Som kvinne i et av de mest kvinnedominerte yrkene i historien fremstår det som en fallitterklæring å påstå at likestillingen har utspilt sin rolle. Likestilling er og forblir en grunnleggende samfunnsverdi, men den må opprettholdes og videreutvikles i takt med samfunnsendringene. 

I et likestillingsperspektiv plikter man å rette blikket mot kvinner som allerede bærer velferdsstaten og samfunnet, og ikke bare mot dem som skal lede det. 

Debatten skyver omsorgsyrkene ut av likestillingen

Dagens likestillingsdebatt blir stadig mer polarisert. En moraliserende tone og en viss arroganse fra deler av den privilegerte makteliten preger ofte samtalen om hva som anses som «riktige» meninger. Noen hevder at ekte kvinnefrigjøring betyr å forlate tradisjonelle yrker, som omsorgsarbeid. Det er en feilslutning jeg som sykepleier tar klart avstand fra.

For til tross for slike holdninger finnes det fortsatt mange kvinner som med faglig stolthet velger en karriere i helse- og omsorgssektoren.

Likevel vet vi at kvinner i dag er sterkt overrepresentert i tunge og belastende omsorgsyrker. Undersøkelser viser at én av fem sykepleiere slutter på grunn av høyt arbeidspress. Det henger sammen med krevende turnusordninger, fysisk og psykisk belastning og en konstant tidsklemme. Det er derfor fullt forståelig at mange kvinner i perioder velger å redusere stillingsprosenten eller prioritere småbarnslivet.

Myndighetene overser varsler fra kvinner i velferdsstaten

Når kvinner må redusere stillingen eller forlate jobben for å få familielivet til å gå opp, viser det at dagens likestillingstiltak ikke fungerer slik de burde. Det kan tolkes som en nedvurdering av kvinners stemme når myndighetene lukker øynene for de tydelige varselsignalene som kommer fra en så viktig samfunnssektor som helse og omsorg.

Reell likestilling må også handle om retten til et trygt og bærekraftig arbeidsliv i de yrkene kvinner faktisk jobber i. En velferdsstat som i stor grad bæres av kvinners arbeidskraft, må sørge for at de både kan og ønsker å bli værende i arbeidslivet – hele livet gjennom.

At sykepleieryrket fortsatt er sterkt kvinnedominert, er velkjent. Derfor burde det være en selvsagt del av likestillingspolitikken å rekruttere flere menn til omsorgsyrkene.

Selv om utviklingen går i riktig retning, finnes det fortsatt mange sosiale og strukturelle hindringer. Et godt eksempel på hvordan virkeligheten pyntes på, er NRK-serien «Barnesykehuset» – der mannlige sykepleiere og kvinnelige kirurger fremstilles med god tid og rolige arbeidsdager. For mange som jobber i helsevesenet, er virkeligheten langt mer krevende.

Likestillingspolitikken løfter toppen og glemmer grunnmuren

Hvis likestillingspolitikken virkelig skal skape rettferdig representasjon, må den også omfatte yrkene der flest kvinner faktisk jobber. Når helse- og omsorgssektoren – en av velferdsstatens viktigste bærebjelker – stadig blir nedprioritert til fordel for symboltunge tiltak på toppen av maktpyramiden, avslører det et snevert og elitistisk syn på likestilling.

Selvsagt er det viktig at kvinner har reell tilgang til makt og innflytelse i næringslivet. Men når likestillingstiltak, som for eksempel kvotering, i hovedsak brukes for å rette opp kjønnsbalansen i de mest prestisjefylte og best betalte stillingene, bør vi spørre oss om dette egentlig handler om prinsipiell likestilling – eller om det er sosial ingeniørkunst som først og fremst gagner et privilegert mindretall.

Likestillingen har utvilsomt skapt store fremskritt. Men kanskje tiden er inne for å fornye prinsippet – slik at det også favner de nyansene og utfordringene som preger dagens samfunn.