Min sønn var spilleavhengig

Innspill
SPILLEAVHENGIGHET: Internett, PC, mobil og nettbrett, alt som gjør det mulig for en tenåring å sitte lenge alene, er skremmende vanlig i vår tid.
Jeg ville aldri ha tillatt et par timer med rus om dagen, så hvorfor gikk jeg med på spilletid? spør sykepleier og tenåringsmor.

Det er gått litt over ei uke siden han kom hjem fra en 10 dagers tur ute i villmarka i Rørostraktene. Han er 14 år, generøs, flink til å synge og tegne, glad i mat og dyr, snakker tre språk flytende, og har en smittende latter. Han er høy og bred, lys i luggen, og med et storøyd blått blikk bak brillene.

Han er også en mørkeredd, mistroisk, lat og overvektig gamer, som kjeder seg ofte, banner høyt på flere språk, og stikker inn på rommet sitt så fort det kommer folk på besøk. Han svarer med grynt, går på skolen når han føler for det, og blir kjørt dit når jeg har energi til å overtale ham. Han deltar lite i det som foregår der, for han trives bedre med å være på youtube, og synes folk jevnt over er rimelig korka på nært hold. Derfor vil han heller være alene.

Det går nok over, tror du…

Tenåring tenker du kanskje, det går nok over, bare la ham være. Eller; at du LAR ham, at du som mor har TILLATT at han ble slik!?

Han har ifølge systemet svikt i oppmerksomhet og konsentrasjon (ADD). Jeg har ifølge meg selv en herlig sønn, som dessverre har en disposisjon for avhengighet. Avhengig av internett, PC, mobil og nettbrett, alt som gjør det mulig for et barn å sitte lenge, er skremmende vanlig i vår tid.

Akkurat så motsetningsfylt og akkurat så normalt har vi hatt det, frem til han reiste ut i villmarka ved Røros sammen med 4 andre ungdommer og tre voksne veivisere.

Jeg har sovet mye mens han har vært bortreist. Jeg har vært mor i 28 år, og har trivdes med det mye lenger enn jeg har mistrivdes. Mistrivselen gikk på helsa løs, og det ble tvingende nødvendig å stille seg dette spørsmålet: Hva skal til for at du skal trives som mor igjen?

At jeg slipper å være en person jeg ikke er; en soldat, politi, vokter. Neste spørsmål: Hvordan skal du unngå det? Han trenger jo en voksen til å vise ham hva som er rett og galt, spesielt gjennom tenårene, du kan ikke bare slippe taket selv om du er så uutholdelig trett.

Må bryte stillheten mellom oss

Den indre stemmen fortsetter: Du kan gå 8 mil på ski på en dag, men du opplever at det er ingenting mot det utmattende scenarioet som utspiller seg rett foran øynene på deg: Din sønns likegyldighet overfor alt annet enn PCen, er øredøvende, som et lydløst drønn i hverdagen, hver dag. Du må bryte stillheten mellom dere.

Hvordan levde vi før han ble avhengig av spillinga? Han fikk ikke egen maskin, så han fant seg en liten laptop i elektronikksøpla på PRIX. Hans eldre bror fiksa den og de installerte linux, og så var den ikke så spennende lenger. De var mye ute, forsvant innimellom og forårsaket leteaksjoner, men dukka alltid opp igjen av seg selv. Han likte seg godt ute, han likte seg i lag med andre barn, han likte seg i verden.

Jeg ville aldri ha tillatt et par timer med rus om dagen, så hvorfor gikk jeg med på spilletid? Fordi det er sett på som normalt; ungdommer sitter hjemme og spiller og snakker sammen på skype. Det var mange nok elementer i vårt liv som ikke var normale, så han fikk lov et par timer om dagen. Han ble sakte men sikkert en irritabel, mistenksom, og urolig ung mann med et selvbilde like utslettende som atombomben og like demotiverende for eventuelle fremtidsplaner.

Ingen voksne skulle stoppe meg

Da jeg selv var 14 år ville jeg være fri fra avhengighet til ting, fri fra å trenge noe som helst. Besatt av tanken gredde jeg håret med fingrene hele den sommeren, langt flokete saltvannshår. Jeg kunne telle til ti på 8 språk, og lage 11 forskjellige lyder med munnen. Jeg vandret gatelangs i mørke vinternetter, for å hjelpe folk som hadde drukket seg full, og blitt liggende i en snøskavl.

Motsetningsfullt var livet da som nå. Jeg var sint hjemme, glad ute, og bare redd for en ting; at noen skulle stoppe meg. Fra uansett hva, ingen voksne måtte prøve å stoppe meg.

Forberedt på et utbrudd

Snart lander en 14 år gammel gutt som ville gjøre alt for å stoppe meg nå; jeg pakker ned og kjører bort alle husets PCer. Hans stemme må ikke nå frem til meg mens jeg bærer bort kartongene.

