fbpx I psykisk helsearbeid er relasjonen grunnlaget for helsehjelpen Hopp til hovedinnhold

I psykisk helsearbeid er relasjonen grunnlaget for helsehjelpen

Bildet viser tre menn som sitter ute under et tre
ALMINNELIGE MØTEPLASSER: Sykepleierne som ble intervjuet for denne artikkelen, var opptatt av å ta helsehjelpen ut av terapirommene. Illustrasjonsfoto: Dotshock/Mostphotos

Dette er en fagartikkel. Den er kvalitetssikret og godkjent av Sykepleiens fagredaktører. Manuskript sendes hit. Les også forfatterveiledningen.

Tilfriskning fra en psykisk lidelse eller ruslidelse kan skje utenfor tradisjonelle terapeutiske rammer, på biltur, i sosialt samvær og på andre hverdagslige arenaer.

Hovedbudskap

Sykepleie innen psykisk helse og rus er i stor grad basert på relasjonelt arbeid. Relasjoners betydning for utøvelsen av sykepleie er godt beskrevet i sykepleieteorien. En viktig del av en tilfriskningsprosess er sosiale og relasjonelle opplevelser, hvor tilknytning til andre personer og lokalmiljøet kan være et utgangspunkt for å bli bedre av en psykisk helse- og/eller ruslidelse. Artikkelen viser hvordan sykepleiere i primærhelsetjenesten legger til rette for slike relasjonelle og sosiale opplevelser.

Helt sentralt for sykepleiefaglig psykisk helse og rus-arbeid (PHR) er interaksjonen mellom den som gir og den som får helsehjelp. Relasjonen mellom brukere og sykepleiere er grunnlaget for helsehjelpen (1).

Mye av helsehjelpen utføres i kommunene, som har et viktig ansvar for å yte psykisk helse og rus-tjenester av god kvalitet. Her er sykepleiere sentrale i den hjelpen som gis til innbyggere med psykisk helse- og/eller rusproblemer (2).

Sykepleie innen PHR er et sammensatt fagfelt. Denne artikkelen tar utgangspunkt i et verdigrunnlag som er basert på et humanistisk orientert menneskesyn, fremfor en psykiatrisk og biomedisinsk forståelse av psykiske lidelser og rusproblemer (3, 4).

Recovery er subjektivt

Over lengre tid har det vært en recovery-orientering av helsetjenestene innen PHR, og flere kommuner har recovery-orientering av sine tjenester som et uttalt mål (5, 6).

Recovery-tankegangen har sitt utspring i en bevegelse for menneskerettigheter og tilgang på bedre helse- og sosialtjenester i USA på 1960-tallet, i en tid med store sosiale forskjeller (7).

Recovery ble ansett som en dypt personlig prosess.

Recovery som idé og praksis fikk økt fotfeste på 1980- og 1990-tallet og ble i sin tidlige form beskrevet som den subjektive opplevelsen det er å komme seg fra en psykisk lidelse. Recovery ble ansett som en dypt personlig prosess, noe som igjen åpnet for ideen om at tilfriskning fra psykiske lidelser også kunne forekomme på arenaer utenfor det etablerte tjenesteapparatet (8, 9).

Kunnskapen om recovery-orienterte tjenester i Norge øker stadig. Denne artikkelen har til hensikt å bidra med ny kunnskap om hvordan sykepleiere praktiserer relasjonell recovery innen PHR.

Bakgrunn

Sosiale ulikheter hindrer tilfriskning

Det er flere måter å forstå og praktisere recovery på. Kunnskapen om og oppfatningen av bedringsprosesser har endret seg fra å se mest på individuelle prosesser til heller å fokusere på sosiale møteplasser og arenaer hvor tilhørighet og håp kan utspille seg (10).

Nyere forskning på recovery har utforsket og beskrevet sosiale opplevelser som fundamentalt i bedringsprosesser, og er et utgangspunkt for å stille spørsmål ved helsehjelp og behandling som skjer individuelt, utenfor sosiale rammer og interaksjoner. Mange personer med psykisk helse- og/eller rusproblemer opplever at sosial ulikhet og eksklusjon fra lokalmiljøet er et hinder i tilfriskningsprosessen (11).

Ulike barrierer i bedringsprosesser har blitt beskrevet av brukerbevegelsen Recovery in the bin, som hevder at personer med psykiske lidelser og/eller ruslidelser opplever utfordringer i tilfriskningsprosesser på grunn av marginalisering, stigmatisering, sosialt utenforskap, dårlig tilgang til helsehjelp og vanskelige økonomiske forhold (12).

Price-Robertson, Obradovic og Morgan (13) utfordrer stereotypiske oppfatninger av brukere som enslige, barnløse personer hvor tilfriskning kjennetegnes av selvstendighet og deltakelse i arbeid. Godt psykisk helse og rus-arbeid kan blant annet handle om å motvirke diskriminering og stigma og redusere systemisk diskriminering, bidra til at helsehjelp skal være lett tilgjengelig for alle, og gjøre det lettere for brukere å finne frem i et fragmentert helse- og velferdssystem (14, 15).

Med andre ord er det viktig å rette et kritisk blikk mot systemnivået i helse- og velferdssystemet og mot sosiale ulikheter i samfunnet for å adressere forhold som medvirker til dårligere tilgang på helsehjelp, og som kan hemme tilfriskningsprosesser.

Sykepleieren skal ikke krenke

I den mer praktiske utøvelsen av sykepleie rettes blikket primært mot det mellommenneskelige møtet. Ifølge Barker kan sykepleie innen psykisk helsearbeid beskrives slik: «Når sykepleieren hjelper den andre med å utforske måter å vokse og utvikle seg på som menneske, og bidrar til å forme en forståelse for hvordan man lever med og kanskje kan bevege seg ut fra sine problemer, utøves sykepleien på et praktisk plan» (16, s. 3).

Sykepleierens rolle er å skape rom for skjønn og ettertanke.

Det mellommenneskelige møtet handler først og fremst om å rette oppmerksomheten mot den andre og å beholde roen og konsentrasjonen i møte med andres lidelse, samtidig som man kan undre seg over den andres liv og væren (15). Sykepleierens rolle og funksjon i PHR er å innta en holdning om ikke å krenke og å skape rom for skjønn og ettertanke (16).

Studier som undersøker relasjonell sykepleie og sammenhengen det kan ha med tilfriskningsprosesser, er i liten grad gjennomført i en norsk kontekst. Problemstillingen som denne artikkelen søker å besvare, er: Hvordan beskrives og praktiseres relasjonelt arbeid av sykepleiere innen kommunalt psykisk helse og rus-arbeid, og hvordan kan dette ses i sammenheng med tilfriskning fra psykisk helse- og/eller rus-problemer?

Etiske vurderinger

Før datainnsamlingen ble gjennomført, ble det sendt en forespørsel om forhåndsvurdering til Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK). REK vurderte at studien ikke var søknadspliktig, og viste til Norsk senter for forskningsdata. I og med at kommunen hvor studien ble utført, har et eget personvernombud, fungerer personvernombudet som databehandlingsansvarlig etter avtale med NSD.

