fbpx Slik er anestesisykepleie under covid-19-pandemien Hopp til hovedinnhold

Slik er anestesisykepleie under covid-19-pandemien

En anestesisykepleier står ved en pasient
HØYT PRESS: Halvparten av anestesisykepleierne i studien har bidratt på intensivavdelinger under pandemien. Selv anestesisykepleiere med akuttmedisinsk kompetanse finner det utfordrende å bli omdisponert til intensivavdelinger. Illustrasjonsfoto: Doug Olson / Mostphotos

Dette er en fagartikkel som er kvalitetssikret og godkjent av Sykepleiens fagredaktører.

Mange anestesisykepleiere har blitt mindre tilfreds med jobben i løpet av pandemien. Det har vært flere endringer på kort varsel, større arbeidsmengde uten økt kompensasjon og nye oppgaver uten tilstrekkelig opplæring.

Hovedbudskap

Det internasjonale året for sykepleiere og jordmødre i 2020 ble året som virkelig synliggjorde sykepleiernes rolle i helsetjenesten. Vi vil i denne artikkelen fokusere på hvordan anestesisykepleiere har erfart covid-19-pandemien. Formålet er å synliggjøre konsekvensene av politiske valg knyttet til det å rekruttere, utdanne og beholde sykepleiere og spesialsykepleiere både i normalsituasjoner og under en pandemi.

Allerede før pandemien var helsetjenesten overbelastet (1–3). Verdens helseorganisasjon (WHO) anslår at verden vil ha behov for ytterligere ni millioner sykepleiere og jordmødre innen 2030 (4). Ifølge Navs årlige bedriftsundersøkelse fra 2020 har sykepleiermangelen i Norge nådd rekordhøyder: Vi mangler om lag 5350 sykepleiere og 1600 spesialsykepleiere og jordmødre (5).

Om 15 år kan vi mangle 28 000 sykepleiere, ifølge beregninger fra Statistisk sentralbyrå (6). I 2017 publisert Analysesenteret en rapport om spesialsykepleiere innen anestesi-, barne-, intensiv-, operasjons- og kreftsykepleie (7).

Om 15 år kan vi mangle 28 000 sykepleiere.

Rapporten viste at mellom 25 og 45 prosent av helseforetakene ikke klarte å angi rekrutteringsbehovet de neste fem årene fordi det ikke finnes nasjonale oversikter over antall spesialsykepleiere.

I 2019 fremhevet Riksrevisjonen (8) at helseforetakene har utfordringer med å:

  • rekruttere sykepleiere, jordmødre og spesialsykepleiere
  • mobilisere sykepleiere, jordmødre og spesialsykepleiere (høy andel deltid, lave gjennomsnittlige stillingsprosenter og høyt sykefravær)
  • beholde sykepleiere, jordmødre og spesialsykepleiere (høy ekstern turnover og ønske om å bytte jobb)

At utfordringene vedvarer, vises i en kartlegging blant alle helseforetakene som Sykepleien gjennomførte i desember 2021 (9). Kartleggingen synliggjør store rekrutteringsutfordringer av sykepleiere generelt og intensivsykepleiere, operasjonssykepleiere, anestesisykepleiere, jordmødre og barnesykepleiere spesielt.

Som følge av koronakrisen bevilget regjeringen i 2020 midler til 250 nye studieplasser for utdanning av sykepleiere og 200 for videreutdanning av sykepleiere (10). I tillegg bevilget regjeringen midler til ytterligere 100 nye utdanningsstillinger for videreutdanning av intensivsykepleiere i 2021 (11).

Dette er langt fra tilstrekkelig om sykepleiemangelen på 28 000 skal møtes. I tillegg viser politikerne liten vilje til å fokusere på å rekruttere og beholde de som allerede har disse utdanningene, for eksempel ved økt lønn (12).

Pandemien har store konsekvenser

Pandemien har medført en ytterligere belastning på et allerede presset helsevesen. Helsedirektoratet «vurderer kapasiteten i spesialisthelsetjenesten til å være utfordret ved de fleste helseforetakene, stedvis svært utfordret eller overskredet» (13).

Hovedutfordringen angis som «å skaffe tilstrekkelig kvalifisert personell som er vanskelig å erstatte. Det gjelder spesielt personer med kunnskap og erfaring innen behandling av akutt syke barn og intensivpasienter […] Det beskrives også en utmattelse blant enkelte grupper av ansatte og at medarbeidere tilknyttet akuttmottak og intensivavdelinger i noen grad har sagt opp sine stillinger. Det rapporteres også om smitteutbrudd ved flere sykehus som rammer både pasienter og helsepersonell. Det bidrar til å utfordre behandlingskapasiteten» (13).