Jeg ser ham på flyplassen, og kjenner en tenåringsaktig usikkerhet like under huden mens jeg venter på rette øyeblikket å fortelle ham det. Har han vokst noen cm på turen? Han er rak i ryggen, og bærer 80 liters sekken og skiposen med stolte steg ut i bilen. Han er høyere enn meg, vi merker plutselig det. Jeg tar sats:

– Jeg ville bare si med det samme at alle PCer og ting som kan kobles sammen å bli til PCer, er pakka ned og ligger i to kartonger innelåst på mitt kontor.

Tankene svirrer rundt og funderer på seg selv; er dette rett eller galt og i så fall mot hvem? Jeg er forberedt på et utbrudd. Et vulkanutbrudd liknende det jeg selv erfarte en gang for mange år tilbake:

Foreldrene mine er redde, de har vært redde lenge denne kvelden og natten. De er på vei å miste besinnelsen da deres datter endelig kommer hjem, uten å snakke. Jeg har glemt hva de sa, men ikke stemninga fra deres forferdelige fantasier da jeg ikke åpnet munnen på 24 timer. Jeg hadde inngått ordfaste med ei venninne, og kunne jo ikke fortelle dem det, da de trengte å vite det som mest.

Trodde ikke på meg

Han tror ikke på meg, han er glad og fornøyd og tror jeg tuller. Vi går inn døra hjemme, henger av oss i gangen. Det er merkelig tomt på gutterommet. Han blir lynings, begynner å gråte, han har gleda seg så veldig til å spille, hikster at det var hans premie for å ha reist ut i villmarka. Han banner og hiver meg ut av rommet med en siste kraftanstrengelse. Han vil ikke se meg. Jeg setter meg i stua, det er seint. Hans gråt er uutholdelig, 48 års livserfaring duger til å fortelle meg hvem som har ansvaret for å bryte dette mønsteret, men ikke til hvordan jeg skal gjøre det. Jeg tvinger meg mentalt og fysisk gjennom barrikaden av stoler, en gammel forsterker og noen kasser bakom døra inn til ham. Han er 14 år ung, han overgir seg.

Han snakker igjen

– Mamma, de har det mye verre enn meg, de andre som var med på turen, to av dem har prøvd å ta livet av seg.

Han snakker, og så godt å høre stemmen hans gjennom tårene. Vi sitter oppe til over midnatt, vi går til sengs fortsatt uenige, men vi er venner igjen. Det er lenge siden vi har snakka ordentlig sammen. Så lenge at det er blitt en uvane.

Dagen etter forsetter han å fortelle om sine nye venner, om skiturene som var forferdelige og gode samtidig, om å ikke ville snakke om seg selv, om maten, og at han ville anbefale turen til andre som ønsker en forandring.

Vi lager en plan ved frokostbordet, en som begge kan leve med: Hvis han må spille, så må han gjøre det et annet sted enn hjemme. På biblioteket eller hos venner. Han skal derfor få kjøpe seg en bærbar gaming PC som han får utlevert ved ytterdøra, og leverer til meg igjen når han kommer hjem. Han må vise at han kan ta fullstendig ansvar for seg selv og skolegangen i ei uke først, uten masing og oppfølging fra meg, og innse at PCen blir returnert etter to uker, hvis en av de fire oppgavene i vår kontrakt ikke gjennomføres i den perioden. Han går med på dette.

Huset erklært som spillefri sone

I dag har vi bestilt en bærbar PC.

Det er snart tre uker siden huset ble erklært spillefri sone. Det er lenge siden han er blitt sprengt i fillebiter flere ganger i timen, noe han beskriver som ganske avslappende.

Han har tilbragt tiden på skolen, på turer langs havet, på tur til byen, laga middag, vært på kino, vært på pizzarestaurant, og vært med venner ansikt til ansikt. Han er også mye på senga og leser, han er gladere og lettere å være i hus med. Og han legger egne planer.

Han er økende våken, og kommer seg på skolen på egenhånd. Han gjør sine lekser, hurtigvarianter ofte, men uten jamring og nekting i et par timer først. Han sover lengre, og har glede av frisk luft og bevegelse igjen. Bannskapen sitter fortsatt løst, og han glemmer av det han kaller detaljer i ansvaret for seg selv, slikt som å dusje eller ta på reine klær, men lar seg påminnes uten bortforklaringer og dører som slamres.

Ingen grunn til å kontrollere lenger

Jeg har plutselig ikke noen grunn til å kontrollere hans adferd, jeg begynner å slappe av.

Jeg kan ikke stoppe en hel spillverden fra å kapre stadig nye land og mennesker, og på den måten normalisere inaktivitet og stress hos barn og ungdom, men jeg kan gjøre hjemmet vårt til en fri-sone. Det er min gave til ham og hans venner; å representere et alternativ. Det kan jo gå noen år før de oppdager hva dette vil si for dem, og kan hende tar det tid før de kommer hit. Men gleden over en mer selvstendig sønn gjør meg rolig. Dette er riktig retning for oss.

– Mamma, en fyr på youtube sa… Jeg merker at jeg ikke klarer å høre et nanosekund mer på hva fyrene på youtube sier, men forblir heldigvis stille.

– Be the change, kommer det rolig fra den unge mannen foran meg.

– Likewise, svarer jeg.