Personvernombudet var med på utformingen av informert samtykke, behandling av filer / datasikkerhet og sikker sletting av lydfiler. Studien ble godkjent av avdelingslederen på avdelingen.

Til en studie som blir gjennomført på egen arbeidsplass, stiller NSD særskilte krav til tydeliggjøring av frivillighet, et tydelig skille mellom kollega og forsker, tilgang til opplysninger og informasjon om taushetsplikt (17).

Metode

Utvalget besto av fire kvinner og en mann. Alle er sykepleiere med videreutdanning i psykisk helsearbeid, og alle har lang og variert erfaring. For å strukturere intervjuene benyttet jeg to åpne spørsmål som utgangspunkt:

Hvordan jobber du for å styrke relasjonen mellom deg og bruker?
På hvilken måte vil du beskrive hvordan relasjonelt arbeid kan ha sammenheng med tilfriskning (recovery) fra psykisk helse og rus-lidelse?

Undervis i intervjuene stilte jeg utdypende spørsmål. Etter intervjuene brukte jeg Braun og Clarkes (18) tematiske innholdsanalyse for å analysere datamaterialet. Meningsenheter ble grovsortert, og jeg utviklet koder som dannet utgangspunktet for temaene.

Datamaterialet ble sortert i en matrise (se tabell 1). I utviklingen av temaer så jeg på datamaterialet i lys av radikale praksiser beskrevet av Oute, Ness og Glasdam, som vektlegger sosiale aspekter av tilfriskningsprosesser basert på humanistiske og sosialt orienterte forståelser av personer med psykisk helse- og/eller rusproblemer på en måte som ikke begrenser deres autonomi og myndighet (4).

Tabell 1. Utdrag av oversikt over meningsenheter, koder og temaer

Mellom omsorg og utvikling

Brukerne skal ha en funksjonell bosituasjon

Sykepleiere i denne studien beskriver relasjonell recovery som en balansegang mellom å gi omsorg og trygghet på den ene siden og på den andre siden å skape rom og arenaer for utvikling. En god og stabil bosituasjon nevnes av deltakerne som en forutsetning for god helsehjelp.

Dette kommer tydelig frem i intervjuene, hvor deltakerne er opptatt av at brukerne skal ha en funksjonell bosituasjon. I det følgende utdraget beskriver en deltaker hvordan en slik prosess kan arte seg i et relasjonelt samarbeid:

«Jeg prøver å være på tilbudssiden i forhold til ting som er viktig for den enkelte bruker å få gjort. I ett tilfelle møtte jeg en bruker som hadde mange utfordringer, men særlig var bosituasjonen hans håpløs. Jeg tenkte at så lenge ikke bosituasjonen ikke er i orden, så nytter det ikke å holde på med det andre.

Å gjøre noe ekstra eller uventet kan skape arenaer for relasjonell recovery.

Da ble vi enige om at jeg skulle bistå brukeren med å gjøre det som måtte gjøres, da var jeg litt utenfor, men da var vi på visning på kveldstid for å hjelpe han med å finne seg et nytt sted å bo. Så hvis visningen er klokken 5, så dro vi ut og gjorde det.

Jeg hjalp litt til også i hjemmet med å få kjørt ting unna, jeg var ikke så opptatt av hva som var ordlyden i vedtaket, men heller hva brukeren hadde behov for. Så lenge jeg ikke føler at det er en forventning, så gjør jeg gjerne det. Det merker jo også brukeren, og dette er med på å styrke relasjonen.» (SPL5)

Sykepleieren tar et tydelig standpunkt om hva som er «innenfor» og «utenfor» de avtalte forventningene om hjelp. Å gjøre noe ekstra eller uventet kan skape arenaer for relasjonell recovery og kan forstås som en bevegelse vekk fra individuelle prosesser og over til relasjonelle opplevelser som utgangspunkt for bedring.

Å være sammen er å gjøre noe sammen

Den samme deltakeren utdyper dette med et annet scenario. Å være sammen kan like mye handle om å gjøre noe sammen:

«Jeg har god erfaring med å dra i stallen og være med dyr, særlig hest. Jeg står og møkker, og brukeren steller hesten. Kommunikasjonen mellom oss tar da en vei via omsorg for dyret, noe som gjør at brukeren kan bli trygg på meg, selv om det er vanskelig å sette ord på det som er vanskelig.» (SPL5)

Forutsetningene legges av arbeidsgiver

Deltakerne er enige om at gode rammebetingelser er en forutsetning for å jobbe relasjonelt. En deltaker oppsummerer det slik:

«Jeg tror mye handler om hvor mye det tilrettelegges på arbeidsplassen for at man skal få rom til å kunne skape disse relasjonene.» (SPL3)

Forutsetningene for å skape rom og frihet blir lagt av en arbeidsgiver som stoler på sine ansatte, som i mindre grad vektlegger standardisering, og som legger til rette for frihet i arbeidet. Det kan handle om å ha tilgang på bil, slik at man kan komme seg ut av kontoret og se noe annet. En deltaker sier det slik:

«Auto-terapi mener jeg er gull, veldig ofte så synes jeg at dialogen blir veldig fin. Man sitter i en bil, hvis det blir stille, kan man heller prate om de tingene som skjer underveis, det man ser og slikt. Man kan snakke om opplevelser i nærområdet. Det kan komme frem en del opplysninger som man kan dra nytte av senere.» (SPL5)

Gjennom beskrivelsen over får man et innblikk i at helsehjelpen kan utføres utenfor tradisjonelle rammer. Deltakerne beskriver bruk av bilkjøring som en måte å komme seg ut på, hvor samtalen kan gå lettere.

Kontroll over livet skaper mestringstro

En annen deltaker deler sin erfaring om betydningen av relasjonen og det å støtte opp under myndiggjøring og mestringstro. Deltakeren beskriver det slik:

«Jeg tror det viktigste med å bygge relasjon og hjelpe brukere i sine tilfriskningsprosesser handler om å ta tilbake kontrollen i eget liv. Det tror jeg er det viktigste, det er det jeg har sett mest i min arbeidserfaring, det kan være mange veier å nå det målet på.

Relasjonell recovery er en balansegang mellom omsorg og utvikling.

Gjennom å oppleve økt kontroll og innflytelse i eget liv styrker man også opplevelsen av mestring, men veien inn kan handle om en vilje til endring, noe om troen om at det kan bli annerledes, en optimisme for fremtiden.» (SPL3)

Sykepleierne beskriver relasjonell recovery som en balansegang mellom omsorg og utvikling. På den ene siden handler det om å skape trygghet, som på den andre siden kan være et utgangspunkt for å hjelpe brukere med psykisk helse- og/eller rusproblemer inn i nye opplevelser og erfaringer som kan bidra i tilfriskningsprosessen.

