fbpx Dialog, tillit og respekt er grunnlaget for arbeidet med overvekt hos barn Hopp til hovedinnhold

Dialog, tillit og respekt er grunnlaget for arbeidet med overvekt hos barn

Bildet viser bena på en jente som står på en vekt
TIDLIGE TILTAK: Jevnlige målinger er et viktig tiltak i arbeidet med overvekt. Ifølge forskningen på området er det ikke skadelig å veie barn og unge. Illustrasjonsfoto: Radomir Tarasov / Mostphotos

Dette er en fagartikkel som er kvalitetssikret og godkjent av Sykepleiens fagredaktører.

Mange foreldre opplever skyld og frustrasjon fordi de ikke klarer å hjelpe barnet sitt med vektreduksjon. Da er det viktig at helsesykepleiere ikke kvier seg for å ta opp temaet overvekt.

Hovedbudskap

Som helsesykepleier i skolehelsetjenesten møter man elever med overvekt. Forfatterens erfaring er at dette er en utfordrende tematikk for mange. Hvordan man kan identifisere barn og unge med overvekt, formidle måleresultater til foreldre og følge dem opp på en god måte, er spørsmål mange helsesykepleiere stiller seg. I denne artikkelen er helsesykepleieres erfaringer, foreldres ønsker og forskernes perspektiver tatt i betraktning for sammen å skape et mer helhetlig bilde av problematikken.

Overvekt og fedme hos barn og unge er et økende problem i vår moderne verden (1). Siden 1975 har antallet mennesker med overvekt tredoblet seg på verdensbasis. I 2016 var over 340 millioner barn og unge overvektige (2).

Overvekt er en tilstand som er krevende å behandle og følge opp, både for helsepersonell og personen selv. Å forebygge overvekt og fedme ved å etablere gode levevaner tidlig kan bidra til å redusere risikoen for sykdom i både barne- og voksenalder (3).

SE: Videotema: #TJUKK

Skolehelsetjenesten har som formål å fremme fysisk og psykisk helse. Som et ledd i dette skal helsesykepleierne avdekke risiko for utvikling av fysiske og psykiske vansker.

Helsedirektoratet anbefaler at alle barn og unge måler høyde og vekt i løpet av barneskolen. Faste målinger bør utføres på første og tredje trinn. Utover dette anbefaler direktoratet at barn og unge får tilbud om ny høyde- og vektkontroll, veiledningssamtaler eller etablering av tverrfaglig samarbeid dersom det foreligger bekymring fra en helsesykepleier, foresatte eller barnet selv (1).

Høyde- og vektmålinger kan bidra til å avdekke vekstavvik eller sykdom. De gir også viktig informasjon om barn og unges helsetilstand. Ugunstige levevaner kan påvirke både fysisk og psykisk helse, og det er derfor viktig å bryte disse på et tidlig tidspunkt (1).

Det er vanskelig å snakke om overvekt

Som helsesykepleier i skolehelsetjenesten møter man elever med overvekt. Både undertegnede og kolleger har erfart at dette er en utfordrende tematikk for mange helsesykepleiere. En studie fra Finland (4) viste at helsesykepleiere syntes det var vanskelig å ta opp temaet overvekt med foreldre, fordi de var redde for å ødelegge relasjonen til dem.

Å identifisere barn og unge med overvekt, formidle måleresultater til foreldrene og følge familien opp på en god måte er utfordringer som stadig dukker opp i skolehelsetjenesten.

Når temaet overvekt skal snakkes om, er det viktig at helsesykepleieren viser omsorg.

I en studie foretatt blant helsesykepleiere i Norge i 2019 kom det frem at det er hensiktsmessig å være åpen og ærlig om måleresultater. Når temaet overvekt skal snakkes om, er det viktig at helsesykepleieren viser omsorg ved å sette seg inn i foreldrenes situasjon og å bruke ord og uttrykk de kjenner seg igjen i (5).

Et viktig spørsmål blir derfor hvordan helsesykepleiere i skolehelsetjenesten kan identifisere og følge opp overvektige barn og unge og deres foreldre på en god måte. For å belyse denne problemstillingen videre er det innhentet erfaringer fra helsesykepleiere og undersøkt hva foreldre ønsker. Forskernes perspektiver er også tatt i betraktning, for sammen å skape en dypere forståelse av problematikken.

Hva er overvekt?

Ifølge Helsedirektoratet defineres overvekt og fedme ut fra kroppsmasseindeks (KMI). Direktoratet anbefaler at målinger av barn justeres ut fra alder og kjønn, som omtales som iso-KMI. Iso-KMI over 25 defineres som overvekt, og Iso-KMI over 30 defineres som fedme. Iso-KMI over 35 tilsier alvorlig fedme.

Disse klassifiseringene anbefaler Helsedirektoratet å bruke som et hjelpemiddel for hvordan helsesykepleiere følger opp barn og unge med overvekt, og hvilke tiltak som bør settes inn. I sine retningslinjer utdyper Helsedirektoratet de ulike tiltaksnivåene og ressursbehovene knyttet til disse (3).

Helsesykepleiere må formidle omsorgsfullt

Å måle høyde og vekt, og å formidle disse måleresultatene til barnet og foreldrene, er første skritt i arbeidet med overvekt. Hvordan helsesykepleiere utfører dette, kan ha betydning for samarbeidet og veien videre. Måleresultatene vil være viktige opplysninger for hvilket tiltaksnivå helsesykepleieren skal arbeidet ut fra.

Å ha et barn som er overvektig, kan være utfordrende, og foreldrene har ofte mange tanker og følelser om temaet. Noen foreldre tenker ikke på barnet sitt som overvektig, mens andre er kjent med problemstillingen. Helsesykepleiere må derfor være forberedt på å møte både motstand og fornektelse (5).

