fbpx Hva ønsker sykepleiere av en master innen fagområdet psykisk helse og rus? Hopp til hovedinnhold

Hva ønsker sykepleiere av en master innen fagområdet psykisk helse og rus?

Bildet viser en kvinne som sitter bak et kateter og underviser to eldre elever som vi ser ryggene av
NY MASTER: Ifølge regjeringen skal den nye masterutdanningen sikre at sykepleiere har tilstrekkelig kunnskap og relevant kompetanse til å bedre brukernes helse og redusere risikoen for somatisk sykdom og tidlig død. Illustrasjonsfoto: Gabby Baldrocco / Mostphotos

Dette er en fagartikkel som er kvalitetssikret og godkjent av Sykepleiens fagredaktører.

NSFs faggruppe for sykepleiere innen psykisk helse og rus har undersøkt hva faggruppens medlemmer mener at en ny masterutdanning i psykisk helse- og rusarbeid bør inneholde.

Hovedbudskap

Norsk Sykepleierforbunds faggruppe for sykepleiere innen psykisk helse og rus (NSF-SPoR) deltok i NSFs prosjekt «Fremtidens spesialsykepleier» frem mot landsmøtet i 2015. Landsmøtet vedtok at fremtidens spesialsykepleiere innen fagfeltet psykisk helse og rus skal ha utdanning på masternivå. Faggruppen gjennomførte deretter en kartlegging av hvilke temaer medlemmene mente var viktige å inkludere i et masterløp. Artikkelen presenterer og diskuterer funn og tilbakemeldinger fra denne kartleggingen.

I 1954 ble de første spesialskolene i psykiatrisk sykepleie i Oslo etablert. Spesialskolene og de senere videreutdanningene i psykiatrisk sykepleie hadde som formål å gi offentlig godkjente sykepleiere det faglige grunnlaget som var nødvendig for å kunne utføre psykiatrisk sykepleie i tråd med samfunnets behov, og som tok hensyn til kravene om kvalitet og faglig etiske holdninger (1).

Det hadde i flere år vært tverrpolitisk enighet om å prioritere å utdanne sykepleiere til psykisk helsevern (2). Spesialutdanningen skulle gi sykepleierne både en sykepleiefaglig spesialisering og en utdanning til lederskap innen psykisk helsevern (3).

I 1998 ble videreutdanningen for sykepleiere erstattet med en tverrfaglig videreutdanning innen psykisk helsearbeid, styrt av rammeplanen for videreutdanning i psykisk helsearbeid (4). Rammeplanen innebærer at studenter med en bachelor i sykepleie, vernepleie, sosialt arbeid (sosionom), fysioterapi eller ergoterapi kan ta samme videreutdanning i psykisk helsearbeid. Utdanningen er verken profesjonsbasert eller profesjonsorientert.

En ny masterutdanning skal utvikles

Regjeringen Solberg har bygget sin strategi innen psykisk helse- og rusfeltet rundt tre hovedgrep: avklare kapasitetsbehov og organisering av de psykiske helsetjenestene, prioritere kvalitet og fagutvikling og videreutvikle tjenestene basert på bedre arbeidsdeling, samarbeid og bruk av teknologi (5).

Helse- og omsorgsdepartementet trekker frem desentralisering og integrering i samfunnet som viktige målsettinger for utviklingen av tjenestene (5). Kompetansen i tjenestene må utvikles for å gi en helhetlig behandling til mennesker med psykisk helse- og rusutfordringer. Det er godt dokumentert at den somatiske helsen hos mennesker med psykiske og/eller rusrelaterte utfordringer er dårlig ivaretatt, noe som fører til betydelig økt dødelighet (6).

Mennesker med en psykisk lidelse og/eller med helseskadelig rusbruk skal få bedre utredning, behandling og omsorg.

I april 2020 besluttet derfor Kunnskapsdepartementet sammen med Helse- og omsorgsdepartementet å utvikle en masterutdanning i psykisk helse- og rusarbeid for sykepleiere. Det ble samtidig bestemt at den eksisterende tverrfaglige videreutdanningen i psykisk helse skal revideres. Dette utviklingsarbeidet er en oppfølging av tiltak beskrevet i Nasjonal helse- og sykehusplan (5).

Kunnskapsdepartement og Helse- og omsorgsdepartementet ønsker at en masterutdanning i psykisk helse- og rusarbeid for sykepleiere skal resultere i at mennesker med psykisk lidelse og/eller med helseskadelig rusbruk skal få bedre utredning, behandling og omsorg. Å sikre at sykepleiere har tilstrekkelig kunnskap og relevant kompetanse skal blant annet bidra til å bedre brukernes helse og redusere risikoen for somatisk sykdom og tidlig død (7).

Hensikt

NSFs faggruppe for sykepleiere innen psykisk helse og rus (NSF-SPoR) satte i 2018 ned en prosjektgruppe for å kartlegge hva sykepleiere og spesialsykepleiere innen fagområdet psykisk helse og rus mente en sykepleiefaglig fordypning burde inneholde (8).

Denne artikkelen beskriver hva sykepleiere som arbeider innen fagområdet psykisk helse og rus, mener er viktig å innlemme i utdanningsløpet.

Metode

Prosjektgruppen utarbeidet og gjennomførte våren 2018 en Questback-basert kartlegging av hva sykepleiere innen fagområdet psykisk helse og rus opplevde det var behov for av kunnskap og kompetanse innen eget fagfelt. Videre undersøkte vi hvordan de mente at de nåværende utdanningene innen feltet dekket disse behovene, og hvilke endringer de mente kunne være hensiktsmessige.

Et digitalt spørreskjema ble sendt ut til medlemmene i NSF-SPoR. Skjemaet inneholdt ti spørsmål, hvor spørsmål 7 og 10 åpnet for fritekstsvar fra deltakerne. Se tabell 1.

Tabell 1. Oversikt over spørsmålene

Beskrivelse av deltakerne

Spørreskjemaet ble sendt ut til 1440 medlemmer. Av disse gjennomførte 633 undersøkelsen, noe som gir en svarprosent på 44.

Antallet sykepleiere som jobber med psykisk helse og rus innen spesialisthelsetjenesten, psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert behandling, var om lag 7400 i 2017 (10). I tillegg kommer et betydelig antall sykepleiere og spesialsykepleiere som jobber innen kommunehelsetjenesten og for private tilbydere.