Å jobbe relasjonelt handler om å innta en holdning og et standpunkt

Helsehjelpen må ut av terapirommene

Et annet funn fra denne studien handler om deltakernes holdning til sitt fag og sin brukergruppe. Å jobbe relasjonelt kan også handle om å hjelpe brukere som har falt utenfor storsamfunnet, eller å vise omsorg og omtanke på andre måter enn gjennom samtale. Sykepleierne jeg intervjuet, er opptatt av å ta helsehjelpen ut av terapirommene og inn i samfunnet og til hverdagslige møteplasser.

Å gå sammen ut på kafé kan for mange virke trivielt og fjernt fra det man forbinder med sykepleiefaglig arbeid. Men det som for mange kan være trivielt og alminnelig, kan for andre oppleves som fremmed, farlig eller ukjent.

Å vise ettertenksomhet og interesse kan styrke relasjonen.

Da er en faglig trygg støtte godt å ha med seg. Målet er ikke nødvendigvis å jobbe med eksponering, men heller å åpne opp for hverdagslige og alminnelige arenaer:

«For meg handler det om å ikke tenke så mye på sykdom og diagnoser, men heller se personen bak, kunne være seg selv, sammen med andre. Å være på kafé kan være en arena hvor man flytter fokuset ut fra sine egne utfordringer og heller kan delta i en hverdagslig aktivitet.» (SPL2)

Å vise ettertenksomhet og interesse kan også gjøres på ulike måter og kan styrke relasjonen. Deltakerne i denne studien bruker telefonen aktivt som et arbeidsverktøy for å holde kontakt med sine brukere. En sykepleier reflekterer slik over betydningen av å sende tekstmeldinger til brukere for å holde kontakten:

«Man må ikke møtes ansikt til ansikt for å kunne jobbe relasjonelt, tror jeg, bare det å få en tekstmelding, spørre om hvordan det gikk i helgen eller noe sånt, bare det å sjekke inn, ikke for å kontrollere, men for å sende et budskap om at ‘jeg er her’, og er det noe, så vet du hvor du har meg.

Det er viktig å huske på hva det kan bety å få en tekstmelding og bli spurt hvordan var det var i forrige uke når du skulle sånn og sånn, det betyr jo at noen ser meg som person, og det er viktig.» (SPL1)

Sykepleien skal skape arenaer for samhandling

Å vise omtanke og respekt for brukerne kan gjøres på mange måter. En deltaker beskriver hvordan hun møter sine brukere. Hun mener at tjenestene bør være innrettet på lik linje med andre helt ordinære helsetjenester, og hun utfordrer stigmatiserende holdninger:

«Gruppen jeg jobber med, er en stigmatisert gruppe, de er ikke velkommen overalt, og det er noe med når man åpner døra her, med et smil, hei, her er jeg og jeg har ventet på deg, hyggelig å se deg! Rett og slett ønske noen velkommen inn.

Venterommet skal se helt alminnelig ut. Det er frukt, lesestoff, fersk kaffe på kanna … Jeg synes det er fint, her føler de seg trygge, de kan kommet hit, blir tatt imot …» (SPL4)

Sosial støtte og relasjonell recovery er en motvekt mot individualistiske tilnærminger i psykoterapien. Deltakerne i denne studien har en klar oppfatning av sykepleiens funksjon i å skape arenaer for relasjonell samhandling i lokalmiljøet.

Avsluttende refleksjon

Denne artikkelen har undersøkt sammenhengene mellom sykepleie og relasjonell recovery. Deltakerne i studien beskriver hvordan relasjonell sykepleie utøves i praksis, hvor en forutsetning er gode rammebetingelser fra arbeidsgiveren.

Helt sentralt er hvordan sykepleiere i PHR kan fremme relasjonell recovery. Dette beskrives som best utført utenfor tradisjonelle terapeutiske rammer, på biltur, i kontakt med natur og med dyr, i sosialt samvær og på andre arenaer hvor man kan få en opplevelse av alminnelighet.

Tilfriskning kan forekomme utenfor tradisjonelle rammer.

Funnene presentert i denne artikkelen bygger opp under tanken om at tilfriskning fra et psykisk helse- og/eller rusproblem kan forekomme utenfor tradisjonelle rammer, og at små, anerkjennende handlinger er viktige elementer i en bedringsprosess (19, 20).

Det er likevel nødvendig å spørre seg om helsehjelp som foregir å være recovery-orientert, faktisk er det. For at helsevesenet skal tilby recovery-orienterte tjenester, må fokuset vekk fra individualistiske prosesser og over til praksiser som favner brukeres sammensatte livssituasjoner og sosiale behov (13).

Sykepleiere innen PHR bør problematisere individuelle behandlingsforløp i primærhelsetjenesten og rette søkelyset mot sosiale og relasjonelle praksiser som kan støtte opp under sosiale behov, tilhørighet og meningsfulle aktiviteter.

Sykepleieres bidrag kan ha stor verdi i en videre recovery-orientering av helsetjenestene. Fremtidig forskning kan undersøke nærmere sykepleiens betydning i recovery-orienteringen av primærhelsetjenesten.

Referanser

1.       Gonzalez MT. Relasjonsarbeid – sykepleieprosessens mellommenneskelige del. I: Gonzalez MT, red. Psykiske lidelser – faglig forståelse og terapeutisk tilnærming. Oslo: Gyldendal; 2020. s. 57–67.

2.       Helsedirektoratet. Sammen om mestring. Oslo: Helsedirektoratet; 2014.

3.       Karlsson B, Kim SH. Sykepleie i kommunalt psykisk helse- og rusarbeid: en studie om sykepleieres rolle, funksjon og faglighet i kommunalt psykisk helse- og rusarbeid. Drammen: Senter for psykisk helse og rus, Universitetet i Sørøst-Norge; 2015. SFPR-rapport 16-2015. Tilgjengelig fra: http://hdl.handle.net/11250/298288 (nedlastet 21.04.2021).

4.       Oute J, Ness O, Glasdam S. Den psykopolitiske, den kønspolitiske og den radikale. Dansk pædagogisk Tidsskrift. 2020;(2). Tilgjengelig fra: https://dpt.dk/temanumre/2020-2/den-psykopolitiske-den-koenspolitiske-og-den-radikale/ (nedlastet 20.10.2020).

5.       Sandnes kommune. Plan for psykisk helsearbeid 2017–2022. Sandnes: Bystyret; 2017. Tilgjengelig fra: https://www.sandnes.kommune.no/globalassets/helsesosial/planer/plan-for-psykisk-helsearbeid-2017--2022.pdf (nedlastet 21.04.2021).

6.       Molde kommune. Ruspolitisk handlingsplan 2020–2024. Molde: Kommunestyret; 2016. Tilgjengelig fra: https://www.molde.kommune.no/_f/p2/id7e3301d-f4c1-4843-b66b-d20203c178d8/ruspolitisk-handlingsplan-2020-2024-2.pdf (nedlastet 21.04.2021).

7.       Davidson L, Rakfeldt J, Strauss J. The roots of the recovery movement in psychiatry – lessons learned. Hoboken: Wiley-Blackwell; 2010.

8.       Deegan P. Recovery: the lived experience of rehabilitation. Psychosocial Rehabilitation Journal. 1988;11(4):11–9.