Å vise vekstkurver bidro til å åpne opp for tematikken på en indirekte måte.

Tidligere forskning har tatt for seg utfordringer i måle- og veiesituasjoner, men det er forsket lite på hvordan resultatene bør formidles. Ifølge Støles, Glavin og Groven (5) er det å ha en omsorgsfull tilnærming til barnet og foreldrene en viktig del av helsesykepleieres kompetanse.

Støles, Glavin og Groven benytter Kari Martinsens omsorgsfilosofiske tenkning som inspirasjon til hvordan man kan møte barn og unge med overvekt. Å kommunisere på en måte som den andre forstår ved å benytte kjente ord og uttrykk, kan bidra til å skape en felles forståelse for situasjonen (5).

Helsesykepleierne i studien til Støles, Glavin og Groven (5) hadde ulike erfaringer med hvordan de kunne ta opp måleresultater med foreldre. Flere opplevde at det å vise vekstkurver bidro til å åpne opp for tematikken på en indirekte måte. Foreldrene fikk dermed en mulighet til å dele sine tanker om barnets vekt.

Noen helsesykepleiere syntes det var utfordrende å ta opp barnets overvekt når barnet selv var til stede. Dersom barna kom til høyde- og vektkontroll uten at foreldrene var med, var det andre utfordringer som dukket opp: Hvordan skulle resultatene da formidles? Noen valgte å sende vekstkurvene hjem til foreldrene, mens andre informerte over telefonen.

Helsesykepleierne forsøkte å være ærlige, samtidig som de ikke ville skape unødvendig engstelse hos foreldrene. Dette viser at måten det blir kommunisert på, er viktig når måleresultater skal formidles.

Foreldre ønsker oppfølging

I 2015 ble det gjort en studie av hvordan mødre til overvektige barn opplevde møtet med helsetjenesten (6). Alle deltakerne i studien ga uttrykk for at de visste at barnet deres var overvektig. Flere hadde likevel aldri blitt konfrontert med barnets overvekt av fastlegen eller en helsesykepleier.

Mødrene fortalte at de hadde store forventninger til helsesykepleieren når temaet ble tatt opp, men at oppfølgingen var varierende. Noen opplevde lite interesse og engasjement fra helsevesenet, mens andre opplevde å bli fulgt opp godt. Flere av mødrene i studien hadde selv erfaringer med overvekt i barndommen, og de bekymret seg for at barnet deres skulle oppleve mobbing og kommentarer om vekt (6).

Flere av mødrene opplevde at de hadde mislyktes i foreldrerollen.

Deltakerne i studien opplevde hverdagen som stressende (6). Familiene hadde ofte dårlig tid til matlaging og aktiviteter, og flere av mødrene opplevde at de hadde mislyktes i foreldrerollen. Mange mente at de hadde god kunnskap om kosthold og sunne valg, men at det var vanskelig å følge opp kunnskapen i hverdagen.

Flere av mødrene trakk frem at deres egen kompetanse, eller hvilke tanker og følelser de hadde om situasjonen, ikke ble etterspurt i møte med helsevesenet. Dette bidro til en følelse av at de hadde gjort noe feil (6). Så hva slags oppfølging ønsker egentlig foreldre seg?

Familien må tro på behandlingen

Et ønske fra mødrene var individuelle samtaler med barn og foreldre hver for seg. Mange hadde behov for å diskutere temaer uten barnet til stede. Å være fysisk aktiv var en utfordring for flere av barna, og et treningstilbud i gruppe var derfor noe mødrene hadde tro på at kunne motivere dem.

Videre ble konkrete opplegg som for eksempel dietter og hjemmelekser til barnet sett på som en motivasjonsfaktor. Mødrene ønsket faste avtaler med helsetjenesten for å opprettholde motivasjonen i arbeidet, og de ønsket å bli møtt med et helhetlig syn på situasjonen (6).

I studien til Häkkänen, Ketola og Laatikainen (4) kom det frem at helsesykepleierne ofte la en plan for videre oppfølging. Studien synliggjorde samtidig varierende grad av samarbeid med foreldre om tiltak og mål, og at disse ofte var mangelfulle. Foreldre til yngre barn ble ofte mer involvert enn foreldrene til de eldre barna.

Helsesykepleiere bør komme tidlig inn med en konkret plan for videre oppfølging.

Flere studier viser også at mennesker som er overvektige, opplever stigmatisering i helsevesenet. Det kan gjøre at de unnlater å oppsøke hjelp. Når foreldre opplever skyld og frustrasjon fordi de ikke klarer å hjelpe barnet sitt med vektreduksjon, er det viktig at helsesykepleiere inntar en mer oppsøkende rolle i sitt arbeid (6).

Akselbo og Ingebrigtsen (6) mener at å opprettholde motivasjon hos familiene krever støtte og involvering over tid. At familien har tro på at behandlingen virker, ses på som en suksessfaktor. Deltakerne i Akselbo og Ingebrigtsens studie ønsket at hele familien ble involvert i oppfølgingen, slik at ugunstige levevaner ikke rakk å utvikle seg i mer negativ retning (6).

Studien konkluderer med at foreldre trenger fysisk og psykisk støtte for å skape motivasjon til livsstilsendringer. Helsesykepleiere bør komme tidlig inn med en konkret plan for videre oppfølging. Å inkludere hele familien og dens nettverk i denne planen er sentralt, sammen med tilbud om tilrettelagt fysisk aktivitet (6).

Det er ikke skadelig å veie barn

I september 2020 skriver Holt, Lekhal og Hjelmesæth (7) i en kronikk på forskersonen.no at fedmebehandlere må tenke nytt. De har erfart at en vellykket behandling er avhengig av et godt samarbeid med lokale aktører, som for eksempel helsesykepleiere, fastleger og lærere.

