fbpx Sykepleiere kvier seg for å spørre om seksuell helse Hopp til hovedinnhold

Sykepleiere kvier seg for å spørre om seksuell helse

Bildet viser nedre del av kroppene til en dame med krykker og en sykepleier som støtter henne
VIKTIG TEMA: Sykepleiere kan være usikre på hvordan de skal starte en samtale om seksualitet og er redde for å trå over pasientens private grenser. Illustrasjonsfoto: Shutterstock/NTB

Mange pasienter med kronisk revmatisk sykdom ønsker å snakke med sykepleiere om seksualitet. Likevel uteblir dette teamet ofte i samtalen. Hvorfor er det så utfordrende å snakke om seksualitet?

Hovedbudskap

I denne studien ønsket vi å undersøke hvilke utfordringer sykepleiere møter når de skal snakke om seksualitet med pasienter som har en revmatisk sykdom. Våre resultater viser at sykepleierne synes det er vanskelig å snakke med pasientene om seksuell helse, hovedsakelig fordi de er engstelige for å trå over pasientens private grenser. Andre årsaker er mangel på tid, prioritering, usikkerhet om egen kompetanse samt personlige egenskaper.

Seksualitet er et viktig tema for pasienter med kronisk sykdom, men mange sykepleiere er usikre på om de har nok kompetanse til å snakke om temaet. De er usikre på hvordan de skal starte samtalen, og redde for å tråkke over pasientens private grenser.

Det er cirka 300 000 mennesker i Norge som lever med en kronisk revmatisk sykdom. De ulike sykdommene kan arte seg forskjellig, men symptomer som stivhet, ømhet, fatigue og smerter i ledd og muskler er felles (1). Å leve med en kronisk revmatisk sykdom innebærer at alle dimensjonene av livet påvirkes, også seksualiteten (2).

Hva er seksualitet?

Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer seksualitet som et sentralt aspekt ved det å være menneske. Seksualiteten oppleves og uttrykkes i tanker, fantasier, ønsker, tro, holdninger, verdier, atferd, praksis, roller og relasjoner (3).

Seksualitet er et grunnleggende behov og viktig for menneskets velvære, livskvalitet og gode helse (4). Selv om en av de sentrale funksjonene til sykepleiere er å ivareta pasientenes grunnleggende behov (5), viser forskning at sykepleiere og annet helsepersonell vier lite tid til å snakke med pasienter om seksualitet (6).

Kun 22 prosent av sykepleierne ser det som sitt ansvar å prate med pasienter om seksuell helse, og hele 78 prosent mener ansvaret ligger hos «noen andre» (7). Annen forskning (8) viser imidlertid at 75 prosent av sykepleierne erkjenner det som sitt ansvar å ivareta pasientenes behov for slik informasjon.

Seksualitet snakkes lite om

Noe av forklaringen til at seksualitet er et tema det snakkes lite om, er frykten for å føle seg forlegen og ukomfortabel (9). Helland og medarbeidere (10) viser at pasienter med revmatiske sykdommer ønsker å snakke med helsepersonell om seksualitet. Seksualitet har likevel vært, og er fremdeles, et tabubelagt tema for de fleste og kan for mange oppleves som vanskelig å snakke om (11).

Pasienter med revmatiske sykdommer ønsker å snakke med helsepersonell om seksualitet.

Seksuell helse er et svært dagsaktuelt tema, og regjeringen utga i 2017 en ny nasjonal strategiplan: «Snakk om det!». Det overordnede målet i denne strategiplanen er å bidra til å sikre god seksuell helse i befolkningen.

For å nå denne målsettingen skal mennesker i alle aldre sikres god kunnskap og nødvendig kompetanse for å ivareta sin egen seksuelle helse. Videre må helsepersonell respektere og forstå pasientenes seksuelle behov (12).

Hensikten med studien

Hensikten med denne studien var derfor å undersøke hvilke utfordringer sykepleiere møter i samtale med pasienter som har en revmatisk sykdom, om temaet seksualitet.

Metode

Studien vår var en del av et større prosjekt, «Kunnskap gir trygge fagfolk», ved Nasjonal kompetansetjeneste for svangerskap og revmatisk sykdom (NKSR) ved Revmatologisk avdeling på St. Olavs hospital.

Vi ønsket å innhente kunnskap om hvilke utfordringer sykepleiere hadde med å snakke om seksuell helse med pasienter. Derfor gjennomførte vi kvalitative individuelle, semistrukturerte intervjuer (13) i perioden februar til mars 2019. 

Intervjuguiden ble utarbeidet med utgangspunkt i hva forskningen sier om utfordringer rundt det å prate med pasienter om deres seksuelle helse.

Utvalget i studien

Utvalget besto av fire sykepleiere ved tre ulike revmatologiske avdelinger i Norge, alle med ulik arbeidserfaring. Disse fire sykepleierne samtykket til å bli intervjuet, og alle hadde deltatt på en workshop arrangert av NKSR, med temaet «Revmatiske sykdommer og seksualitet», i forkant av intervjuene.