9.       Anthony WA. Recovery from mental illness: the guiding vision of the mental health service system in the 1990s. Psychosocial Rehabilitation Journal. 1993;16(4):11–23. DOI: 10.1037/h0095655

10.     Hummelvoll JK, Karlsson B, Borg M. Recovery and person-centredness in mental health services: roots of the concepts and implications for practice. International Practice Development Journal. 2015;5(7):1–9. DOI: 10.19043/ipdj.5SP.009

11.     Bjørlykhaug KI, Bank R-M, Karlsson B. Social support and relational recovery in the age of individualism: a qualitative study exploring barriers and possibilities for social support in mental health work. Journal of Recovery in Mental Health. 2020;4(1):35–55. Tilgjengelig fra: https://jps.library.utoronto.ca/index.php/rmh/article/view/35284 (nedlastet 21.04.2021).

12.     Recovery in the Bin. Unrecovery star. Februar 2016. Tilgjengelig fra: https://recoveryinthebin.org/unrecovery-star-2/ (nedlastet 21.04.2021).

13.     Price-Robertson R, Obradovic A, Morgan B. Relational recovery: beyond individualism in the recovery approach. Advances in Mental Health. 2017;15(2):108–120. DOI: 10.1080/18387357.2016.1243014

14.     Skyggeutvalget. Skyggeutvalgets sluttrapport. 31.12.2020. Tilgjengelig fra: https://skyggeutvalget.files.wordpress.com/2021/01/skyggeutvalget-rapport.pdf (nedlastet 21.04.2021).

15.     Martinsen K. Langsomme pulsslag. 1. utg. Bergen: Fagbokforlaget; 2020.

16.     Barker P. The nature of nursing. Tilgjengelig fra: http://www.tidal-model.com/The%20Nature%20of%20Nursing.pdf (nedlastet 21.04.2021).

17.     Norsk senter for forskningsdata. Forske på egen arbeidsplass. Bergen: Norsk senter for forskningsdata. Tilgjengelig fra: https://www.nsd.no/personverntjenester/oppslagsverk-for-personvern-i-forskning/forske-pa-egen-arbeidsplass/ (nedlastet 21.04.2021).

18.     Braun B, Clarke V. Using thematic analysis in psychology. Qualitative Research in Psychology. 2006;3(2):77–101. DOI: 10.1191/1478088706qp063oa

19.     Topor A, Skogens L, von Greiff N. Building trust and recovery capital: the professionals’ helpful practice. Advances in Dual Diagnosis. 2018;11(2):76–87. DOI: 10.1108/ADD-11-2017-0022

20.     Topor A, von Greiff N, Skogens L. Micro-affirmations and recovery for persons with mental health and alcohol and drug problems: user and professional experience-based practice and knowledge. International Journal of Mental Health and Addiction. 2021;19:374–85. DOI: 10.1007/s11469-019-00063-8

Les også:

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel
English

Brukermedvirkning i samhandling i psykisk helsearbeid

Bildet viser døråpningen til et møterom, der det er to personer. Den ene sitter ved bordet, og den andre står ved siden av og drikker en kopp kaffe.
INVOLVERES: Brukerne får ofte tilbud om å være med på samhandlingsmøter, men de takker gjerne nei. Arkivfoto: Erik M. Sundt

Helsepersonell kan ta beslutninger om innleggelsesgrunnlag og behandlingsbehov eller ha samhandlingsmøter med brukeren, og DPS-et og kommunen kan bli enige om ansvarsfordeling og tiltak.

Samhandlingsreformen overførte oppgaver og ansvar fra spesialisthelsetjenesten til kommunene (1). Samhandlingen mellom distriktspsykiatriske sentre (DPS) og kommuner er viktig for å gi personer med alvorlige psykiske lidelser integrerte helsetjenester av høy kvalitet (2–5).

McDonald og medarbeidere definerer samhandling som følger: «The deliberate organization of patient care activities between two or more participants (including the patient) involved in a patient’s care to facilitate the appropriate delivery of health care services.» (6, s. 6)

Brukermedvirkning i samhandling

Brukermedvirkning i samhandling mellom DPS-et og kommunene innebærer at brukeren involveres i beslutninger, og at brukerens ønsker og behov for tjenestetilbud ivaretas i overføringer, under innleggelser og etter utskrivning fra døgnbehandling (7, 8).

Brukermedvirkning er lovfestet i pasient- og brukerrettighetsloven (9). DPS-et og kommunene er pliktige til å tilrettelegge for brukermedvirkning i samhandling (1, 10, 11).

McDonald og medarbeidere (6) har utarbeidet et rammeverk med samhandlingstiltak (tabell 1). Rammeverket vektlegger hvilket ansvar helsepersonellet har for å koordinere tjenester, tilrettelegge overføringer og utveksle informasjon mellom helsepersonell og brukere.

Kartlegging av brukernes helsetilstand samt oppfølging av brukernes ønsker og behov for helsetjenester er sentralt. Behandling og psykososiale tiltak skal være tilpasset brukernes kapasitet for deltakelse og brukermedvirkning.

Tidligere forskning

En litteraturgjennomgang (12) av internasjonale forskningsstudier dokumenterte at personer med alvorlige psykiske lidelser opplevde samhandlingsutfordringer ved utskrivning fra psykiatrisk døgnbehandling til hjemmet.

Eksempler på utfordringer er utilstrekkelig tilgang til aktiviteter og tjenester, liten involvering i beslutninger om tjenestetilbud, kompliserte medikamentregimer samt manglende kontinuitet i relasjoner, informasjonsutveksling og tjenestetilbud. Vedvarende psykiske symptomer kan gjøre det vanskelig for brukerne å mestre dagliglivet (12).

Helsepersonell og brukere i en studie fra Storbritannia (13) forteller at både manglende sengeplasser i spesialisthelsetjenesten og tjenestetilbud hjemme vanskeliggjør brukermedvirkning og reduserer valgmulighetene.

Norske studier (14, 15) viser at flere kommuner mangler tjenestetilbud for personer med alvorlige psykiske lidelser. Slike brukere klarer ikke å benytte, eller de ønsker ikke å benytte, tjenestetilbud i kommunene etter at de er utskrevet fra DPS-et. Noen brukere slutter å ta medisinene sine selv om det kan forebygge innleggelser og forverring av psykiske symptomer.

Studier fra Storbritannia og Canada viser at helsepersonell vektlegger kontinuitet i relasjoner og samarbeid med involvert helsepersonell om brukerens tjenestetilbud (16, 17).

Hensikten med studien

Studiens hensikt var å beskrive hvordan helsepersonell fra DPS og kommune ivaretar brukermedvirkning i samhandling, og hvilke utfordringer de står overfor når personer med alvorlige psykiske lidelser har behov for helsetjenester fra DPS og samarbeidende kommuner.

Metode

Design og forskningsfelt

Studien er kvalitativ og har et eksplorerende design (18). Den har en hermeneutisk tilnærming der intervjumaterialet er analysert gjennom fortolkning (18, 19). Datainnsamlingsmetoden er individuelle intervjuer med helsepersonell.