De trekker også frem familie og venner som viktige støttespillere i endringsprosessen – besteforeldrene som kan kose seg sammen med barnebarn uten å involvere søtsaker, og venner som kan ta med barna på fysiske aktiviteter.

Holt, Lekhal og Hjelmesæth er opptatt av å se den enkelte familien og de utfordringene den har. De opplever at mange familier har god motivasjon og tilstrekkelig viljestyrke til å foreta livsstilsendringer, men at det fedmedisponerende samfunnet vi lever i, påvirker oss (7).

Holt og Hjelmesæth (8) skrev også et leserinnlegg i Tønsbergs Blad i 2020, hvor de mener at det er viktig å veie barn for å kunne identifisere hvem som har behov for oppfølging. I samsvar med annen forskning på feltet er deres erfaring at det ikke er skadelig å veie barn og unge.

I innlegget nevner de jevnlige målinger som et viktig tiltak i arbeidet med overvekt. Å oppdage vektoppgang kan gjøre at man kan ha en samtale om årsaken til dette, og hvordan man kan gjøre endringer frem til neste konsultasjon. De trekker frem at dersom de anbefalte tiltakene følges, kan dette ha en positiv effekt på både fysisk og psykisk helse.

Å være bevisst på matvarevalg, porsjonsstørrelser og fysisk aktivitet er sentralt. Mange er redde for at et søkelys på mat og kropp kan skade barnets selvfølelse. Forskerne mener at dette er lite sannsynlig, og at det er større fare for å utvikle et problematisk forhold til mat og kropp ved å ta overvekten med seg inn i voksenlivet (8).

Overvekt har sammensatte årsaker

Ifølge Øen (9) trenger den som jobber med overvekt hos barn og unge, kunnskap om mange ulike temaer. Kosthold og fysisk aktivitet står sentralt, i tillegg til atferd og sosiale og psykologiske faktorer. Når man ser problematikken med en slik bred forståelse, vil flere ulike fagområder bli berørt.

Kunnskap må ses i sammenheng med barnets og familiens situasjon.

Øen mener at det derfor er nødvendig å se overvektsproblematikk fra ulike perspektiver. Man bør ha med seg barnets og foreldrenes perspektiv, helsesykepleierens perspektiv og forskningen på området. All denne kunnskapen må ses i sammenheng med barnets og familiens situasjon, noe som er utgangspunktet for det som omtales som kunnskapsbasert praksis (9).

Årsaken til overvekt kan være sammensatt, noe som igjen vil påvirke hva slags behandling og oppfølging den enkelte familien trenger. Som Øen (9) påpeker, kan dette gjøre at helsesykepleiere synes det er vanskelig å vite hva slags hjelp den enkelte familien har behov for.

Arbeidet krever tid og tålmodighet

Det er viktig at helsesykepleiere tør å ta opp temaet overvekt. For å kunne jobbe med en endringsprosess må helsesykepleiere ha kunnskap om hvilke faktorer som kan påvirke endringen. Å klare å endre livsstil krever flere delmål på veien.

Ulike studier har vist at mange helsepersonell har liten tro på at arbeid med overvekt lykkes. Å bli møtt av en helsesykepleier som selv ikke har troen på arbeidet, kan bli en barriere i endringsprosessen, og kan i verste fall ha motsatt effekt.

Overvekt er en problemstilling som krever tid og tålmodighet fra både helsesykepleieren, barnet og familien. Positive holdninger, håp og mestringstro er viktige og avgjørende elementer som må ses i sammenheng med kunnskap om problematikken (9).

Alle må få et tilbud

Det har vært forsket lite i Norge på forebyggende og helsefremmende tiltak innenfor overvektsproblematikken tidligere. Forskningsfeltet har blitt viet betraktelig mer oppmerksomhet de siste årene, samtidig som kosthold og vekt har blitt viktigere i samfunnet ellers.

Det kan tenkes at helsesykepleieres utfordringer i arbeidet med overvektsproblematikk kan henge sammen med at dette har vært et lite utforsket fagfelt. Fra å ha lite kunnskap om og oppmerksomhet rundt temaet er det i dag forventet at helsesykepleiere har god kompetanse til å identifisere og følge opp barn og unge med overvekt.

Når det er mangel på ressurser og kompetanse, kan arbeidet bli utfordrende.

Helsesykepleiere trenger fortsatt mer kunnskap om overvekt og hvordan de kan styrke barn og unges motivasjon og tro på å lykkes. Å gå inn i problematikken med en bred forståelse, og forsøke å se situasjonen fra ulike perspektiver, kan være en god start for å identifisere og følge opp barn og unge med overvekt. Å belyse ulike fagmiljøers arbeid med overvekt hos barn og unge kan være et ledd i å formidle kunnskap på området, og dermed øke kompetansen i skolehelsetjenesten.

Regelmessig dialog med foreldre og samarbeidspartnere, tillit til og respekt for hverandre, og å finne frem til familiens styrker kan ses som suksessfaktorer i arbeidet med overvekt.

Men når det er mangel på ressurser og kompetanse, kan arbeidet bli utfordrende. Norge har hatt en situasjon hvor mange barn og unge som sliter med overvekt og fedme, har stått uten et godt tilbud.

Dersom det forventes at helsesykepleiere skal følge nasjonale faglige retningslinjer for helsestasjons- og skolehelsetjenesten og måle høyde og vekt på alle barn på første og tredje trinn, bør det ikke også følge med ressurser til å følge opp de funnene man gjør? Og hvis ikke, hva er så hensikten med målingene?

Referanser

1.       Helsedirektoratet. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Nasjonal faglig retningslinje. Oslo: Helsedirektoratet; 2017. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/helsestasjons-og-skolehelsetjenesten (nedlastet 16.06.2021).

