer for sykepleierutdanning (RETHOS) i gang (19). Gjennom RETHOS-prosessen stilte Kunnskapsdepartementet krav om at samiske rettigheter og læringsutbytter knyttet til Norges urbefolkning skulle stadfestes mer eksplisitt enn tidligere.

Stadfestelsen i RETHOS-prosessen ble en viktig anerkjennelse av den samiske befolkningens behov for samiske helsetjenester.

Samisk sykepleierutdanning skal uteksaminere sykepleiere som skal ivareta pasienten ut fra samisk språk og kultur. Utdanningen som ble igangsatt i januar i år, legger særlig vekt på samiske kultur-, samfunns- og helseforhold og urfolkskompetanse generelt. Et hovedmål er å utdanne reflekterte sykepleiere som er kulturelt trygge i møte med pasienter og befolkningen.

Studieplanen må være på samisk

En egen samisk retningslinje skal utarbeides i år (20). Det er viktig å understreke at en samisk sykepleierutdanning som bygger på en egen samisk retningslinje, skal i sin helhet være basert på retningslinje for sykepleierutdanning, som allerede er utarbeidet gjennom RETHOS-prosessen.

Den skal i tillegg ha forsterkede læringsutbytter som eksplisitt ivaretar de samiske perspektivene for å sikre at de ikke på noe tidspunkt kan velges bort.

På sikt er det ønskelig at opptakskravet også blir i henhold til Sámi allaskuvlas innarbeidede opptakskrav for samisk språkkompetanse, altså at studentene må beherske samisk språk for å følge undervisningen, i tillegg til de øvrige nasjonale opptakskravene til sykepleierutdanning.

Et samisk fagmiljø innenfor sykepleievitenskapen må få anledning til å vokse.

Slik vil en kunne sikre at også arbeidsspråket blir samisk. Det vil fullt ut anerkjenne at utdanningen er samisk, og foregår på samisk språk i samiske områder.

Studieplanen, som skal være det styrende verktøyet i en samisk sykepleierutdanning, må også være på samisk språk. Det vil være sentralt at studieprogrammet skal foregå på samisk med samiske lærere så langt det er mulig i en oppbyggings- og utviklingsfase.

Å utvikle et samisk miljø for vitenskapelig ansatte med samisk språk- og kulturbakgrunn vil ta tid. Et samisk fagmiljø innenfor sykepleievitenskapen må få anledning til å vokse.

Konklusjon

Den overordnede målsettingen med en samisk sykepleierutdanning er et utdanningsprogram som er helt på høyde med ordinær norsk eller annen europeisk sykepleierutdanning som fører til norsk autorisasjon.

Å tildele autorisasjon betinger at alle nasjonale og internasjonale krav til sykepleierutdanningen overholdes, og at sluttkompetansen hos kandidater som uteksamineres, er tilsvarende den ordinære sykepleierutdanningen.

UiT og SA har en felles oppfatning om at å etablere en samisk sykepleierutdanning er et nødvendig tilsvar på både internasjonale og nasjonale føringer for en kulturelt trygg og språklig betinget helsetjeneste for Norges urbefolkning.

Referanser

1.       Mehus G, Bongo BA, Engnes JI, Moffitt P. Exploring why and how encounters with the Norwegian healthcare system can be considered culturally unsafe by North-Sami speaking patients and relatives: a qualitative study based on 11 interviews. International Journal of Circumpolar Health. 2019;78(1):1612703. DOI: 10.1080/22423982.2019.1612703

2.       Mehus G, Bongo Andersdatter B, Moffitt P. Important factors when communicating with sami patients about health, illness and care issues. Nordisk sygeplejeforskning. 2018;8(4):288–301. DOI: 10.18261/issn1892-2686-2018-04-04

3.       Dagsvold I, Møllersen S, Stordahl V. What can we talk about, in which language, in what way and with whom? Sami patients’ experiences of language choice and cultural norms in mental health treatment. International Journal of Circumpolar Health. 2015;74(1):26952. DOI: 10.3402/ijch.v74.26952

4.       ILO‑konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Kommunal- og moderniseringsdepartementet; 1990.

5.       Lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2011-06-24-30 (nedlastet 06.11.2020).

6.       Lov 02. juli 1999 om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven) Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-63 (nedlastet 09.11.2020).