I workshopen var det foredrag og diskusjoner om temaene «Hva er seksualitet?», «Hvorfor er seksualitet viktig?», «Et taust tema», «Hvorfor er temaet seksualitet så vanskelig?» og «Hvordan kan den revmatiske sykdommen påvirke seksualiteten?». I tillegg var det praktiske øvelser i kommunikasjon relatert til utvalgte caser, og refleksjon.

Gjennomføring av intervjuene

Vi gjennomførte to av intervjuene på deltakernes arbeidsplass og to over telefon. Vi gjorde lydopptak av alle intervjuene, som deretter ble transkribert ordrett. Da transkripsjonen var ferdig, slettet vi lydopptaket for å ivareta deltakernes anonymitet (13).

Førsteforfatteren analyserte intervjuene ved hjelp av meningskategorisering (14). Hun kvalitetssikret analysen ved å diskutere transkribering, analyseform og funn sammen med en medstudent. I tillegg veiledet sisteforfatteren.

Resultater

De fire informantene var alle kvinnelige sykepleiere. De arbeidet ved tre ulike revmatologiske avdelinger, og de hadde en arbeidserfaring fra to til 35 år. Noen hadde deltatt på workshopen like før intervjuet ble gjennomført, mens noen hadde deltatt seks måneder tidligere.

Overordnet viste analysen at informantene syntes det var utfordrende å snakke med pasientene om deres seksuelle helse, hovedsakelig fordi de var redde for å trå over pasientens private grenser, men også fordi de manglet ferdigheter i hvordan de skulle bringe temaet på banen.

Videre resulterte analysen i noen hovedkategorier og underkategorier, som presenteres i tabell 1. Hoved- og underkategoriene utdypes videre i teksten med sitater fra informantene.

Tabell 1. Hoved- og underkategorier

Usikkerhet

Flere av informantene nevnte mangel på kunnskap som en av de største utfordringene i samtale med pasienter om seksuell helse, spesielt om hvordan de kunne initiere en samtale om temaet.

Flere fortalte at de hadde håpet at workshopen skulle gi konkrete tips om hvordan de kunne spørre pasientene om deres seksuelle helse på en forsiktig måte. Andre trakk frem usikkerheten som oppstår dersom det i samtalen skulle dukke opp noe de ikke kunne svare på, og usikkerheten rundt hvor de eventuelt kan søke hjelp: 

«Jeg tror nok det er to ting som spiller inn: jeg vet ikke hva jeg skal si hvis det er noe, og jeg vet ikke hvor jeg skal sende dem.» (Informant 3)

En informant fortalte at hun […] har bedt pasienten om å ‘google seg frem’. 

Da de fikk spørsmål om hvorvidt sykepleierne hadde kjennskap til hvor de kunne søke hjelp, eventuelt i form av å henvise videre, svarte flesteparten «nei». En informant fortalte at hun i slike tilfeller har bedt pasienten om å «google seg frem», da hun selv ikke hadde tilstrekkelig med kunnskap om temaet.

Noen av informantene trakk frem ansvarsrollen som en viktig faktor i samtale med pasienter. En informant påpekte hvor viktig det var å kjenne ansvaret som følger med sykepleierrollen, og viste til helsepersonelloven, som pålegger sykepleiere å ivareta pasienters behov for informasjon, også når det gjelder pasientens seksualitet:

«Hvis flere hadde følt på ansvaret for å ivareta pasientenes seksuelle helse, tror jeg prioriteringene ville vært annerledes.» (Informant 4)

Andre snakket om hvor viktig ordbruk og innledning til en samtale var. Flere opplevde at begrepet «seksuell helse» i enkelte tilfeller kunne oppfattes som misvisende fra pasientens side og dermed skape en barriere i samtalen mellom sykepleieren og pasienten.

En informant fortalte at hun i flere tilfeller hadde opplevd at pasientene oppfattet seksuell helse som kun en seksuell handling med en partner, og at de ikke var klar over at begrepet også rommer elementer som identitet, selvbilde og intimitet.

Rammer

Informantene mente at utfordringene også handlet om å ta seg tid til og prioritere å snakke med pasientene om seksualitet:

«Hvis man hadde blitt mer bevisst på viktigheten av det og det ansvaret vi har, så hadde man prioritert det, selv om tiden er knapp.» (Informant 4)

Arbeidsdagen til en sykepleier består av å gjøre vurderinger av hva man prioriterer å snakke med pasienten om, spesielt under korte konsultasjoner og innkomstsamtaler. En av informantene fortalte at rolige kveldsvakter og nattevakter på sengeposten kunne være tidspunkter som var mer egnet for slike samtaler.