2.       Verdens helseorganisasjon. Obesity and overweight. Verdens helseorganisasjon; 2021. Tilgjengelig fra: https://www.who.int/news-room/fact-sheets/detail/obesity-and-overweight (nedlastet 02.01.2021).

3.       Helsedirektoratet. Nasjonale faglige retningslinjer for primærhelsetjenesten. Forebygging, utredning og behandling av overvekt og fedme hos barn og unge. Oslo: Helsedirektoratet; 2010. IS-1734. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/forebygging-utredning-og-behandling-av-overvekt-og-fedme-hos-barn-og-unge/ (nedlastet 16.06.2021).

4.       Häkkänen P, Ketola E, Laatikainen T. Screening and treatment of obesity in school health care – the gap between clinical guidelines and reality. Scand J Caring Sci. 2018;32(4):1332–41.

5.       Støles M, Glavin K, Groven KS. Hvilken betydning får omsorg i formidling til foreldre av et barns overvekt – helsesøstres erfaringer. Nordisk sygeplejeforskning. 2019;9(2):128–40.

6.       Akselbo I, Ingebrigtsen O. Mødre til barn med overvekt – erfaringer og utfordringer. Nordisk sygeplejeforskning. 2015;4(5):453–63.

7.       Holt AH, Lekhal S, Hjelmesæth J. Fedmeforskere og fedmebehandlere må tenke nytt – men ikke alene. Forskersonen; 2020. Tilgjengelig fra: https://forskersonen.no/debattinnlegg-meninger-overvekt/fedmeforskere-og-fedmebehandlere-ma-tenke-nytt--men-ikke-alene/1739583 (nedlastet 08.06.2021).

8.       Holt AH, Hjelmesæth J. Derfor er det viktig å veie barn og unge. Tønsbergs Blad. 25. september 2020. Tilgjengelig fra: https://www.tb.no/derfor-er-det-viktig-a-veie-barn-og-unge/o/5-76-1389805 (nedlastet 08.06.2021).

9.       Øen G. Fedmeproblematikkens utfordringer. I: Øen G, red. Overvekt hos barn og unge – forstå, forebygge, behandle og fremme helse. 1. utg. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke; 2012. s. 21–38.

Les også:

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel
English

Stigmatisering og skam – en kvalitativ studie om å leve med fedme

Bildet viser en overvektig kvinne bakfra, som sitter på stranden i bikini.
ATTITUDES MUST CHANGE: Those who are obese are stigmatised by people in their immediate surroundings. The shame can impact on self-actualisation. Foto: Mikhail Kokhanchikov / Mostphotos

Helsepersonell bør møte personer med fedme åpent og fordomsfritt. Da kan de hjelpe dem med å bygge opp en motstand mot skammen.

Studien beskriver hvordan de som lever med fedme, opplever stigmatisering og skam. Voksne med en kroppsmasseindeks (KMI) på mer enn 25 er overvektige og har fedme når KMI-en er over 30 (1). I 2016 hadde 13 prosent av verdens voksne befolkning fedme. Ifølge den norske folkehelserapporten fra 2017 har cirka 1 av 4 middelaldrende menn og 1 av 5 kvinner fedme (2).

Malterud og Ulriksen definerer stigma som et intersubjektivt fenomen som konstrueres via interaksjon med omgivelsene (3). Vektstigma defineres som sosial avvisning og devaluering som fremtrer når man ikke innretter seg etter rådende sosiale normer for kroppsvekt og -figur (4). De vektbaserte stigmaene kan føre til sosial devaluering og diskriminering og fremtrer i de fleste av livets relasjoner (5).

Ifølge Luoma er skam den emosjonelle kjernen i erfaringen av stigma (6). Skam er en selvrelatert og selvevaluerende emosjon som har forbindelse til en form for selvbevissthet der man ikke lenger eier sin egen kropp (7). Selvstigmatisering betyr at den sosialt devaluerte statusen som man har som overvektig, blir internalisert (8).

Verdens helseorganisasjon hevder at fedme er en av de mest presserende helsemessige utfordringene i dag (1). Over hele verden er det en kulturell forståelse av fedme som det å feile moralsk, som fører til forringet helse og livskvalitet. Brewis og medarbeidere hevder at måten skambelegging og diskriminering relateres til fedme på, etter hvert vil undergrave folkehelsearbeidet (9).

Tidligere forskning

Normen i vestlige samfunn er å være slank, og den som lider av fedme, blir stadig konfrontert med dette idealet (10–13). Samfunnets retorikk i beskrivelsen av fedme er i seg selv stigmatiserende med utsagn som «fedmeepidemi», «kampen mot overvekten» og «krigen mot fedmeepidemien» (14, 15). Den som lever med fedme, blir et medisinsk, finansielt og sosialt problem i et samfunnsperspektiv (14, 15).

På et individnivå fremstilles de som lider av fedme, gjerne som mindre fysisk attraktive, udisiplinerte og grådige individer som burde skamme seg, og den overvektige kroppen blir ofte sett på som lat og karaktersvak (3, 15). En tilleggsbyrde legges på den enkelte når fedme fremstilles med et moralsk imperativ som peker mot at fedme kan forebygges og behandles (15).

Personer med fedme erfarer at samfunnets kroppsnormer også gjenspeiles i blikket fra de profesjonelle hjelperne. Slik forsterkes stigmatiseringen og skammen (16). De kjenner seg ekskludert som unormale og unngår kontakt med helsevesenet (12, 14, 17).

Det er ikke mulig å unndra seg det kulturelle budskapet. Dermed kan erfaringen med å leve med overvekt overskygge hele livet og bli «the very scene of life» (3). Den som ikke har den ideelle kroppen, kan oppfatte stigmatisering som en beskjed om at vedkommende ikke passer helt inn i verden, som kan gi en følelse av ikke å være et fullverdig menneske (16, 18).