Metode for dataanalyse

Analysen er todelt. Den første delen er en enkel statistisk analyse på demografiske data om deltakerne.

I den andre delen av analysen kodes og kategoriseres svarene på spørsmål 10: «Dersom du ønsker en fordypning i sykepleie, hvilke tema mener du da er viktig?» Kategoriseringen bygges på beskrivende sitater, med bruk av Braun og Clarkes sekstrinns refleksive analyse av kvalitative data (9).

Etter at vi gjentatte ganger hadde lest gjennom svarene som spørsmål 10 hadde generert, ble materialet kodet. To av oss (KBS og SS) samarbeidet om kodingen, og deretter ble arbeidet vurdert av de resterende to (EGR og ML). Da vi var blitt enige om kodingen, tematiserte de første to (KBS og SS) det kodede og kategoriserte materialet. Dernest ble temaene inndelt i hovedtemaer.

Resultater

Resultatpresentasjonen er som analysedelen todelt. Den første delen inneholder en beskrivelse av deltakerne som besvarte undersøkelsen, den andre delen er en kategorisering av beskrivende sitater som er hentet fra svarene på spørsmål 10. Sitatene er igjen organisert i temaområder, og avslutningsvis samordnet i overordnede temaer.

Demografi og utdanningsnivå

Av de 633 sykepleierne som deltok i kartleggingen, arbeidet 36 prosent i kommunehelsetjenesten og 51 prosent i spesialisthelsetjenesten. Syttito prosent hadde videreutdanning, mens 15 prosent hadde mastergrad.

Tjueni av sykepleierne hadde ikke videreutdanning innen psykisk helse og/eller rus. De fleste av disse (82 prosent) oppga at de har planer om å ta videreutdanning eller master, og 62 prosent ønsket en sykepleiefaglig fordypning. Se figur 1 og figur 2.

Figur 1. Har du planer om å ta videreutdanning/master?
Figur 2. Kunne du ønske en tverrfaglig masterutdanning med fokus på videreutdanning av sykepleiekompetansen innen psykisk helse og rus?

Av 659 sykepleiere som hadde videreutdanning eller master i psykisk helsearbeid, svarte 69,3 prosent at dagens videreutdanning/master ga nødvendig kompetanse til å ivareta ansvaret som spesialsykepleier innen psykisk helse og rus. Samtidig svarte 68,4 prosent at de ønsker en masterutdanning som videreutvikler sykepleiekompetansen innen psykisk helse og rus.

Hovedtemaer

I den kvalitative delen av studien bearbeidet vi datamaterialet til hovedtemaer som tydeliggjør materialets meningsinnhold. Gjennom analysen av deltakernes respons på spørsmål 10 kom vi frem til følgende fem hovedtemaer:

  • Tema 1. Sykepleie til mennesker med psykisk lidelse og helseskadelig rusbruk
    Sykepleierne ønsket å lære mer om kommunikasjon og relasjonens betydning for behandling av psykisk lidelse og helseskadelig rusbruk. Praktisk utøvelse av sykepleie for brukere/pasienter og pårørende ble vektlagt. Videre ble et behov for integrering av sykepleieridentitet, -funksjon og -rolle løftet frem.
  • Tema 2. Helse, psykisk lidelse og rusbruk
    Sykepleierne ønsket mer kunnskap om psykisk og somatisk helse i et livsløpsperspektiv. Videre ønsket flere mer kunnskap om utfordringer og helsefremmende tiltak knyttet til kombinasjonen av psykiske helseproblemer og rusbruk.
  • Tema 3. Utvikling, organisering og ledelse
    Kunnskap om organisering av tjenestetilbudet for mennesker med psykisk sykdom og/eller helseskadelig rusbruk var ønsket. Videre ble ledelse av fagområdet psykisk helse og rus tatt opp. Kunnskap om og bruk av forskning og fagutvikling ble også nevnt av flere som viktig i en masterutdanning.
  • Tema 4. Juss og etikk
    Juridisk kunnskap med betydning for fagområdet psykisk helse og helseskadelig rusbruk ble ansett som viktig. For eksempel er bruk av tvang i behandling noe det er et stort behov for mer kunnskap om, med henblikk på både lovverket og etikk. Etiske aspekter ved sykepleien og behandling generelt var etterspurt.
  • Tema 5. Årsaksforhold, omsorg og behandlingsmetoder
    Kunnskap om bakgrunnen for utvikling av psykisk sykdom og helseskadelig rusbruk var ønsket inn i en høyere utdanning. Videre ble kunnskap om ulike behandlingsmetoder, for eksempel medikamentell versus ikke-medikamentell behandling, nevnt som sentralt å ha mer kunnskap om.

Diskusjon

Sykepleie til mennesker med psykisk lidelse og helseskadelig rusbruk

En stor andel av sykepleierne ønsket at en høyere utdanning innen fagområdet psykisk helse og rus skulle ha sykepleie i fokus, spesielt sykepleie til mennesker med en psykisk lidelse og helseskadelig rusbruk. Videre ble sykepleierrollen trukket frem som et tema respondentene ønsket mer oppmerksomhet rundt i en ny masterutdanning.

Dette samsvarer med funn fra to tidligere studier, som viser at sykepleierrollen er kompleks og mangefasettert innen psykisk helse- og rustjenestene (11, 13). Studiene viser at sykepleierne opplever at de har et stort ansvar for mange områder av pasientbehandling og ‑oppfølging.

De utfører et mangfold av arbeidsoppgaver, herunder observasjon av psykisk helse, kartlegging og vurdering av rusproblematikk, oppfølging av ulike behov for sykepleie, administrasjon av medisiner, dokumentasjon av behandling og samhandling og motivering til støttesamtaler og ulike terapeutiske samarbeidsformer. De arbeider i direkte klinisk arbeid med, og har hyppig, ukentlig kontakt med brukere.

Sykepleierens rolle oppleves som delvis flytende og i endring.

Hver sykepleier har kontakt med et høyt antall brukere og har en stor gruppe av brukere i sin portefølje. De arbeider med å samordne og koordinere ulike tjenestetilbud på vegne av brukerne.

