Skrevet av Liv-Hege Heill

En skikkelig førjulsnøtt

Dette var ei vakt jeg sent vil glemme. Hele vakta gikk med til å nøste opp i hvem «Nils» var og hva som feilte ham.

Det var like før jul, og ettermiddagen var kald og vakker utenfor vinduene på vaktrommet til Ambulant akutteam (AAT). Nordlyset danset over himmelen idet vi to som skulle gå kveldsvakt, takket av gjengen fra dagvakten.

Dagene i AAT er i hovedsak nokså travle, men med varierende arbeids­mengder fra dag til dag. Jeg var litt sliten og glad for at time­boka ­denne ettermiddagen foreløpig var helt tom. I akuttarbeid kan man ikke ha for mange forhåndsbestemte oppgaver på en seinvakt, men så tom ­avtalebok som denne dagen hadde, det tilhører sjeldenhetene.

∙∙∙

Jeg skulle akkurat sjekke e-posten da telefonen ringte. Det var fra en fastlege ved et av byens legekontor. «Jeg har en for meg ukjent ung mann som nettopp banket på døra her, som ikke helt klarer å gjøre ­rede for seg. Vi har stengt, og alle på laben har gått hjem, så det er ­lite jeg får gjort for denne mannen nå. Men jeg ønsker at dere tar en prat med ham og gjør en vurdering av hva han kan ha behov for av hjelp. Kan jeg sende ham i en taxi til dere på sykehuset?»

∙∙∙

15 minutter senere fikk vi hilse på «Nils». Førsteinntrykket var ­ganske upåfallende. Han snakket klart og tydelig, ga god blikkontakt, og han var normalt stelt og kledd i samsvar med vinterværet.

Vi satte oss ned og begynte å nøste i historien hans. Det viste seg at han kom fra et annet sted i landet, noe som gjorde at hans journal ikke ­vistes i systemet ved vårt sykehus. Vi kunne derfor ikke ­finne noen form for støtte i eldre journalnotater. Vi hadde av samme grunn heller ikke noen bekreftet adresse eller opplysninger om pårørende.

Etter hvert skjønte vi at han ikke var helt adekvat i det han sa. Han blandet sammen ting, og ved gjentatte kontrollspørsmål ble historien hans stadig endret. Han virket likevel helt ubekymret der han satt med et lurt, lunt smil. Han sa han trodde han var med i en form for skjult kamera, og at tv-teamet snart ville komme inn døra og avsløre plottet.

Det var en litt uvirkelig situasjon, og det føltes litt som å jobbe i blinde.

∙∙∙

Det ble mer og mer utrolig det han fortalte. Og det bekymret meg at vi ikke hadde noen måte å få en pårørende i tale for å bekrefte enkelte opplysninger eller høre om han hadde opplevd ­dette før. Han sa han hadde reist med ulike transportmidler og ganske ­tilfeldig endt opp her. Han kunne ikke forklare hvorfor han var ­kommet ­akkurat hit, for han trodde ikke at han hadde noen tilhørighet til byen.

Jeg begynte å lure på om det kunne være en somatisk ­forklaring på ­tilstanden hans, eller om han hadde en form for psykose i utvikling. Det var ikke lenger mulig å komme videre uten å få en grundig ­vurdering av lege. Så vi ordnet time til ham for somatisk avklaring og fulgte ham til legevakta.

∙∙∙

Det ble mye venting utover ettermiddagen. Vi satt og ­småpratet mens vi ventet, og vi fikk nye små innblikk i hvem han var og hva som kunne forklare tilstanden hans. Støtt og stadig så han ­forventningsfullt mot døra og smilte lurt for seg selv.

Vi hadde med oss portabel vakttelefon som det var velsignet ­lite lyd i akkurat denne dagen, så både min kollega og jeg ­kunne ­være sammen med «Nils». Det var godt å være to som både ­lyttet, tenkte og vurderte.

Endelig kom vi inn til en flott lege som tok det vi la frem på ­største ­alvor. Hun gjorde ulike somatiske undersøkelser, blant annet for å avdekke et eventuelt hjerneslag, og hun tok blod­prøver med mer for å utelukke annen somatisk sykdom. Hun snakket både med «Nils» og med oss som hadde tilbrakt de ­siste par timene sammen med ham. Og mens vi satt på venterommet og ventet på blodprøve­svarene, ­hadde hun klart å finne opplysninger fra hans hjemfylke som ga oss en ­forklaring på hva som kunne være problemet hans. Det viste seg at han hadde en ­historikk som forklarte symptomene han viste.

∙∙∙

«Nils» var en svært hyggelig og samarbeidsvillig kar. Han var klar nok til å gi tydelig uttrykk for at han ikke var i stand til å ­ivareta seg selv her på et fremmed sted eller å komme seg hjem til rett landsdel og behandling uten hjelp.

Han var somatisk avklart etter undersøkelsen hos legevakt­legen, og innleggelse i medisinsk avdeling var ikke nødvendig. På vår ­lokale døgnavdeling var det fullt. Men vi fikk lagt ham inn på overbelegg en natt, og så var avtalen at han skulle få transport til eget sykehus og ­videre innleggelse der dagen etter. ­Saken ­løste seg til det beste, og «Nils» sa at han følte seg godt ivaretatt, og at han følte seg trygg. Men han ga uttrykk for at han var litt skuffet over at det tv-teamet ennå ikke hadde dukket opp da vi tok farvel på døgnposten.

∙∙∙

Dette var en vakt jeg sent vil glemme. Å jobbe i akuttpsykiatrien er utfordrende på så mange måter, og man vet aldri hva dagen vil bringe når man kommer på vakt. Det er sjelden vi har så god tid som vi hadde den ettermiddagen. Men akkurat denne dagen var jeg så takknemlig for å få bruke all tiden på èn pasient. Hele vakten gikk med til å nøste­ opp i hvem han var og hva som feilte ham. Han var ei skikkelig nøtt! Det var en vakt med mye tankevirksomhet, omfattende vurderinger og gode samtaler.

Jeg gikk hjem i den mørke førjulskvelden med ny energi, og en ­boblende glede over den helt spesielle vakta som hadde gitt meg så mye ny erfaring, og en god følelse av å ha gjort en ­forskjell for et ­menneske som trengte det akkurat denne dagen. Jeg ­måtte smile litt ekstra av denne ideen han hadde hatt om å ­være med på skjult ­kamera, for en stund i starten av vakta var jeg litt ­usikker selv på om det var det vi var utsatt for alle sammen, i den litt absurde situasjonen det hele startet ut som.