Skrevet av Jessie Dajoyag

La oss inspirere hverandre!

I løpet av en dag som avdelingssykepleier på demensavdelingene kan jeg gå fra å føle meg som en tusenkunstner til en sjonglør på sirkus som forsøker å holde alle ballene i lufta.

Klokken er 07.30, og jeg starter dagen med en god porsjon entusiasme og gjerne en kopp te i hånden hvis jeg er heldig.

Som avdelingssykepleier på en tilrettelagt avdeling for demens, er ingen ­dager like.

Jeg er heldig, for jeg elsker jobben min – selv om det betyr at jeg til ­tider må bytte ut en varm lunsj med en kjapp banan på farten. Men hvem trenger lange lunsjpauser når man kan få daglige doser av smil, latter, og noen ganger tårer, fra både pasienter og kolleger?

Jeg går til jobb med et mål om å være en kilde til inspirasjon – både for meg selv og de rundt meg. Jeg er omgitt av fantastiske mennesker som hver dag gir alt de har for å gi våre pasienter en trygg og verdig hverdag. Noen dager er tøffere enn andre, spesielt når demensens skygger legger seg mørkere over avdelingen. Men selv på de tyngste dagene minner jeg meg selv på at jeg har verdens viktigste jobb – en jobb jeg er stolt av.

∙∙∙

Arbeidsdagen min er variert, noe jeg setter stor pris på. Fra å hjelpe ­pasienter med daglig omsorg til å trøste pårørende som trenger­ en skulder å gråte på. Fra å holde avdelingsmøter til å fylle ut administrasjons­papirer som bare må bli gjort. Noen ganger føler jeg meg som en tusenkunstner – andre ganger som en sjonglør på sirkus som forsøker å holde alle ballene i lufta. Men det er nettopp denne variasjonen som gjør jobben min så spennende og givende.

Å lage turnus­planer er en av de oppgavene som virkelig ­utfordrer meg som avdelingssykepleier. Det er en balansegang mellom å skape forutsigbarhet for alle i teamet, samtidig som vi vet at hver­dagen ­ofte er alt annet enn forutsigbar. Det er ikke alltid enkelt, men det er nødvendig for at vi skal kunne møte ­både dagens og morgendagens behov på best mulig måte.

Også det store ansvaret for personalet er en jobb full av mening – og ­noen ganger litt humor. Å lede en avdeling betyr at jeg får sjansen til å være både coach, mentor og en slags uoffisiell «kontorpsykolog» for ­kollegaene mine.

En av de mest givende delene av jobben er veiledning og opp­læring. Det er utrolig å se en nyansatt blomstre, å gå fra usikkerhet til å bli en trygg og kompetent sykepleier eller hjelpepleier. Men vi har alle behov for en prat nå og da, enten det handler om arbeidsdagen eller om noe som tynger utenfor jobb. Her gjelder det å balansere mellom å være en vennlig støttespiller og en ­tydelig leder.

Å følge opp sykefravær krever både medmenneskelighet og litt ­humor. Jeg husker en gang en kollega kom inn for en oppfølgingssamtale og sa, «Du vet, jeg våknet opp og lurte på om jeg kunne ringe jobben og si at jeg bare trengte en mental helsedag – men så ­husket jeg at du sikkert ville dukke opp med en sjokolade og en peptalk uansett.» Vi lo begge to, men det minnet meg på at vi alle har våre dager, og at det er viktig å støtte hverandre gjennom dem.

∙∙∙

Så har vi økonomien, selve hjertet av vår administrasjon. Å få budsjettene til å gå opp kan føles som en blanding av magi og sjonglering. Det er utrolig hva vi får til med de ressursene vi har, men noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne trylle frem litt ekstra penger til både folk og utstyr. Jeg har til og med en vits om det: «Hvis jeg kunne få en krone for hver e-post om budsjettjusteringer, hadde vi hatt råd til en ekstra bemanning på hver vakt!»

∙∙∙

Jeg håper virkelig at det arbeidet vi gjør blir satt pris på. Det er lett å finne noe å klage over – for det er mye som kan være ­krevende i helse­sektoren. Det er trist å lese nyhetene og se hvordan helse­vesenet ofte blir fremstilt. Vi hører mye om ressursmangel, over­arbeidede ansatte og vanskelige arbeidsforhold, og det kan være nedslående for alle som jobber hardt hver dag for å gjøre en forskjell.

Det er viktig å huske at bak disse overskriftene står det ­mange ­dedikerte og omsorgsfulle mennesker som gjør sitt beste under ­krevende forhold. Vi må ikke miste motet, men heller fortsette å støtte hverandre og være stolte av det viktige arbeidet vi gjør.

Jeg tenker ofte på hvor heldige vi faktisk er. Vi har et ­velferdssystem som gir oss muligheten til å yte god omsorg, vi har kolleger som støtter hverandre, og vi har pasienter som selv i sine mest sårbare øyeblikk ­viser oss den største tilliten.

Men alt i alt, uansett hvor utfordrende det kan være, gir det en utrolig mening å vite at jeg kan bidra til både trivsel og trygghet for teamet mitt. Dere er en gjeng med dedikerte, omsorgsfulle og dyktige ­mennesker som hver dag går på jobb med hjertet på riktig sted.

Så til mine fantastiske kolleger der ute: Husk at vi er heldige som får gjøre det vi gjør. La oss inspirere hverandre, håndtere de ­tøffe dagene med humor og aldri glemme hvor mye vi har å være takknemlige for. Tross alt, det er ikke alle som får betalt for å gjøre en forskjell hver eneste dag.

Å stå i jobben dag ut og dag inn er ingen enkel oppgave. Jeg får indre motivasjon av det å være sykepleier – av å vite at jeg er med på å ­gjøre en forskjell i noens liv. Så selv om jeg noen dager går hjem med ­tunge føtter og enda tyngre øyelokk, er hjertet mitt fylt av stolthet og takknemlighet.

Og hvem vet, kanskje en dag når jeg sitter på en benk i parken, langt unna pasienter og rapportskriving, kommer en gammel kollega bort og sier: «Du, jeg husker den dagen du ga meg et ekstra smil da jeg trengte det mest. Takk for at du inspirerte meg.» Da vet jeg at hver eneste utfordring var verdt det.