Intervju er en velegnet metode for å innhente data om deltakernes synspunkter på studiens hensikt (18). Forskningsfeltet var ett DPS og dets fire samarbeidskommuner.

Deltakere

Et strategisk utvalg ble benyttet (18). Inklusjonskriteriene var ledere og helsepersonell som arbeidet med personer med alvorlige psykiske lidelser, og som var ansatt ved DPS-et eller i samarbeidskommunene.

Vi rekrutterte tolv deltakere, der seks var fra DPS-et og seks fra kommunene. Utvalget inkluderte to menn og ti kvinner. Fem deltakere arbeidet som ledere og sju som helsepersonell.

Deltakerne var i alderen 26–66 år, med 1–42 års arbeidserfaring fra psykisk helsearbeid. De arbeidet ved tre sengeposter, bemannet bofellesskap og hjemmetjenester og var utdannet som vernepleiere, sykepleiere og sosionomer.

Gjennomføring av intervjuene

Intervjuene foregikk på deltakernes arbeidsplass høsten 2017 og ble gjennomført av førsteforfatteren. Vi brukte en semistrukturert intervjuguide (20) (tabell 2).

En digital lydopptaker ble benyttet under intervjuene, som varte fra en halv til halvannen time. Ordrett transkribert datamateriale besto av 201 sider tekst.

Forskningsetikk

Studien er lagt frem for personvernombudet for forskning, Norsk senter for forskningsdata (NSD), prosjektnummer 55144. Deltakerne mottok informasjonsskriv om studien, der vi innhentet skriftlig samtykke til å delta.

Navn på institusjoner, avdelinger, kommuner og personopplysninger ble anonymisert, og det var ikke personopplysninger knyttet til datamaterialet (20).

Analyse

Vi analyserte intervjumaterialet inspirert av Graneheim og Lundmans kvalitative innholdsanalyse gjennom fem steg (19):

  1. Intervjuene ble lest for å danne et helhetsinntrykk av innholdet,
  2. meningsenheter som ord, setninger eller avsnitt ble identifisert,
  3. meningsenhetene ble kondensert ved å korte ned teksten,
  4. kondenserte meningsenheter ble merket med koder som beskrev innholdet, og
  5. kategorier ble dannet ved at koder med innholdsmessige sammenhenger ble sortert sammen (tabell 3).

Resultater

Brukerinvolvering i innleggelser

Innleggelser i DPS-er kan være planlagte, brukerstyrte og akutte. Ved planlagte innleggelser involveres brukeren i å planlegge innleggelsen sammen med helsepersonell fra DPS-et og kommunen.

Hensikten kan være utredning, behandling, miljøterapi eller medisinering. Ved medisinering ønsker helsepersonellet fra DPS-et å ha brukerne innlagt til medisinene har gitt effekt. De gir brukerne informasjon om aktuelle medisiner, slik at de kan være med og velge: 

«Ved å la brukeren delta i valg av medisiner kan vi skape den gode alliansen som er viktig i behandlingen.» (Helsepersonell på DPS)

Helsepersonellet fra DPS-et ønsket flere brukerstyrte innleggelser.

Brukere med brukerstyrt plass kan få innleggelse ved økende psykiske symptomer. Helsepersonellet fra kommunene fortalte at brukerstyrte innleggelser gir god samhandling og fungerer spesielt godt kombinert med brukernes kriseplan, som inneholder faresignaler og tegn på økende psykiske symptomer. Helsepersonellet fra DPS-et ønsket flere brukerstyrte innleggelser:

«Når brukeren kommer tidlig til innleggelse og direkte til avdelingen han/hun skal være, kan en få til bedre samhandling rundt behandlingen. Dette kan hindre forverring av lidelsen.» (Helsepersonell på DPS)

Brukerne ble ikke alltid involvert i samhandlingen ved akutte innleggelser i DPS-et. Helsepersonell fra DPS-et er ekspertene og tar beslutningene om innleggelsesgrunnlag og behandlingsbehov:

«Det er vi som avgjør om brukerne er syke nok til innleggelse. Vi skiller mellom livskriser og reelle psykiske lidelser. En livskrise er ikke innleggelsesgrunnlag, men går over av seg selv.» (Helsepersonell på DPS)

Helsepersonellet fra kommunene kan være uenige i beslutninger tatt ved DPS-et og fortalte om situasjoner med mangelfull samhandling og forståelse for hverandres ansvarsområder:

«Avgjørelsene DPS-et tar, kan handle om manglende kunnskap om kommunens rolle, kompetanse og ansvarsområde samt hva som er godt for brukerne når de er dårlige.» (Helsepersonell i kommune)

Ved tvangsinnleggelser er det vanskeligere å involvere brukeren, men god samhandling kan bidra til å ivareta brukermedvirkning i slike situasjoner:

«Brukeren kan velge at vi kjører til DPS-et istedenfor politiet. Hvis han/hun får velge måten innleggelsen skjer på, har vedkommende i hvert fall fått medvirket litt. Det kan roe ned hele situasjonen.» (Helsepersonell i kommune)

Brukerdeltakelse på samhandlingsmøter

For at brukeren skal kunne delta i samhandlingen mellom DPS-et og kommunene, må vedkommende først samtykke til at helsepersonell fra DPS-et og kommunene kan gjennomføre samhandlingsmøter og utveksle informasjon.

Helsepersonell fra DPS-et var opptatt av å samhandle med kommunene om ansvaret for brukerne og ikke skille mellom DPS-ets og kommunenes brukere:

«En god grobunn for ivaretakelse av brukermedvirkning i samhandling er hvis kommunen og DPS-et har et godt samarbeid med jevnlige møter på DPS-et og i kommunen. Da er det lettere for brukeren å delta i samhandlingen. Det er en enorm trygghet for oss og brukerne å vite at DPS-et har et medansvar der vi kan søke hjelp.» (Helsepersonell i kommune)

Samhandlingen kan foregå gjennom nettverks-, samarbeids- og ansvarsgruppemøter. Ved nettverksmøter velger brukeren deltakere, styrer møtet og bestemmer tema. Brukerens nettverk bidrar med å utarbeide tiltak som kan ivareta den psykiske helsen, og forebygge forverringer.

Samarbeids- og ansvarsgruppemøter skiller seg fra nettverksmøter ved at møtedeltakerne hovedsakelig er fagpersoner, og ved at brukerne ikke nødvendigvis deltar. Hensikten med møtene er informasjonsutveksling mellom helsepersonellet, beslutninger om tjenestetilbud og tverrfaglig samarbeid.

Helsepersonell fra DPS-et inviterer ofte brukerne med på møtene eller spør om det er noe de vil skal tas opp. For helsepersonellet fra kommunene er det en selvfølge at brukeren deltar dersom vedkommende ønsker det. De legger møtene til klokkeslett som passer for brukeren, og i et rom han eller hun liker.

