fbpx – Spør om seksualitet når du spør om mat og søvn Hopp til hovedinnhold

– Spør om seksualitet når du spør om mat og søvn

BARE SPØR: Beate Alstad er ansatt som sexolog ved Notodden DPS. Hun mener at spørsmål om seksuell helse både kan være oppklarende og forebygge seinere helseskader og lidelse. Foto: Sykehuset Telemark

– Den seksuelle helsen er en så integrert del av å være menneske, at det hører med når vi spør om naturlige funksjoner som mat og søvn, sier Beate Alstad, sexolog ved Notodden DPS.

Beate Alstad var først sykepleier. Så tok hun videreutdanning i psykiatri.

– I psykiatrien så jeg at psykiske lidelser sliter på både paret, familien, i tillegg til pasienten selv, så jeg utdannet meg videre innen familieterapi. Da oppdaget jeg at det var ingen som snakket med pasienten om seksualitet heller, forteller hun. 

Dermed utdannet hun seg til sexologisk rådgiver ved Universitetet i Agder. Høsten 2018 ble hun ansatt som sexolog ved Notodden distriktspsykiatriske senter (DPS) i en 40 prosents stilling.

Jungeltelegrafen gikk, og hun ble raskt overbooket. Da ble stillingen utvidet til 100 prosent. Det var i mai 2019.

Nybrottsarbeid

– Jeg tror jeg er Norges eneste sexolog ved et DPS, og jeg får bare mer og mer å gjøre. Nå har jeg omtrent dobbelt så mange pasienter som de andre terapeutene her, sier hun og fortsetter:

– Det er et givende og inspirerende nybrottsarbeid. Sexologi har tidligere ikke fått den anerkjennelsen og plassen innen norsk helsevesen som det fortjener. 

Det var psykiater Kjetil Dale som ønsket Alstads kompetanse ved Sykehuset Telemark. Fra august får sykehuset også en jordmor og sexologisk rådgiver i 40 prosent stilling for å ta de fleste henvisningene fra somatikken.

– Seksuelle problemstillinger kan føre til patologi, og patologi kan medføre seksuelle vansker. Sexologisk fagkompetanse bør derfor være et tilbud både i primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, mener Alstad.

Pasientene må henvises

Alstad reiser i tillegg rundt i landet og underviser, veileder og holder foredrag for alt fra barnehageansatte og ungdommer til eldre og helsepersonell. Den faste spalten hun har hatt i 16 år annenhver lørdag i regionsavisen Telemark Arbeiderblad, måtte hun nylig legge ned fordi hun ikke hadde mer kapasitet.

– 5 prosent av befolkningen trenger til enhver tid sexologisk rådgivning. Og det er ingen grunn til å tro at tallet er mindre i psykiatrien, sier Alstad. 

Snarere tvert imot. Alstad viser til en artikkel fra 2008 der det kommer frem at mellom en tredjedel og halvparten av alle pasienter med alvorlige psykiske lidelser har opplevd seksuelle eller fysiske overgrep i barndommen.

– Hver femte jente og hver sjuende gutt kan ha vært utsatt for seksuelle overgrep ifølge norske undersøkelser, opplyser hun.

Vi må gi barn språk for seksualitet, for ord er makt.

Beate Alstad

Både spesialisthelsetjenesten, psykologspesialister, fastleger og helsesykepleiere henviser til henne.

– Sexologer finnes ved flere Helseforetak innen somatikken, men de fleste sexologer arbeider i hovedsak innen det private. Dette medfører oftest at de med økonomisk frihet kan skaffe seg et sexologisk helsetilbud. Noe av det flotte med å jobbe her ved DPS Notodden, er at alle med vansker av sexologisk art som fører til, eller opprettholder den aktuelle lidelsen, kan bli henvist hit.

Lyst- og ereksjonsproblemer

– Hva gjør du?

– Jeg utreder, gir råd, behandler, følger opp og forebygger senere helselidelser. I tillegg underviser jeg og veileder andre fagpersoner ved klinikken. 

– Hvilke seksuelle problemer har pasientene?

– Seksuell helse er jo et kjempestort felt, det gjelder oss alle fra vi er barn til vi blir gamle. Det handler mye om seksuelle funksjonsvansker, lyst- og ereksjonsproblemer, legningsproblematikk, variasjoner av tenningsmønstre og traumereaksjoner etter seksuelle overgrep. En økende andel strever med kjønnsinkongruens, sier Alstad. 