Sykepleiere har en uforutsigbar arbeidshverdag

Media har lenge satt søkelys på sykepleieres situasjon under pandemien, spesielt intensivsykepleiere. NRK-saken fra Ahus i desember 2021 gjorde inntrykk med bilder av den erfarne intensivsykepleieren Mona Bjerkland, som tok til tårene da hun fortalte om intensivsykepleiernes situasjon (14).

At hverdagen har vært tøff for både sykepleiere, spesialsykepleiere og annet helsepersonell, er det ingen tvil om. I landsstyret for Anestesisykepleierne NSF fikk vi mange historier om en uforutsigbar arbeidshverdag, forvirring rundt smitteverntiltak og ikke minst at anestesisykepleiere ble omdisponert til arbeid på intensivavdelinger eller med intensivpasienter. Vi ønsket derfor å kartlegge hvordan anestesisykepleiere har bidratt under pandemien, og deres erfaringer med dette.

Vi utarbeidet et spørreskjema med bakgrunn i tilbakemeldingene. Skjemaet ble sendt ut i desember 2021 til alle 1750 medlemmene i Anestesisykepleierne NSF via Universitetet i Oslos nettskjemaløsning. Utfylt og returnert spørreskjema ble ansett som samtykke til deltakelse. Totalt 387 anestesisykepleiere besvarte spørreskjemaet.

Anestesisykepleiere jobbet på intensivavdelingen

Om lag halvparten av anestesisykepleierne (49,9 prosent) oppga at de har jobbet vakter på intensivavdelingen under pandemien. Flere svarte at de ikke hadde fått opplæring for å jobbe der, noen hadde fått 20 minutter, noen 45 minutter, og den lengste opplæringen var tre dager. Andre oppga at opplæringen ble gitt som e-læringskurs eller som learning by doing.

Anestesisykepleierne opplevde at deres kompetanse innen overvåkning, klinisk blikk, omsorg, luftveier, respirasjon, respiratorbehandling, medisinering, blodgasser, smittevern, smertelindring, leiring og akutte hendelser var nyttig i møte med intensivpasientene. En anestesisykepleier svarte i fritekst:

«Vi er gode på ABC [airway, breathing, circulation]. Det er dagligdags for oss å snu pasientene våre inne på operasjonsavdelingen, så det trenger ikke å være en stor greie å snu pasienten fra rygg til mageleie og omvendt (som er vanlig å gjøre på covidpasienter). Vi er vant til å arbeide selvstendig, gjøre vurderinger av pasientene og handle deretter.»

Likevel kom det tydelig frem at denne kompetansen var en annen enn den intensivsykepleiere har, som en av deltakerne beskrev: «Min kompetanse kan brukes i stor grad, men kan ikke erstatte en intensivsykepleier.»

En annen kommenterte: «Føler ikke at jeg kan steppe inn der og dekke opp fullverdig til å overvåke en intensivpasient. Fått greit med opplæring, men det er ikke bare å hoppe inn og bidra på så komplekse pasienter.»

Det var et jevnt høyt press

På spørsmålet om hvorvidt arbeidshverdagen som anestesisykepleier hadde endret seg etter mars 2020, svarte 37,2 prosent «i stor grad» eller «i svært stor grad». Det handlet om nedsatt aktivitet på operasjonsavdelingen i perioder med høyt smittepress.

Dette medførte i neste runde jevnt høyt press med hensyn til å gjennomføre operasjoner på grunn av lange ventelister, mye overtid og en konstant trussel om beordring. Videre var det et stort søkelys på smittevern, som gjorde oppdrag utenfor operasjonsavdelingen mer tidkrevende og hverdagen uforutsigbar.

Mange ble omdisponert til intensivavdelingen eller andre avdelinger med stort behov for personell med akuttmedisinsk kompetanse.

Mange kommenterte at avdelingen hadde mange sykmeldinger, noe som gikk ut over de som var på jobb. Pandemien medførte usikkerhet knyttet til smittestatus hos pasienter, spesielt i akuttsituasjoner, og redsel for å bli smittet eller smitte familie.

Mange ble omdisponert til intensivavdelingen eller andre avdelinger med stort behov for personell med akuttmedisinsk kompetanse, noe som flere kommenterte som «frivillig tvang», og at «personalet på gulvet tas ikke med i diskusjonen». En anestesisykepleier kommenterte: «Omdisponering til intensiv. Vi blir bedt om å gjøre en jobb vi ikke kan, med utstyr og lokale vi ikke kjenner, hos en pasientgruppe vi aldri har sett før.»

En annen skrev: «Kort tid å forberede seg, lite forutsigbarhet, delansvar og noen ganger ansvar for en pasientgruppe vi ikke har erfaring med samt lite kunnskap om. Til tider følelsen av å ikke være til nytte, ikke strekke til, frustrasjon over for lite kunnskap.»