Funn fra tidligere undersøkelser viser at sykepleiernes faglige forståelser, perspektiver og holdninger angir en vid tilnærming til pasient- og brukerbehandling. De har en sykepleiefaglig identitet og et tverrfaglig kunnskapsgrunnlag. Deres kliniske blikk er spesielt. De uttrykker en faglig stolthet ved sitt arbeid (11, 13). Sammen danner dette grunnlag for en helhetlig oppfølging av brukeren.

Sykepleieutøvelsen har som mål å bistå pasienten slik at vedkommende kan få dekket sine grunnleggende behov og gradvis selv mestre livet og hverdagens utfordringer. Sentralt er brukerens behov og ressurser, som danner grunnlag for samhandling og samarbeid om mestrings- og bedringsprosesser (10, 11, 13).

Sykepleieren må ifølge Åshild Fause (12) bruke sine sanser for å følge med på hva pasientens kropp uttrykker, og kan dermed avhjelpe mange plager og ligge i forkant av pasientens behov. På den måten kan sykepleieren kombinere sine somatiske kunnskaper med spesialkunnskaper innen psykisk helse og rus til psykisk helse- og russykepleierens spesielle kliniske blikk.

Likevel oppleves rolle og funksjon som delvis flytende og i endring. Grunnene til dette kan være endrede behandlingsforløp og nye arbeidsmetoder for å møte brukeren der hun eller han er, i tråd med regjeringens strategi innen psykisk helse- og rusfeltet (5).

Helse, psykisk lidelse og rusbruk

Sintef helse gjennomførte i 2007 en evaluering av videreutdanningen i psykisk helsearbeid (13). Hensikten var å vurdere om videreutdanningene, høyskolenes fagplaner og studentenes ervervede kunnskaper ivaretok intensjonene i Opptrappingsplanen for psykisk helse (14).

Også her kom det frem at halvparten av studentene mente at studiet ikke la godt nok til rette for å tilegne seg klinisk kompetanse. Studiet møtte ikke studentenes forventninger, og spesielt sykepleiere var noe mer kritiske enn andre til hvorvidt videreutdanningen fremmet bevissthet om eget faglig fundament.

Helse, psykisk lidelse og rusbruk er naturlig nok temaer som sykepleierne i vår undersøkelse ser på som grunnleggende for hva en masterutdanning bør ta for seg. Respondentene ønsker at en ny masterutdanning skal gi utvidet kompetanse på psykisk helse i et livsløpsperspektiv.

Svært mange pasienter innenfor psykisk helse- og rustjenestene er særlig utsatt for fysiske helseplager.

Et mer sykepleiespesifikt fokus som inkluderte brukernes somatiske helse, var også ønsket av mange. Sykepleiere er i en særstilling blant utdanningsgruppene som i dag er inkludert i tverrfaglig videreutdanning innen psykisk helse og rus, ettersom sykepleiere har en somatisk grunnutdanning.

Når sykepleiere innen psykisk helse- og rustjenestene rapporterer at de i liten grad eller ikke i det hele tatt vektlegger fysiske helseproblemer hos pasienter og brukere, er dette bekymringsfullt (10). Dette kan muligens bety at videreutdanningen i psykisk helsearbeid de siste årene i liten grad har vektlagt fysisk helse og grunnleggende sykepleie.

Funnene bekymrer når vi vet at svært mange pasienter innenfor psykisk helse- og rustjenestene er særlig utsatt for fysiske helseplager og har en langt lavere gjennomsnittlig levealder enn befolkningen generelt (11, 13). En fremtidig større vektlegging i utdanningen av behandling og oppbygging av pasientenes somatiske helse kan bidra til å styrke og tydeliggjøre sykepleierens legitimitet og funksjon.

Når sykepleierne i vår undersøkelse oppgir at de ønsker mer kunnskap om hva mennesker med psykisk lidelse og helseskadelig rusbruk trenger av sykepleie, så forstår vi det slik at bedre kunnskap om psykisk lidelse og helseskadelig rusbruk er det som etterspørres. Dette er områder hvor vår forståelse av årsaker, sammenhenger, konsekvenser og behandling stadig er under utvikling.

Komplekse helseutfordringer fordrer at sykepleierne på den ene siden har bred kompetanse om menneskets helse og utvikling, og på den andre siden spesialisert kompetanse innen sentrale områder som somatisk helse, sykdom, psykisk helse, livskvalitet og rusbruk, hvor også livsløpsperspektivet blir sentralt.

Sykepleierens funksjon er derfor i stadig utvikling, noe som kan forklare hvorfor sykepleierne jevnt over var mer negative enn de andre yrkesgruppene i Sintefs evaluering av den eksisterende tverrfaglige videreutdanningen (13). Sykepleiere har lært mer om symptomer på psykisk lidelser i grunnutdanningen, og har andre forventninger når det kommer til krav om kunnskap om symptomer på alvorlige psykiske lidelser og behandlingen av dem (10, 13).

Utvikling, organisering og ledelse

Med regjeringens satsing på desentralisering av tjenestene og hjelp til mennesker med psykisk helse- og rusproblematikk der de er, er det behov for økt kunnskap om utvikling, organisering og ledelse av psykisk helse- og rustjenestene (5).

De to studiene som er gjort på sykepleiere innen psykisk helse- og rustjenestene i Norge (11, 13), viser at sykepleierne opplever at de har et stort ansvar for mange områder av pasientbehandling og ‑oppfølging. Det er derfor naturlig at utvikling, organisering og ledelse er det neste temaet som kommer frem i analysen. Sykepleierne i undersøkelsen er opptatt av at kunnskap om organisering og ledelse av tjenestene bør få en sentral plass i en ny masterutdanning. NSF ønsker flere sykepleierledere, og mer kunnskap om organisering og ledelse av tjenestene vil kunne bidra til rekruttering av ledere blant sykepleiere.

Sykepleiere i kommunene arbeider ofte i team med andre helse- og sosialfaglige høyskoleutdannede samt helsefagarbeidere. Sykepleierne er den største fag- og yrkesgruppen, noe som fordrer at de må ta både et faglig og et organisatorisk ansvar. Den faglige ledelsen medfører også ansvar for dokumentasjon av klinisk arbeid og koordinering av ressurser og personell, både i tjenesten og mellom tjenester (10).