Transseksualisme har i nye ICD-11 byttet navn til kjønnsinkongruens, og diagnosen finnes nå i et kapittel om seksuell helse og ikke lenger i kapittelet om psykiske lidelser.

– Har alle som kommer til deg en psykisk utfordring eller lidelse i tillegg til å streve med den seksuelle helsen?

– Ikke alle, men vi mennesker har ikke god fysisk og psykisk helse hvis vi ikke har god seksuell helse. Det går inn i hverandre. Man kan for eksempel både bli deprimert hvis man har et ereksjonsproblem, og kan få ereksjonsproblemer som en bivirkning av antidepressive legemidler.

Bildet viser ulike vulvaer
REALITETSORIENTERING 1: Ulike vulvaer fra virkeligheten hører med når Beate Alstad realitetsorienterer ungdommene hun holder foredrag for, så de skal få en motvekt mot det de lærer av pornoen. (Foto: Sigga Dogg, sexolog på Island)

– Penetrering og orgasme er bare en brøkdel

– Sliter pasienter ved DPS med andre seksuelle utfordringer enn «normalbefolkningen»?

– De er overrepresentert blant dem som har vært utsatt for seksualisert vold og overgrep. Det kan forstyrre egen seksualitet og orgasme og man kan få en del ekstra utfordringer. Da er det viktig å få høre at det er mulig å jobbe med å få seksualiteten tilbake.
Ellers handler det, som hos alle pasienter, om å spørre om den seksuelle helsen. 

– Da kan vi kanskje oppklare hva som kan ligge til grunn eller hva som spiller inn på en psykisk lidelse pasienten har, eller vi kan forebygge senere helseskader og lidelser.

– Har du inntrykk av at helsepersonell er skeptiske til å snakke om sex med pasienter i psykiatrien?

– Ja, de tror kanskje at pasientene er spesielt skjøre og vil trå litt forsiktig. De er spesielt redde for retraumatisering hvis pasienten har vært utsatt for seksuelle overgrep. Men disse pasientene har ressurser og mestringsevner som alle andre. 

Alstad mener det da blir viktig å huske på at sex er en naturlig ting som har vært med oss hele livet.

– Seksualitet er så mye. Det er drivkraften til å søke varme, nærhet og kjærlighet. Det er måten vi går på, snakker på og tenker på. Det er alt fra kjønnsidentitet, seksuell identitet og seksuelle tenningsmønstre til våre fantasier. Penetrering og orgasme er bare en brøkdel!

Seksuell lyst avgjøres av tre ting:

1 Sosiobiologiske faktorer:
Kjønn, alder, somatisk sykdom, hormonelle forstyrrelser og bivirkninger av medisiner
2 Psykologiske faktorer:
Selvbilde, intimitetsdysfunksjon, holdninger til sex, seksuell historie, krise, angst, depresjon, skyld, skam og dårlig samvittighet
3 Relasjonelle faktorer:
Kommunikasjon, tilfredshet i forholdet og tilfredshet med arbeidsfordeling i hjemmet.

– Å tørre å spørre

Alstad skulle ønske hun hadde lært på grunnutdanningen i sykepleie om hvor viktig seksualitet og seksuell helse er. 

– Vår identitet som menneske henger tett sammen med vår seksualitet. 

God seksuell helse gir økt livskvalitet og virker forebyggende. En dårlig seksuell helse kan gi tapsopplevelser, følelser av mindreverdighet, skam og depresjon.

Som sykepleier ønsket Alstad seg mestringsverktøy eller arbeidsredskap i møte med pasientene. Det har hun fått nå som sexolog.

– Hva er de verktøyene?

– Å tørre å spørre! Seksualitet er en så integrert del av å være menneske, at det hører med når vi spør om naturlige funksjoner som mat og søvn. Vi må huske at det er behandlerens ansvar å signalisere hva det er lov å snakke om. 

– Hva skal man spørre om da?

– Jeg pleier å spørre om hvordan de synes de har det med sin seksuelle helse. Dermed inviterer jeg pasienten til å ta opp ulike temaer og spørsmål knyttet til seksualitet. Det er viktig at pasienten føler seg trygg nok til for eksempel å kunne fortelle om sine seksuelle problemer eller utfordringer. 