7.       NOU 1995: 6. Plan for helse- og sosialtjenester til den samiske befolkning i Norge. Oslo: Departementenes servicesenter, Informasjonsforvaltning; 1995.

8.         Helse- og omsorgsdepartementet. Mangfold og likeverd – regjeringens handlingsplan for helse- og sosialtjenester til den samiske befolkningen i Norge 2002–2005. Oslo: Sosial- og helsedepartementet; 2001.

9.       Blix BH. Helse- og omsorgstjenester til den samiske befolkningen i Norge. Omsorgsbiblioteket. Tilgjengelig fra: https://omsorgsforskning.brage.unit.no/omsorgsforskning-xmlui/bitstream/handle/11250/2412229/Helse-%20og%20omsorgstjenester%20til%20den%20Samiske%20befolkningen.pdf?sequence=1&isAllowed=y (nedlastet 09.11.2020).

10.     Kvernmo S. Developing sami health services – a medical and cultural challenge. I: Gaski H, red. Sami culture in a new era. Karasjok: Davvi Girji; 1997.

11.     Papps E, Ramdsen I. Cultural safety in nursing: The New Zealand experience. Int J Qual Health Care. 1996;8(5):491–7. DOI: 10.1093/intqhc/8.5.491

12.     Arieli D, Friedman VJ, Hirschfeld MJ. Challenges on the path to cultural safety in nursing education. Int Nurs Rev. 2012;59(2):187–93. DOI: 10.1111/j.1466-7657.2012.00982.x

13.     Stout MD, Downey B. Nursing, indigenous peoples and cultural safety: So what? Now what? Contemp Nurse. 2006;22(2):327–32. DOI: 10.5172/conu.2006.22.2.327 

14.     Minde H. Assimilation of the sami-implementation and consequences. Acta Borealia. 2003;20(2):25. DOI: 10.1080/08003830310002877

15.     International Council of Nurses. The ICN Code of ethics for nurses. Sveits: International Council of Nurses; 2012. Tilgjengelig fra: https://www.nsf.no/Content/113948/icn (nedlastet 09.11.2020).

16.     Curtis E, Jones R, Tipene-Leach D, Walker C, Loring B, Paine SJ, et al. Why cultural safety rather than cultural competency is required to achieve health equity: a literature review and recommended definition. Int J Equity Health. 2019;18(1):174. DOI: 10.1186/s12939-019-1082-3

17.     Eriksen L, Bongo BA, Mehus G. Indigenous peoples perspectives in education. Nurse education in Norway is without knowledge about indigenous peoples? Nordisk sygeplejeforskning. 2017;7(3):239–49.

18.     Andersen A, Bongo BA, Eira JB, Johnsen K. Grunnlag for samisk sykepleierutdanning: Samisk høgskoles faglige, økonomiske og infrastrukturelle grunnlag for å kunne tilby samisk sykepleierutdanning. Kautokeino: Sámi allaskuvla; 2019. Tilgjengelig fra: https://docplayer.me/68533196-Grunnlag-for-samisk-sykepleierutdanning.html (nedlastet 09.11.2020).

19.     Kunnskapsdepartementet. RETHOS: Fremdriftsplan. Oslo: Kunnskapsdepartementet; 2020. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/tema/utdanning/hoyere-utdanning/utvikling-av-nasjonale-retningslinjer-for-helse--og-sosialfagutdanningene/fremdriftsplan/id2569508/ (nedlastet 09.11.2020).

20.     Kunnskapsdepartementet. Skal sikre at samiske sykepleierutdanning er spesialtilpasset samiske pasienter. Oslo: Kunnskapsdepartementet; 2020. Pressemelding nr. 20–23.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.