Juss og etikk

Etiske og juridiske problemstillinger knyttet til sykepleie rettet mot denne pasientgruppen er et tema som sykepleierne i vår undersøkelse også ser på som viktig. Sintefs rapport fra 2017 viser at sykepleiere innen psykisk helsevern ønsker mer kompetanse om alternativer til bruk av tvang og om sikkerhet ved bruk av tvangsmidler (10).

Sykepleierne i undersøkelsen ønsker i stor grad en satsing på etisk refleksjon og veiledning samt god innføring i lovverket i en ny masterutdanning innen psykisk helse og rus. Tidligere studier støtter opp under dette funnet, da sykepleiere gjennomgående oppgir at de ønsker mer veiledning og etisk refleksjon (10, 13).

Sykepleieutøvelsen har som mål å bistå pasienten slik at vedkommende kan få dekket sine grunnleggende behov og gradvis selv mestre livet og hverdagens utfordringer. Sentralt er brukerens behov og ressurser, som danner grunnlag for samhandling og samarbeid om mestrings- og bedringsprosesser (10, 11, 13).

Årsaksforhold, omsorg og behandlingsmetoder

Mange respondenter trekker frem relasjonskompetanse og kunnskap om kommunikasjonsteknikker som sentrale deler av sykepleie til mennesker med psykisk helse- og ruslidelser. Utvikling av gode relasjoner til pasienter og pårørende er grunnlaget for yte god sykepleie til pasienter med rus- og psykisk helseutfordringer (10, 15).

Dette stemmer godt med tidligere rapporter, som viser at sykepleiere innen psykisk helse- og rusfeltet oppgir relasjonskompetanse som en svært viktig og integrert del av deres sykepleierhverdag (11). Relasjonskompetanse er riktignok ikke sykepleiespesifikt, men flere respondenter i vår studie oppgir gode relasjoner som et utgangspunkt for å utøve andre sykepleieroppgaver.

Sykepleieren står ofte i sentrum for pasientbehandlingen i kommunen.

Omsorg og behandlingsmetoder er et område mange sykepleiere i vår undersøkelse oppga som svært viktig. Det er ønske om en mer praksisnær tilnærming med teoretisk og praktisk opplæring i behandlingsmetoder sykepleierne kan anvende i egen praksis.

Flere knyttet dette opp mot tjenesteorganisering og viste til hvordan sykepleiere med master innen psykisk helse og rus kan bruke utdanningen til å utvikle fagfeltet og sykepleien. Tidligere studier har vist at sykepleieren ofte står i sentrum for pasientbehandlingen i kommunen, og det er derfor behov for gode arbeidsmodeller som kan benyttes i behandlingen av brukere og pasienter (11).

Konklusjon

Vår undersøkelse viser at sykepleiere innen fagfeltet psykisk helse og rus ønsker seg en masterutdanning som gir økt kompetanse innen sykepleiefaglige områder. Masterutdanningens innhold må tilføre kunnskap og ferdigheter for å styrke sykepleiernes kompetanse så pasientenes behov for sykepleie skal imøtekommes.

En masterutdanning som skal føre frem til en spesialisering i sykepleie til mennesker med psykisk lidelse og/eller helseskadelig rusbruk, må ifølge sykepleiere innen fagfeltet vektlegge relasjonens betydning og utvikling av samarbeid om helsefremmende tiltak og innsatser.

Kunnskap om psykisk og somatisk helse i et livsløpsperspektiv blir sentralt. Kompetanse på ledelse og organisering, i tillegg til anvendelse av forskning og fagutvikling, blir fremhevet som viktig for å bedre tjenestetilbudet.

Komplekse helseutfordringer hos pasientene medfører at juridiske og etiske aspekter må ha en betydelig plass i en slik masterutdanning. Sykepleieren har en særstilling når det gjelder kunnskap og kompetanse om helhetstenkning rundt pasienten og hans eller hennes pårørende.  

Referanser

1.          Vråle GB, Karlsson B, Hummelvoll JK, red. Psykiatrisk sykepleie i tverrfaglighetens tid. Selvforståelse, praksis og forskning. Høgskolen i Hedmark; 2010. Rapport nr. 14 – 2009. Tilgjengelig fra: https://brage.inn.no/inn-xmlui/handle/11250/133792 (nedlastet 26.05.2021).

2.          Borge L, Hummelvoll JK, Ulland E. Kompetanse og yrkesidentitet – en evaluering av norske videreutdanninger i psykiatrisk sykepleie. Vård i Norden. 1997;17(1):25–32. DOI: 10.1177/205715859701700105

3.          Lysnes M. Behandlere, voktere? Psykiatrisk sykepleies historie i Norge. Oslo: Universitetsforlaget; 1982.

4.          Forskrift 1. desember 2005 nr. 1384 til rammeplan for videreutdanning i psykisk helsearbeid. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2005-12-01-1384 (nedlastet 11.02.2021).

5.          Meld. St. 7 (2019–2020). Nasjonal helse- og sykehusplan 2020–2023. Helse- og omsorgsdepartementet. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-7-20192020/id2678667/ (nedlastet 26.05.2021).

6.          Heiberg IH, Jacobsen BK, Nesvåg R, Bramness JG, Reichborn-Kjennerud T, Næss Ø, et al. Total and cause-specific standardized mortality ratios in patients with schizophrenia and/or substance use disorder. PLoS ONE. 2018;13(8):e0202028. DOI: 10.1371/journal.pone.0202028

7.          Kunnskapsdepartementet. Utvikler ny masterutdanning i psykisk helse- og rusarbeid. Oslo: Kunnskapsdepartementet; 2020. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/utvikler-ny-masterutdanning-i-psykisk-helse--og-rusarbeid2/id2699563/ (nedlastet 11.02.2021).

8.          Fause Å, Lyngved K, Rolland EG, Bremnes O. Tverrfaglige masterutdanning i psykisk helse og rus. Forslag til fordypningsemner i sykepleie. Oslo: NSF-SPoR; 2018. Tilgjengelig fra: https://www.nsf.no/Content/4199385/cache=20192503204751/Sluttrapport%20-%20Sykepleiefaglig%20fordypning%20i%20tverrfaglig%20master%20NSF-SPoR%20%202018.pdf (nedlastet 11.02.2021).