Sykepleierne fikk endret arbeidstid

En av fem anestesisykepleiere oppga at de hadde fått endret arbeidstid i forbindelse med pandemien. Det handlet i stor grad om andre vaktordninger relatert til arbeid på intensivavdelingen. På spørsmål om de hadde mottatt noen form for økonomisk kompensasjon på grunn av endret arbeidstid eller endrede oppgaver, svarte 66,8 prosent nei.

De som hadde mottatt økonomisk kompensasjon, oppga at de hadde fått pandemitillegg, høyere tillegg for vakter på intensivavdelingen, 1000–1200 kroner per døgn for ekstra helgevakter eller 550 kroner ekstra per ekstravakt på intensivavdelingen, men som en anestesisykepleier skrev: «ikke noe for den tiden vi ble ‘tvunget’ til å jobbe der».

En av fem anestesisykepleiere oppga at de hadde fått endret arbeidstid i forbindelse med pandemien.

En annen anestesisykepleier skrev: «Var sagt at de som tok ekstravakter på intensiv i mars 2020, skulle få ‘koronabetaling’, men i ettertid ble den ordningen trukket tilbake ved at kun de som hadde jobbet med koronapasienter mer enn et visst antall timer, fikk dette.»

En anestesisykepleier kommenterte: «Dette måtte kjempes om. Det var ikke kompensasjon i første omgang, men kom etter hvert på grunn av stor motstand mot overflytting.»

Jobbtilfredsheten var lavere

I spørreundersøkelsen brukte vi også det validerte spørreskjemaet Job Satisfaction Scale (15) for å måle jobbtilfredshet. Anestesisykepleierne ble bedt om å vurdere på en skala fra 1 («ikke i det hele tatt») til 7 («i svært stor grad») hvor fornøyde de var per dags dato med gitte punkter knyttet til arbeidet.

I tabell 1 har vi slått sammen svarene 1–3 («ikke i det hele tatt», «i svært liten grad» og «i liten grad») til «Ikke fornøyd» og svarene 5–7 («i noe grad», «i stor grad» og «i svært stor grad») til «Fornøyd».

Vi spurte om opplevelsen av jobbtilfredshet hadde endret seg i forbindelse med pandemien. Det var en overvekt av svar om at jobbtilfredsheten var påvirket i negativ retning. Begrunnelsene var blant annet at det var slitsomt med mange endringer på kort varsel, økt arbeidsmengde uten økt kompensasjon, ingen påvirkningsmuligheter og å få tildelt nye oppgaver uten tilstrekkelig opplæring.

Noen trakk frem negative aspekter: «Jeg har i alle år elsket jobben min, men det siste året føler jeg at denne trivselen har blitt kraftig redusert. Mye på grunn av at jeg har blitt plassert der det passer ledelsen, uten at jeg har blitt spurt eller hatt noe valg. Stadig økt arbeidsmengde uten at det har blitt kompensert verken økonomisk eller ekstra ressurser. Vi som var på intensiv under forrige bølge, fikk aldri noen mulighet til å hente oss inn igjen. Det eneste som møtte oss, var enda større operasjonsprogram, da vi måtte ta de som var blitt utsatt.»

For mange var erfaringene blandet, som en anestesisykepleier beskrev: «Når en kommer styrket og mer kunnskapsrik ut av slike heftige perioder, blir jeg både stolt, fornøyd og tilfreds. Jeg er glad for å kunne hjelpe kollegaene på intensiv, jeg har lært dem å kjenne på en annen måte, jeg har erfart svært syke respiratorpasienter, stell og mye, mye mer. Men over tid tærer det en del og krever mobilisering.»

Noen så positive effekter av omdisponering til intensivavdelingen: «Elsker jobben min og tenker generelt at vi må bidra der vi kan i pandemitider.»

Det er en utfordring å beholde anestesisykepleiere

I spørreundersøkelsen svarte 37,2 prosent at de hadde tenkt på å slutte som anestesisykepleier i løpet av det siste året. Begrunnelsene for dette var blant annet dårlig lønn, krav om økt drift og effektivitet, som går ut over pasientsikkerheten, og mye sykdom i avdelingen, som øker arbeidsbelastningen på de andre.

En anestesisykepleier kommenterte: «Uforutsigbarheten i hvilke arbeidsoppgaver det forventes at jeg skal løse, som ligger utenom hva jeg er utdannet til og kompetansen jeg har. Driftsmessig er man presset til randen, og det er et evig rotterace fra morgen til kveld. Ofte blir man stående alene i situasjoner en burde vært flere hender samt leger. Det oppleves ubehagelig å vite at dersom pasienten min blir dårlig eller jeg trenger hjelp på stuen, så kan ingen komme.»