Informantene fortalte at pasientenes seksualitet har fått økt oppmerksomhet i nyere tid. Flesteparten fortalte at ledelsen ved enheten hadde lagt til rette for gode rutiner rundt ivaretakelse av pasientenes seksuelle helse, blant annet ved å oppfordre til å delta på workshopen. Samtidig nevnte de at de ikke hadde fått direkte opplæring i dette temaet ved den avdelingen de arbeidet på:

«Når du har jobbet så mange år, tenker du ikke på mangel av opplæring fordi du har jobbet deg inn i oppgavene.» (Informant 1)

Personlige barrierer

Informantene fortalte at redselen for å trå over en grense hos pasienten var noe av forklaringen på hvorfor de syntes det var utfordrende å snakke med pasientene om seksuell helse. De kjente på en usikkerhet vedrørende å ta opp temaet fordi det kunne oppleves som et overtramp fra pasientenes ståsted.

Flere opplevde det som vanskelig å vite om pasientene ønsket at temaet skulle tas opp eller ikke.

Videre fortalte flere at spørsmål om pasientens seksuelle helse ofte ble «kamuflert» for å innlede temaet på en mindre direkte måte. Flere opplevde det som vanskelig å vite om pasientene ønsket at temaet skulle tas opp eller ikke, og to av informantene påpekte at ansvaret for å ta opp temaet ligger hos sykepleieren:

«Man må huske på at det er en sykepleiers rolle å snakke om sånne ting, så da mener jeg man må kunne sette sine personlige meninger til side og sette pasientens behov over dine ubehag.» (Informant 3)

Et annet funn var at noen av informantene kjente på en barriere mot det å snakke om seksualitet fordi de syntes det var et veldig privat tema. Denne barrieren hadde innvirkning på hvorvidt pasientenes behov for å snakke om seksualitet ble ivaretatt:

«Man tenker vel at det kanskje blir for privat, og at du ikke trenger å rote i det private. Jeg er ikke spesielt åpen om seksualitet, jeg heller. Og det er jo som regel både sykepleierens og pasientens tabuområder som er med på å bestemme hvordan du ordlegger deg, og hva du tenker du skal ta opp.» (Informant 1)

Diskusjon

Funnene i denne studien viste at sykepleierne syntes det var utfordrende å snakke med pasientene om deres seksuelle helse fordi de var usikre på pasientens «private grenser». De var heller ikke sikre på om pasientene ønsket å ta opp temaet, og følte de ikke hadde gode nok ferdigheter i hvordan de skulle bringe temaet på banen.

Disse funnene støttes også av andre (8), som bekrefter at seksualitet er et tema som sykepleiere synes er vanskelig å ta opp med pasientene. Samtidig viser annen forskning at pasienter med revmatiske eller kroniske sykdommer ønsker at seksualitet skal være en del av samtalen i møte med sykepleiere og annet helsepersonell (10).

Kunnskap er viktig for å kunne kommunisere

Kunnskap, åpenhet om temaet og prioritering var momenter som sykepleierne i denne studien trakk frem som betydningsfulle for å samtale med pasientene om seksualitet. Litteraturen påpeker også at det er viktig med tilstrekkelig kunnskap for å kunne kommunisere om hvordan sykdom og behandling påvirker seksualiteten (4).

En systematisk kunnskapsoppsummering (9) viser at helsepersonell fremhever mangel på kunnskap som en barriere mot å samtale om seksuell helse.

Ifølge Helse- og omsorgsdepartementet og strategiplanen «Snakk om det!» (12) er det viktig at sykepleiere tilegner seg tilstrekkelig med kunnskap om seksuell helse under sykepleierutdanningen, slik at de kan ivareta pasientenes seksualitet i helsetjenesten.

Resultatene i denne studien viser at sykepleierne mangler kunnskap til å innlede en samtale om seksuell helse. I tillegg fortalte flere av informantene at de kjente seg usikre på å følge opp pasientene og deres eventuelle behov, noe som støttes av annen forskning (7, 9).

Sykepleierne har for lite tid til å snakke om seksualitet

I tillegg ble tid fremhevet som en avgjørende faktor for hvorvidt sykepleierne snakket med pasientene om seksualitet. Ifølge informantene var tiden som var avsatt til konsultasjoner og innkomstsamtaler, for knapp til at seksualitet ble et prioritert tema, noe som samsvarer med funn i andre studier (6, 9, 15, 16).

En studie viste at pasientene ofte krevde mer akutt medisinsk pleie, og at pasientenes seksuelle behov naturlig nok ikke ble prioritert (15).

Pasientens seksuelle helse må også ivaretas

Sykepleierens oppgave er likevel å ivareta den enkelte pasientens behov for helhetlig omsorg, også pasientens seksuelle helse (5). Almås og Benestad (11) argumenterer for at sykepleiere alltid er ansvarlige for å inkludere temaet seksualitet når de gjennomfører systematiske vurderinger og kliniske undersøkelser av pasienten.