9.          Braun V, Clarke V. Using thematic analysis in psychology. Qualitative Research in Psychology. 2006;3(2):77–101. DOI: 10.1191/1478088706qp063oa

10.        Melby L, Ådnanes M, Kasting F. Sykepleie i psykisk helsevern for voksne og tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Trondheim: Sintef; 2017. SINTEF-rapport A28053. Tilgjengelig fra: https://www.sintef.no/publikasjoner/publikasjon/1456358/ (nedlastet 26.05.2021).

11.        Karlsson B, Kim SH. Sykepleie i kommunalt psykisk helse- og rusarbeid. En studie om sykepleieres rolle, funksjon og faglighet i kommunalt psykisk helse- og rusarbeid. Senter for psykisk helse og rus, Høgskolen i Buskerud og Vestfold; 2015. Tilgjengelig fra: https://openarchive.usn.no/usn-xmlui/handle/11250/298288 (nedlastet 26.05.2021).

12.        Fause Å. Hva er sykepleie i psykisk helse- og rustjenesten. Sykepleien. 2019;107(74841):e-74841. DOI: 10.4220/Sykepleiens.2019.74841

13.        Ådnanes M, Harsvik T. Evaluering av videreutdanning i psykisk helsearbeid. Trondheim: Sintef; 2007. SINTEF A2954. Tilgjengelig fra: https://evalueringsportalen.no/evaluering/evaluering-av-videreutdanning-i-psykisk-helsearbeid (nedlastet 26.05.2021).

14.        St.prp. nr. 63 (1997–98). Opptrappingsplan for psykisk helse 1999–2006. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stprp-nr-63-1997-98-/id201915/?ch=1 (nedlastet 11.01.2021).

15.        Varvin S, Geirdal AØ, red. Relasjoner i psykisk helsearbeid. Oslo: Universitetsforlaget; 2017.

Les også:

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel

I psykisk helsearbeid er relasjonen grunnlaget for helsehjelpen

Bildet viser tre menn som sitter ute under et tre
ALMINNELIGE MØTEPLASSER: Sykepleierne som ble intervjuet for denne artikkelen, var opptatt av å ta helsehjelpen ut av terapirommene. Illustrasjonsfoto: Dotshock/Mostphotos

Tilfriskning fra en psykisk lidelse eller ruslidelse kan skje utenfor tradisjonelle terapeutiske rammer, på biltur, i sosialt samvær og på andre hverdagslige arenaer.

Helt sentralt for sykepleiefaglig psykisk helse og rus-arbeid (PHR) er interaksjonen mellom den som gir og den som får helsehjelp. Relasjonen mellom brukere og sykepleiere er grunnlaget for helsehjelpen (1).

Mye av helsehjelpen utføres i kommunene, som har et viktig ansvar for å yte psykisk helse og rus-tjenester av god kvalitet. Her er sykepleiere sentrale i den hjelpen som gis til innbyggere med psykisk helse- og/eller rusproblemer (2).

Sykepleie innen PHR er et sammensatt fagfelt. Denne artikkelen tar utgangspunkt i et verdigrunnlag som er basert på et humanistisk orientert menneskesyn, fremfor en psykiatrisk og biomedisinsk forståelse av psykiske lidelser og rusproblemer (3, 4).

Recovery er subjektivt

Over lengre tid har det vært en recovery-orientering av helsetjenestene innen PHR, og flere kommuner har recovery-orientering av sine tjenester som et uttalt mål (5, 6).

Recovery-tankegangen har sitt utspring i en bevegelse for menneskerettigheter og tilgang på bedre helse- og sosialtjenester i USA på 1960-tallet, i en tid med store sosiale forskjeller (7).

Recovery ble ansett som en dypt personlig prosess.

Recovery som idé og praksis fikk økt fotfeste på 1980- og 1990-tallet og ble i sin tidlige form beskrevet som den subjektive opplevelsen det er å komme seg fra en psykisk lidelse. Recovery ble ansett som en dypt personlig prosess, noe som igjen åpnet for ideen om at tilfriskning fra psykiske lidelser også kunne forekomme på arenaer utenfor det etablerte tjenesteapparatet (8, 9).

Kunnskapen om recovery-orienterte tjenester i Norge øker stadig. Denne artikkelen har til hensikt å bidra med ny kunnskap om hvordan sykepleiere praktiserer relasjonell recovery innen PHR.

Bakgrunn

Sosiale ulikheter hindrer tilfriskning

Det er flere måter å forstå og praktisere recovery på. Kunnskapen om og oppfatningen av bedringsprosesser har endret seg fra å se mest på individuelle prosesser til heller å fokusere på sosiale møteplasser og arenaer hvor tilhørighet og håp kan utspille seg (10).

Nyere forskning på recovery har utforsket og beskrevet sosiale opplevelser som fundamentalt i bedringsprosesser, og er et utgangspunkt for å stille spørsmål ved helsehjelp og behandling som skjer individuelt, utenfor sosiale rammer og interaksjoner. Mange personer med psykisk helse- og/eller rusproblemer opplever at sosial ulikhet og eksklusjon fra lokalmiljøet er et hinder i tilfriskningsprosessen (11).

Ulike barrierer i bedringsprosesser har blitt beskrevet av brukerbevegelsen Recovery in the bin, som hevder at personer med psykiske lidelser og/eller ruslidelser opplever utfordringer i tilfriskningsprosesser på grunn av marginalisering, stigmatisering, sosialt utenforskap, dårlig tilgang til helsehjelp og vanskelige økonomiske forhold (12).

Price-Robertson, Obradovic og Morgan (13) utfordrer stereotypiske oppfatninger av brukere som enslige, barnløse personer hvor tilfriskning kjennetegnes av selvstendighet og deltakelse i arbeid. Godt psykisk helse og rus-arbeid kan blant annet handle om å motvirke diskriminering og stigma og redusere systemisk diskriminering, bidra til at helsehjelp skal være lett tilgjengelig for alle, og gjøre det lettere for brukere å finne frem i et fragmentert helse- og velferdssystem (14, 15).

Med andre ord er det viktig å rette et kritisk blikk mot systemnivået i helse- og velferdssystemet og mot sosiale ulikheter i samfunnet for å adressere forhold som medvirker til dårligere tilgang på helsehjelp, og som kan hemme tilfriskningsprosesser.