Studier viser at sykepleiere opplever stor frustrasjon når oppgaver utsettes eller utføres av ukvalifisert personell på grunn av arbeidsbyrden.

Under pandemien er det hovedsakelig intensivkapasiteten det er fokusert på, idet det er her de aller sykeste pasientene blir innlagt og kapasitetsbegrensningen raskt blir synlig. Våre funn viser hvordan spesialsykepleiere erfarer å skulle utføre arbeidsoppgaver innen et ukjent fagfelt på en ukjent avdeling.

I en studie fant vi at undervisning hadde god effekt på sykepleiere og intensivsykepleieres selvopplevde kompetanse knyttet til å håndtere pasienter med respirasjonsproblemer (16). Likevel oppga intensivsykepleierne høyere selvopplevd kompetanse enn sykepleierne på en rekke områder.

Studier viser at sykepleiere opplever stor frustrasjon når oppgaver utsettes eller utføres av ukvalifisert personell på grunn av arbeidsbyrden. Dette truer både pasientsikkerheten og jobbtilfredsheten, som igjen kan føre til at sykepleiere slutter (17–20).

Politiske valg får konsekvenser

NSF og flere offentlige utredninger har påpekt både den økte pasientmengden og -kompleksiteten og sykepleie- og spesialsykepleiemangelen i en årrekke. Likevel har ikke myndighetene iverksatt tilstrekkelige tiltak for å ruste helsetjenesten bedre. Det handler i stor grad om økonomiske rammer.

Mye kunne vært gjort før pandemien ved å øke antall studieplasser betraktelig både for sykepleiere og spesialsykepleiere, sikre kvalitet i utdanningene ved å øke grunnfinansieringen av studiene, for eksempel for å sikre veiledere veilederutdanning og kompensasjon for innsatsen, og øke grunnbemanningen både for å kunne veilede studenter og ivareta de ansatte slik at det er nok personell med adekvat kompetanse til å utføre oppgavene.

Ikke bare intensivkapasiteten er sprengt

De aller fleste helsetjenestearenaer er sprengt, det være seg operasjonsavdelinger, andre sykehusavdelinger, akuttmottak, kommunehelsetjeneste eller fastlegeordning. Det er allerede mangel på anestesisykepleiere, som har en sentral rolle ved landets operasjonsavdelinger.

Om pandemien fører til at anestesisykepleiere slutter, kan ingen andre spesialsykepleiere overta den rollen. Innskrenking av operasjonsprogram går ut over pasientene.

Basert på våre funn tør vi å oppfordre politikerne til å:

  • sikre lønn i henhold til innsats og kompetanse
  • øke antall studieplasser i samsvar med beregnet fremtidig behov
  • øke grunnfinansieringen av sykepleier- og spesialsykepleierutdanningene
  • utvide kapasiteten på sentrale og allerede definerte områder innen helsetjenesten
  • øke økonomiske rammer slik at ledere kan etablere høyere grunnbemanning, som igjen sparer de som er på jobb

Mange sykepleiere trives i jobben sin, men nå krever vi en innsats for å beholde dem!

Referanser

1.       Verdens helseorganisasjon (WHO). World report on ageing and health. Genève: WHO; 2015. Tilgjengelig fra: https://www.who.int/publications/i/item/9789241565042 (nedlastet 14.12.2021).

2.       Chatterji S, Byles J, Cutler D, Seeman T, Verdes E. Health, functioning, and disability in older adults – present status and future implications. Lancet. 2015;385(9967):563–75. DOI: 10.1016/S0140-6736(14)61462-8

3.       Sommer I, Larsen K, Nielsen C, Stenholt B, Bjørk I. Improving clinical nurses' development of supervision skills through an action learning approach. Nurs Res Pract. 2020;19. DOI: 10.1155/2020/9483549

4.       Verdens helseorganisasjon (WHO). Nursing and midwifery. Genève: WHO; 2020. Tilgjengelig fra: https://www.who.int/news-room/fact-sheets/detail/nursing-and-midwifery (nedlastet 14.12.2021).

5.       Nav. Bedriftsundersøkelsen. Oslo: Nav; 2021. Tilgjengelig fra: https://www.nav.no/no/nav-og-samfunn/kunnskap/analyser-fra-nav/arbeid-og-velferd/arbeid-og-velferd/bedriftsundersokelsen (nedlastet 14.12.2021).

6.       Hjemås G, Zhiyang J, Kornstad T, Stølen N. Arbeidsmarkedet for helsepersonell frem mot 2035. Oslo: Statistisk sentralbyrå; 2019. Tilgjengelig fra: https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/artikler-og-publikasjoner/_attachment/385822?_ts=16a9632c1f0 (nedlastet 14.12.2021).