Likevel er den kliniske hverdagen slik at enkelte ganger må mer akutte hendelser prioriteres, mens andre ganger kan det være slik at sykepleiere bevisst prioriterer bort oppgaver de ikke er komfortable med.

Det er imidlertid viktig at sykepleiere og annet helsepersonell er bevisst på sine faglige kvalifikasjoner og ansvar og innhenter bistand eller henviser pasienter videre dersom dette er nødvendig (17).

Studier viser at sykepleiere og annet helsepersonell anerkjenner at seksualitet er et viktig tema for pasienter med kronisk sykdom (6, 8, 9, 16), men det varierer stort hvorvidt sykepleiere anser det som deres ansvar å snakke med pasientene om temaet (7, 8).

Personlige holdninger og mangel på åpenhet er barrierer

Selv om sykepleiere er profesjonelle yrkesutøvere, kan det være vanskelig å snakke om seksualitet med pasienter, noe resultatene i denne studien viser. Dyer og medarbeidere (9) avdekket at personlige holdninger og mangel på åpenhet om seksualitet var en barriere mot å ta opp temaet seksualitet med pasienter.

Selv om sykepleiere er profesjonelle yrkesutøvere, kan det være vanskelig å snakke om seksualitet med pasienter.

En annen studie viste at cirka halvparten av sykepleierne syntes seksualitet var et ubehagelig tema å snakke om (15). I studien vår fortalte noen av informantene at de ikke var spesielt åpne som personer – de anså temaet seksualitet som privat, og de følte seg lite komfortable med å snakke om det.

Videre viser studien, på lik linje med andre studier (6, 9, 15, 16), at sykepleiernes holdninger, egenskaper og frykten for å trå over pasientens private grenser gjør at sykepleiere ikke alltid imøtekommer pasientens behov (5) og ønske om å snakke om seksualitet (10).

Konklusjon

Studien vår viser at sykepleierne anerkjenner at temaet seksualitet er et viktig tema for pasientene, men at sykepleierne ikke alltid tar opp temaet. Årsakene handlet om tid, prioritering, det å være redd for å tråkke over pasientens grenser, usikkerhet om sitt eget kunnskapsnivå og personlige egenskaper.

Det er viktig at sykepleierne arbeider med seg selv, slik at utfordringene ikke hindrer dem i å ta opp seksuell helse i samtale med pasienter som har en kronisk revmatisk sykdom.

Referanser

1.    Fjerstad E. Frisk og kronisk syk: et psykologisk perspektiv på kronisk sykdom. 1. utg. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2010.

2.    Graugaard C, Hertoft P, Møhl B. Krop, sygdom & seksualitet. 1. utg. København: Hans Reitzel; 2006.

3.    Verdens helseorganisasjon (WHO). Defining sexual health – Report of a technical consultation on sexual health. Genève: WHO; 2002. Tilgjengelig fra: https://www.who.int/reproductivehealth/publications/sexual_health/defining_sexual_health.pdf (nedlastet 21.10.2020).

4.    Gamnes S. Seksualitet og helse. I: Skaug EA, red. Grunnleggende sykepleie. Bind 3: Pasientfenomener og livsutfordringer. 2. utg. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2014. s. 71–104.

5. Norsk Sykepleierforbund. Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere. Oslo: Norsk Sykepleierforbund. Tilgjengelig fra: https://www.nsf.no/vis-artikkel/2193841/17036/Yrkesetiske-retningslinjer-for-sykepleiere (nedlastet 24.04.2019).

6.    Haboubi N, Lincoln N. Views of health professionals on discussing sexual issues with patients. Disability and Rehabilitation. 2003;25(6):291–6.

7.    Stead MBJ, Fallowfield L, Selby P. Lack of communication between healthcare professionals and women with ovarian cancer about sexual issues. British Journal of Cancer. 2003;88(5):666–71.

8.    Hoekstra TL-LI, Couperus M, Sanderman R, Jaarsma T. What keeps nurses from the sexual counseling of patients with heart failure? Heart & Lung. 2012;41(5):492–9.

9.    Dyer K, das Nair R. Why don't healthcare professionals talk about sex? A systematic review of recent qualitative studies conducted in the United Kingdom. The Journal of Sexual Medicine. 2013;10(11):2658–70.

10.  Helland YDH, Haugen M, Kjeken I, Zangi H. Patients' perspectives on information and communication about sexual and relational issues in rheumatology health care. Musculoskeletal Care. 2016;15(2):131–9.

11.  Almås E, Benestad EEP. Sexologi i praksis. 3. utg. Oslo: Universitetsforlaget; 2017.

12. Helse- og omsorgsdepartementet. Snakk om det! Strategi for seksuell helse (2017-2022). Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2016. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/284e09615fd04338a817e1160f4b10a7/strategi_seksuell_helse.pdf (nedlastet 05.04.2019).