Sykepleieren skal ikke krenke

I den mer praktiske utøvelsen av sykepleie rettes blikket primært mot det mellommenneskelige møtet. Ifølge Barker kan sykepleie innen psykisk helsearbeid beskrives slik: «Når sykepleieren hjelper den andre med å utforske måter å vokse og utvikle seg på som menneske, og bidrar til å forme en forståelse for hvordan man lever med og kanskje kan bevege seg ut fra sine problemer, utøves sykepleien på et praktisk plan» (16, s. 3).

Sykepleierens rolle er å skape rom for skjønn og ettertanke.

Det mellommenneskelige møtet handler først og fremst om å rette oppmerksomheten mot den andre og å beholde roen og konsentrasjonen i møte med andres lidelse, samtidig som man kan undre seg over den andres liv og væren (15). Sykepleierens rolle og funksjon i PHR er å innta en holdning om ikke å krenke og å skape rom for skjønn og ettertanke (16).

Studier som undersøker relasjonell sykepleie og sammenhengen det kan ha med tilfriskningsprosesser, er i liten grad gjennomført i en norsk kontekst. Problemstillingen som denne artikkelen søker å besvare, er: Hvordan beskrives og praktiseres relasjonelt arbeid av sykepleiere innen kommunalt psykisk helse og rus-arbeid, og hvordan kan dette ses i sammenheng med tilfriskning fra psykisk helse- og/eller rus-problemer?

Etiske vurderinger

Før datainnsamlingen ble gjennomført, ble det sendt en forespørsel om forhåndsvurdering til Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK). REK vurderte at studien ikke var søknadspliktig, og viste til Norsk senter for forskningsdata. I og med at kommunen hvor studien ble utført, har et eget personvernombud, fungerer personvernombudet som databehandlingsansvarlig etter avtale med NSD.

Personvernombudet var med på utformingen av informert samtykke, behandling av filer / datasikkerhet og sikker sletting av lydfiler. Studien ble godkjent av avdelingslederen på avdelingen.

Til en studie som blir gjennomført på egen arbeidsplass, stiller NSD særskilte krav til tydeliggjøring av frivillighet, et tydelig skille mellom kollega og forsker, tilgang til opplysninger og informasjon om taushetsplikt (17).

Metode

Utvalget besto av fire kvinner og en mann. Alle er sykepleiere med videreutdanning i psykisk helsearbeid, og alle har lang og variert erfaring. For å strukturere intervjuene benyttet jeg to åpne spørsmål som utgangspunkt:

Hvordan jobber du for å styrke relasjonen mellom deg og bruker?
På hvilken måte vil du beskrive hvordan relasjonelt arbeid kan ha sammenheng med tilfriskning (recovery) fra psykisk helse og rus-lidelse?

Undervis i intervjuene stilte jeg utdypende spørsmål. Etter intervjuene brukte jeg Braun og Clarkes (18) tematiske innholdsanalyse for å analysere datamaterialet. Meningsenheter ble grovsortert, og jeg utviklet koder som dannet utgangspunktet for temaene.

Datamaterialet ble sortert i en matrise (se tabell 1). I utviklingen av temaer så jeg på datamaterialet i lys av radikale praksiser beskrevet av Oute, Ness og Glasdam, som vektlegger sosiale aspekter av tilfriskningsprosesser basert på humanistiske og sosialt orienterte forståelser av personer med psykisk helse- og/eller rusproblemer på en måte som ikke begrenser deres autonomi og myndighet (4).

Tabell 1. Utdrag av oversikt over meningsenheter, koder og temaer

Mellom omsorg og utvikling

Brukerne skal ha en funksjonell bosituasjon

Sykepleiere i denne studien beskriver relasjonell recovery som en balansegang mellom å gi omsorg og trygghet på den ene siden og på den andre siden å skape rom og arenaer for utvikling. En god og stabil bosituasjon nevnes av deltakerne som en forutsetning for god helsehjelp.

Dette kommer tydelig frem i intervjuene, hvor deltakerne er opptatt av at brukerne skal ha en funksjonell bosituasjon. I det følgende utdraget beskriver en deltaker hvordan en slik prosess kan arte seg i et relasjonelt samarbeid:

«Jeg prøver å være på tilbudssiden i forhold til ting som er viktig for den enkelte bruker å få gjort. I ett tilfelle møtte jeg en bruker som hadde mange utfordringer, men særlig var bosituasjonen hans håpløs. Jeg tenkte at så lenge ikke bosituasjonen ikke er i orden, så nytter det ikke å holde på med det andre.

Å gjøre noe ekstra eller uventet kan skape arenaer for relasjonell recovery.

Da ble vi enige om at jeg skulle bistå brukeren med å gjøre det som måtte gjøres, da var jeg litt utenfor, men da var vi på visning på kveldstid for å hjelpe han med å finne seg et nytt sted å bo. Så hvis visningen er klokken 5, så dro vi ut og gjorde det.

Jeg hjalp litt til også i hjemmet med å få kjørt ting unna, jeg var ikke så opptatt av hva som var ordlyden i vedtaket, men heller hva brukeren hadde behov for. Så lenge jeg ikke føler at det er en forventning, så gjør jeg gjerne det. Det merker jo også brukeren, og dette er med på å styrke relasjonen.» (SPL5)

Sykepleieren tar et tydelig standpunkt om hva som er «innenfor» og «utenfor» de avtalte forventningene om hjelp. Å gjøre noe ekstra eller uventet kan skape arenaer for relasjonell recovery og kan forstås som en bevegelse vekk fra individuelle prosesser og over til relasjonelle opplevelser som utgangspunkt for bedring.

