I dagens samfunn snakker vi vel egentlig om så mangt.

Mange snakker også, gjerne høyt og tydelig, om dårlige holdninger hos folk. Det må arbeides med holdningene til den og den, eller de og de.

Holdningene må endres!

I denne debatten her er det alltid klart at disse holdningene er der. De er dårlige. Ja uakseptable. De må endres.

Selv klarer jeg nå ikke lenger å holde meg unna spørsmålet; hva er det som egentlig er de dårlige holdninger?

Som sykepleier har jeg jobbet sammen med sykepleiere og hjelpepleiere, dyktige sådanne, som brått gjør ting jeg overhodet ikke aksepterer, egentlig. Jeg har sett denne hjelpepleieren som strever seg alene gjennom vakten, med åtte urolige, utrygge, sårbare mennesker rundt seg. Hjelpepleieren skal ikke bare hjelpe disse åtte menneskene med å få i seg mat og drikke, og få stelt dem. Hjelpepleieren skal også vaske kopper, vaske gulv, vaske klær, rydde pasientrom, bad, kjøkken, spisestue/stue, skyllerom, administrere medisiner, skrive rapporter, og aller helst utrolig mye mer. Så når denne mannen kommer for tiende gang i løpet av siste kvarter og forstyrrer i alle gjøremål, med det samme spørsmål om at mor venter og er sint på han, så eksploderer denne hjelpepleieren bare, i sin høyst menneskelige utilstrekkelighet.

Har hjelpepleieren dårlige holdninger da?

Jeg leser om en kjendislege som forteller om mennesker i vår tid som går til sine leger for å få lov til å bli uføretrygdet og få slippe strevet med å gå i arbeide. Hvordan han har lært seg til å håndtere slike uakseptable holdninger i møtene med sine pasienter. Har denne legen her gode holdninger da?

«Det selvoppfyllende profeti

Når du forventer at noe skal skje, altså forventer et resultat, så er det allerede sant, enten forventningen er rett eller feil, fordi tro og forventning påvirker resultatet. Robert Merton var en amerikansk sosiolog som studerte og skrev mye om dette her, «Det selvoppfyllende profeti». Når alle mennesker fikk beskjed om at bankene i 1929 ville kunne gå konkurs, så strømmet jo folk til bankene og tok ut sine penger, og bankene gikk jo selvsagt konkurs. Men var bakgrunnen for forventningen sann eller usann?

Mistillit versus tillit

Douglas McGregor fremsatte tanker om betydningen av lederes menneskesyn. Han beskrev teori X, som kan oppsummeres slik:

1) Gjennomsnittsmennesket har en iboende motvilje mot å arbeide.

2) Pga denne uviljen må folk tvinges, styres, kontrolleres og trues med straff for å kunne yte en rimelig innsats. Og

3) Gjennomsnittsmennesket foretrekker å bli ledet, og ønsker ikke ansvar. Det har få ambisjoner og vil fortrinnsvis ha trygghet.

McGregors alternative teori ble, teori Y, bygd på kunnskap om menneskelig atferd. Denne teori mener:

1) Det er like naturlig å bruke fysiske og psykiske krefter på arbeid som på lek og hvile.

 2) Når den enkelte identifiserer seg med sin oppgave, vil vedkommende også selvstendig kunne legge opp og kontrollere sitt arbeid, og gjøre sitt ytterste for å fremme bedriftens mål.

3) Identifisering med oppgaver og målsetting henger nøye sammen med de belønninger som er knyttet til vellykket gjennomføring av oppgavene. Vellykket gjennomføring henger sammen med egen og andres aktelse og selvrealisering.

4) Under gunstige forhold vil gjennomsnittsmennesket oppsøke ansvar.

5) Evnen til å bruke fantasi, oppfinnsomhet og skaperkraft i løsning av organisatoriske problemer er meget utbredt, ikke begrenset til et fåtall mennesker.

Her ser vi hvordan McGregor legger fram en teori X som kan omfavnes av begrepet mistillit og en teori Y som kan omfavnes av begrepet tillit. Det som da også er tydelig i store deler av norsk offentlighet i dag, er at teori X er den teori som våre ledere, og sannsynligvis også mange av våre politikere, og mange legmenn rundt omkring har som menneskesyn. Offentlige tjenester forvaltes etter malen til New Public Management, og den bygger på menneskesynet i teori X.

Hva er konsekvensene av dette syn ut i vårt samfunn i dag?

Om vi ser det i lys av «Det selvoppfyllende profeti»?

Mennesket opplever uvilje mot å arbeide? Tja gjør det nå det? Egentlig?

Eller er det rammer og effektiviseringspress som gjør at det blir så vanskelig å arbeide? Som gjør at selve arbeidet påfører menneskene sykdom og altså sykefravær? Er det dagens mistillit og effektivisering som utgjør piskeslag, og som gir en ny type sår på ryggen til menneskeindividene i dagens arbeidsliv, på samme måte som piskeslagene fra slave-eierne i tidligere tider?

Eller er det egentlig uvilje mot å arbeide?

Hvordan påvirker menneskesynet bak, de ansattes helse?

Når fundamentet er at «mennesket ikke egentlig vil ha ansvar», og detaljkontrollerte ledere og detaljkontrollerte systemer for å skape løsninger setter begrensinger i hva de ansatte kan gjøre og ikke gjøre, hva skjer da?