– Et annet aspekt er hvordan vi som behandlere imøtekommer det som blir tatt opp. Hvis pasientene spør om noe du ikke vet, kan du bare si at du skal finne det ut. Det skaper trygghet og tillit hos pasienten.

Strategiplan: «Snakk om det»

«Noen tror den seksuelle delen av oss sitter mellom beina. Men den sitter like mye mellom ørene», skrev helseminister Bent Høie i strategiplanen for seksuell helse fra Helse- og omsorgsdepartementet for 2017 til 2022, som het «Snakk om det».

– Planen kom fordi pasient- og brukerorganisasjonene etterlyste seksualitet i helsevesenet, sier Alstad.

De mente det er for lite oppmerksomhet rundt seksuell helse i behandling, oppfølging og rehabilitering, og at det i mange tilfeller er mangelfull tilgang til informasjon og veiledning om seksuelle problemer og dysfunksjoner som følge av sykdom, funksjonssvikt eller behandling.

– Strategiplanen var en oppmuntring til både helseforetak og kommuner om å snakke mer om seksuell helse. Det er bra, men det burde vært en handlingsplan, sier Alstad.

Unge kan alt om dobbel penetrering og gruppesex, men har problemer med å onanere.

Beate Alstad

Hun mener man må starte allerede i barnehagen.

– Vi må gi barn språk for seksualitet, for ord er makt. Da kan de fortelle og få hjelp hvis noen voksne gjør et overgrep. De må lære seg ordene for vulva, vagina og kjønnslepper, ikke negative betegnelser som skamlepper, for eksempel. 

– Holder det ikke å si «tissen» til barnehagebarn?

– Først og fremst er det viktig for at barn skal få et trygt og godt forhold til kroppen sin. En del av dette med seksualitetsundervisning handler om forplantning, men det handler også om å lære seg navnene på kjønnsorganene.

REALITETSORIENTERING 2: Ulike, ekte peniser hører også med når Beate Alstad snakker til ungdommen og viser virkeligheten kontra porno. Den islandske sexologen Sigga Dogg er kjent for disse bildene, som hun viser i all seksualundervisning for å fremme kjønnsorgan- og kroppsforskjeller.  Foto: Sigga Dogg, sexolog fra Island

Alstad mener dette er basiskunnskap, og at man må snakke med barn om underlivet slik man snakker om resten av kroppen.

– Når jenter tar seg i vulva, må de ikke få bemerkninger som «nei, ikke gjør det»! I stedet bør nytelsen og sex også få plass i barnehagen, for sexlivet har vi hatt med oss fra vi lå i livmoren, sier hun og legger til:

– Dessuten er det godt dokumentert at barn som lærer om seksualitet, debuterer senere seksuelt.

Pornoens pris

Av alle de Beate Alstad holder foredrag for, brenner hun mest for ungdommen.

Norsk ungdom var blant dem som så mest bilder og film med seksuelt innhold i Europa i 2010, ifølge EU Kids Online-undersøkelsen. Den viste at gjennomsnittlig 14 prosent av europeisk ungdom mellom 9 og 16 år hadde sett nakenbilder eller bilder og filmer av personer som har sex det siste året, mens i Norge var tallet 34 prosent.

Jeg møter ofte jenter som sparer konfirmasjonspengene sine til vulvakirurgi. 

Beate Alstad

Elisabeth Staksrud er professor ved medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo, og utfører EU Kids Online-undersøkelsen i Norge. En ny undersøkelse ble gjort i 2018. Da hadde tallet gått litt ned, og det var ikke lenger så stor forskjell mellom Norge og resten av Europa.

– Vi har ikke publisert den internasjonale rapporten ennå, men jeg kan si så mye at Norge er ikke på noen «pornotopp» i Europa, sier Staksrud. 

Uansett gir nettet dagens ungdom tilgang til porno som generasjoner før ikke hadde. Beate Alstad ser at det gir ungdomsgenerasjonen nye problemer å stri med:

– De sliter med ereksjon og vaginisme. Unge kan alt om dobbel penetrering og gruppesex, men har problemer med å onanere. De kan ha hatt flere sexpartnere, men ønsker seg kjæreste.

Realitetsorienterer ungdommene med ekte bilder

Alstad understreker at pornoen ikke er farlig i seg selv, men at mye av den er kvinnefiendtlig. Hvis ungdommen ikke får kunnskap om hva som er vanlig og normalt, tror hun det blir en verden som er vanskelig å leve opp til. 