Å være sammen er å gjøre noe sammen

Den samme deltakeren utdyper dette med et annet scenario. Å være sammen kan like mye handle om å gjøre noe sammen:

«Jeg har god erfaring med å dra i stallen og være med dyr, særlig hest. Jeg står og møkker, og brukeren steller hesten. Kommunikasjonen mellom oss tar da en vei via omsorg for dyret, noe som gjør at brukeren kan bli trygg på meg, selv om det er vanskelig å sette ord på det som er vanskelig.» (SPL5)

Forutsetningene legges av arbeidsgiver

Deltakerne er enige om at gode rammebetingelser er en forutsetning for å jobbe relasjonelt. En deltaker oppsummerer det slik:

«Jeg tror mye handler om hvor mye det tilrettelegges på arbeidsplassen for at man skal få rom til å kunne skape disse relasjonene.» (SPL3)

Forutsetningene for å skape rom og frihet blir lagt av en arbeidsgiver som stoler på sine ansatte, som i mindre grad vektlegger standardisering, og som legger til rette for frihet i arbeidet. Det kan handle om å ha tilgang på bil, slik at man kan komme seg ut av kontoret og se noe annet. En deltaker sier det slik:

«Auto-terapi mener jeg er gull, veldig ofte så synes jeg at dialogen blir veldig fin. Man sitter i en bil, hvis det blir stille, kan man heller prate om de tingene som skjer underveis, det man ser og slikt. Man kan snakke om opplevelser i nærområdet. Det kan komme frem en del opplysninger som man kan dra nytte av senere.» (SPL5)

Gjennom beskrivelsen over får man et innblikk i at helsehjelpen kan utføres utenfor tradisjonelle rammer. Deltakerne beskriver bruk av bilkjøring som en måte å komme seg ut på, hvor samtalen kan gå lettere.

Kontroll over livet skaper mestringstro

En annen deltaker deler sin erfaring om betydningen av relasjonen og det å støtte opp under myndiggjøring og mestringstro. Deltakeren beskriver det slik:

«Jeg tror det viktigste med å bygge relasjon og hjelpe brukere i sine tilfriskningsprosesser handler om å ta tilbake kontrollen i eget liv. Det tror jeg er det viktigste, det er det jeg har sett mest i min arbeidserfaring, det kan være mange veier å nå det målet på.

Relasjonell recovery er en balansegang mellom omsorg og utvikling.

Gjennom å oppleve økt kontroll og innflytelse i eget liv styrker man også opplevelsen av mestring, men veien inn kan handle om en vilje til endring, noe om troen om at det kan bli annerledes, en optimisme for fremtiden.» (SPL3)

Sykepleierne beskriver relasjonell recovery som en balansegang mellom omsorg og utvikling. På den ene siden handler det om å skape trygghet, som på den andre siden kan være et utgangspunkt for å hjelpe brukere med psykisk helse- og/eller rusproblemer inn i nye opplevelser og erfaringer som kan bidra i tilfriskningsprosessen.

Å jobbe relasjonelt handler om å innta en holdning og et standpunkt

Helsehjelpen må ut av terapirommene

Et annet funn fra denne studien handler om deltakernes holdning til sitt fag og sin brukergruppe. Å jobbe relasjonelt kan også handle om å hjelpe brukere som har falt utenfor storsamfunnet, eller å vise omsorg og omtanke på andre måter enn gjennom samtale. Sykepleierne jeg intervjuet, er opptatt av å ta helsehjelpen ut av terapirommene og inn i samfunnet og til hverdagslige møteplasser.

Å gå sammen ut på kafé kan for mange virke trivielt og fjernt fra det man forbinder med sykepleiefaglig arbeid. Men det som for mange kan være trivielt og alminnelig, kan for andre oppleves som fremmed, farlig eller ukjent.

Å vise ettertenksomhet og interesse kan styrke relasjonen.

Da er en faglig trygg støtte godt å ha med seg. Målet er ikke nødvendigvis å jobbe med eksponering, men heller å åpne opp for hverdagslige og alminnelige arenaer:

«For meg handler det om å ikke tenke så mye på sykdom og diagnoser, men heller se personen bak, kunne være seg selv, sammen med andre. Å være på kafé kan være en arena hvor man flytter fokuset ut fra sine egne utfordringer og heller kan delta i en hverdagslig aktivitet.» (SPL2)

Å vise ettertenksomhet og interesse kan også gjøres på ulike måter og kan styrke relasjonen. Deltakerne i denne studien bruker telefonen aktivt som et arbeidsverktøy for å holde kontakt med sine brukere. En sykepleier reflekterer slik over betydningen av å sende tekstmeldinger til brukere for å holde kontakten:

«Man må ikke møtes ansikt til ansikt for å kunne jobbe relasjonelt, tror jeg, bare det å få en tekstmelding, spørre om hvordan det gikk i helgen eller noe sånt, bare det å sjekke inn, ikke for å kontrollere, men for å sende et budskap om at ‘jeg er her’, og er det noe, så vet du hvor du har meg.

Det er viktig å huske på hva det kan bety å få en tekstmelding og bli spurt hvordan var det var i forrige uke når du skulle sånn og sånn, det betyr jo at noen ser meg som person, og det er viktig.» (SPL1)

Sykepleien skal skape arenaer for samhandling

Å vise omtanke og respekt for brukerne kan gjøres på mange måter. En deltaker beskriver hvordan hun møter sine brukere. Hun mener at tjenestene bør være innrettet på lik linje med andre helt ordinære helsetjenester, og hun utfordrer stigmatiserende holdninger:

«Gruppen jeg jobber med, er en stigmatisert gruppe, de er ikke velkommen overalt, og det er noe med når man åpner døra her, med et smil, hei, her er jeg og jeg har ventet på deg, hyggelig å se deg! Rett og slett ønske noen velkommen inn.

Venterommet skal se helt alminnelig ut. Det er frukt, lesestoff, fersk kaffe på kanna … Jeg synes det er fint, her føler de seg trygge, de kan kommet hit, blir tatt imot …» (SPL4)

Sosial støtte og relasjonell recovery er en motvekt mot individualistiske tilnærminger i psykoterapien. Deltakerne i denne studien har en klar oppfatning av sykepleiens funksjon i å skape arenaer for relasjonell samhandling i lokalmiljøet.

Avsluttende refleksjon

Denne artikkelen har undersøkt sammenhengene mellom sykepleie og relasjonell recovery. Deltakerne i studien beskriver hvordan relasjonell sykepleie utøves i praksis, hvor en forutsetning er gode rammebetingelser fra arbeidsgiveren.

Helt sentralt er hvordan sykepleiere i PHR kan fremme relasjonell recovery. Dette beskrives som best utført utenfor tradisjonelle terapeutiske rammer, på biltur, i kontakt med natur og med dyr, i sosialt samvær og på andre arenaer hvor man kan få en opplevelse av alminnelighet.

