Doktorgraden er i boks, men hva skjer videre?

Gratulerer til alle dere som har fullført en doktorgrad i sykepleie de siste årene! Vi ser at antallet øker for hvert år, men så kommer det store spørsmålet: Hva gjør du når doktorgraden er i boks? Nå kommer en krevende periode som vi pleier å omtale som postdoktor. I Wikipedia defineres dette som «en vitenskapelig stilling for en forsker med doktorgrad som ønsker å kvalifisere seg videre med sikte på å oppnå professorkompetanse».

Misbruk av systemet

Postdoktorstillingen skal sørge for at de beste kandidatene kan fortsette å kvalifisere seg til vitenskapelige toppstillinger gjennom et nytt selvstendig forskningsarbeid. En postdoktor ansettes alltid på åremål. Ved Universitetet i Oslo krever de at søkeren skal legge frem forslag til prosjekt og plan for gjennomføring av prosjektet, som hovedregel over tre år.

Ulempen med slike åremålsstillinger er at de blir misbrukt av universitetene. I en undersøkelse fra 2016 har Forskerforbundet vist at snaue 20 prosent av dem som fullfører en doktorgrad, fortsetter med forsknings- og utviklingsarbeid. Mange får også problemer med å skaffe seg faste stillinger, og spesielt stort er problemet med midlertidige stillinger innen universitetssektoren. Mange postdoktorer blir tilsatt som midlertidige prosjektforskere eller tillagt alminnelig arbeidsplikt i et slikt omfang at stillingen tilsvarer en ordinær kombinert vitenskapelig stilling.

Fysiofondet – et godt eksempel

Hvor blir det av alle med en lysende fremtid innen forskning i sykepleie? Vi som har tatt en doktorgrad mens vi jobbet som lærere i høyskole- og universitetssystemet, har vært bortskjemte så langt. En fullført doktorgrad har automatisk ført til opprykk som førsteamanuensis. Dette har gitt oss høyere lønn og mer FoU-tid. I sykepleie har vi så langt ikke hatt tradisjon for å lyse ut postdoktorstillinger, fordi vi har prioritert å gi flere doktorgrad for å bygge opp førstekompetansen.

NSF har innsett behovet, og i 2016 ga de stipend til en postdoktorstilling og to doktorgradsstipendiater. Det er flott at NSF gir midler til forskere som ønsker å utvikle seg videre, men hvorfor kan de ikke være mer offensive i satsingen? Et eksempel til etterfølgelse er Fysiofondet, et fond til etter- og videreutdanning av fysioterapeuter. I 2016 bevilget de hele 10 millioner til Miljø for forskning og kunnskapsutvikling i fysioterapi. I tillegg ga de 2,5 millioner til utvikling av forskningsprosjekter.

Vi ser at stadig flere institusjoner ønsker å lyse ut stillinger som postdoktor i sykepleie, men det avhenger av at de klarer å skaffe ekstern finansiering fra for eksempel Norges forskningsråd. Jeg har tidligere beskrevet kampen om forskningsmidlene innen helsefagene. Konkurransen blir tøffere for hvert år, og dette krever bedre søknader og sterkere forskningsmiljøer. Vi trenger flere med professorkompetanse i sykepleie, som kan gi konkurransefortrinn og økte muligheter for å skaffe finansiering til både doktorgradsstipendiater og postdoktorstillinger. NSF har penger og store muligheter til å utgjøre en forskjell ved å opprette et fond tilsvarende Fysiofondet!