Hva når man kanskje selv egentlig vet om muligheter til virkelig god kvalitet som systemet ikke godkjenner, kan denne manglende mulighet til å fremme egen og andres aktelse og selvrealisering, skape en sykefraværsstatistikk som underbygger enkeltes antakelser om menneskets uvilje mot å arbeide og mot å ta ansvar?

Er ansattes dårlige holdninger i eldreomsorgen en dårlig holdning, eller en konsekvens av et alt for høyt effektivitetspress, for å si det sånn?

Hva er det som formidles i arbeidsmiljøkurs arrangert i de offentlige tjenesters regi. De ansatte har så dårlige holdninger. De skal snu denne trenden og gjøre de ansatte mer positive. De skal få slutt på denne «sutringen».

Ethvert kritisk spørsmål en ansatt tar opp knyttet til arbeidets løsninger straffes, og de ansatte skal drives framover under en pisk.

Hva gjør dette her med oss?

Hva er det vi ser i dag? Det snakkes så ofte, også innenfor eldreomsorgen, om dårlige holdninger.

Men hva med holdningene til de lederne som ikke har tillit til at den og den ansatte virkelig er syk?

Hva med holdningene til de lederne som ringer ned fastleger og refser dem for at de sykemelder den eller den personen der?

Hva med holdningene til den kunnskapsminister som ikke godkjenner at foreldre skriver fraværsmeldinger til sine barn?

Hva med holdningene til en regjering som må ha egne kontroll-leger i NAV, som skal kontrollere fastlegene sine sykemeldinger?

Hva med holdningene til de som hevder at lærerne ikke duger til å oppdra og undervise våre barn etter uendelig mange år som lærer, om de ikke tar den og den videreutdanning til selvkost?

Hva med holdningene til en arbeidsgiverorganisasjon som spekulerer i latskap hos sykepleiere som går på kafe midt i uka, uten å se at de sykepleierne der faktisk jobbet både lørdag og søndag, når resten av familien hadde fri?

Hva med holdningene i et departementsstøttet prosjekt som sier i sin egenreklame: at de jobber for å skape kultur og holdningsendring i de faggruppene som jobber i sykehjem?

Sykepleiere og hjelpepleiere har altså per definisjon, dårlige holdninger, og dette gjør et bestemt, departementstøttet, prosjekt noe med?

I alt dette her kan ikke jeg unngå å høre annet enn ett ord, nemlig ordet MISTILLIT.

Skulle jeg ikke reagere på begrepet mistillit? Både for meg selv og for andre?

HVA ER ÅRSAKEN TIL ET SÅ GRUNNLEGGENDE SYN AV MISTILLIT TIL VÅRE MEDMENNESKER?

Og deretter kommer spørsmålet som blir så avgjørende og så grunnleggende viktig. Er mistilliten berettiget?

Samt hva slags selvoppfyllende profetier skaper dette menneskesynet for vårt samfunn, og for våre tjenester i dag?

Jeg vet ikke alle svarene. Jeg har mine troer og mine meninger, i tillegg til mine kunnskaper og mine erfaringer.

Mer enn tredve år i norsk helsevesen har gitt et utall av erfaringer. Jeg har vært sykepleier, lærer, forsker og leder. I min første lederperiode, da var jeg veldig ung. Det var utrolig omfattende og ansvarsfullt, uendelig lærerikt, og enormt arbeidskrevende. Av og til kunne jeg tenke hvor mye enklere alt hadde vært om jeg bare kunne si, og gi ordre, og så ville alt bli etterfulgt, nettopp slik jeg sa. Jeg hadde på den tiden også en del ubehagelige nattlige drømmer. Jeg husker dem ikke detaljert, men de hadde i seg noen bilder av diktatorer og tyranner, berømte sådanne.

Da måtte jeg ta et oppgjør med meg selv og eget menneskesyn. Var det slik, en diktator og en tyrann jeg ville være?

Jeg gjorde et valg, som har fulgt meg siden.

Jeg valgte tillit.

Det valget gjør det ikke alltid enkelt, men jeg har aldri angret det valget jeg gjorde da. Jeg har gjort det flere ganger, med meg selv, i årene som har fulgt. Jeg velger tillit. Jovisst er det et utfordrende valg. Men valget har foreløpig alltid blitt det samme.

DET ER GANSKE ENKELT DETTE MENNESKET HER JEG VIL VÆRE.

Dette er mitt menneskesyn.

Jeg er ikke naiv, men jeg er fortsatt overbevist om at jeg vinner mer enn jeg taper på dette synet her.

Jeg vinner først og fremst min egen selvrespekt og selvaktelse på det.

"Jeg er et menneske, og intet menneskelig er meg fremmed," som en stor mann sa en gang for uendelig lenge siden. Jeg tror dette er en vesentlig erkjennelse å ha med meg dette, hva som er menneskelig.

«Tillit er en gave jeg gir, ikke noe den andre skal gjøre seg fortjent til.»

Så ja; HVEM BÆRER EGENTLIG DE DÅRLIGE HOLDNINGER?

Den overbelastede hjelpepleieren?

Eller kjendislegen?

Eller politikeren?

ELLER HVEM ER BÆRER AV DEN GODE HOLDNINGEN?