13.  Dalland O. Metode og oppgaveskriving. 5. utg. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2015.

14.  Kvale S, Brinkmann S. Det kvalitative forskningsintervju. 3. utg. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2015.

15.  Ferreira SGT, Panobianco M, Santos M, Almeida A. Barriers for the inclusion of sexuality in nursing care for women with gynecological and breast cancer: perspective of professionals. Revista Latino-Americana de Enfermagem. 2015;23(1):82–9.

16.  O’Connor SCJ, Connaghan J, Maguire R, Kotronoulas G, Flannagan C, Jain S, et. al. Healthcare professional perceived barriers and facilitators to discussing sexual wellbeing with patients after diagnosis of chronic illness: a mixed-methods evidence synthesis. Patient Education and Counseling. 2019;102(5):850–63.

17.  Lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-63 (nedlastet 03.12.2020).

Les også:

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel

Samtaleverktøyet BETTER kan gjøre det lettere å snakke om seksualitet

Sykepleier snakker med pasient.
GI INFORMASJON: Helsepersonell kan fortelle pasienter at det er naturlig å være bekymret for at sykdom og behandling skal påvirke seksuallivet deres. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Sett seksualitet på dagsordenen! Hvis du synes det er vanskelig å ta opp temaet med pasienter, kan BETTER-modellen være til god hjelp. 

I 2017 la Helse- og omsorgsdepartementet frem et nytt dokument med tittel «Snakk om det! Strategi for seksuell helse» (1). I strategien blir det påpekt at problemstillinger knyttet til seksuell helse kan være vanskelig å ta opp – både privat og i møte med helse- og omsorgstjenesten. Videre poengteres det at dersom seksualitet sjeldent eller aldri tematiseres i helsesektoren, vil det bli vanskeligere for pasienter å ta opp problemstillinger knyttet til seksuell uhelse når behovet oppstår (1).

Pasienter har behov for informasjon

I Sykepleien 04.10.2019 skrev Nåmdal og Stensås et innlegg med tittel «Hvorfor vil ingen snakke med oss om sex og utlagt tarm», hvor forfatterne etterlyser at helsepersonell setter seksualitet på dagsordenen (2). Det er ikke første gang mennesker står frem i mediene etter gjennomgått behandling for å fortelle at helsepersonell vegrer seg for å snakke om seksualitet (3).

Studier viser at pasienter ofte har behov for samtale, informasjon og støtte.

Studier viser at pasienter ofte har behov for samtale, informasjon og støtte når de opplever at seksualiteten deres har endret seg (4–11). Sykdommer som ulike typer kreft, hjerneslag, kroniske hudlidelser som atopisk eksem og psoriasis, samt infertilitet og psykiske lidelser påvirker seksualitet hos dem som blir rammet (4–16). Det er viktig å presisere at flere sykdommer og lidelser kan virke inn på seksualiteten enn de som er nevnt i denne artikkelen.

Hvorfor snakker ikke helsepersonell om seksualitet?

Helsepersonell kan oppleve det som vanskelig å snakke om seksualitet med pasienter (9, 12–14). Forskningslitteraturen viser blant annet til følgende barrierer hos helsepersonell:

  • Mangel på kunnskap.
  • Det er pinlig å snakke om seksualitet.
  • Manglende innfallsvinkel eller motiv.
  • Frykt for negative tilbakemeldinger.
  • Mangel på tid.
  • Mangel på egnede omgivelser.
  • Manglende prosedyrer/rutiner på arbeidsstedet.

Vårt mål er å bryte noen barrierer

Hensikten med artikkelen er å bidra til at seksualitet oftere blir et tema i pasientsamtaler. Vi vil derfor øke kunnskapen om seksualitet som grunnleggende behov samt introdusere helsepersonell for BETTER-modellen som samtaleverktøy.

BETTER-modellen kan være et godt faglig utgangspunkt for å snakke med pasienter om seksualitet. Vårt mål er å bryte noen av barrierene som ligger til grunn for den lave forekomsten av samtaler om seksualitet.

Artikkelen bygger på forskningsresultater

Artikkelen bygger på resultater fra seks fagfellevurderte forskningsartikler, som ble inkludert i en bacheloroppgave med tittel «Brystkreft og seksualitet. Å samtale om seksualitet – et sykepleieperspektiv» ved Oslomet i 2017 (17).

Forskningsartiklene ble funnet gjennom et systematisk søk i databasene Cinahl og Medline (17). Det er foretatt et oppdatert søk i Cinahl og Medline i november 2019. Sju fagfellevurderte forskningsartikler publisert i tidsrommet 2017–2019 er inkludert.

De nye artiklene ga verdifull informasjon om at pasienter fortsatt har behov for å snakke om seksualitet med helsepersonell. Tre av de nye artiklene skildrer helsepersonells praksiserfaring om temaet seksualitet (8, 9, 14). To artikler ga informasjon om praksiserfaring med implementasjon av BETTER-modellen i klinisk praksis (15, 16).