7.       Eimot M, Seierstad T, Pietschmann M. Kartlegging ABIOK-videreutdanning. Behov, stillinger, kapasitet og samordning. Oslo: Analysesenteret; 2017. Tilgjengelig fra: https://www.nsf.no/sites/default/files/inline-images/hE5aoaBYePdRJ9EE1ejDCmcveU0XTCIuBsqCXGJ99WVq2CHs58.pdf (nedlastet 14.12.2021).

8.       Riksrevisjonen. Riksrevisjonene undersøkelse av bemanningsutfordringer i helseforetakene. Oslo: Riksrevisjonen; 2020. Tilgjengelig fra: https://www.riksrevisjonen.no/globalassets/rapporter/no-2019-2020/bemanningsutfordringerhelseforetakene.pdf (nedlastet 14.12.2021).

9.       Hofstad F, Helmers AKB. Sykepleiemangelen har kommet til sykehusene også. Sykepleien. 2021. Tilgjengelig fra: https://sykepleien.no/2021/12/sykepleiermangelen-har-kommet-til-sykehusene-ogsa (nedlastet 14.12.2021).

10.     Kunnskapsdepartementet. Utdanningsløftet: her kommer de nye studieplassene. Oslo: Kunnskapsdepartementet; 2020. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumentarkiv/regjeringen-solberg/aktuelt-regjeringen-solberg/kd/pressemeldinger/2020/utdanningsloftet-2020-her-kommer-de-nye-studieplassene/id2703859/ (nedlastet 14.12.2021).

11.     Fonn M. 100 nye utdanningsstillinger for intensivsykepleiere er fordelt. Sykepleien. 2021. Tilgjengelig fra: https://sykepleien.no/2021/02/100-nye-utdanningsstillinger-intensivsykepleiere-er-fordelt (nedlastet 14.12.2021).

12.     Svendsen P. Sykepleiestreik avverget – men ingen lønnsøkning. Oslo: Utdanningsnytt.no; 2021. Tilgjengelig fra: https://www.utdanningsnytt.no/sykepleier-tariff-2020/sykepleierstreik-avverget--men-ingen-lonnsokning/268299 (nedlastet 14.12.2021).

13.     Helsedirektoratet. Svar på covid-19 oppdrag fra HOD 544 – Revisjon av Strategi- og beredskapsplan for håndteringen av covid-19-pandemien. Oslo: Helsedepartementet; 2021.

14.     Wergeland P. Intensivsykepleier fortviler – dette vil jo ingen ende ta. Oslo: NRK; 09.12.2021. Tilgjengelig fra: https://www.nrk.no/norge/intensivsykepleiere-pa-ahus-fortviler_-_-dette-vil-jo-ingen-ende-ta-1.15762677 (nedlastet 14.12.2021).

15.     Andersen I, Andersen J. Validering av et måleinstrument for jobbtilfredshet. Sykepleien Forskning. 2012;7(4):334–40. DOI: 10.4220/sykepleienf.2012.0143

16.     Leonardsen A, Nystrøm V, Grimsrud I, Hauge L, Olsen B. Competence in caring for patients with respiratory insufficiency: a cross-sectional study. Int Crit Care Nurs. 2021;63(102952).

17.     Karlsson A, Gunningberg L, Bäckström J. Registered nurses' perspectives of work satisfaction, patient safety and intention to stay – a double-edged sword. J Nurs Manag. 2019;27(7):1359–65.

18.     Dutra C, Guirardello E. Nurse work environment and its impact on reasons for missed care, safety climate and job satisfaction: a cross-sectional study. J Adv Nurs. 2021;77(5):2398–406.

19.     Lake E, French R, O'Rourke K. Linking the work environment to missed nursing care in labour and delivery. J Nurs Manag. 2019;28(8):1901–8.

20.     Alves D, Silva D, Guirardello E. Nursing practice environment, job outcomes and safety climate: a structural equating modelling analysis. J Nurs Manag. 2017;25(1):46–55.

Les også:

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel

Utbrent etter koronabelastning: – Jeg vil melde fra på vegne av alle intensivsykepleiere

Intensivsykepleier
SYSTEMKRITISK: – Uansett hvor mye lønn vi får, så hjelper det ikke hvis systemet vi jobber under skader oss eller gjør oss syke. Det er systemet som må endres, sier intensivsykepleier Inger Bjella Stavn. Foto: Privat

– Utbrenthet er også en ringvirkning av covid-19, sier intensivsykepleier Inger Bjella Stavn. Men hun tviler på at hun får sin sykdom godkjent som yrkesskade.

Intensivsykepleier Inger Bjella Stavn ble 100 prosent sykemeldt for et år siden. Nå har hun meldt sykdommen som yrkesskade.

– Jeg fikk beskjed av fastlegen at jeg var utbrent, sier hun.