Er du blant dem som ser skyene i horisonten, og som bekymrer deg for framtida? Da vil du like dette: Det er håp! La det være sagt med en gang: Dette er skryt fra A til Å. Fortjent, og deilig! Å oppleve profesjonsorganisasjonen NSF i prekonferanser og i Sykepleierkongressen 2016 er mektig, stort og strålende. Å få være en del av alt dette er fantastisk! Hvorfor?

Vi kan starte med arrangements-appen: tilgjengelig på iPad og smartmobil. Dermed er all kommunikasjon sikret alle veier, og det funker som bare det. #Sykepleierkongressen 2016 er slik jeg (og en rekke andre) opplever det tidenes beste. Arrangementet som hvert fjerde år er Norges desidert største helsekonferanse, med over 1600 sykepleiere som aktive deltakere og lærende tilhørere, engasjerer. Lyden av innovasjonskraft er årets merkelapp, og den nye tid skal få nye roller til å virke både fristende og nyskapende. En rekke forelesninger slår fast at endring kommer, som den alltid gjør. Nå kommer den digitalt overalt, i lysets hastighet. Hvordan klarer en godt over hundre år gammel dame som NSF å henge med på alt dette?

Godt, framoverlent, og tildels nyskapende både i hode og handling - om vi skal tro mye av det som ble formidlet på kongressenteret på Gardermoen. Tillit til hverandres evner til å lære, iverksette kunnskap på ny måte, og systematisk endre rutiner for å søke forbedring, er en del av det. Tydeligst var framtidsforsker Anders Ekholm, mangeårig svensk regjeringsrådgiver på framtidsscenarier. Han konkluderer med at de viktigste endringene er de vi ikke ennå kjenner, og at vi blir færre som skal gjøre mer. Før han slår fast at kriser alltid gir de beste forhold for nyskapende endringer. Det kan derfor gå riktig godt!

Han er ikke alene. Philip Darbyshire er professor ved blant annet Flinders University i Adelaide, og titulerer seg på twitter som Social Media Nurse. Han forteller om hvordan australske sykepleiere bruker smarttelefoner til å bli et diagnostiserende verktøy i hendene på syke barn og behandlende sykepleiere. Slik minsker avstand på mange vis. Han viser til hvordan hierarkiske og byråkratiske organisasjoner alltid bryter med gode forutsetninger for innovative miljøer, og hva som skal til for å legge til rette for ny og forbedret praksis. "Sykepleiere er drevet av innovasjons-DNA", sier han, og fortsetter: om vi sykepleiere skulle levert like dårlige tjenester som de fleste øverste ledere gjør, så hadde helsetjenester kræsja for lenge siden. Over to tredeler (70 prosent) av toppdrevne og pålagte organisasjonsendringer går rett i dass. Ville våre pasienter blitt med på behandlingsforløp under slike katastrofale forutsetninger? Neppe. Sløsing med knappe ressurser er det også.

Professor Darbyshire slår imidlertid også fast at sykepleiere ikke vil være med på dette fordi vi er kloke. Foreslåtte hierarkiske idiotiske tilbakeskuende organisasjonsendringer ødelegger. Legg heller til rette for å høre på de pasientdrevne forslagene som kommer fra sykepleiere som har hyppig pasientkontakt. De vet, de ser, de foreslår. Der ligger kimen til mye forbedring. Da trenger du bare å ansette flere forbedringsagenter, og la dem få ansvaret du har gitt dem ved ansettelsen! Sykepleiere er innovatører i helsetjenesten, slår mannen fra blant annet Down Under fast. Han beviser det med statistikk og forskning også; avlegg ham gjerne et twitterbesøk! "Health workers are not resistent to change. Health workers are resistent to stupidity!" Hør, hør!

Norsk Sykepleierforbund er så langt det eneste nasjonale sykepleierforbund som har satt innovasjon på kartet som eget satsingsområde, og som investerer i slikt. Det betyr at alle landets ulike arbeidsgivere har en dedikert utviklingsorientert samarbeidspartner i oss. Som organisasjon, og ikke minst som dedikerte ansatte. Husk det neste gang sjefen din glemmer å ta deg med på råd, før det problematiseres hvor vanskelig samhandling kan være - og når ressursene blir knappere. Arbeidsgivere som tar sykepleieres kompetanse på alvor, involverer også oss i planprosesser fra start til mål. Ikke fordi vi kan alt, men fordi vi kan behandling av mennesker i endringsprosesser. Innovasjon er alltid det. Som byråd Geir Lippestad (A) i Oslo treffende sa det fra scenen, i et tydelig oppgjør med ødeleggende bedriftsøkonomisk tankegang i helsevesenet: Sykepleiere har ikke etikk- og verdiseminar hvert femte år. Sykepleiere har det hver dag på vakt i møtet med pasientene!

Ny kunnskap i et område, nyttiggjort i en ny sammenheng, gir samlet sett også nyttigere resultater. De kloke hodene forstår det. La oss dele godene, og de kloke hodene. Sykepleiere kan, vil og vi kan få det meste til. Nøkkelen ligger, blant annet, i at vi forsøker sammen. Det er klokt. Ingen er som kjent best alene. Aller minst en god ide.