WHO knytter seksualitet til livskvalitet

Verdens helseorganisasjons (WHO) definisjon av seksualitet er bred i den forstand at den inkluderer ulike faktorer som påvirker oss som mennesker. Seksualitet inngår som:

«[…] a central aspect of being human throughout life encompasses sex, gender identities and roles, sexual orientation, eroticism, pleasure, intimacy and reproduction. Sexuality is experienced and expressed in thoughts, fantasies, desires, beliefs, attitudes, values, behaviors, practices, roles and relationships.» (18)

Definisjonen åpner opp for at seksualitet handler om subjektive tanker, følelser og opplevelser. Alle mennesker har en seksualitet, men seksualitet oppleves og praktiseres på ulike måter hos individet. WHOs' definisjon knytter seksualitet til livskvalitet.

BETTER er et samtaleverktøy

Det finnes ulike modeller som er utviklet for profesjonell kommunikasjon om seksualitet. Den mest kjente av dem er PLISSIT-modellen til Jack Annon, som ble utviklet i 1979. En utfordring med denne modellen er at den er en sexologisk intervensjonsmodell.

PLISSIT-modellen fungerer som et verktøy i planlegging av sexologisk behandling, og modellen skiller mellom generelle råd, tilpasset veiledning eller sexologiske intervensjoner og intensivert terapi (19, 20).

Modellen fremmer seksualitet i et livskvalitetsperspektiv.

BETTER-modellen er et av de nyere verktøyene for samtale om seksualitet. Modellen er utviklet av de onkologiske sykepleierne JoAnn Mick, Mary Hughes og Marlene Cohen i 2004 (21), men kan også benyttes av helsepersonell uavhengig av fagområde (15, 16, 19, 21).

Modellen baserer seg på individuelt behov og fremmer seksualitet i et livskvalitetsperspektiv. På den måten anvender Mick et al. (21) begrepet seksualitet i tråd med WHOs' definisjon, noe som BETTER-modellen gjenspeiler.

Modellen har en enkel struktur

BETTER-modellen har en enkel struktur og er utformet med mål om å sette seksualitet på dagsordenen.

BETTER er et akronym som står for:

  • Bring up the topic.
  • Explain that sex is a part of life.
  • Tell patients that resources are available to address their concerns.
  • Timing of interventions.
  • Educate patients on sexual adverse effect of treatment.
  • Record all assessments and interventions in the medical record.

Mick, Hughes og Cohen (21).

Slik fungerer de seks stegene i modellen

Ta opp temaet 

Det første steget i modellen vektlegger at helsepersonell tar opp temaet seksualitet med pasienten.

Informer pasienten

Informer pasienten og forklar at sex er en naturlig del av livet (21). Det er viktig at helsepersonell normaliserer det å samtale om seksualitet ved å forklare pasienten at det er naturlig å ha bekymringer eller problemer relatert til seksualitet i møte med den aktuelle sykdommen eller behandlingen (17, 21).

Det er hensiktsmessig at man informerer pasienten om at seksualitet er en viktig del av livskvaliteten, ved å forklare at seksualitet kan være en kombinasjon av følelser og atferd (17, 21). Et eksempel fra praksis kan være formulert slik:

«Vi ser ofte at pasienter som rammes av denne sykdommen, opplever at det går ut over seksuallivet. Jeg vil gjerne få informere deg om at det er helt normalt å kjenne på endringer i seksualitet, som for eksempel selvsikkerhet eller lystfølelse. Har du noen tanker rundt dette?»

Mick et al. (21) presiserer at det er viktig å legge til rette for at pasienten skal kunne dele sin individuelle opplevelse av seksualitet.

Kartlegg pasientens ressurser

Neste steg i modellen handler om å kartlegge pasientens egne ressurser. Det er også viktig å kartlegge pasientens forestillinger om hjelpebehov fra partneren, familien, nære relasjoner eller helsevesenet.

Avhengig av pasientens behov vil det være viktig å informere om ressurser som er tilgjengelig for pasienten. I helsevesenet er det ulikt hvilke ressurser som er tilgjengelig, i enten primær- eller spesialisthelsetjenesten. Eksempler på aktuelle ressurser kan være sykepleier, lege, sexolog eller psykolog avhengig av pasientens problemområde. Skriftlig informasjon er et godt hjelpemiddel i seg selv.

Ikke alle pasienter har behov for å snakke om seksualitet med helsepersonell.

Ikke alle pasienter har behov for å snakke om seksualitet med helsepersonell. Det er likevel viktig at helsepersonell har en positiv tilnærming til temaet og presiserer at pasienten kan be om informasjon eller samtale ved en senere anledning. På denne måten viser man interesse og villighet til å bistå pasienten ved eventuelle bekymringer eller problemer i fremtiden (17, 21).