Hun kontaktet Norsk Sykepleierforbund (NSF) for å få juridisk bistand. Sykepleien fikk tips om saken, og Stavn sa ja til å bli intervjuet om hvordan arbeidsbelastningen under koronapandemien har ført til en skade hun kanskje må leve med.

– Jeg er ikke ute etter erstatning eller en pengesum. Men jeg ønsker å melde fra, på vegne av alle intensivsykepleiere, sier hun.

 – Det viktige for meg er å vise at mangelen på intensivsykepleiere har gjort at vi blir påført oppgaver som bryter med helsepersonelloven, arbeidsmiljøloven og pasientsikkerhetsloven.

Yrkesskade og yrkessykdom

Yrkesskade er skade etter en ulykke som skjer plutselig og uventet mens du jobber på arbeidsstedet i arbeidstiden. Eller skade som oppstår etter en usedvanlig eller ekstraordinær belastning.

En del sykdommer kan godkjennes som yrkessykdom, og det kan gi rett til erstatning. Disse sykdommene er listet opp i en egen forskrift.

Belastet under koronabølge én

Inger Bjella Stavn jobber på Bærum sykehus, et av sykehusene som fikk flest covid-pasienter ut fra størrelsen under koronabølge én. Dette var våren 2020.

– I denne perioden var det ikke nok intensivsykepleiere for å ta vare på pasientene, forteller hun.

Derfor fikk de sykepleiere fra et nabosykehus som skulle hjelpe dem. Noen hadde aldri jobbet på intensiven, andre hadde ikke vært der på 15–20 år.

Les også: Korona: – Det er mangel på intensivsykepleiere vi frykter mest

– Hos oss er vi vanligvis to intensivsykepleiere som bytter på å ta vare på respiratorpasienten med korona, fire timer av gangen, sier hun.

Avhengig av antallet pasienter totalt, tilgjengelig kompetanse og lengde på vakten, må de nå inn på covid-rom flere ganger.

Vakten som endret alt

– Det var spesielt én vakt som endret alt, sier Stavn.

Da måtte hun passe på to respiratorpasienter med covid-19 alene. Samtidig hadde hun tre sykepleiere fra det andre sykehuset på opplæring på rommet sammen med seg.

– Pasientene hadde akutt lungesviktsyndrom (ARDS), i tillegg til svikt i andre organer. Ofte må vi være flere intensivsykepleiere for å gi forsvarlig hjelp til én slik pasient, forteller hun.

– Mangelen er meldt i flere tiår

– Det er lettere å få godkjent en yrkesskade hvis du brekker en skulder på jobb enn om du blir utbrent. Men jeg tror ikke jeg blir den første som tar kontakt for å melde om dette, sier Stavn.

Les også: – Er du sykepleier og skadet på jobb? Glem erstatning!

Hun viser til posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Mens Forsvaret tar denne diagnosen alvorlig, mener Inger Bjella Stavn at helsevesenet forsømmer seg:

– Det mangler arbeidskraft på intensivavdelingene, det er meldt i flere tiår. Det er generelt for høy arbeidsbelastning, og så kom koronapasientene i tillegg. Det er som å stange hodet i veggen.

IKKE PLANLAGT: – Pandemien var en plutselig og ekstrem belastning på topp av en allerede underbemannet hverdag, påpeker Inger Bjella Stavn. Foto: Privat

– Min utbrenthet er en ringvirkning av covid-19

– NSF forteller at de har kjempet og fått godkjent følgeskader av covid-19 som yrkesskade for sykepleiere. Det samme med bivirkning av Astrazeneca-vaksinen. sier Inger Bjella Stavn.

Les også: NSF krever at sykepleiere får godkjent koronasmitte som yrkessykdom

Les også: Regjeringen endrer reglene for helsepersonell som blir koronasmittet på jobb

– Min utbrenthet er også en ringvirkning av covid-19: Pandemien var en plutselig, ikke planlagt, ekstrem belastning på topp av en allerede underbemannet hverdag.

Hun tviler på at skaden hun har meldt til Nav, vil bli godkjent som yrkesskade.

– Arbeidsbelastning er ikke på listen av godkjente yrkessykdommer, heller ikke en akutt belastning.

Stavn legger til:

 – Strengt tatt er jo dette ikke tatt hensyn til tidligere, fordi situasjoner som koronapandemien ikke fantes da disse lovene ble skrevet.

Les NSF-lederens kommentar: – Urimelig at belastning over tid ikke godkjennes som yrkesskade

Angrer på at hun holdt det gående

Stavn forteller at hun skrev avvik under den første koronabølgen våren 2020. Men hun ble ikke sykemeldt før i november samme år, under bølge nummer to.

