Skrevet av Nora Sofie Vonheim

Pasienten jeg aldri glemmer

Eva er streng og vil at jeg gjør alle prosedyrene selv. Det er den eneste måten å lære på. Man må prøve, sier Eva.

Det er vår. Jeg er 23 år og jobber som ekstravakt.

Nå er jeg kommet på dagvakt, og jeg får utdelt min ­pasient. ­Siden jeg er ­student, har jeg aldri ansvaret alene. Det står alltid en sykepleier bak, noe jeg opplever­ som svært trygt. Det er tross alt ­veldig syke mennesker jeg møter på denne avdelingen.

Det er en liten avdeling med ni senger. Her møter jeg pasienter i ­livets siste fase.

Pasienten jeg skal følge opp, er en godt voksen dame, men som ­likevel er midt i ­livet. I denne historien heter hun Eva.

∙∙∙

Eva har cancer cervix med spredning og er blitt flyttet fra en kirurgisk sengepost. Mitt første møte med Eva husker jeg ­veldig godt. Hun er en dame som vet hva hun vil og hvordan hun vil ha det. Jeg som ­sykepleierstudent gjør som hun sier, ­livredd for å gjøre noe feil.
Hos Eva er det mange ulike prose­dyrer som skal gjennomføres: ­tapping av ­ascitesdren, ventrikkelsonde, stell av nefrostomi og piccline. Og Eva vil at jeg skal gjøre alt sammen. Det er den eneste ­måten å lære på. Man må prøve, sier Eva.

Der og da synes jeg det er litt skummelt. Jeg bruker mange timer inne hos ­denne pasienten. Ikke bare er det sykepleie­prosedyrer som må gjøres, det er også­ stell og sengeskift, og alt må gjøres på Evas ­måte. En gang under morgenstellet glemmer jeg å tørke med håndkle ­etter å ha vasket med klut. Eva utbryter: «Si meg, bruker ­dere ikke å ­tørke, ­dere sykepleiere?» Jeg skynder meg å tørke og beklager med en gang.

∙∙∙

Eva er svært syk. Blodprøvene viser at ­livet går mot slutten, men Eva er ikke klar for å dø. Eva trener med fysio­terapeut hver dag, og hun går ­trapper. Blod­prøvene tilsier at hun ikke skal ­klare ­dette, men Eva går trapper. Blek i ­ansiktet, svak i kroppen og med kroppen dekket av ledninger går Eva ­runde etter runde i avdelingen. Verken legen ­eller ­fysioterapeuten har sett noe ­liknende før, dette er virkelig en pasient som klamrer seg til livet

Uken er gått, og Eva har fått plass på et korttidsopphold i ­kommunen. Hun skal ikke hjem. Idet ambulansen kommer for å hente henne, tror jeg det ­synker inn: Hun kan ikke reise hjem, ikke nå og heller ikke senere.

Det er da jeg ser det. Den ­tilsynelatende strenge og harde damen ­mykner i ­ansiktet, og tårene er i ferd med å bryte igjennom. Hun tar ­hånden min og gir meg en klem. Takker for all hjelp, tar farvel.

∙∙∙

Det er da jeg forstår det. Eva er ikke sint eller vanskelig, hun er redd. Hun er midt i livet, og plutselig vil ikke kroppen mer. Det eneste hun kan ­kontrollere, er oss sykepleierne når vi gjør ­prosedyrene, i ­hvilken rekkefølge og hvordan hun ­ønsker å bli leiret i sengen.

Eva har ikke lenger kontroll på livet, så hun kontrollerer det hun kan. ­Veldig ­forståelig, egentlig. Den strenge damen er ikke ­lenger streng i mine øyne, hun er omsorgsfull. Hun viser omsorg ved å ­være uredd for at jeg skal få øve meg. Hun ­viser ikke skepsis til at jeg fremdeles er ­student, hun stoler på at dette kan jeg. Hun er med på å lære meg hvordan sykepleieryrket skal utøves. Selv om ­kroppen til Eva ikke ­lenger er hennes kropp, med ledninger koplet til overalt, fokuserer hun på det kroppen fremdeles kan. Hun går trapper, selv om ­kroppen ikke lenger føles som hennes.

∙∙∙

Eva lærte meg masse. Hun lærte meg å være sykepleier. Hun ­lærte meg at det ytre ikke betyr noe, og hun lærte meg å ikke gi opp. Jeg glemmer aldri Eva.