Brukerne sier ofte nei til å delta på samarbeids- og ansvarsgruppemøtene, noe helsepersonellet fra kommunene hadde reflektert over:

«Tenker brukerne at de har så lite de skulle ha sagt at det ikke er vits i å være med i samhandlingen? Stoler de på at vi gjør det beste for dem, eller bryr de seg ikke om hva som blir bestemt?» (Helsepersonell i kommune)

Selv om brukeren ofte får tilbud om å være med på samhandlingsmøter, kan spesielle grunner tale imot. Helsepersonellet fra DPS-et presiserte at hvis de er uenige om ansvarsfordelingen, må de bli enige før brukeren kan delta. Hvis helsepersonell vurderer å iverksette tiltak relatert til økonomi, bolig eller tjenestetilbud, diskuterer de dette først uten at brukeren deltar:

«Brukeren kan bli forvirret og lei seg over det som blir bestemt. Det kan sette tanker og følelser i sving på en uheldig måte. Det er viktig å være bevisst på det etiske, at det vi gjør er gjennomtenkt og kan begrunnes faglig dersom brukerne ikke tas med i samhandling, og at vi alltid gir dem informasjon når de er klar for det.» (Helsepersonell på DPS)

Brukerinvolvering ved utskrivning til hjemmet

Helsepersonell fra DPS-er og kommuner bestemmer oftest dato for utskrivning sammen med brukeren. Det er vanlig at brukerens ønsker og tjenestebehov kartlegges, og at brukeren gis informasjon om tjenestetilbudet fra DPS-et og kommunene, slik at han eller hun kan velge oppfølging hjemme:

«Vi kan ikke bestemme tjenestetilbud for brukerne, det er hva de ønsker og ser som mulig. Vi kan gi dem informasjon om mulighetene som finnes, slik at de får et større spekter å velge i. Det er ofte lurt å spørre brukerne hva de tenker kan bli utfordrende hjemme, da får vi hint om hva som kan være nyttig for dem.» (Helsepersonell på DPS)

Noen brukere tar ikke imot oppfølging etter utskrivning, selv om helsepersonellet anbefaler det. De kan mangle motivasjon, sykdomsinnsikt eller ha liten tro på bedring. Helsepersonell fra DPS-et og kommunene ønsker å gi brukerne håp om en bedre fremtid og motiverer dem til å medvirke i valg av tjenester og ta imot oppfølging. Likevel kan medvirkning være vanskelig:

«Gjennom medvirkning gir vi tilbake noe av ansvaret for brukerens liv til den selv. Ikke alle vil ha det ansvaret, men heller ytes omsorg for. Vi presenterer tanken om at brukerne kan bli så gode at de ikke trenger oss. Når en bruker er bedre og vi snakker om å trappe ned hjelpen, så finner han/hun andre symptomer for ikke å miste tjenestene.» (Helsepersonell i kommune)

Mange brukere trives veldig godt på DPS-et og vil ikke hjem til ensomheten.

Helsepersonell på DPS

Noen ganger samhandler verken brukeren eller helsepersonellet fra kommunen om utskrivning fra DPS-et, selv om de mener at brukeren ikke er utskrivningsklar. Det er også brukere som ønsker å være innlagt lenger enn helsepersonellet tenker er hensiktsmessig:

«Mange brukere trives veldig godt på DPS-et og vil ikke hjem til ensomheten. De slår seg til ro, det er sosialt, de blir kjørte rundt og får god mat.» (Helsepersonell på DPS)

Ved utskrivning hjelper helsepersonell fra DPS-et og kommunene brukeren med å etablere kontakt med aktuelle tjenester. De kan også utarbeide en individuell plan (IP) sammen med brukeren. IP er et samhandlingsverktøy som inneholder vedtak om brukernes tildelte helsetjenester. Helsepersonellet fra DPS-et har tro på IP, selv om det ikke alltid brukes:

«Gjennom IP kan man få en felles forståelse av brukerens mål, ressurser og tjenestebehov, og sikre at det alltid er noen som er ansvarlige for å gi brukerne tjenestene de har rett på.» (Helsepersonell på DPS)

Selv om helsetjenestene som tilbys i DPS-et og kommunene, ikke er koordinert gjennom IP, kan brukerne benytte seg av tjenester fra DPS-et og kommunen når de er hjemme. DPS-et tilbyr gruppeaktiviteter som kan bygge gode relasjoner mellom helsepersonell og brukere, samt hindre en forverring av deres psykiske lidelse:

«Under gruppeaktivitetene er vi sammen i perioder der brukerne er bedre og hjemme. Det gir muligheter for tidlige intervensjoner ved forverring og sikrer oppfølging av brukere som ikke går fast til behandler.» (Helsepersonell på DPS)

Helsepersonellet fra DPS-et er opptatt av å ha et tjenestetilbud som er tilpasset hver enkelt bruker, og å samhandle med kommunene for å hjelpe brukeren best mulig. Det kan være viktig for dem å delta i tjenestetilbudet på DPS-et:

 «Har tenkt om vi gjør brukerne avhengig av tilbudene i DPS-et når de har tilbud i kommunene, men har funnet ut at brukerne har ulike mestringsevner. Flere strever så mye med de sosiale ferdighetene sine at de ikke får tilfredsstillende utbytte av tilbudet i kommunene, og trenger tjenester begge steder.» (Helsepersonell på DPS)

Diskusjon 

Studien dokumenterer at helsepersonell fra DPS-et og kommunene samhandler om og ivaretar brukermedvirkning for personer med alvorlige psykiske lidelser når de utformer og gjennomfører deres tjenestetilbud.

Brukermedvirkning i samhandling skjer ved at brukerne deltar i planleggingen av innleggelser i DPS-et, i samhandlingsmøter i DPS-et og kommunene, og i planleggingen av utskrivninger fra DPS-et til kommunene.

Det betyr at helsepersonell tilrettelegger for overføringer og informasjonsutveksling, samtidig som de ivaretar brukernes ønsker og behov for tjenester (6). Studien dokumenterer at brukermedvirkning i samhandling utfordres når helsepersonellet fra kommunene og brukeren ikke involveres i å vurdere om det er grunnlag for innleggelse i DPS-et.

Det er også utfordrende når brukeren ikke deltar i samhandlingsmøter eller i valg av tjenestetilbud, og når det er uenighet mellom helsepersonellet om ansvarsfordeling og tjenestetilbud.

Helsepersonellet er opptatt av å samhandle om ansvaret for brukerne og ikke skille mellom DPS-ets og kommunenes brukere.

Ved planlagte innleggelser deltar brukeren med å vurdere tid for og hensikten med innleggelsen. Dermed ivaretar helsepersonellet brukerens ønsker og behov ved innleggelser (4, 6, 7, 21). Ved brukerstyrt plass på DPS-et blir brukerne innlagt når de kjenner økende psykiske symptomer.

Det er dokumentert at brukerstyrte innleggelser reduserer liggedøgn og tvangsinnleggelser på DPS. En viktig forklaring er at brukeren føler seg trygg når hjelpen er tilgjengelig (22, 23).

