Kasteball i systemet

Innspill
BRY SEG: Samfunnet legger opp til at man skal bry seg om seg selv og sine.
Jeg er forbanna på et helsevesen hvor mennesker opplever å bli kasteball i et system uten system, skriver Caroline Karlsen.

I teaterstykket Langligger skildrer skuespilleren sin egen historie om sitt møte med helsevesenet på godt og vondt, og viser tydelig hvordan hun opplevde det å bli en kasteball i systemet. Et system uten system. Et system som preges av økonomi, rigide strukturer og sterke maktforhold som oppleves vanskelig å møte – både som pasient og hjelper. Jeg er forbanna! Over at mennesker har havnet i et samlebåndssystem der kun objekter hører hjemme. Da vi hadde norskundervisning på 1990-tallet lærte jeg at et menneske ikke er et objekt. Et objekt var da en ting. Mennesket på den andre siden var et subjekt. En person.

Kun seg selv og sine

Samfunnet vårt er individualisert og det legges opp til at man skal bry seg om seg selv og sine. Jeg er sint over at systemet blir utnyttet, at skattepengene våre går til lugubre formål, mennesker som kun bryr seg om seg selv. Ikke minst at konsulentfirma faktisk tilbyr folk kurs i «hvordan få din del av kaka, din del av midlene helsetjenesten har».

Helsesystemet har ikke mer penger enn det som er nødvendig! Man jobber med mennesker, mennesker sin helse, mennesker sine liv! Vi som helsepersonell har et ansvar for å handle etisk og faglig forsvarlig! Det er utfordrende å få til når det spikkes og spares så man skrapes helt inn til beinet. Når bemanningen er så lav at man ikke rekker over arbeidsoppgavene sine. Helsepersonell er lei! De slutter i jobben sin på grunn av at de ikke vil være med på dette lengre.

Må bruke stemmen vår

Jeg er stolt over å være en sykepleier og snart helsesøster, men er ikke spesielt stolt over hvordan midlene våre forvaltes. Jeg er spesielt opptatt av barn og unge, helsefremming og forebygging. Jeg er opptatt av barnefattigdom, utjevning av sosiale helseforskjeller, at barn skal ha det bra. Som helsesøster er man det lokale barneombudet, men hva skjer når man ikke har midlene som trengs for å kunne gjøre jobben sin.

Barnekontroller som kuttes ut, skoler med en lite tilgjengelig helsesøster, ungdommer uten tilbud om helsestasjon for ungdom. Hva skjer da? Er det ingen som bryr seg? Jeg tror det er viktig å huske på at det er våre barn som vokser opp i dette samfunnet, og det er vår jobb å passe på at omgivelsene for vekst og utvikling er optimale. Vi må begynne å bry oss! Vi må tørre å si noe om det!

Nå er det nok

Jeg blir så sint når jeg ser tallene på hvor mange barn som lever i fattigdom i Norge. Norge! Her hos oss. Jeg er også sint på regjeringen, som har sørget for at de rikeste sparer mest på skattekuttet. De sparer 1 600 kroner hver dag! Tenk hvor mye mat en familie kan kjøpe for de pengene. De som ikke har råd til å spise seg mette, kjøpe seg nye klær, være med på fritidsaktiviteter … De kunne hatt et bedre liv!

Jeg er sint på dem som ikke forstår hva det egentlig innebærer å jobbe med mennesker. Nå er det nok! Vi trenger et helsesystem med nok ansatte, ansatte med riktig utdannelse, penger til behandling, penger til forebygging og helsefremming. Det tenkes kortsiktig og problemene skyves fremfor oss. Selv om jeg bare er en sykepleier, selv om jeg bare er en jente er det viktig å si noe om det! Vi blir aldri hørt hvis vi ikke bruker stemmen vår.