Timing av intervensjoner

Modellens fjerde steg handler om «timing». Seksualitet er et personlig anliggende, og det er viktig å være bevisst på hvordan man tar opp temaet med pasienten (21). Vi har god erfaring med, og har fått positive tilbakemeldinger fra pasienter når seksualitet har blitt tatt opp i forbindelse med opptak av anamnese eller kartlegging av pasientens behov ved innleggelse i sykehus.

Her er det viktig å bemerke at det er en vesentlig forskjell på å gi kortfattet informasjon om seksualitet og det å ha en lengre individuell samtale om pasientens seksuelle problemer. Dersom pasienten ønsker en individuell samtale om seksualitet, bør dette planlegges. Det gir pasienten tid til å forberede seg, og helsepersonell kan innhente relevant informasjon tilpasset pasientens behov i forkant av samtalen.

Informer om seksualitet relatert til sykdom og behandling

Dersom pasienten har en diagnose eller en behandling som fører til endring i seksualitet eller seksuelle utfordringer, har pasienten rett til informasjon slik det fremgår i pasient- og brukerrettighetsloven (22).

Helsepersonell har et felles ansvar overfor pasienten. Dersom det ikke finnes skriftlig informasjon på ditt arbeidssted om endringer i seksualitet knyttet til diagnose og behandling, er det viktig at du etterspør dette. Erfaringsmessig kan en informere pasienten om hvordan en sykdom eller behandling kan påvirke seksualiteten slik:

«Jeg vil informere deg om din behandling og hvordan den kan virke inn på seksualiteten. Andre i din situasjon har fortalt meg at man kan oppleve … eller … andre pasienter har fortalt meg at det har vært nyttig med … eller ... av erfaring vet vi at det ofte kan bli…»

Dokumenter i pasientens journal

Journal skal føres i tråd med helsepersonelloven. De skal inneholde relevante og nødvendige opplysninger om pasienten som skal motta helsehjelp, samtidig som man skal nedtegne helsehjelpen som gis (23).

BETTER-modellen kan bryte ned barrierer

Bruk av BETTER-modellen kan bidra til å bryte ned barrierer som ligger til grunn for at samtaler om seksualitet ikke forekommer hyppigere i klinisk praksis.

Quinn og Happel (15) undersøkte om implementasjon av BETTER-modellen kunne fungere som et faglig verktøy for psykiatriske sykepleiere. Målet for studien var å undersøke om bruk av modellen bidro til å øke forekomsten av samtaler om seksualitet. Resultatene viser at bruk av BETTER-modellen bidro til å øke forekomsten av pasientsamtaler om seksualitet.

Studien viser også at modellen førte til økt kunnskap om seksualitet blant psykiatriske sykepleiere, noe som bidro til en positiv holdning i klinisk praksis, hvor temaet i høyere grad ble adressert i samtale med psykiatriske pasienter (15).

Seksualitet er et tema som angår oss alle, og det er på tide at vi begynner å snakke om det.

Resultatene til Quinn og Happel (15) korrelerer med studien til Karakas og Aslan (16), som undersøkte implementering av BETTER-modellen ved seksualrådgivning hos kvinner med primær infertilitet og seksuell dysfunksjon. Karakas og Aslan fant at bruk av BETTER-modellen er et nyttig verktøy, som bidrar til økt kunnskap og faglig kvalitet på samtaler om seksualitet. Implementering av BETTER-modellen førte også til at pasienter rapporterte om bedring av seksuallivet etter rådgivning gitt ut ifra prinsippene i modellen (16).

Konklusjon

BETTER-modellen kan være et godt faglig verktøy for ulike typer helsepersonell. BETTER-modellen kan anvendes for å kartlegge behovet for seksualitet – uavhengig av pasientens diagnose eller aktuell behandling.

Implementasjon av BETTER-modellen i klinisk praksis kan være med på å rette oppmerksomheten mot seksualitet som grunnleggende behov, noe som kan gi pasienter bedret livskvalitet.

Seksualitet er et tema som angår oss alle – uavhengig om man er pasient eller helsepersonell, og det er på tide at vi tar faglige grep og begynner å snakke om det.

Referanser

1.      Helse- og omsorgsdepartementet. Snakk om det! Strategi for seksuell helse (2017–2022). Oslo: 2016. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/284e09615fd04338a817e1160f4b10a7/strategi_seksuell_helse.pdf (nedlastet 05.11.18).

2.      Nåmdal C, Stensårs TA. Hvorfor vil ingen snakke med oss om sex og utlagt tarm? Sykepleien.no: Sykepleien; 2019. Tilgjengelig fra: https://sykepleien.no/meninger/innspill/2019/10/hvorfor-vil-ingen-snakke-med-oss-om-sex-og-utlagt-tarm (nedlastet 28.05.2020).

