Skrevet av Helene Tønset

Den pårørende var sint og misfornøyd med alt

Pasienten var fornøyd og takknemlig, så vi forsto rett og slett ikke hvorfor pårørende var så sint på oss.

Pasienten var en dame i ­50-årene som hadde gjennomgått omfattende kirurgi. Selve operasjonen var ­vellykket, men det ­oppsto komplikasjoner i etterkant. Det var kjente komplikasjoner som kunne oppstå etter denne type ­kirurgi, så både kirurger og sykepleiere hadde ­erfaring med hvordan situasjonen skulle håndteres.

Situasjonen var krevende underveis, men alle var trygge på at dette ville gå fint. Og det gikk fint.

∙∙∙

Pasientens søster var nærmeste ­pårørende og mye til stede. Og hun var misfornøyd. Svært misfornøyd. Med alt. Verbalt lot hun det gå utover alle involverte behandlere, og hun gjorde arbeidsforholdene krevende for alle som jobbet rundt pasienten. Hun var negativ og kritisk til alt som ble gjort.

Som helsepersonell vet vi at ­pårørende i krise kan oppfattes irrasjonelle. Vi prøvde derfor å ivareta søsteren på ­alle ­mulige vis. Men hun ville ikke ta imot noen form for hjelp eller støtte. Hun var sint og ­truet med å kontakte advokat for å saksøke sengeposten for kritikkverdig pasientbehandling.
Sykepleierne opplevde at det ble ­vanskeligere og vanskelige å forholde seg til pårørende, spesielt siden pasienten selv både var takknemlig og fornøyd. Vi forsto rett og slett ikke hvorfor pårørende var så sint på oss.

∙∙∙

En dag tar en erfaren sykepleier ­pårørende til side og spør direkte om hvorfor hun er så sint hele tiden. Pårørende begynner å gråte og deler sin historie. Om hva som har hendt henne. At barnet hennes døde på vårt sykehus, på grunn av feil som ble gjort av vårt sykehus. Det samme syke­huset som hennes søster er innlagt på nå. Det samme sykehuset som nå har ­påført ­søsteren ­hennes komplikasjoner etter ­kirurgi. Det samme sykehuset hun må dra til hver dag. Hun kjenner på maktesløshet og sorg. På bitterhet. Og hun er redd. ­Veldig redd. Hun gruer seg til hver gang hun skal besøke ­pasienten i frykt for at noe galt skal skje søsteren også. At søsteren skal dø fra henne. Derfor er hun er sint.

∙∙∙

Denne samtalen endret hele ­forståelsen av situasjonen og førte til økt ­tillit mellom pårørende og oss helsepersonell. Søsteren fikk satt ord på hva hun hadde opplevd og hva hun fryktet mest. Og vi som helsepersonell kunne lettere sette oss inn i situasjonen og trygge henne på en annen måte enn vi hadde gjort tidligere.

Nå forsto vi hvorfor hun var så redd. Og sint. Sammen med søsteren kunne vi sørge for gjøre det som var viktig for at hun som pårørende følte seg trygg på at søsteren var i gode hender hos oss.

∙∙∙

Det ble aldri noen advokat involvert. Vi ble aldri saksøkt. Takket være en ­erfaren sykepleier som viste mot ved å spørre ­direkte, fikk vi pårørendes historie.

Vi trenger å minne hverandre på at vi ­alle kan bli pårørende. Og at ­ingen har valgt å bli pårørende. Og alle har vi noe «i bagasjen» som vi drar med oss inn i pårørenderollen.

Sykepleieren er pensjonert i dag og har muligens ikke tenkt noe særlig på dette i etterkant. Men jeg tenker fortsatt på denne hendelsen. Mange år etter. Og jeg bruker gjerne eksempelet til ­diskusjon når kollegaer opplever «vanskelige» pårørende.

Vi må fortsette å spørre. Og formidle trygghet i vårt møte med pårørende, så godt vi kan.