Skrevet av Håkon Endal

«Kom deg ut!»

Han ville absolutt ikke snakke. Likevel ble det en samtale.

KOM DEG UT!» Slik startet en sykepleiervakt som skulle endre min oppfatning av hvordan omsorg kan uttrykkes på forskjellige måter. Omsorg kan være vanskelig i møter med noen pasienter.

Gutten, han som ropte, som lærte meg en lekse om trøst, hadde ikke en god dag. Han hadde heller ikke hatt en god uke eller måned. Han opplevde rett og slett sin verste periode noensinne med en livstruende diagnose og svært krevende behandling i ungdomsårene.

Mange av mine kollegaer hadde vært inne hos ham. De hadde blitt kastet ut én etter én. Jeg kom meg ikke innenfor døren en gang før jeg ble møtt som om en brølende bjørn ville jage meg dit pepper’n gror. Jeg vet ikke hvor det er særlig gode vekstforhold for pepper, men for hans del spilte det ingen rolle. Han ville bare være i fred.

Jeg returnerte til vaktrommet med uforrettet sak og undret på hva jeg skulle gjøre videre.

Diskusjon med kollegaer er noe jeg opplever som særlig givende i slike situasjoner, og slik var det også denne gangen. «Stakkars, han går gjennom en tøff periode», «bare la ham være», «jeg ville ha prøvd å snakke med ham». Alle disse var eksempler på forslag fra mine kollegaer, alle disse er en form for trøst.

Å være bekreftende og støttende var prøvd av mine kolleger. De var også blitt kastet ut. Gutten visste at vi syntes han gikk gjennom noe fælt, men for ham var det ingen trøst. Det var bare en provokasjon! «Hvis dere vet at det er tøft, så hvorfor gjør dere det?». Han mente selvsagt behandlingen, at vi kunne kutte ut behandlingen som skulle gjøre ham frisk, men det ville ende med tragedie. Det var det ingen som ville.

∙∙∙

Å la ham være i fred var det han ga uttrykk for at han ville. Han søkte trøst under ensomhetens kappe. Men ensomheten er stor, og det som ser ut som en venn, kan skjule en fiende. Ensomhet kan være god medisin. Mange ganger er det akkurat det vi skal tilby pasienten. Litt rom for å puste. Men noe i meg sa meg at det ikke er det som egentlig ville ha hjulpet i denne situasjonen.

Forsøk på samtale ville være fånyttes. Det er ikke alltid så enkelt å fortelle noen hvordan det egentlig står til, jeg kan selv bygge høye murer for å «verne» meg selv.

∙∙∙

Min egen forforståelse og egne erfarte følelser ble helt nødvendige for hvordan jeg videre skulle handle i situasjonen. Som fra intet ble jeg minnet på hvordan en hendelse fra min egen sykepleierutdanning

hadde satt seg i kroppen. Vi skulle trene på en ubehagelig prosedyre på hverandre, og en av mine nære venninner forsøkte å vise omsorg ved å legge en hånd på skulderen min mens hun snakket beroligende til meg. Denne nærheten og omsorgen ble altoppslukende og kvelende, og jeg fikk slett ikke puste. Jeg ble svett og uvel.

En mannlig medstudent begynte plutselig å snakke med venninnen min, men indirekte til meg. Han snakket på en måte ved siden av meg, ikke til meg, men likevel opplevdes det trøstende for nettopp meg. Kanskje var det nettopp det at mine kollegaer hadde forsøkt å snakke til gutten og kom for nær ham som var problemet? Kanskje kunne jeg komme nærmere ham ved å ikke snakke direkte til ham?

∙∙∙

Med en plan om slik «parallell kommunikasjon» gikk jeg inn på rommet hans. Jeg sa ikke noe. Han ble forfjamset. Jeg bare gikk bort til TV-en og satte på et spill. Det var et bilspill, et sånt hvor man kjører bil med fiktive karakterer og forsøker å hindre hverandre i å nå mål ved å legge ut feller. Jeg ga ham en konsoll, vi utvekslet fortsatt ingen ord. Han bare aksepterte.

∙∙∙

Han gjorde det relativt godt, men jeg slo ham nesten hver gang. Vi satt der i stillhet og la ut feller for hverandre og forsøkte å komme først i mål. Det skjedde ingenting mellom oss, men samtidig skjedde alt nødvendige i det mellommenneskelige møtet. Vi var der sammen, men uten å kommunisere. Alt handlet om å ikke tape i spillet. Sykehuset var blitt flyttet ut av rommet, og nå var det bare bilene som spilte en rolle.

∙∙∙

Plutselig sier han: «Jeg er så lei!» Jeg svarte ikke.

«Pass deg for skilpaddeskallet mitt», fortsatte han.

Jeg kjørte bare videre, men klarte dessverre ikke å unngå fellen som han hadde lagt ut for meg.

«Hah! Jeg tok deg!» Han snakket til karakteren min i spillet, jeg var fortsatt stille.

«Jeg er skikkelig drittlei av alt! Sykdom og sykehus og sykepleiere og alt!». «Ja…», sa jeg, «Jeg vet.» Han tok ordet igjen: «Nå fikk jeg et superskilpaddeskall, pass deg!»

Han var allerede ferdig med utleveringen og tilbake i spillets verden. Han hadde sagt det han trengte å si. Vi fortsatte å kjøre noen runder til, vi gikk ikke tilbake til å være stille, men vi snakket ikke mer om sykdom. I slutten av spillet overrasket han meg. Han takket meg for at jeg tok meg tid til å snakke med ham og lytte til ham. Jeg som hadde sagt tre ord i hele samtalen. Tre små ord som for meg betydde lite, men som i situasjonen hadde betydd så mye for ham.

∙∙∙

Den dagen hadde han ikke egentlig tenkt å snakke, og jeg hadde egentlig ikke tid til å spille spill med ham. Vi hadde egentlig ikke tenkt å møtes på den måten vi gjorde, men vi fikk likevel til et godt møte.

Det var ikke noe problem å komme inn på rommet hans resten av den dagen eller dagene som fulgte. Når ting ble vanskelig, initierte vi spilling. Han uttrykte verbalt at han ikke ville spille, men han spilte med svært engasjement hvis vi bare startet spillet og tok ham med.

Vi hadde mange slike «samtaler». Altså samtaler hvor han ga uttrykk for hva han kjente på i løpet av en setning og mellom bananer og skilpadder. Vi snakket aldri med hverandre, men jeg er helt overbevist om at våre stunder opplevdes som trøstende.