– Pornodamene får omtrent orgasme bare de ser en penis. De er ofte enten retusjert eller kosmetisk operert, slik at vulva som ser ut som den tilhører en femåring. En slik vulva med små, rosa og hårløse kjønnslepper er det ingen damer som har.

Alstad bruker å vise ekte bilder med mange forskjellige vaginaer og peniser, rett og slett for å realitetsorientere ungdommene.

– Vulvaer er som snøfnugg, ingen er like. Det er viktig at ungdommene får kunnskap om hvordan kvinnelige genitalier ser ut. Dessverre viser en ny undersøkelse at hver sjette unge kvinne er misfornøyd med utseendet på kjønnsorganet sitt. Jeg møter ofte jenter som sparer konfirmasjonspengene sine til vulvakirurgi. 

Som sexolog kjenner hun på en oppriktig fortvilelse over at kvinner tenker «skjønnhet» fremfor nytelse ved å gjennomgå en slik operasjon.

– For å oppleve stolthet og trygghet i forhold til kjønnsorganet sitt, burde vi starte når barna er i førskolealder med å normalisere, tegne og forklare hvor unikt og fantastisk organ vulva faktisk er. Det kan bidra til å unngå komplekser og dermed intimkirurgi senere, mener hun.

Les også:

Seksualitet Psykisk helse og seksualitet – tør vi snakke om det?

ET IKKE-TEMA: Spør man helsearbeidere om hvorfor temaet seksualitet ikke tas opp, svarer mange at de føler de mangler kunnskap. Illustrasjonsfoto: Colourbox

Min erfaring er at seksualitet fremdeles er et ikke-tema i helsevesenet. Hvorfor er det slik? Vi vet jo at sykdommer berører den seksuelle helsen.

"Dere har tatt orgasmen min i fra meg", roper en kvinne i begynnelsen av 40-årene. Hun er innlagt på en akuttpsykiatrisk avdeling. Kvinnen behandles for depresjon.

Det er selvsagt viktig for henne å bli behandlet for sin depresjon, men på grunn av medisineringen, har hun mistet lysten og evnen til å oppnå orgasme. For henne er egenseksualiteten en ressurs, noe som gir henne nytelse og ro og en pause fra vanskelige følelser.

Henger sammen

Behandling av ulike sykdommer, det være seg kreft, psykiske lidelser, kroniske lidelser, skader og funksjonshemning vil kunne påvirke seksuell utfoldelse og opplevelse negativt. Seksuelle problemer kan også føre til redusert fysisk og psykisk helse. For dem som opplever krise i forhold til egen identitet eller annerledes seksualitet, vil selvsagt både den mentale og den seksuelle helsen bli berørt.

Ut ifra dette, ser vi at den seksuelle helsen er forbundet med det meste og det meste er forbundet med seksuell helse. Den er bare ikke forbundet med vårt tilbud innen helsetjenesten.

«Kanskje er det å skape tabuer uttrykk for primitive menneskelige forsvarsmekanismer. Når det er noe som er vanskelig, later vi som det ikke er der». (1)

Kanskje er dette den egentlige forklaringen på hvorfor vi ikke tar opp temaet i møte med den enkelte?

Seksuelle spørsmål

Seksualiteten tilhører i utgangspunktet den mest intime delen av livet vårt og den spiller på dype og private strenger i oss. For de fleste innebærer det at vi ikke snakker med hvem som helst om vår seksualitet. For mange betyr det at de ikke snakker med noen om det.

Spør man helsearbeidere om hvorfor temaet seksualitet ikke tas opp, svarer mange at de føler de mangler kunnskap. Det er få som har hatt temaet i sin utdannelse og dermed har man kun sin egen seksualitet som referanse, og den bør man unngå å snakke om i møte med pasienter.

Seksuelle problemstillinger utfordrer oss sterkere og dypere enn andre menneskelige problemer fordi det berører oss følelsesmessig, moralsk og faglig.

Tidspress er annen faktor. Når mange oppgaver skal løses på kort tid, blir seksuelle problemer sett på som «luksusproblemer».

Kanskje er vi redde for hva kolleger og andre vil tenke om oss hvis vi tar opp seksuelle spørsmål?