Om et år er det igjen Stortingsvalg, og politikerne begynner igjen å smøre tjukt på i sin retorikk om lovnader for bl.a. et bedre Helsevesen. Helsevesenet skalalltid bli mer effektivt; flere skal raskere få behandling, det skal tilrettelegges for at de eldre skal bli boende lengst mulig i hjemmet, og kommunene skal i større grad ta over tradisjonelle sykehusoppgaver. Men viktigst av alt… Helsevesenet skal bli mer kostnadseffektivt!

Denne ambisjonen er noe alle politikere har til felles, og denne fellesambisjonen fører til at sykehusene og kommunene blir tvunget til å kutte, kutte og atter kutte i utgiftene. Fenomenet er som en sykelig epidemi som sprer seg direkte fra Oslos hjerte, til landegrensene av vårt vidstrakte land.

De første symptomene på sykdommen «kutting», kommer snikende og er diffuse…litt slik som ved noen typer kreft. Som sykepleier vil jeg kanskje at mesteparten av arbeidstøyet er slitt, og må kaste bort dyrebar tid på å finne et arbeidstøy som ivaretar en estetisk og hygienisk standard. Men etter hvert vender jeg meg til dette, «slik er det bare» - tenker jeg. Sykdommen vokser seg stadig sterkere og begynner nå å metastasere i helsevesenets organer. Nå begynner sykdommen å prorgregrere raskere og raskere; det blir vanskelig å få tak i nytt medisinsk teknisk utstyr, det er mugg i veggene på sykehusene, og pasientene kan ei lengre forsyne seg av vann fra vaskene på rommet på grunn av rust i vannrørene. Innbitt fortsetter leger, sykepleiere og helsefagarbeidere å gjøre så godt vi kan. Men til hvilken pris? Misnøyen og den dårlige samvittigheten øker.

Det neste stadiet i sykdomsforløpet er at helsepersonell blir sykmeldt på grunn av stress på arbeidsplassen, i de fleste tilfeller fører dette til økt dårlig samvittighet ovenfor kollegaer spesielt og en enda lenger sykmelding. De som fremdeles har helse til å holde ut, merker at arbeidsmengden stadig blir tyngre, rutiner blir vanskeligere å overholde, siden stadig nye vikarer blir satt inn på avdelingene. Undervisningssituasjonen til sykepleierstudenter blir farget av dette arbeidsmiljøet, hvilket fører til at mange med sykepleierutdanning velger å finne en annen jobb.

Så rammes neste offer av sykdommen kutting, pasientene. De opplever å få trykksår over natten som kunne vært forhindret, eller en urinveisinfeksjon siden de må ligge med våt bleie over natten. På grunn av UVI’en blir de returnert fra sykehuset uten operasjon og må vente lenger. I tillegg vil noen kanskje oppleve å bli feilmedisinert, symptomer på alvorlig sykdom blir oversett eller glemt i dokumentasjonen, i hjemmesykepleien blir en pasient glemt om natten og får ikke hjelp. Hvis dette er helsevesenet politikerne og arbeidsgiverorganisasjonene ønsker, så er de på god vei!

Dersom politikerne lar epidemien fortsette å invadere helsevesenet, hva slags helsevesen ender vi opp med? Et to-delt helsevesen der klasseskillet blir større mellom de som kan betale for private tjenester, og de får påført unødvendige UVI’er i det offentlige? Vi er allerede i et svært presset helsevesen…realiteten er dessverre slik at god behandling og å jobbe for god helse er kostbart og dyrt. Men ytterst nødvendig for at vår velferdsstat skal gå rundt. Politikere, NÅ MÅ DERE VÅKNE! Gi oss en kur mot denne epidemien av kutting! Gi oss som er helsepersonell, muligheten til å yte vårt beste og gå hjem med godsamvittighet. På kort sikt er det kostbart, men på langsikt mer lønnsomt. Dog er det også essensielt å spare i helsevesenet for å sikre velferdsstaten, men det må spares på riktig måte og riktig sted. For slik det er nå, kjære politikere, gjør dere oss ikke bedre og mer effektive...dere gjør oss bare  dårligere. 

Vi hører stadig snakk om stress, gjerne i negativ forstand - i alle mulige former, og i alle varianter.

Vi snakker om det som om det er noe som finnes der ute, utenfor oss selv, og som vi rammes av i større eller mindre grad gjennom livet.

Det virker som en etablert «sannhet» at mer arbeid automatisk fører til mer stress. Jeg mener dette ikke nødvendigvis er sant!

Hva ER egentlig stress??

Det hele begynte med en samtale med min søster på en sykkeltur i nord. Hun har jobbet hardt hele sitt voksne liv med å drive møbelbutikk. Hun har tilgang på mang en StressLess i hverdagen, men du ser henne sjelden i en sånn… Hun er oppdratt med en filosofi om at en skal jobbe hardt, hver dag, hvis det skal bli resultater. Likevel virker det som hun noen ganger kan gjøre mye uten å oppleve stress, og andre ganger kan oppleve stress selv om hun ikke får gjort så mye.

Da jeg spurte henne hvor stresset kommer fra svarte hun først; ”fra de ytre omstendigheter” – men så ombestemte hun seg og sa; ”nei, de kommer fra hodet mitt – men de avhenger av de ytre omstendigheter”.

