Skrevet av Mona Hjønnevåg

Når natten blir helt stille

Jeg trenger ingen stemme denne natten. For jeg skal ikke prate. Jeg skal lytte.

Det er natt over byen, og nesten midnatt. Der ute har høsten dratt og vinteren lagt et glitrende lag av frost over gater og hus.

Inne i klinikken er det lunt og lys i de fleste vinduene. Der er ­travle dagskift erstattet av kveldens myke lyder. Og stillere skal det bli. For bare en time inn i nattevakta mister jeg stemmen. Ikke bare litt, den blir helt borte. Bare en svak hvisken er igjen, og det er for sent å kalle inn noen som kan ta over.

∙∙∙

Like stille er det på sykehusavdelingen jeg har ansvaret for, der 26 ­pasienter har funnet natteroen. Slik pleier det slett ikke å være. Noen netter kan man skrive bok i fem kapitler om, utgi den på flere språk og selge den som en spenningsserie. Der man er alene med blodtrans­fusjoner og traller fulle av antibiotikainfusjoner. Væsker som skal inn og ut. Mottak av nyinnlagte. Sære infusjonspumper, alarmklokker og syke lunger som piper, og pasienter som vipper i grenseland ­mellom overvåkningsavdeling og vanlig sengepost. Netter man har mer ­adrenalin i blodet enn kaffe.

Men i natt er det helt stille. I alle fall når vakthavende oversykepleier for klinikkene har fått flirt ifra seg. En sykepleier som bokstavelig talt har vært i krigen før, og som godt tåler en vakthavende uten lyd. En som kan stille opp om det blir krise. For det er over ni timer til noen med en helt vanlig mengde desibel skal ta over for meg.

∙∙∙

Det er mørkt på de fleste rom, men ikke så mørkt at jeg ikke ser at han smiler. Siste pasient på runden. Han har hatt på pasient­skjorten mange ganger før. Over flere år. I natt er det en egen ro over ham der han sitter i sengen med en aura av nattelampens lys bak det blonde håret. Og han er lys våken. «Får du ikke sove?»

«Å nei, stakkars deg. Har du ikke stemme, du da?»

Ansiktet hans blir bløtt av omsorg.

«Det går fint», hvisker jeg smilende. «Det er mer interessant å høre hvordan det går med deg?»

Han legger hodet på skakke og ser ettertenksomt på meg mens ­smilet smelter bort. «Jeg kjenner at jeg skal dø, jeg. Jeg kjenner det i kroppen.»

∙∙∙

Jeg lukker døra stille bak meg. Tilbyr ikke at legen kan ta en samtale på morgen. Sier ikke at det er usannsynlig at man skal dø når man er en oppegående mann i en alder av 42. I stedet kipper jeg av meg ­skoene og trekker bena inn under meg i en stol ved sengen. Det kjennes ­naturlig, for både han og jeg har vært innom her i årevis. Og jeg vet at det han ­sier er riktig. Dessuten trenger jeg ingen stemme. For jeg skal ikke ­prate. Jeg skal lytte.

Han forteller om det underfundige livet. Sideveier man ikke så for seg. Sykdommer man ikke planla. Om medisindoser som fyller begge hendene, og en kropp som sakte har gitt etter for hvert år som har ­kommet og gått. Gode år, og syke år, men i det store og de hele et godt liv.

Det er fred i kroppen og ro i livet. For der hjemme er han omgitt av en kjærlig storfamilie. Her er han omgitt av erfarne fagfolk som forstår hans komplekse tilstand. Fra sykdom til følelser. Medmennesker som har like mye tid til å lytte og å være likeverdige, som å gi avansert ­medisinsk behandling.

∙∙∙

Hvor likeverdig en av disse flotte kollegaene mine var, skjønte jeg ikke før det hadde gått et par år etter et pasientkurs vi arrangerte sammen, jeg og en overlege. Ikke stilte hun i pentøy og røde negler for å ­snakke om hvor viktig behandlingen var. Hun kom rett fra hytteveggen og ­stilte med malingsflekkete arbeidsklær og hender. Jeg forsto ikke den gangen helt hvorfor. Men det hun gjorde, var å vise dem at hun var som en av dem. Og at hun stakk innom for å snakke litt uten manus og ­drikke kaffe med dem. Hun var bare sånn, helt naturlig.

Nattevaktkollegaen min stikker innom rommet og spør om det går bra. Hun har sett på ringeklokkedisplayet at jeg har vært her en stund. Jeg er takknemlig for at det er akkurat henne jeg har med i natt. En ­dyktig hjelpepleier med så mye mer enn faglig ­kompetanse. ­Omsorgen, ­smilet og empatien hun møter alle på sin vei med, er en sjelden ­gave som faller henne naturlig. Hun gjør at jeg føler meg trygg i vårt ­lille team. Et sånt menneske pasientene blir friskere bare av å være i ­nærheten av.

∙∙∙

Den unge mannen drøser litt videre. Iblant er han stille og etter­tenksom. Det er ingen sorg i rommet. Bare ro, smil og takknemlighet. Og en uendelig lettelse over å få snakket om livets ­endevei. ­Innerst inne er jeg glad det var den 26-årige utgaven av meg som satt der den natten. Den nå 50 år gamle jeg ville hatt med seg ­vekten av livet inn på rommet og kanskje forstyrret pasientens ro med stille tårer og erfart ventesorg.

Samtalen mellom oss varer kanskje en time. Det eneste rådet jeg gir ham, er et vennlig spørsmål: Kanskje han skal ringe sin mor på morgenen? Og det vil han. Han vil gjerne også se sin voksne sønn en ­siste gang.

∙∙∙

Det blir tid for oss begge å gå. Jeg skal videre i natten. Om et døgn skal han videre til et sted som gir kroppen ro og endelig hvile. Med på ­reisen og inn i en avslappet søvn får han en god og aller siste klem.