Vektbasert stigmatisering og skam er underrapportert som helseutfordring, hevder Kahan og Puhl (5). Vektstigma er i stor grad fraværende både på det individuelle behandlingsnivået og i nasjonale diskurser, så vel som i helsefremmende tiltak og politiske satsingsområder (19). Det første steget for å legge til rette for helsefremmende tiltak til denne sårbare gruppen er å få mer kunnskap om hvordan vektstigma erfares, og hvilke helsemessige konsekvenser det får (19).

Hensikten med studien

Studien utforsker hvordan stigmatisering og skam oppleves for den som lever med fedme. Kunnskap kan bidra til å forbedre helsevesenets tilnærming til dem som lider av fedme, og øke samfunnets forståelse. Studiens hensikt er å få en dypere forståelse for hvordan den som lever med fedme, erfarer stigmatisering og skam.

Metode

Studien er basert på et fenomenologisk-hermeneutisk vitenskapsteoretisk perspektiv og har et eksplorerende design. Det ble benyttet kvalitative forskningsintervjuer, som bidrar til å gi innsikt i enkeltmenneskets livsverden (20). Prosjektets hermeneutiske aspekt har en fortolkende karakter (21).

Gadamer hevder at fortolkning av mening er menneskets måte å være i verden på, og studien utforsker det dypere meningsinnholdet. Ny forståelse kan oppstå når man åpner seg for det ukjente og setter sin egen forforståelse på spill (22). Forfatteren er sykepleier med interesse for helsefremmende prosesser, noe som preger forforståelsen.

Deltakere og datainnsamling

Studien er basert på kvalitative dybdeintervjuer med 18 personer med fedme. Deltakerne representerer et bekvemmelighetsutvalg og ble rekruttert i startfasen av et treukers livsstilsendringskurs ved en norsk rehabiliteringsinstitusjon. Kurslederen ved klinikken ga skriftlig informasjon om forskningsprosjektet til alle deltakerne. De som ønsket å delta i studien, 18 av 30 inviterte, ga tilbakemelding til de ansatte ved klinikken, som videreformidlet deres telefonnummer til forfatteren.

Deltakerne ble kontaktet, og tidspunkt og møtested for intervju ble avtalt. Femten kvinner og tre menn deltok i prosjektet. Informasjonsskrivet inneholdt informert samtykke og presisering om anonymitet. Inklusjonskriteriene var KMI over 30, alder 18–75 år og interesse for å uttrykke seg muntlig. Forskningsprosjektet er vurdert og godkjent av Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK-nummer 2015/1720).

Forfatteren gjennomførte intervjuene, som varte fra 30 til 90 minutter. Intervjuene hadde en åpen tilnærming: «Fortell om hvordan det er for deg å leve med fedme. Hvordan ser du på deg selv?»

I informasjonsskrivet ble det tydeliggjort at tematikken kropp og overvekt kan berøre noe sårbart og derfor er utfordrende å samtale om. På denne måten hadde de som sa ja, blitt forberedt på at intervjuet ville berøre følsomme områder og følelser i eget liv.

Analyse

De transkriberte intervjuene ble analysert ved å benytte Kvale og Brinkmanns kvalitative analysemetode med tre fortolkningsnivåer (20). Hvert enkelt intervju ble gjennomgått i sin helhet for å få en overordnet forståelse av hva det handlet om. Det første analysesteget og fortolkningsnivået er å se etter den enkeltes selvforståelse. Meningsbærende enheter i datamaterialet hentes ut og organiseres under foreløpige overskrifter som er tett på sitatene.

Det andre analysesteget og fortolkningsnivået er å gi en rimelig, allmenn fortolkning av det som er blitt uttalt. Ut fra en forsiktig abstraksjon reformuleres deltakernes selvforståelse, og det dannes nye temaer som presenteres i funnene. Temaene fremkommer i en hermeneutisk prosess som fremstår som holdbar når deler og helhet faller på plass (22).

Funnene belyser hvordan stigmatisering fra både kulturen, samfunnet og de nære omgivelsene oppleves, og hvordan stigmatiseringen integreres i dem selv og føles som skam. I det tredje nivået av fortolkning leder det empiriske materialet til relevant teori, som kan utdype og utvide forståelsen av materialet. Teoretisk forståelse og viderefortolkning av dataene utdypes i diskusjonen.

Resultater

Analysen av det transkriberte materialet viser at intervjupersonenes uttalelser beskriver tre perspektiver på hvordan stigmatisering og skam skapes og opprettholdes:

  • presset fra samfunnet
  • krenkelser fra omgivelsene
  • devaluering av seg selv

Stigmatisering og skam kommer direkte til uttrykk i materialet og fortolkes også frem av beskrivelsene.

Presset fra samfunnet

Kroppsfokus slik det oppleves i samfunnet, legger et press på dem som lever med fedme og påfører dem en byrde av skam. Den som lever med fedme, er spesielt utsatt og sårbar for et massivt trykk, da størrelsen på kroppen alltid er synlig. Budskapet fra samfunnet kan ikke stenges ute og fratar dem friheten til å være seg selv og ha egne tanker om seg selv:

«Hva er det som gir den bebreidelsen jeg har adoptert? Det har mye med samfunnet å gjøre. Det er et fokus på trening og slanking som er helt vanvittig. Det er en følelse av at samfunnet i dag har en veldig smal tankegang.»

Dette presset fra kulturen uttrykkes på mange måter: «Er jeg mislykket og mindre begavet som ikke er klok nok til å skjønne at jeg burde ta av?»

Helsevesenet kommuniserer noe av det samme i sin tilnærming til personer med fedme: «For meg gir det bare enda mer skyldfølelse når jeg får høre at jeg ikke skal spise det og det. Å gå i gang med undervisning om hva overvekt er, er fordummende. Vi tykke vet så godt hva som er feil. Vi sitter jo der og har for mange kilo. Jeg tror at både helsevesenet og folk flest mener at dette er selvforskyldt.»