– Tenk om dette vil følge meg resten av livet. Og det fordi covid-19 har påført meg det, sier hun.

– Jeg angrer på at jeg holdt det gående. Jeg burde vært sykmeldt tidligere. Men når man vet hvor mange folk som mangler på jobb, føles det som umoralsk å sykmelde seg.

– Man strekker seg langt, men vil det bidra til en lovendring? Nei, man blir bare nok en sykemeldt: «Stakkars, er du så sliten, du da?»

Les også: 230 sykepleiere har meldt koronasmitte som yrkesskade

– Vi trodde vi skulle være håndlangere

Else Margarethe Torsvik Bruun er en av seks intensivsykepleiere som ble beordret fra Martina Hansens Hospital til Bærum sykehus, der hun jobber på postoperativ avdeling.

– Vi hadde ikke jobbet på intensivavdeling med respiratorpasienter på opptil 20 år, og trodde vi skulle være håndlangere, forteller hun.

– Vi ble tatt godt imot, men for oss opplevdes det ikke som en forsvarlig løsning. Omplasseringen ble bestemt over hodet på oss, og vi hadde ikke kontroll på egen arbeidshverdag. Vi fikk tredelt turnus i stedet for todelt. Vi visste ikke hvor lenge ordningen skulle vare, og det virket som lederne på de to sykehusene ikke snakket sammen.

Bruun understreker at de ikke var alene med respiratorpasientene.

– Det faste intensivpersonellet skulle håndtere både de ekstremt dårlige pasientene, bistå oss og også andre leger og operasjonssykepleiere som skulle settes i arbeid. All honnør til dem. De gjorde en kjempejobb, sier Else Margarethe Torsvik Bruun.

– Kroppen gikk på høygir

Inger Bjella Stavn forteller videre:

– Den tiden sluttet jeg å sove på nettene. Kroppen gikk på høygir, jeg var gråtelabil og kjente et press i brystet.

«Du tar for mye med deg hjem, du», sa folk til henne.

– Nei, jeg er ressurssterk, råsterk og elsker faktisk jobben min. Men jeg ble utsatt mer enn det man kan makte, sier hun.

Inger Bjella Stavn og kollegene fikk tilbud om å snakke med sykehuspresten, og eventuelt med en arbeidspsykolog.

Hun fikk time hos psykologen, som anbefalte 100 prosent sykmelding.

– Da fastlegen sykmeldte meg, gjorde jeg ikke annet enn å sove. Jeg var totalt utmattet og sov da mesteparten av døgnet, forteller Stavn.

– Alle har en vegg, sa psykologen

– Psykologen sa at det er lov å gå tur, ha det fint og lade batteriene, uten å tenke på at du skulle ha vært på jobb. Og han sa at alle har en vegg. Det hjalp meg veldig.

Hun understreker at hun har et godt forhold både til kollegene og sjefen sin.

– Han forsøker å optimalisere innenfor det som er mulig, men pasientstrømmen kan ingen stoppe, og mangelen på intensivsykepleiere har vært kjent i flere tiår.

– Sjefen tilrettelegger, og kolleger sier ja til doble vakter og ekstravakter og strekker seg og strekker seg og strekker seg …

Les hva avdelingssykepleier Roar Plassen sier nederst i saken.

Kjenner et press i brystet

Nå jobber Inger Bjella Stavn 50 prosent. Hun er på jobb hver tredje helg, men har fått fritak fra netter i tre måneder for å lette belastningen.

– Jeg prøvde 60 prosent, men da sovnet jeg samtidig med barna og sov til neste dag. Den ekstra arbeidsbelastningen under pandemien har gitt meg et press i brystet. Det kommer under hvile, for eksempel når jeg sitter ned for å spise. 

– Det er irriterende at restitusjonen tar så lang tid. Legen sier at det tar lengre å komme seg enn å bli utbrent.

«Bør jeg bytte jobb? Slutte i yrket?»

Målet hennes er å komme tilbake i fullt arbeid.

– Men foreløpig stopper kroppen meg i det. Det går ikke. Ingen kan svare hvor lenge utbrentheten vil vare. Hadde jeg visst dette på forhånd, ville jeg ikke hatt en slik jobb, en jobb man blir syk av. Det føles urettferdig, men hva kunne jeg gjort annerledes?

Hun har snart brukt opp sykepengedagene. Etter ett år som sykmeldt kan man søke om arbeidsavklaringspenger.

Det er mye å gruble på:

– Å måtte søke om midlertidig uførepensjon eller tidligpensjon i en alder av 40 år, hadde jeg aldri tenkt jeg skulle oppleve.

Hun spør seg: Bør hun bytte jobb? Slutte i yrket?

– Mange skal pensjonere seg snart

– Målet i Norge er at alle skal jobbe så mye og så lenge som mulig. Da kan jeg ikke skjønne at noe annet kan være viktigere enn helsen.