Stresset skapes inni

Min erfaring gjennom 15 år som sykepleier er at de gangene jeg har opplevd stress på jobb (og det er en del ganger…) har det stort sett handlet om hva som skjer i meg når jeg IKKE får gjort alt jeg må få gjort innen en viss tidsramme.

På en måte henger det sammen med de ytre omstendigheter, for når det hoper seg opp med pasienter jeg ikke får tatt imot eller alle de behov pasienten har som jeg ikke får dekket, skapes det stress inni meg. Min kapasitet harmonerer ikke alltid med de oppgaver som ligger foran meg. Den velkjente ”tidsklemma” blir plutselig en realitet som jeg forholder meg til, uten å stille spørsmål ved hvor opplevelsen kommer fra.

Ro ned – og prioriter!

Når jeg ser ting klart er det lett for meg å skjønne at jeg må prioritere de oppgaver jeg har foran meg, gjøre det som haster mest først og ta unna resten etter hvert. Da opplever jeg kanskje å ha det travelt, å gjøre mye, men det oppleves ikke som stress fordi jeg ikke tenker på hva jeg IKKE får gjort.

Jeg opplever å få gjort utrolig mye mer når jeg har denne roen, evnen til å prioritere og fokusere på de oppgaver jeg gjør der og da, uten å bruke tid på å tenke på alt jeg skulle gjort samtidig. Faktisk vil det frigi masse kapasitet når jeg ikke ”stresser” (vi har til og med laget et verb ut av denne opplevelsen)!!

Når jeg ikke har denne roen, virker det som om alle oppgaver haster like mye! Litt som når en tenker over alt en skulle gjort hjemme…DA kjennes det ut som det haster veldig med å få vasket huset!!

Hva får vi igjen for å forstå hvordan stress oppstår?

I en tid hvor det virker som om sykepleiers oppgaver i stadig større grad overstiger kapasiteten tror jeg det er viktig å reflektere over nettopp hvor stresset vårt kommer fra. Jeg mener at det kommer tre viktige goder ut av denne forståelsen:

1. Pasienten opplever i større grad at sykepleier er tilstede i relasjonen og føler seg tryggere og bedre ivaretatt.

2. Sykepleieren får gjort mer, fordi han/hun ikke bruker energi på å tenke på alt han/hun ikke får gjort samtidig.

3. Sykepleieren opplever mindre stress og jobber med et klart hode som tenker bedre og dermed prioriterer bedre ut ifra hva som haster mest for pasienten og driften.

Jeg sier ikke at det er lett å finne denne roen når det ”ryker og fyker” på avdelingen. Det å se at listene over pasienter vokser og blikkene fra alle som ønsker en bit av deg kan lett gi en følelse av å ikke strekke til og kickstarte tankespiralen som skaper stress…

Men når jeg ser hva som faktisk skjer når jeg opplever dette, har jeg lettere tilgang på den roen som skal til for at jeg skal kunne jobbe effektivt samtidig som jeg er mer tilstede og har en bedre følelse med jobben jeg gjør.

Jeg har planer om å være i dette yrket lenge, og da er det viktig for meg å ikke bare løpe hodeløst fortere etter hvert som kravene vokser mens stresset herjer inni meg! Jeg vil jobbe på en måte som gjør at jeg kan holde ut lenge, og ha det godt med jobben jeg gjør!

Livsglede

Jeg kjenner to menn.Den ene er pasient på et livsgledesykehjem. Han sitter og går inne på sitt nakne rom. Tom i blikket. Ofte har han kun en pants på seg, ikke mer. Av og til en flekkete joggebukse og en flekkete college-genser. Han tar gjenstander han finner, og står på timevis og dunker i veggen. Noen av personalet som av og til er innom er redd han, og unngår å gå inn til han. En sensor, velferdsteknologi, varsler når han står opp av sengen, eller går ut av rommet. Da må personalet, ukjente og redde, hanke han inn igjen.

En annen mann jeg kjenner, er ganske lik i den stive, kraftige kroppen, og det litt fjerne blikket. Lite språk har begge. Den siste bor i et sykehjem som ikke er livsgledesykehjem. Han går fritt rundt i avdelingen, og i hagen. Eller personalet, oftest kjente personer, går sammen med han. Eller pleierne spiller kort og legger kinasjakk sammen med han. De spiller musikk i fellesarealet og mannen byr personalet opp til dans. Det fjerne blikket smiler stort, med hele ansiktet.

Om nettopp DU kunne velge, hvor ville du bodd? Eller fått sykehjemsplass?

TJAAAA?

I et Livsgledesertifisert sykehjem?

Eller i et sykehjem med nok personale med kompetanse, og gjenkjennbarhet?

Jeg kjenner en dame som bor i et livsgledesykehjem. Da hun var med sin datter på tur med hurtigruta for en god del år siden, før hun ble så syk, fikk hun panikkangst inntil hun fikk gå i land. Nå vandrer hun rundt i den trange avdelingen på stadig leting etter de med frakk og spør om når båten kommer til land. Det er få ansatte der. De løper fra oppgave til oppgave. Når damen spør for tiende gang i løpet av siste halvtime, eksploderer hjelpepleieren som er der, og ber henne slutte å mase og ta hensyn. Damen går og legger seg på sengen, og reiser seg opp enda mer fortvilet og leter etter en frakk å spørre om når båten kommer til land.