Prøv å kjøpe sportsklær når du veier 137 kilo.

Informant

I det offentlige rom oppfatter de som har fedme, signaler om at det ikke er plass for dem. Personer med fedme føler seg ikke velkomne: «Prøv å kjøpe sportsklær når du veier 137 kilo. Når du kommer inn på treningssenteret, står det maks kroppsvekt på apparatene!»

De har en redsel for å bli overflødige: «Jeg er redd for å bli presset ut av arbeidslivet, ikke bli regnet med, ikke få kurs, ikke få ansvar. Jeg vil vise at jeg teller med. Dette tenker jeg mye på.»

Krenkelser fra omgivelsene

De fleste av intervjupersonene føler seg kontinuerlig overvåket fra omgivelsene. Andre mennesker kommer tett på den som lever med fedme, gjennom blikk og stemme – verbalt og nonverbalt. Disse erfaringene preger den som er rammet av fedme, og bidrar til skammen de må håndtere i hverdagslivet:

«Hvis jeg går på kafé, så følger de med på hver eneste bit du tar når du spiser. Det er litt tilbake til at ʻtykke er dumme fordi det å ta det kakestykket er jo dumtʼ. Hvis jeg hadde vært dem, så hadde jeg jo tenkt: ʻA herre gud, hun er jo så tykk! Hvorfor tar hun det stykket, kan hun ikke la det være da?ʼ Du kjenner igjen blikkene. De klarer ikke å skjule ovenfra-og-ned-holdningen.»

Selv om inntrykkene fra omverdenen kan være sterke, reiser det seg en motstand mot å la seg definere. Det å bli konfrontert med fedme fordrer et gjensvar for å dempe sårbarheten. Å ta det inn over seg ved å latterliggjøre seg selv forsterker sårbarheten: «Jeg har alltid tøyset det vekk, men jeg kjenner meg falsk og rar etterpå. Så nå har jeg begynt å si ifra at jeg ikke setter pris på det, og da blir det veldig stille, pinlig og dumt.»

En annen sier følgende: «Jeg går og spøker om meg selv, spøker om det for dem, men er trist inni meg.»

Personene opplever at de må stå til rette for kroppen og kiloene: «Så bra at du har tatt av. Nå må du ikke legge på deg igjen.»

De synes det er belastende når andre gir skryt hvis de har gått ned i vekt. Det er som om de sier: «Nå er du på vei til å bli et verdifullt menneske.»

Andre blir daglig minnet på vekten sin: «Ja, nå var det mange kilo siden sist, ja du har det godt, så tjukk du har blitt.»

Devaluering av seg selv

Den som lever med fedme, formes også av sin egen selvforståelse. Det skaper en forakt til seg selv og kroppen sin:

«Å tenke på hva de tenker, gjør meg bare deprimert. Jeg ser jo på meg selv som fryktelig tykk og klumpete, en som har feilet, som en svakhet ved meg selv. Men jeg har jo hatt en jobb, og jeg har ikke mislykkes i det hele tatt. Min første evaluering av enhver person er: ʻEr du tykk, eller er du tynn? Trener du?ʼ Derfor tror jeg at andre òg har det fokuset. Det går ut over selvfølelsen min.»

Deltakerne uttrykker på ulike måter at de er en byrde for seg selv og andre: «Jeg tenkte når jeg gikk med venninner: ‘Jeg må jo ødelegge deres sjanse til å få seg en mann når de går med meg, jeg som er sånnʼ.»

Det å føle seg mindre attraktiv skaper en selvoppfyllende profeti og fører til at de trekker seg tilbake.

Kroppen og utseendet vurderes fortløpende. Det å føle seg mindre attraktiv skaper en selvoppfyllende profeti og fører til at de trekker seg tilbake: «Når jeg er tjukk, så føler jeg meg mindre attraktiv. Jeg oppfører meg sikkert ikke som om jeg er attraktiv heller. Jeg har jo isolert meg veldig! Jeg har ikke klart å opprettholde det sosiale livet mitt. Alt avhenger av vekten. Hvis jeg blir invitert i klubb, og jeg føler at jeg har feil vekt, så går jeg ikke.»

Deres eget fundament gir grobunn for skam: «Jeg føler en slags håpløshet. Skam og håpløshet henger sammen her og er en stor del av min personlighet. Hvordan skal jeg klare å forandre på det, da? Jeg kunne gi opp. Hvorfor skal jeg bale med dette? Kan jeg ikke heller leve godt, da, resten av livet, jeg er jo så stygg, og nå skal jeg snart forlate verden.»

Skammen forsterkes ved å skjule hva de spiser: «Jeg tenker at nå spiser jeg bare én skive, men planlegger å spise når de andre har lagt seg. Det er forbundet med skammen, det er ille. Når jeg trøstespiser, får jeg veldig selvforakt.»

Skammen og stoltheten kjemper om plassen: «En drøm er å føle at du er helt normal utseendemessig, en som føyer seg inn i rekken, at ikke noen reagerer, at ikke noen tenker: ʻÅ gud, se på den magen eller de lårene eller den rumpen eller de armene, se hvordan hun spiser, uffa meg.’ Jeg har lyst til å være helt vanlig. Ja, tynnere og flottere! Sånn at jeg kunne reise meg litt og på en måte være litt stolt av mitt ytre også. Jeg er ikke så verst stolt av mitt indre.»

Diskusjon

Studiens hensikt var å utforske hvilke sammenhenger det er mellom stigmatisering og skam, og hvilke konsekvenser det får for personer som lever med fedme. På bakgrunn av funnene vil jeg diskutere muligheter for å forebygge og håndtere stigma og skam på individnivå og samfunnsnivå.