Om å tørre og prate

Mange tenker kanskje også at seksualitet ikke er viktig for pasienten akkurat nå. Hvis en mann på kirurgisk avdeling nettopp har fått anlagt stomi, vil han antakeligvis ikke tenke på sex der og da. Mest sannsynlig vil han bekymre seg for hvordan det seksuelle kommer til å fungere når han kommer ut fra sykehuset.

Undersøkelser viser at svært få pasienter tør å ta opp seksuelle problemer med hjelpeapparatet, hvis ikke vi åpner for det. Mange er redde for hva helsepersonell vil tenke om dem hvis de tar det opp mens de for eksempel er under behandling. Dermed forspilles det som kunne vært en viktig ressurs for pasienten i det vanskelige.

Å snakke om seksualitet innebærer å tørre. Det handler nok oftest om å sette ord på opplevelser og følelser, men også å avdekke eventuelle medisinske dysfunksjoner.

Bør være obligatorisk

I en undersøkelse av stomipasienter oppga 98 prosent at informasjon om sexlivet burde være obligatorisk i den preoperative samtalen, mens kun 42 prosent rent faktisk hadde hatt en slik samtale.

I en studie av hjertepasienter mente et stort flertall, at seksualrådgivning var nødvendig, mens kun 3 prosent av menn og 18 prosent av kvinner fant den gitte informasjonen tilstrekkelig.

Defensive argumenter om hensyntagen til pasienters grenser og integritet rettferdiggjøres altså ikke av foreliggende forskning. (2)

Hva trengs for å kunne snakke om seksualitet?

Et vanskelig språk

Som tidligere nevnt er det få som har hatt temaet seksualitet i sin utdanning og dermed er dette et område de fleste ikke føler seg utdannet til å være profesjonell i forhold til. Det blir da ens egne personlige erfaringer en har som referanse. Man blir derfor ekstra sårbar dersom man åpner opp for å snakke om seksualitet, fordi en utsetter seg for å eksponere egne problemer.

Hvis en ikke har erfaring med å snakke om seksualitet vil det også være vanskelig å finne et språk som faller en naturlig. Skal en bruke ord som vagina, skjede og penis eller skal en bruke de ordene som alle vet hva er, men som ingen tør si høyt?

Derfor trenger man å skaffe seg kunnskap for å utvikle kyndighet. Man bør ha tilstrekkelig kunnskap om kropp og seksualitet for å kunne vise pasienten at en har noe å bidra med. Man må også tørre å begynne å bruke ordene, selv om de føles som om de sitter fast i munnen.

Videre utvikles kyndighet gjennom erfaring med mennesker som betror deg sin historie og sine problemer. Gjennom å snakke med mennesker lærer en seg også noe om hva som er allmenne erfaringer og hva som er mere spesielle erfaringer.

Være fordomsfri

Pasientene forventer ikke at helsepersonell skal vite svaret på absolutt alt, men at de skal være åpen for å ta imot og forsøke å hjelpe.

Den tryggeste holdningen man som helsepersonell kan ha, er å tillate seg og ikke vite alt, men vite hvor kunnskapen er tilgjengelig. Kunnskapen kan være i form av andre kolleger som kan noe du ikke kan. Det kan være oppslagsverk i avdelingen og det kan være brukerorganisasjoner som kan kontaktes.

Når en skal snakke om seksualitet er det viktig å være fordomsfri. Det betyr at en har en åpen holdning til det pasienten forteller. Hvis en pasient sliter psykisk fordi vedkommende er homofil og har vanskelig for å akseptere det, vil det være svært uheldig om vedkommende møter noen i hjelpeapparatet som har store problemer med å akseptere homofile.

For å bli bevisst sine egne holdninger, må man utfordre sine egne fordommer og sine egne tabuforestillinger. Man må rett og slett spørre seg selv «hva tenker og føler jeg om dette?»

En kan også lese litteratur, se filmer, oppsøke møteplasser og å søke på nettet for å lære mere om ulike problemstillinger.