Jeg kjenner en dame som bor i sykehjem uten livsgledesertifisering, omtrent på samme sted i sin demenssykdom. Hun har noen dager da hun ikke orker stå opp, og da får hun ligge. Personalet er ofte innom henne, og snakker med henne. Spiller musikk til henne. De fleste dagene sitter hun imidlertid i stua, sammen med medpasienter og personale, og smiler og ler, og forteller sine kjente historier og kommentarer, igjen og igjen. Hun nyter og smiler stort når det spilles musikk i stua. Hun er alltid for mett til å egentlig ha lyst på mat, men når hun sitter sammen med de andre pasientene og personalet ved matbordet forsvinner både den ene og den andre brødskiva, og det ene og det andre melkeglasset. Hun går mellom rom og stue, mellom stue og spisestue og også ut på verandaen når været frister til det. På fellesarrangementer i avdelingen deltar hun også.

Hvilket av disse sykehjemmene ville du bodd i? Livsgledesykehjem eller et annet sykehjem?

Forskjellen mellom disse to sykehjemmene?

Jeg sier ikke at alle livsgledesertifiserte sykehjem er slik de to jeg har beskrevet her. Men de to som her er beskrevet er livsgledesertifiserte sykehjem jeg har jobbet i. Det vil si, de to sykehjemmene er i dag livsgledesertifisert. Da jeg jobbet der var de i en prosess som skulle lede til livsgledesertifisering. Ved det ene sykehjemmet var jeg en tid livsgledekontakt for en avdeling. Det er nå etter sertifisering ingen endring i bemanning fra da jeg var der. De to nevnte pasienter vet jeg i dag ikke om lever. Det var mange flere lignende menneskeskjebner jeg møtte da jeg jobbet i de to sykehjemmene der. Men jeg vet at sykehjemmene i dag har den samme arbeidsramme som da jeg jobbet der.

Et livsgledesertifisert sykehjem kan altså ha minimalt med bemanning. 1 pleier f.eks til åtte pasienter, på kveld. To pleiere mellom klokka åtte og klokka 14. Personalet er knyttet opp til sykehjemmet og ikke avdeling og varierer som oftest. På dagtid skal den ene også jevnlig delta i møter knyttet opp til gjennomføringen av livsgledeprosjektet. Dvs at enkelte dager kan det være bare en pleier hos pasientene fra en til to timer, på dagtid, til åtte syke mennesker. I tillegg til å ta seg av koppvask, klesvask, søppelhåndtering, blodprøvetakning og lignende, så skal de også passe på å dokumentere riktig, i henhold til det som er lært i livsgledemøtene. De som har deltatt i møtene skal lære opp de øvrige pleierne som er innom avdelingen om dokumentasjonen.

Personalet løper rundt, og når de finner en mulighet setter de seg ned på vaktrommet for å trekke pusten, for å kunne holde dagen ut.

I det andre sykehjemmet er det nok personale, nok kompetanse og kjente personr i personalgruppa. Ansiktene til de ansatte er godt kjente for pasientene. Det er ALLTID personale tilstede i fellesarealene. Det er alltid personale tilstede sammen med pasientene ved måltidene. pleierne er ikke bare tilstede, men de er også sammen med pasientene. Personalet befinner seg på kontoret/vaktrommet bare i tilknytning til vaktskifter/rapporter, OG noen har alltid stuevakt og er hos pasientene også da.

Et livsgledeprosjekt bygger på mistillit til de ansatte, og kvalitetssikring/signaturer som skal gi et bilde av at ting blir gjort. Og det bygger på en antagelse av at det er det samme hvem som gjør, og er. Dokumentasjon er det som teller, ikke hva slags pleie pasientene egentlig får gjennom hele døgnet og hele uka. Det som teller er tall, og dokumenter. En pleier er en pleier, uavhengig av person og kompetanse. Å følge skjemautfylling i henhold til livsgledesertifisering betyr at du kan følge opp skjema og instrukser uten å bruke intelligens. Livsgledesertifisering og andre lignende prosjekter er dokumentasjonsorganisering.

KS for eksempel bygger opp masse e-linker og slikt som gir opplæring i å følge disse malene. Forskningsbasert kunnskap neglisjeres i dette systemet. Det som teller er organiseringen av dokumentasjonen på at diverse punkter gjennomføres. Ikke fagkunnskapen som skal bidra til forsvarlige tjenester tilpasset den enkelte pasient. Det er lett for byråkratene å fanges av de gylne løfter, i premierte rutiner som skal få bildene av tjenestene til å skinne, i følge produsentene av rutinene. Her finner byråkratene nettopp dette løftet, og de mangler veldig ofte kunnskapen og kompetansen til å stille de riktige, kritiske spørsmålene. De ser at dette ser flott ut og dette skal også vi ha.  Så setter de i gang, og stresser opp de ansatte for dette skal og må de få til.

Innholdet i rutinene, altså bakgrunnskunnskapene og ferdighetene har veldig lite å si. E-linkene lover at det skinner, og da så. Da går vi for det.

Er det rart at konsekvensene av slike produkter, som livsgledesertifisering, blir store kostnader og lav kvalitet. Slik mange har dokumentert det for New Public Management?