Et sentralt trekk ved funnene er at den devaluerende stemmen fra samfunnet og omgivelsene er dominerende og kan føre til internalisert stigma. Internaliseringen uttrykkes av deltakerne i måten de omtaler seg selv på: Overvektige er dumme, mindre begavet, mislykket, noen som har feilet. Fedme er avvik fra den normative kroppen, og mennesker som erfarer selvstigma, ser seg selv med en devaluert sosial identitet (6, 15).

Videre viser studien at de helsemessige konsekvensene av vektstigma og skam er en helseutfordring som beskrives av intervjupersonene med ord som som håpløshet, tristhet, oppgitthet, ikke å bli regnet med, være en belastning for omgivelsene og leve et skjult og isolert liv. Studier bekrefter at konsekvensene av selvstigma er en følelse av verdiløshet og isolasjon, med tap av livsutfoldelse (3, 6, 23).

I et kroppsfenomenologisk perspektiv (24) er personen med fedme et utilslørt objekt for den andre (7). Den prerefleksive kroppsligheten som en form for uskyld og umiddelbar væren i verden kan gå tapt, og personen mister sin spontanitet. Prerefleksiv kroppslighet vil si det forholdet vi har til kroppen, som vi vanligvis ikke tenker over, men som det er mulig å ha et bevisst forhold til. Skammen fører til at man mister muligheten til å orientere seg mot fremtiden (7, 23).

Må forholde seg til kulturen

Mennesker som har fedme, kan ikke rømme fra den kulturelle konteksten, men må finne en måte å mestre kulturens påvirkning på (3). Deres streben med å komme videre slik at livet kan leves, uttrykkes i funnene som en streben med selvforståelsen: «Jeg vil telle med, jeg har begynt å si fra, jeg har lyst til å være helt vanlig og være stolt av mitt ytre.» Men de uttrykker også en resignerende holdning: «Hvordan skal jeg klare å forandre på dette?»

Det er en lengsel etter å være kroppslig normal, samtidig som de uttrykker en håpløshet og maktesløshet. Welz hevder at man ikke løsner skammens grep alene, men i dialog med andre (25). Fuchs sier at det er avgjørende å holde opp et metaperspektiv: «Taking a metaperspective on situations that cause shame and guilt helps to cope with the self-devaluation […]. The capability of adopting a metaperspective depends on an open interpersonal space which allows for freedom of self-distance.» (7, s. 234, 240)

Informantene i studien beskriver sårbar skam, men det er også spor av stolthet knyttet til indre kvaliteter.

Informantene i studien beskriver sårbar skam, men det er også spor av stolthet knyttet til indre kvaliteter. Det er avgjørende å løfte frem disse elementene av stolthet som byggesteiner til å komme inn i et friere rom med seg selv, sin kropp og sitt liv. Lippitt viser, med utgangspunkt i den danske filosofen Kierkegaards tekst om kjærligheten, hvordan sunn selvkjærlighet har en kime av stolthet (26).

Skammen paralyserer og kan hindre oss i å ta tak i livet, mens selvkjærlighet kan bidra til en frigjøring fra skammen. Slik kan man bli i stand til å åpne seg for fremtidens muligheter (26).

Omfattende vektdiskriminering

Vektdiskriminering er en global helseutfordring og finnes ved ansettelser og i utdanningsinstitusjoner, massemedier og helsevesenet. Samfunnsmessige tiltak er nødvendige for å møte denne utbredte helsetrusselen (9). Det kreves en bredere innsats i samfunnet mot vektstigma enn det vi har sett hittil, ifølge Puhl og Suh (19).

Vektdiskriminering er en global helseutfordring og finnes ved ansettelser, i utdanningsinstitusjoner, massemedier og helsevesenet.

Malterud og Ulriksen hevder at kvalitativ omsorg for dem med fedme innbefatter at helsepolitikken og det medisinske fagfeltet anerkjenner kulturens fordommer mot kroppsvekt, slik at de utsatte kan mobilisere egne helseressurser (3). Fremtidige fedmeforebyggende intervensjons- og behandlingsmetoder må i større grad myndiggjøre personer med fedme i stedet for å forsterke stigma, skam eller skyld (19).

Implikasjoner for praksis

Helsepersonell har gode muligheter til å bidra til helsebringende endringsprosesser, både på individnivå og samfunnsnivå (4). De helsemessige utfordringene knyttet til stigma og skam og konsekvensene av disse utfordringene kan ikke løses uten å arbeide forebyggende i et samfunnsperspektiv.

Medvedyuk hevder at fokuseringen fra helseforskning og helsevesenet gjør personer med fedme til ofre. Derfor er det vesentlig at helsepersonell selv legger til side disse kulturelle og negative normene og åpent og fordomsfritt møter den som lider (27). Når samfunnets og behandlingstilbudenes oppmerksomhet endres fra vektreduksjon til i større grad å adressere hva det gjør med personen å leve med fedme, kan det bidra til å redusere stigmatiseringen (5).

Begrensninger ved studien

Studiens funn gir forståelse for noen sammenhenger og konsekvenser av stigma og skam, men kan ikke uten videre generaliseres. Erfaringen med sårbarhet relatert til stigmatisering og skam er individuell. Skammen ligger skjult i stigmaet og er både eksplisitt og tolket frem i intervjuene (6). Studiens validitet styrkes ved at intervjupersonenes beskrivelser er rikt presentert (20). Videre valideres funnene ved at tidligere forskning understreker sammenhenger og konsekvenser.

Konklusjon

Internalisert stigmatisering kan utkrystallisere seg i skamprosesser, noe som begrenser livskvaliteten. Muligheten til å kunne overkomme skam som følge av selvstigma ligger i å oppøve en motstand mot skammen, noe som bare kan fremmes i relasjon til andre.