3.      Solli HJ. Helsepersonell vegrer seg for sexprat: Jeanette møtte flau lege etter kreftoperasjon. Nrk.no; 25.11.2017. Tilgjengelig fra https://www.nrk.no/norge/helsepersonell-vegrer-seg-for-sexprat_-jeanette-motte-flau-lege-etter-kreftoperasjon-1.13793469 (nedlastet 28.05.2020).

4.      Flynn KE, Reese JB, Jeffery DD, Abernethy AP, Lin L, Shelby RA, et al. Patient experiences with communication about sex during and after treatment for cancer. Psychooncology. 2012;21(6):594–601.

5.      Rasmusson EM, Plantin L, Elmerstig E. 'Did they think I would understand all that on my own?' A questionnaire study about sexuality with Swedish cancer patients. European Journal of Cancer Care. 2013;22(3):361–9.

6.      Ussher JM, Perz J, Gilbert E. Information needs associated with changes to sexual well-being after breast cancer. Journal of Advanced Nursing. 2013;69(2):327–37.

7.      Hordern A, Street A. Constructions of sexuality and intamicy after cancer: patient and heatlh professional perpectives. Social Science & Medicine. 2007;64(8):1704–18.

8.      Traumer L, Jacobsen MH, Laursen BS. Patients' experiences of sexuality as a taboo subject in the Danish healthcare system: a qualitative interview study. Scandinavian Journal of Caring Sciences. 2019;33(1):57–66.

9.      Greimel E, Lanceley A, Oberguggenberger A, Nordin A, Kuljanic K, Schmalz C, et al. Differences in health care professionals' and cancer patients' views on sexual health issues. Psycho-Oncology. 2018;27(9):2299–302.

10.    Misery L, Seneschal J, Reguiai Z, Merhand S, Héas S, Huet F, et al. The impact of atopic dermatitis on sexual health. 2019:428–32.

11.    Alariny AF, Farid CI, Elweshahi HM, Abbood SS. Psychological and Sexual Consequences of Psoriasis Vulgaris on Patients and Their Partners. The Journal of Sexual Medicine. 2019;16(12):1900–1.

12.    Olsson C, Berglund A, Larsson M, Athlin E. Patient`s sexuality – A neglected area of cancer nursing? European Journal Of Oncology Nursing; 2012;16(4):426–431. DOI: 10.1016/j.ejon.2011.10.003

13.    Krouwel EM, Nicolai MJ, van Steijn-van Tol AJ, Putter H, Osanto S, Pelger R,et al. Adressing changed sexual functioning in cancer patients: A cross-sectional survey among Dutch oncology nurses. European Journal Of Oncology Nursing: The Official Journal Of European Oncology Nursing Society. 2015;19(6):707–15. DOI: 10.1016/j.ejon.2015.05.005

14.    Vika JK, Nilsson MI, Bushnik T, Deng W, Elissi K, Frost-Bareket Y, et al. Sexual health policies in stroke rehabilitation: A multinational study. Journal of Rehabilitation Medicine. 2019;51(5):361–8.

15.    Quinn C, Happell B. Getting BETTER: Breaking the ice and warming to the inclusion of sexuality in mental health nursing care. International Journal of Mental Health Nursing. 2012;21(2):154–62.

16.    Karakas S, Aslan E. Sexual Counseling in Women With Primary Infertility and Sexual Dysfunction: Use of the BETTER Model. J Sex Marital Ther. 2019;45(1):21–30.

17.    Blikstad A. Brystkreft og seksualitet: å samtale om seksualitet – et sykepleieperspektiv: litteraturstudie (bacheloroppgave). Oslo: Høgskolen i Oslo og Akershus; 2017.

18.    World Health Organization. Sexual and reproductive health: defining sexual health. WHO: 2006a. Tilgjengelig fra: http://www.who.int/reproductivehealth/topics/sexual_health/sh_definitions/en/ (nedlastet 05.11.17).

19.    Hordern A. Intimacy and sexuality after cancer: a critical review of the literature. Cancer Nurs. 2008; 31(2):E9–17.

20.    Sex og Samfunn. E-metodebok for seksuell helse: En sexologisk behandlingsmodell: PLISSIT [internett]. Oslo: Sex og samfunn; 2016 [Hentet 05.11.17] Tilgjengelig fra: https://emetodebok.no/kapittel/sexologi/a-arbeide-med-seksualitet/en-sexologisk-behandlingsmodell-plissit/ (nedlastet 05.11.17).

21.    Mick J, Hughes M, Cohen M. Test your knowledge. Using the BETTER model to assess sexuality. Clinical Journal of Oncology Nursing. 2004;8(1):84–6. DOI: 10.1188/04.CJON.84-86

22.    Lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter (brukerrettighetsloven). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-63/#KAPITTEL_3 (nedlastet 28.05.2020).

23.    Lov 2. juli 1999 nr. 64. om helsepersonell (helsepersonelloven). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-64/KAPITTEL_2#KAPITTEL_2 (nedlastet 28.05.2020).