Resultatene viser at helsepersonellet er opptatt av å samhandle om ansvaret for brukerne og ikke skille mellom DPS-ets og kommunenes brukere. Et felles ansvar for brukere med behov for koordinerte tjenester styrker samhandlingen på tvers av tjenestenivå (6, 24). Det kan derfor være hensiktsmessig ikke å spesifisere hvem som er hovedansvarlig for brukerne i samhandlingen.

Resultatene viser også at samhandling ofte foregår gjennom samarbeids- og ansvarsgruppemøter med helsepersonell fra DPS-et og kommunene. Helsepersonell tilrettelegger møtene slik at brukerne ønsker å delta, noe som igjen støttes av forskningen (7, 25).

Brukerne deltar med å planlegge utskrivning og oppfølging hjemme. Dette funnet samsvarer med McDonald og medarbeidere (6), som presiserer at helsepersonell skal kartlegge brukerens ønsker og tjenestebehov samt gi informasjon om aktuelle tjenestetilbud ved overføringer.

Resultatene viser at brukere mottok tjenester fra DPS-et hjemme. Da kan samhandling og kontinuitet i tjenestene oppnås, og brukeren får det best egnede tjenestetilbudet (14). Tjenestene fungerer integrerte selv om DPS-et og kommunene har ulike finansierings- og ansvarsområder (5).

Resultatene dokumenterer at helsepersonell kan møte på utfordringer med å ivareta brukermedvirkning i samhandling. Det var utfordrende når brukere og helsepersonell fra kommunene ikke deltok i DPS-ets vurdering av innleggelsesbehov ved akutte innleggelser.

Forskning viser at diagnoser og symptomer ofte legger føringer for innleggelsesgrunnlaget, og at det finnes en oppfatning om at kompetansenivået er høyere i DPS-ene enn i kommunene (4, 21). Ifølge resultatene kan oppfatningen skyldes at helsepersonellet i DPS-et mangler kunnskap om kommunens kompetanse og ansvarsområder samt om hva som er gode tiltak for brukerne i dårlige perioder.

Da kan det bli uenighet om hvem som har ansvaret for brukere med alvorlige psykiske lidelser i ulike sykdomsfaser (21). Felles møteplasser for helsepersonell på DPS-er og i kommuner kan gi økt kunnskap og forståelse for hverandres roller, kompetanse og ansvarsområde i samhandling (6, 24).

En annen utfordring oppstår når helsepersonell på DPS-et vurderer brukeren som ferdigbehandlet uten å involvere brukeren og helsepersonell fra kommunen. Det kan skje dersom behandlingen ikke har gitt ønsket effekt. Da overtar kommunen ansvaret for en bruker med like sterke psykiske symptomer som på DPS-et (26).

Resultatene viser at det kan være utfordrende for helsepersonell å involvere brukerne i samhandling knyttet til utskrivning.

Forskning dokumenterer at flere norske kommuner mangler tilstrekkelig tjenestetilbud for personer med alvorlige psykiske lidelser (14, 15). Symptomene til personer med alvorlige psykiske lidelser kan være for krevende til at de klarer å benytte seg av tjenestetilbudet hjemme i kommunene og etterleve medisineringen etter at de er skrevet ut fra DPS-et (14, 27, 28).

Mangel på tjenestetilbud og aktiviteter etter utskrivning er utfordringer som kan føre til at brukere ikke følger opp behandlingen, og som kan gi redusert livskvalitet (12).

Resultatene viser at det kan være utfordrende for helsepersonell å involvere brukerne i samhandling knyttet til utskrivning. Noen brukere ønsker ikke oppfølging hjemme, selv om helsepersonellet motiverer til medvirkning i å velge tjenester og ta imot hjelp. Forskning viser at årsaker kan være stigmatisering, dårlige erfaringer fra tidligere oppfølging og manglende sykdomsinnsikt (14, 15).

Resultatene dokumenterer viktigheten av å ha et tjenestetilbud som er tilpasset den enkelte brukerens ønsker og behov. Det kan gjøre at brukerne tar imot oppfølging hjemme (6, 14). DPS-et og kommunene kan inkludere likepersoner i deres tjenestetilbud og i samhandlingen for å gi personer med alvorlige psykiske lidelser støtte og bedret livskvalitet (29).

Likepersoner har bearbeidet egenerfaring med psykiske lidelser og bruker denne erfaringen til å hjelpe andre. Likepersonene kan arbeide på aktivitetssenter, med miljøarbeid, forskning og undervisning, eller de kan ha samtaler med brukere (13, 25, 30). Tiltak som støtter egenomsorg, sosiale og kognitive ferdigheter, livsstil og medisinering kan også styrke brukeren i samhandlingen (6, 29).

IP er et samhandlings- og brukermedvirkningsverktøy som inneholder vedtak om brukernes tildelte helsetjenester. Den sikrer at helsepersonell til enhver tid ivaretar brukernes ønsker og behov for tjenester (6).

Resultatene fra denne studien viser at IP ikke alltid ble brukt i samhandling, selv om helsepersonell hadde tro på IP. Da kan helsepersonell fra DPS-et og kommunene ha jobbet etter ulike planer, og kvaliteten på tjenestene kan ha blitt redusert (4, 27).

Styrker og begrensninger

Studien ble gjort i et forskerfellesskap der tre forskere deltok i alle faser, noe som styrker studiens troverdighet (18). En annen styrke er at fortolkningene av datamaterialet ble knyttet til studiens hensikt og rammeverket for samhandling i analysearbeidet (6, 19).

Det er også en styrke at deltakerne var ledere og helsepersonell fra fire kommuner og alle tre sengepostene ved et DPS, med erfaring i å samhandle og ivareta brukermedvirkning når brukerne har alvorlige psykiske lidelser.

En begrensning med individuelle intervjuer er at deltakerne kan holde tilbake informasjon eller komme med strategiske svar. En begrensning ved utvalget i studien er at det ikke inkluderte brukere eller helsepersonell fra flere DPS-er og kommuner.

Det ville gitt større utvalg med flere perspektiver, men ville økt kompleksiteten i studien. Brukernes perspektiver på samhandling er et viktig område i fremtidig forskning.

Konklusjon

Studien beskriver hvordan helsepersonell fra et DPS og fire kommuner har ivaretatt brukermedvirkning når de samhandler om innleggelser, samhandlingsmøter og utforming av tjenestetilbud ved utskrivning og når brukeren er hjemme.

Brukermedvirkning i samhandling vanskeliggjøres når DPS-et alene tar beslutninger om innleggelsesgrunnlag og behandlingsbehov, når brukeren ikke ønsker å delta i samhandlingsmøter og valg av tjenester, og når helsepersonell fra DPS og kommunene er uenige om ansvarsfordeling og tiltak.

Studien har som implikasjon for praksis at møteplasser der helsepersonell fra spesialist- og kommunehelsetjenesten diskuterer samhandlingsutfordringer, kan gi økt kunnskap om hverandres kompetanse og ansvarsområde.