Tilfriskning kan forekomme utenfor tradisjonelle rammer.

Funnene presentert i denne artikkelen bygger opp under tanken om at tilfriskning fra et psykisk helse- og/eller rusproblem kan forekomme utenfor tradisjonelle rammer, og at små, anerkjennende handlinger er viktige elementer i en bedringsprosess (19, 20).

Det er likevel nødvendig å spørre seg om helsehjelp som foregir å være recovery-orientert, faktisk er det. For at helsevesenet skal tilby recovery-orienterte tjenester, må fokuset vekk fra individualistiske prosesser og over til praksiser som favner brukeres sammensatte livssituasjoner og sosiale behov (13).

Sykepleiere innen PHR bør problematisere individuelle behandlingsforløp i primærhelsetjenesten og rette søkelyset mot sosiale og relasjonelle praksiser som kan støtte opp under sosiale behov, tilhørighet og meningsfulle aktiviteter.

Sykepleieres bidrag kan ha stor verdi i en videre recovery-orientering av helsetjenestene. Fremtidig forskning kan undersøke nærmere sykepleiens betydning i recovery-orienteringen av primærhelsetjenesten.

Referanser

1.       Gonzalez MT. Relasjonsarbeid – sykepleieprosessens mellommenneskelige del. I: Gonzalez MT, red. Psykiske lidelser – faglig forståelse og terapeutisk tilnærming. Oslo: Gyldendal; 2020. s. 57–67.

2.       Helsedirektoratet. Sammen om mestring. Oslo: Helsedirektoratet; 2014.

3.       Karlsson B, Kim SH. Sykepleie i kommunalt psykisk helse- og rusarbeid: en studie om sykepleieres rolle, funksjon og faglighet i kommunalt psykisk helse- og rusarbeid. Drammen: Senter for psykisk helse og rus, Universitetet i Sørøst-Norge; 2015. SFPR-rapport 16-2015. Tilgjengelig fra: http://hdl.handle.net/11250/298288 (nedlastet 21.04.2021).

4.       Oute J, Ness O, Glasdam S. Den psykopolitiske, den kønspolitiske og den radikale. Dansk pædagogisk Tidsskrift. 2020;(2). Tilgjengelig fra: https://dpt.dk/temanumre/2020-2/den-psykopolitiske-den-koenspolitiske-og-den-radikale/ (nedlastet 20.10.2020).

5.       Sandnes kommune. Plan for psykisk helsearbeid 2017–2022. Sandnes: Bystyret; 2017. Tilgjengelig fra: https://www.sandnes.kommune.no/globalassets/helsesosial/planer/plan-for-psykisk-helsearbeid-2017--2022.pdf (nedlastet 21.04.2021).

6.       Molde kommune. Ruspolitisk handlingsplan 2020–2024. Molde: Kommunestyret; 2016. Tilgjengelig fra: https://www.molde.kommune.no/_f/p2/id7e3301d-f4c1-4843-b66b-d20203c178d8/ruspolitisk-handlingsplan-2020-2024-2.pdf (nedlastet 21.04.2021).

7.       Davidson L, Rakfeldt J, Strauss J. The roots of the recovery movement in psychiatry – lessons learned. Hoboken: Wiley-Blackwell; 2010.

8.       Deegan P. Recovery: the lived experience of rehabilitation. Psychosocial Rehabilitation Journal. 1988;11(4):11–9.

9.       Anthony WA. Recovery from mental illness: the guiding vision of the mental health service system in the 1990s. Psychosocial Rehabilitation Journal. 1993;16(4):11–23. DOI: 10.1037/h0095655

10.     Hummelvoll JK, Karlsson B, Borg M. Recovery and person-centredness in mental health services: roots of the concepts and implications for practice. International Practice Development Journal. 2015;5(7):1–9. DOI: 10.19043/ipdj.5SP.009

11.     Bjørlykhaug KI, Bank R-M, Karlsson B. Social support and relational recovery in the age of individualism: a qualitative study exploring barriers and possibilities for social support in mental health work. Journal of Recovery in Mental Health. 2020;4(1):35–55. Tilgjengelig fra: https://jps.library.utoronto.ca/index.php/rmh/article/view/35284 (nedlastet 21.04.2021).

12.     Recovery in the Bin. Unrecovery star. Februar 2016. Tilgjengelig fra: https://recoveryinthebin.org/unrecovery-star-2/ (nedlastet 21.04.2021).

13.     Price-Robertson R, Obradovic A, Morgan B. Relational recovery: beyond individualism in the recovery approach. Advances in Mental Health. 2017;15(2):108–120. DOI: 10.1080/18387357.2016.1243014

14.     Skyggeutvalget. Skyggeutvalgets sluttrapport. 31.12.2020. Tilgjengelig fra: https://skyggeutvalget.files.wordpress.com/2021/01/skyggeutvalget-rapport.pdf (nedlastet 21.04.2021).

15.     Martinsen K. Langsomme pulsslag. 1. utg. Bergen: Fagbokforlaget; 2020.

16.     Barker P. The nature of nursing. Tilgjengelig fra: http://www.tidal-model.com/The%20Nature%20of%20Nursing.pdf (nedlastet 21.04.2021).

17.     Norsk senter for forskningsdata. Forske på egen arbeidsplass. Bergen: Norsk senter for forskningsdata. Tilgjengelig fra: https://www.nsd.no/personverntjenester/oppslagsverk-for-personvern-i-forskning/forske-pa-egen-arbeidsplass/ (nedlastet 21.04.2021).

18.     Braun B, Clarke V. Using thematic analysis in psychology. Qualitative Research in Psychology. 2006;3(2):77–101. DOI: 10.1191/1478088706qp063oa

19.     Topor A, Skogens L, von Greiff N. Building trust and recovery capital: the professionals’ helpful practice. Advances in Dual Diagnosis. 2018;11(2):76–87. DOI: 10.1108/ADD-11-2017-0022

20.     Topor A, von Greiff N, Skogens L. Micro-affirmations and recovery for persons with mental health and alcohol and drug problems: user and professional experience-based practice and knowledge. International Journal of Mental Health and Addiction. 2021;19:374–85. DOI: 10.1007/s11469-019-00063-8

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.