– Hva med kollegene dine, er de også slitne?

– Mange skal pensjonere seg snart. Jeg tror de biter tennene sammen for å holde ut et år til. De som har jobbet på intensiv i hele sitt yrkesaktive liv, beskriver at arbeidsoppgavene har blitt flere og belastningene har økt, men antallet intensivsykepleiere står ikke i forhold til denne utviklingen. Pasientene blir eldre, vi behandler mer og håndterer mer teknologi.

Stavn forteller at noen av kollegene ellers har sluttet, noen har byttet jobb, noen jobber kun 50 prosent. Noen har fritak fra å gå inn på covid-rom på grunn av egen helse.

– Og noen jobber som vikarer og tjener dobbelt så mye som de fast ansatte.

Les også: Intensivsykepleieren: – Nå er det lettere å puste

Gikk bedre under neste bølge

Stavn viser også til at i en senere koronabølge gikk det bedre på sykehuset hennes:

– Da kom det intensivsykepleiere fra intensivavdelinger i andre deler av landet som ikke hadde hatt noen koronabølge. De var en kjemperessurs for oss. Utstyret kjente de fra før, eller de lærte fort å håndtere det. Plutselig hadde vi alle intensivsykepleiekollegaene vi manglet, kunne de ikke bare bli hos oss?

Ønsket hennes er at flere har lyst å bli intensivsykepleiere.

– Vi blir oppriktig glade sammen når vi får til god, tverrfaglig behandling. Et godt arbeidsmiljø er viktig, og det kan man ikke «fake». Om ikke livet står til å redde for pasienten, så har vi virkelig prøvd alt.

De både ler og tuller sammen og diskuterer faglig:

– Vi brenner for jobben vår – når vi kan jobbe faglig forsvarlig. Da gleder vi oss til å gå på jobben vi selv har valgt, sier hun.

Hun lurer på:

– Hvordan skal vi få til at dette er det normale?

– Det er systemet som må endres

Svaret ligger hos politikerne:

– Det er de som må sørge for at vi er nok intensivsykepleiere.

Inger Bjella Stavn skulle gjerne sett at lovgiverne hadde hospitert hos dem.

– Det er attraktivt med mer lønn, men uansett hvor mye lønn vi får, så hjelper det ikke hvis systemet vi jobber under skader oss eller gjør oss syke. Det er systemet som må endres, sier Inger Bjella Stavn.

Ved å fortelle sin historie håper hun at nettopp det kan skje. Og at andre intensivsykepleiere kan bli inspirert til å si fra og sette grenser.

Avdelingssykepleier: – Folkene vi trenger er ikke der

Roar Plassen er avdelingssykepleier på intensivseksjonen på Bærum sykehus.

Han bekrefter at det har vært tøft og travelt på seksjonen og stort press på sykepleierne også før koronapandemien.

– Selv om Inger har opplevd det som tøft, har vi gjort mye underveis, som å få flere stillinger. Men de er fortsatt ubesatt på tross av aktiv rekruttering. Folkene vi trenger er ikke der, sier Plassen.

Økt med sju stillinger

Avdelingen har 55 årsverk for intensivsykepleiere.

– Vi har økt med sju stillinger, ved å gjøre om overtid og ekstravakter til faste stillinger allerede i 2019, og har fortsatt med dette arbeidet.

Men de sju er fortsatt ledig.

– Vi har kartlagt og dokumentert og hatt god dialog med de ansatte. Slik har vi også fått til en lønnsøkning for anestesi-, intensiv- og operasjonssykepleierne med ti og tjue års ansiennitet.

Har utlyst trainee-stillinger

Minstelønnen er på 595.000 kroner i årslønn for de med ti år ansiennitet.

– En av intensivsykepleierne fikk økt lønnen fra 548.000 til 610.000 kroner. Hun har over tjue års arbeidserfaring.

Han legger til:

– Vi har også lyst ut fem traineestillinger for å rekruttere. Det ser ut som vi har fått fire søkere.

For tiden har de fire respiratorpasienter, hvorav to med covid-19.

– Vi har hatt en ganske flat kurve denne høsten. For et år siden hadde vi fire eller fem pasienter med covid-19 på respirator.

– Og på det verste?

– Det var påsken i år, altså 2021. Da hadde vi seks covid-19-pasienter med High-Flow oksygenbehandling og bipap-maske, og fem pasienter med covid-19 på respirator. Da ble nesten all planlagt aktivitet tatt ned, og postoperativ seksjon ble brukt som covid-kohort. Seksjonen fikk da bistand av operasjon- og anestesisykepleiere, samt erfarne intensivsykepleiere, fra Levanger og Harstad, sier Roar Plassen.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.