Vi som helsepersonell spiller en viktig rolle med å støtte dem som lider av fedme, slik at de ser på seg selv som fullverdige mennesker. Videre har vi et ansvar for å fremheve dette aspektet i det offentlige rom og dermed bidra til at også samfunnet som helhet kan akseptere dem som lider av fedme.

Referanser

1.    Verdens helseorganisasjon (WHO). Obesity and overweight [internett]. WHO; 16.02.2018 [sitert 09.01.2019]. Tilgjengelig fra: http://www.who.int/mediacentre/factsheets/fs311/en/

2.         Folkehelseinstituttet. Overvekt og fedme i Noreg [internett]. Oslo: Folkehelseinstituttet; 2017 [oppdatert 04.10.2017; sitert 09.01.2019]. Tilgjengelig fra: https://www.fhi.no/nettpub/hin/levevaner/overvekt-og-fedme/

3.    Malterud K, Ulriksen K. «Norwegians fear fatness more than anything else» – a qualitative study of normative newspaper messages on obesity and health. Patient Educ Couns. 2010;81(1):47–52. DOI: 10.1016/j.pec.2009.10.022

4.    Tomiyama AJ, Carr D, Granberg EM, Major B, Robinson E, Sutin AR, et al. How and why weight stigma drives the obesity ‘epidemic’ and harms health. BMC Medicine. 2018;16(1):123. DOI: 10.1186/s12916-018-1116-5

5.    Kahan S, Puhl R. The damaging effects of weight bias internalization. Obesity. 2017;25(2):280–1. DOI: 10.1002/oby.21772

6.    Luoma JB, Platt MG. Shame, self-criticism, self-stigma, and compassion in Acceptance and Commitment Therapy. Current Opinion in Psychology. 2015 april;2:97–101. DOI: 10.1016/j.copsyc.2014.12.016

7.    Fuchs T. The phenomenology of shame, guilt and the body in body dysmorphic disorder and depression. Journal of Phenomenological Psychology. 2002;33(2):223–43. DOI: 10.1163/15691620260622903

8.    Pila E, Sabiston CM, Brunet J, Castonguay AL, O'Loughlin J. Do body-related shame and guilt mediate the association between weight status and self-esteem? J Health Psychol. 2015;20(5):659–69. DOI: 10.1177/1359105315573449

9.    Brewis A, SturtzSreetharan C, Wutich A. Obesity stigma as a globalizing health challenge. Global Health. 2018;14(1):20. DOI: 10.1186/s12992-018-0337-x

10.  Moola FJ, Norman ME. On judgement day: Anorexic and obese women’s phenomenological experience of the body, food and eating. Feminism & Psychology. 2017;27(3):259–79. DOI: 10.1177/0959353516672249

11.  Lewis S, Thomas S, Blood R, Castle D, Hyde J, Komesaroff P. How do obese individuals perceive and respond to the different types of obesity stigma that they encounter in their daily lives? A qualitative study. Soc Sci Med. 2011;73(9):1349–56. DOI: 10.1016/j.socscimed.2011.08.021

12.  Owen-Smith A, Donovan J, Coast J. «Vicious Circles»: The development of Qualitative Health Research. 2014;24(9):1212–20. DOI: 10.1177/1049732314544908

13.  Grønning I, Scambler G, Tjora A. From fatness to badness: the modern morality of obesity. Health. 2013;17(3):266–83. DOI: 10.1177/1363459312447254

14.  Brown-Bowers A, Ward A. Treating the binge or the (fat) body? Representations of fatness in a gold standard psychological treatment manual for binge eating disorder. Health. 2017;21(1):21–37. DOI: 10.1177/1363459316674788

15.  Throsby K. «How could you let yourself get like that?» Stories of the origins of obesity in accounts of weight loss surgery. Soc Sci Med. 2007;65(8):1561–71. DOI: 10.1016/j.socscimed.2007.06.005

16.  Christiansen WS, Karlsen TI, Larsen IB. Materiell og profesjonell stigmatisering av mennesker med sykelig overvekt. Nordisk tidsskrift for helseforskning. 2016;13(2). DOI: http://dx.doi.org/10.7557/14.4195

17.  Barber SW. Being large: an interpretive phenomenological enquiry into the lived world of problematic weight. (Doktoravhandling.) Middlesex: New School of Psychotherapy and Counselling; 2016.

18.  Merrill E, Grassley J. Women's stories of their experiences as overweight patients. J Adv Nurs. 2008;64(2):139–46. DOI: 10.1111/j.1365-2648.2008.04794.x

19.  Puhl R, Suh Y. Health consequences of weight stigma: implications for obesity prevention and treatment. Current Obesity Report. 2015;4(2):182–90. DOI: 10.1007/s13679-015-0153-z

20.  Kvale S, Brinkmann S. Det kvalitative forskningsintervju. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2009.

21.  Thagaard T. Systematikk og innlevelse. En innføring i kvalitativ metode. Bergen: Fagbokforlaget; 2013.

22.  Gadamer HG. Sannhed og metode. 2. utg. Århus: Academia; 2007.

23.  Shaughnessy MJ. Integrative literature review on shame. Nursing Science Quarterly. 2018;31(1):86–94. DOI: 10.1177/0894318417741120

24.  Merleau-Ponty M. Phenomenology of perception. London: Routledge; 2002.

25.  Welz C. Shame and the hiding self. Passions in context: International Journal for the History and Theory of Emotions. 2011 aug;(2).

26.  Lippitt J. True self-love and true self-sacrifice. International Journal for Philosophy of Religion. 2009;66(3):125–38. DOI: 10.1007/s11153-009-9201-5

27.  Medvedyuk S, Ali A, Raphael D. Ideology, obesity and the social determinants of health: a critical analysis of the obesity and health relationship. Critical Public Health. 2018;28(5): 573–85. DOI: 10.1080/09581596.2017.1356910

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.