Selv om det er ønskelig og nødvendig at helsepersonell tar opp temaet seksualitet i møte med pasienter, betyr det ikke nødvendigvis at en skal snakke med alle pasienter om det. Hvis pasienten uttrykker at vedkommende ikke ønsker å snakke om det, så skal det selvsagt respekteres. Ingen skal måtte snakke om sin egen seksualitet uten at det er grunnlag for det. Fallgruvene er altså at helsepersonell ikke snakker om seksualitet i det hele tatt, eller at man tenker at man skal snakke med alle pasienter om det. (1)

PLISSIT-modellen

PLISSIT-modellen

I 1976 utarbeidet den amerikanske psykologen Jack Annon PLISSIT-modellen – en modell som beskriver en måte å kommunisere, og behandle seksuelle problemer, på ulike nivåer. Modellen representerer en gradert og terapeutisk tilnærmingsmåte. De enkleste problemene kan løses på første nivå, mens de vanskeligere spørsmålene må tas på høyere nivåer. Dette er altså både en praktisk modell og en påminner for helsepersonell om at ikke alle problemer nødvendigvis må løses av spesialister, eller at man trenger å gå i dybden for å kunne løse dem. (3)

Den grunnleggende tanken i modellen er at den kan anvendes både i seksuell opplysning, rådgivning, behandling og terapi.

P=Permission= Tillatelse. Man gir tillatelse til å være seksuell og til å snakke om seksualitet. På dette nivået vil det være naturlig å tilkjennegi overfor pasienten at her kan du også snakke om seksualitet og samliv.

LI=Limited information=Begrenset informasjon. Man gir begrenset informasjon om seksualitet. Det vil være naturlig å informere pasienter om bivirkninger av medisin, også seksuelle. Man kan tilkjennegi at mange kan oppleve uønskede bivirkninger. Om pasienten skulle oppleve det, bes vedkommende om å ta dette opp slik at man kan forsøke å finne en løsning på problemet.

SS=Specific suggestions=Spesifikke forslag. Man gir spesifikke, konkrete råd om hva som kan hjelpe. Skulle det omhandle bivirkninger av medisin kan man komme med konkrete forslag på hva som kan avhjelpe problemet.

IT=Intensiv therapy=Intensiv terapi. De problemene som ikke er avhjulpet på de tre øverste nivåene krever spesialisert behandling. For eksempel seksualterapi, henvisning til klinisk spesialist eller kirurgisk behandling.

Hvilket av de fire nivåene som tas i bruk avhenger av problemstillingen.

Helsepersonell med minimum 3. årig utdanning bør være i posisjon til å gi råd og behandle på de to nederste nivåene av PLISSIT-modellen.

Må forankres

Det er også avgjørende at det ikke blir den enkeltes ansvar å snakke om seksualitet i møte med pasientene i helsetjenesten. Det blir for tilfeldig. Temaet må forankres i den enkeltes enhets prosedyreverk. Det må også tematiseres på personalmøter, fagdager og konferanser for å øke den enkeltes åpenhet og forståelse for viktigheten av å ta opp temaet.

Gjennom å snakke med kolleger om seksualitet får en øvelse i å ta ordene i sin munn. Det åpner også opp for diskusjoner som kan være klargjørende for hvordan en best kan møte seksuelle problemstillinger hos den enkelte. Det er viktig at det er tilgjengelig aktuell litteratur, fagtidsskrifter, brosjyrer og kontaktinformasjon til aktuelle fagpersoner en kan kontakte ved behov for kunnskap og veiledning. Denne informasjonen bør også være tilgjengelig for pasientene.

Det kunne kanskje passe nå at du legger fra deg bladet og bruker litt tid på å tenke igjennom: «Hvordan er det på min arbeidsplass?» «Hvordan forholder jeg meg til temaet seksualitet?» «Vil jeg kunne tørre å snakke om det i møte med mine pasienter?» «Og hva må eventuelt til for at jeg skal tørre det?» «Og skal jeg gjøre noe med det?»

Saken står på trykk i stiste utgave av Psykisk helse og rus 1/2016. Vil du lese flere saker innenfor ulike fagområder, finne du en oversikt over alle fagbladene på Sykepleiens hjemmesider.

 

Referanser:

Almås og Benestad, 2006, Sexologi i praksis
Graugaard, Møhl, Hertoft, 2006, Krop, sygdom og seksualitet
Aars Håkon, 2011, Menns seksualitet
Tidsskrift for Psykisk helsearbeid 04/10 Den Norske seksualfolkehelsa

 

Vi vet jo at sykdommer i seg selv berører den seksuelle helsen.

Svært få pasienter tør å ta opp seksuelle problemer.

Man bør ha tilstrekkelig kunnskap om kropp og seksualitet.