Kunnskap og dialog kan bryte tausheten rundt kjønnslemlestelse og gi familier mot til å velge annerledes. Slik kan neste generasjon vokse opp med reelle valg og et liv uten vold.
Krig og krise vil tvinge helsetjenesten til harde prioriteringer. Helsepersonell må omstille seg, ta nye oppgaver og gjøre best mulig for flest mulig når ressursene ikke strekker til. Det gjelder også sykepleiere.
Arbeidslivet er utformet etter mannskroppen. Kvinners vanlige helseutfordringer på jobb blir oversett.
Helseminister Jan Christian Vestre satser på mer hjemmebehandling av eldre. I praksis fyller det sykehusene med skrøpelige pasienter som for lengst burde hatt en sykehjemsplass.
Prosjektene jeg fikk høre om, viser at vi ikke alltid trenger å finne opp noe nytt. Ofte finnes løsningene allerede – i det nære, i det enkle, i det menneskelige.
Svært mange kvinner rammes av overgangsalderen, men oppfølgingen de får, er for tilfeldig og ofte utilstrekkelig. I en helsesektor som er dominert av kvinnelige arbeidstakere, er dette en utfordring vi ikke kan overse.
I Norge holder vi oss med to parallelle helsetjenester. En spesialisthelsetjeneste der det er fagfolkene som står nærmest den syke som tar beslutningene, og en kommunal helse- og omsorgstjeneste der beslutninger om tildeling av tjenester tas av personer som knapt har møtt personen det gjelder.
Jeg kjemper for å stoppe kjønnslemlestelse og gi jenter kunnskapen som redder liv.
Når jeg dør, håper jeg det blir på mine premisser. Min død tilhører meg. Blir jeg dødelig syk, vil jeg selv ha muligheten til å avslutte det mens min bevissthet er intakt.
Likestillingsdebatten styres i for stor grad av symboler og posisjoner på toppen. Samtidig står kvinner i omsorgsyrker igjen med et arbeidsliv som tærer på både helse og familieliv.
Helsereformutvalget må bygge endringer på åpne fakta og sikre reell medvirkning fra ansatte. Slik kan feil tallgrunnlag og rollekonflikter unngås og bemanning og pasientsikkerhet styrkes.
Når litteraturfolk samles til fest, får vi sykepleiere oppleve hvor høyt yrket vårt faktisk verdsettes. At ros strømmer mot oss selv midt i kjendistette hagefester, sier mye om hvilken plass sykepleien har fått i folks bevissthet.
Jeg har jeg akkurat kommet hjem fra en business and pleasure-ferie i Steigen og Kjerringøy langt nord i Norge. Her fant jeg både naturopplevelser og menneskemøter som ga hjertet noe å tro på.
Når en sykepleier forklarer hva som skjer, og samtidig viser at de ser mennesket bak diagnosen, da senker skuldrene seg. For meg betydde det enormt mye å vite at pappa ble møtt av fagpersoner som så ham.
Flere snur seg innover og lytter til egne behov. Færre spør hva fellesskapet trenger.
Som nittenåring manglet jeg både kunnskap og forståelse for ansvaret jeg fikk. Likevel ble jeg satt til oppgaver som krevde faglig innsikt og etisk skjønn.
Vi står nå ved et veiskille i helsetjenesten. Vi må fornye, forsterke og forbedre for å bevare tilliten og unngå en utvikling mot et todelt helsevesen.
Rett til nødvendig helsehjelp settes til side i møte med sparetiltak og nedbygging. Og helseforetakene fatter avgjørelser uten å vurdere konsekvensene for pasientsikkerheten.
Sykepleiere må skille mellom god og dårlig behandling. På samme måte bør kritikere kunne skille mellom god og dårlig litteratur.
Helsepersonell lever tett på liv og død hver dag. Likevel får vi sjelden tid til å stoppe opp og bearbeide det vi opplever.
Googlesøk viser at mange nordmenn frykter krig. Spørsmålet er hvordan vi håndterer denne frykten – særlig hos barn og unge.
Når sykepleiere i hjemmetjenesten bruker tiden sin på oppgaver andre burde gjort, går det utover både pasientene og fagmiljøet. Vi trenger en organisering som sikrer riktig bruk av helsepersonell, slik at pasientene får den omsorgen de har krav på.
Jeg er stolt av å være fra nord. Men det hender at jeg blir litt lei av å bli oppfattet som først og fremst fra nord.
Helsepersonell må være forberedt på mer enn medisinske rutiner. Kulturelle praksiser kan skape livsfarlige situasjoner hvis de ikke blir forstått i tide.