Jeg kan ikke påstå at alle livsgledesertifiserte sykehjem har så lav kvalitet som i de to sykehjemmene jeg har beskrevet. Det tror jeg ikke stemmer. Mange får det til. MEN det er ikke på grunn av livsgledesertifiseringen, men på grunn av bemanningen. Nok kompetanse og nok personale. Ledelse som hjelper og veileder sine ansatte til å få det til, som hjelper sine ansatte til å bruke sin kompetanse. Det er ikke mulig å årsaksforklare det enkelte sykehjem med god livsglede med livsgledesertifisering. Fordi om en svane er svart, så kan vi ikke si at alle svaner er svarte. Så enkelt er det.

Derfor er det så viktig å se at livsgledesertifisering av sykehjem, som per i dag oppfattes som et kvalitetsstempel, faktisk er et totalt verdiløst kvalitetsstempel. Det finnes sykehjem som har kvalitetsstempelet, som altså er som de to sykehjem jeg har erfart og beskrevet her.

Ved de samme sykehjem har man gjort sykepleiens viktigste fagredskap, sykepleieplanen, utilgjengelig. Sykepleieplanen er en problemløsningsmetode for mennesker med denne kompetanse, som skal sikre også livsglede, som en del av de sykepleietjenestene pasientene skal ha. I stedet bruker enkelte av disse livsgledesykehjemmene tid på å overføre pasientene sine livshistorieskjemaer til data, slik at de kan endre livshistorien deres underveis. Hvem kan endre livshistorien til et levd liv?

Det er den sykepleiefaglige tenkningen og den sykepleiefaglige gjennomføringen som må ha plass i sykehjemmene for å sikre god sykepleie, ikke livsgledesertifisering.

Tomme kvalitetsstempler har vi ikke bruk for i dagens helsevesen. Det har ikke Norge råd til å bruke penger på.

En av mine yndlingsfilmer er Sliding Doors fra 1998. For de av dere som ikke har sett den, (se den) så viser filmen nydelig hvordan valg man gjør kan få uante konsekvenser. Filmen viser alternative sluttscener, avhengig av om hovedpersonen hadde rukket toget eller gjort andre valg.

I eget liv har jeg retrospektivt opplevd flere slike "sliding doors"-øyeblikk i form av situasjoner hvor de valg jeg har gjort har hatt store og ofte uante konsekvenser for meg, min familie og andre. Av og til er jeg bevisst slike øyeblikk, andre ganger er det mer en anelse, og ofte går de meg hus forbi. Akkurat nå står du i fare for å overse et slikt "sliding doors"-øyeblikk og konsekvensene av det du velger å gjøre er dramatiske.

Det er mangel på sykepleiere, særlig i sykehjem og i hjemmetjenestene. Det er klare sammenhenger mellom mangel på sykepleiere og kvaliteten på helsetjenestene. Det er også klare sammenhenger mellom mangel på sykepleiere og arbeidsmiljø. Flere kilder viser det samme, men sist ute er Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) som gir en skremmende beskrivelse av mulige konsekvenser (Gautun, Øien, & Bratt, 2016). Framskrivninger viser ytterligere mangel på sykepleiere og NOVA skriver at løsningen på problemet vil kreve høyere lønnsvekst til sykepleiere og/eller andre forbedringer av arbeidsbetingelser for ansatte i pleie- og omsorgsyrker. Problemet med mangel på sykepleiere forverres av arbeidsforhold som gjør at sykepleiernes gjennomsnittlige pensjonsalder er 57 år (!), ikke fordi det ligger i vår tariffavtale, men fordi sykepleiere blir utslitt. Å tilby sykepleiere kun mindre deltidsstillinger forverrer situasjonen ytterligere (Norsk Sykepleierforbund, 2015).

Flere politikere har omtalt NOVA-rapporten som en alarm. Alarmen har gått ganske lenge, den. Sykepleiermangelen, nasjonalt og internasjonalt, er blitt et selvfølgelig fakta - fortalt så mange ganger at det blir som en bilalarm som alle hører, men ingen reagerer på.

Om en negativ endring skjer sakte nok, står vi i fare for å ikke reagere raskt nok. Sykepleiermangel fører til underbemanning, som igjen forsterker sykepleiermangel. Dere vet den historien om frosken som puttes levende i en gryte med vann som varmes gradvis opp, hvor frosken blir vant til temperaturøkningen og tilslutt dør i kokende vann. Hadde frosken blitt satt i en gryte med varmt vann ville den straks hoppet ut av gryten. Vel, akkurat nå fremstår det norske folk som frosker og temperaturen nærmer seg kokepunktet.

Hvilke andre yrker kan du se for deg, der det er satt krav til antall personer med spesifikk kompetanse som skal være på jobb for at arbeidet skal kunne utføres forsvarlig, men hvor arbeidsgiver likevel erstatter kun halvparten av personalet ved sykefravær, og halvparten av de som er vikarer i tillegg har en annen og gjerne uformell kompetanse. Det er en uhyre skremmende tanke om det er gjengs i samfunnet. Velkommen til Scandinavian Airlines, på denne reisen kan vi tilby kaffe, te og bak spakene har vi John Doe, ikke utdannet pilot, men derimot med en særskilt evne til å håndtere modellfly og interesse for flymaskiner. Det kan jo gå helt fint, med autopilot og fint vær og Johner sikkert hyggelig og vil oss alle godt. Problemet er når det oppstår hendelser hvor pilotenes utdanning er uunnværlig.