For å styrke brukeren i samhandling er det viktig at involvert helsepersonell og brukeren inkluderes i beslutningsprosesser, og at beslutninger er tilpasset brukeren. Beslutningene må ta hensyn til brukerens sosiale og kognitive ferdigheter, ivareta vedkommendes psykiske og somatiske helse samt medisinering.

Referanser

1.    St.meld. 47 (2008–2009). Samhandlingsreformen. Rett behandling – på rett sted – til rett tid. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2009. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-47-2008-2009-/id567201/sec1 (nedlastet 04.01.2019).

2.    Helsedirektoratet. Pakkeforløp for psykisk helse og rus. Oslo; 2017. Tilgjengelig fra https://helsedirektoratet.no/folkehelse/psykisk-helse-og-rus/pakkeforlop-for-psykisk-helse-og-rus (nedlastet 02.01.2019).

3.    Meld. St. 26 (2014–2015) Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2014. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-26-2014-2015/id2409890/sec1 (nedlastet 08.09.2018).

4.    Hannigan B, Simpson A, Coffey M, Barlow S, Jones A. Care coordination as imagined. Care coordination as done: findings from a cross-national mental health systems study. International Journal of Integrated Care. 2018;18(3):1–14. DOI: https://doi.org/10.5334/ijic.3978

5.    Kodner D, Spreeuwenberg C. Integrated care: meaning, logic, applications and implications – a discussion paper. International Journal of Integrated Care. 2002;2:e-12.

6.    McDonald KM, Schultz E, Albin L, Pineda N, Lonhart J, Sundaram V, et al. Care Coordination Atlas. 4. utg. Rockville: Agency for Healthcare Research and Quality; 2014. Tilgjengelig fra: https://www.ahrq.gov/sites/default/files/publications/files/ccm_atlas.pdf (nedlastet 04.01.2019).

7.    Westerlund H. Mer enn bare ord? Ord og begreper i psykisk helsearbeid. Skien: Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse; 2012. Tilgjengelig fra: https://www.napha.no/multimedia/3094/80006-Hefte-Ord-og-begreper.pdf (nedlastet 02.01.2019).

8.    Storm M, Edwards A. Models of user involvement in the mental health.Context: intentions and implementation challenges. Psychiatric Quarterly. 2013;84(3):313–27. DOI: 10.1007/s11126-012-9247-x

9.    Lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-63?q=pasient-+og+bruker (nedlastet 23.10.2018).

10.  Lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester (helse- og omsorgstjenesteloven). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2011-06-24-30?q=Helse-%20og%20omsorgstjenesteloven%20 (nedlastet: 23.10.2018).

11.  Lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten (spesialisthelsetjenesteloven). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-61?q=spesialisthelsetjenesten (nedlastet: 23.10.2018).

12.  Storm M, Husebø AML, Thomas EC. Elwyn G, Zisman Ilani Y. Coordinating mental health services for people with serious mental illness: a scoping review of transitions from psychiatric hospital to community. Adm Policy Ment Health. 2019;46(3):352. DOI: 10.1007/s10488-018-00918-7

13.  Wright N, Rowley E, Chopra A, Gregoriou K, Waring J. From admission to discharge in mental health services: a qualitative analysis of service user involvement. Health Expectations. 2016;19(2):367–76. DOI: 10.1111/hex.12361

14.  Ose SO, Slettebak R. Unødvendige innleggelser, utskrivningsklare pasienter og samarbeid rundt enkeltpasienter – omfang og kjennetegn ved pasienten. Sintef: Trondheim; 2013. Tilgjengelig fra: https://www.sintef.no/globalassets/upload/helse/arbeid-og-helse/endeligrapport-sintef-a25247.pdf (nedlastet 13.12.2019).

15.  Ose SO, Pettersen I. Døgnpasienter i psykisk helsevern for voksne (PHV). Sintef og NTNU: Trondheim; 2014. Tilgjengelig fra: https://www.sintef.no/contentassets/f98d2810156e4dd6b8b7aa1da8174334/endeligrapport_sintef-a26086_2.pdf (nedlastet 04.01.2019).

16.  Simpson A, Hannigan B, Coffey M, Barlow S, Cohen R, Jones A, et al. Recovery-focused care planning and coordination in England and Wales: a cross-national mixed methods comparative case study. BMC Psychiatry. 2016;16(147):1–18. DOI: 10.1186/s12888-016-0858-x

17.  Noseworthy AM, Sevigny E, Laizner AM, Houle C, Riccia PL. Mental health care professionals' experiences with the discharge planning process and transitioning patients attending outpatient clinics into community care. Arch Psychiatr. 2014;28(4):263–71. DOI: 10.1016/j.apnu.2014.05.002

18.  Thagaard T. Systematikk og innlevelse. En innføring i kvalitativ metode. 4. utg. Bergen: Fagbokforlaget; 2013.

19.  Graneheim UH, Lundman B. Qualitative content analysis in nursing research: Concepts, procedures and measures to achieve trustworthiness. Nurse Education Today. 2004;24(2):105–12. DOI: 10.1016/j.nedt.2003.10.001

20.  Kvale S, Brinkmann S. Det kvalitative forskningsintervju. 3. utg. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2017.

21.  Bøe TD, Thomassen A. Psykisk helsearbeid. Å skape rom for hverandre. 3. utg. Oslo: Universitetsforlaget; 2017.

22.  Heskestad S, Tytlandsvik M. Brukerstyrte kriseinnleggelser ved alvorlig psykisk lidelse. Tidsskrift for Den norske legeforening. 2008;128:32–5.

23.  Støvind H, Hanneborg EM, Ruud T. Bedre tid med brukerstyrte innleggelser? Sykepleien. 2012;100(14):58–60. DOI: 10.4220/sykepleiens.2012.0151

24.  Meier N. Collaboration in healthcare through boundary work and boundary objects. Qualitative Sociology Review. 2015;11(3):60–82.

25.  Borg M, Karlsson B. Recovery. Tradisjoner, fornyelser og praksiser. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2017.

26.  Aarre TF. En mindre medisinsk psykiatri. Oslo: Universitetsforlaget; 2018.

27.  Gerson LD, Rose LE. Needs of persons with serious mental illness following discharge from inpatient treatment: patient and family views. Archives of Psychiatric Nursing. 2012;26(4):261–71. DOI: 10.1016/j.apnu.2012.02.002

28.  Rose LE, Gerson L, Carbo C. Transitional care for seriously mentally ill persons: a pilot study. Archives of Psychiatric Nursing. 2007;21(6):297–308. DOI: 10.1016/j.apnu.2007.06.010

29.  Fortuna KL, Storm M, Naslund JA, Chow P, Aschbrenner KA, Lohman MC, et al. Certified peer specialists and older adults with serious mental illness' perspectives of the impact of a peer-delivered and technology-supported self-management intervention. 2018;206(11):875–81. DOI: 10.1097/NMD.0000000000000896

30.  Velligan DI, Roberts DL, Sierra C, Fredrick MM, Roach JO. What patients with severe mental illness transitioning from hospital to community have to say about care and shared decision-making. Issues Ment Health Nurs. 2016;37(6):400–5. DOI: 10.3109/01612840.2015.1132289

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.