Sykepleiernes kunnskap er uunnværlig. Ikke i alle situasjoner, men svært ofte. Misforstå meg ikke, det er mange yrkesgrupper og personer i som gjør en glitrende jobb i helsevesenet, men det tar ikke bort det faktum at Norge mangler sykepleiere, med negative konsekvenser for kvalitet på tjenestene. Det er absurd at ikke alarmen i helsevesenet lyttes til og faktisk stoppes. Her må politikere og helseledere følge NOVAs anbefalinger og bevilge lønn, tilby faste og hele stillinger, gjøre kompetansehevende tiltak og gi muligheter for videreutdanning, samt anerkjenne ansattes mulighet til å slippe vakter man ikke ønsker og gjøre ledelse attraktivt.

NSF kaller disse tiltakene for sykepleierløftet –et løft nødvendig for å kjøle temperaturen på vannet som vi (frosken) bader i. Sykepleierløftet er et "sliding doors"-øyeblikk, og valgene som særlig politikere og helseledere gjør kan gi flere alternative endinger på "filmen". I sykepleierløftet ligger muligheten til å håndtere alarmen og dermed begrense negative konsekvenser av sykepleiermangel.

Min oppfordring til alle og enhver er som følger: Spør etter sykepleiere i sykehjem og hjemmetjeneste og etterspør deres kompetanse og oppfatning med tanke på tiltak i tjenestene.

Referanser:

Gautun, H., Øien, H., & Bratt, C. (2016). Rapport nr. 6. Underbemanning er selvforsterkende. Konsekvenser av mangel på sykepleiere i hjemmesykepleie og sykehjem. Retrieved from Oslo: http://www.hioa.no/Om-HiOA/Senter-for-velferds-og-arbeidslivsforskning/NOVA/Publikasjonar/Rapporter/2016/Underbemanning-er-selvforsterkende

Norsk Sykepleierforbund. (2015). Temperaturen på helse-Norge. Retrieved from Oslo: https://www.nsf.no/Content/2727089/Temperaturen%20p%C3%A5%20helseNorge%20NSF_rapport_Original.pdf

For noen uker siden møtte jeg en tidligere avdelingsleder på gaten. Avdelingsleder fra en av postene jeg var langtidspasient. Den dagen jeg møtte henne var jeg på vei til kontoret mitt i Fargegaten i Stavanger. Det var egentlig et hyggelig gjensyn, men en setning har brent seg fast og startet mange tanker i ettertid. Det ble snakket om stolthet over å følge min suksess, før uttalelsen: «Du skjulte virkelig dine talenter den gangen du var hos oss.»

Dette har jeg tenkt utrolig mye på. Gjorde jeg egentlig det? Jeg er  ikke enig.

Da jeg ble innlagt som 20-åring var det egentlig lite interesse for hvem « Linda» var. Hva jeg hadde gjort før jeg kom dit. Eller …  Det blir også feil. Det  var en interesse. Jeg ser i dag at det var  fokuset som var feil. Jeg ble servert en haug med skjema som skulle definere alle avvik i mitt liv før jeg hadde kommet dit. Skjema som skulle plassere meg i alle mulige risikogrupper. Et skjemavelde som ikke laget plass til mennesket.

Jeg har av og til med glimt i øyet sagt at jeg ble plassert i så mange risikogrupper at jeg burde få risikotillegg i trygden min, og at jeg var så dum at jeg ikke visste at mitt liv var et avvik før jeg havnet i psykiatrien.

Etter 6 år på psykiatrisk avdeling definerte jeg meg selv som et avvik og veien tilbake til «Linda» ble altfor lang.

I dag driver jeg Fra offer til krigerog sammen med Janet, som står for den faglige biten, driver vi kurs for våre deltakere.

Når ukjente spør meg hva jeg jobber med, pleier jeg smile å si at min jobb er å normalisere galskap. Det er fordi jeg etter å ha gjenvunnet min identitet, ser at jeg slettes ikke er så «unormal» som jeg ble definert som i psykiatrien. Det triste er at selv om det er 6 år siden sist jeg var innlagt på sykehuset, ser jeg at mange av våre deltakere (eller krigere, som vi liker å kalle dem) er preget av det samme som jeg var. De definerer seg som avvik og vi ser flotte mennesker.

Min bønn til alt helsepersonell og andre som møter mennesker med psykiske «skavanker» er derfor:

Vær detektiv i menneskers liv!

• Ikke let etter avvik, men vær nysgjerrige på hvem vi var før vi ble syke.
• Anerkjenn styrken som ligger i kampene vi har kjempet.
• Vær nysgjerrig på våre menneskelige egenskaper, livsverdier, interesser osv.
• Tenk dere handlinger inn i andre kontekster enn der dere møter oss etter å ha lest. Kanskje det er mer «normalt» enn dere tenker over?
• La det være rom for at vi også kan få være detektiver i egne liv. Mange av oss «mister oss selv» eller er usikre på hvem vi egentlig er. Ved å styrke dette vil vi bli mye mer trygge på oss selv og derav mindre hjelpetrengende, det er min erfaring.
• Ikke bidra til jantelov med «oss» og «de» tenkning. Altfor mange mennesker havner i psykiatrien nettopp som en følge av at Norge er et land der janteloven står sterkere enn straffeloven og andre lovverk.