fbpx Gatekunst fra rusfeltet: Her er sykepleieren og brukeren Hopp til hovedinnhold

Gatekunst fra rusfeltet: Her er sykepleieren og brukeren

OPP PÅ VEGGEN: Sykepleier Kari Helene Alstad (til venstre) og eks-bruker Anita Walstad kjenner ikke hverandre, men hedres sammen for sine kamper. Rodrigo Cortez har malt bildet Enter, som måler 2,44 m x 4,88 m. Foto: Arne Beck - Piece By Piece

Den ene har kjempet for å få sykepleierne inn i rusfeltet. Den andre karret seg opp av avgrunnen og ble rusfri. Gatekunstneren Rodrigo Cortez har malt dem.

Nå er det rusfeltets tur til å bli hedret med gatekunst. Modellene er sykepleieren Kari Helene Alstad og den tidligere brukeren Anita Walstad. Kunstneren er Rodrigo Cortez.

Det er femte gangen Norsk Sykepleierforbund (NSF) avduker et nytt maleri i sitt gatekunstprosjekt. Det skjer 4. mars på Rockheim i Trondheim.

Prosjektet, som er en markering av det internasjonale sykepleier- og jordmoråret 2020, fortsetter altså, selv om det nå er 2021.

Modellene er sykepleier Kari Helene Alstad og tidligere rusbruker Anita Walstad.

Se kriteriene for å bli utpekt som modell i gatekunstprosjektet og hvem som tidligere har blitt portrettert nederst i saken.

Nedenfor kan du lese hvorfor Kari Helene Alstad ble hektet på rusfeltet, hvordan Anita Walstad tok grep da hun ble zombie og hvorfor Rodrigo Cortez har hjerte for ungdommer som sliter.

Sykepleieren: – Utholdende og tilgjengelig

– Hvorfor ble du utpekt?

– Jeg vet ikke. Det føles både underlig og uvirkelig, sier Kari Helene Alstad.

Det er fylkeslederen i NSF som har foreslått henne, tror Alstad. Selv har hun foreslått noen andre som har stått på i rusfeltet.

Alstad har jobbet med personer med rusmiddelmisbruk i 27 år. Mest i Steinkjer, der hun bor, men i Snåsa de sju siste årene.

SPØR UNGENE DINE: – De som drikker, har ikke problemer. Syns de sjøl. «Spør ungene dine», sier jeg til dem, sier Kari Helene Alstad, som ble hektet på rusfeltet etter mange år på sykehjem. Foto: Kristin Henriksen, NSF

– Hva tror du forslagsstillerne ser i deg?

– Det handler sikkert om utholdenhet. Da jeg begynte, var det ikke sykepleiere i rusfeltet lokalt, brukerne hørte til på sosialkontoret. Jeg har hatt kamper for å være en likeverdig samarbeidspartner i feltet. Jeg var veldig glad da brukerne fikk pasientstatus og ble del av helsetjenesten.

Hun legger til:

– Og jeg har jo vært tilgjengelig. Ikke bare fra åtte til halv fire.

– For hvem? Kolleger eller pasienter?

– For brukerne og pårørende. Å følge opp pårørende er en av mine kjepphester.

– Tverrfaglighet er alfa og omega

– Er det all slags rus du har vært borti?

– Ja, alt. Alkohol og annet. Det største rusmiddelproblemet er fortsatt alkohol. Alkoholmisbruk er mer skjult. 90 prosent av dem som misbruker alkohol, har hjem og arbeid. De som drikker, har ikke problemer. Syns de sjøl. «Spør ungene dine», sier jeg til dem, sier Alstad, som har mye på hjertet.

Poengene renner ut av henne. Som at helsesykepleierne er viktige for å oppdage dem som lider under misbruk.

– Og tverrfaglighet er alfa og omega i feltet. Det er sykepleierne flinke til. Men selv om de er utdannet til å ta ansvar 24/7, har de jo ikke kompetanse på alt. Sykepleiere har mye erfaring med å samarbeide med andre. Vi vet hva vi kan, og hva andre kan, det er herlige eksempler på det. Ikke minst politi og fengselsansatte, sier hun.

Og legger til:

– De med sosialfaglig kompetanse og kriminalomsorgen i frihet også.

– Pårørende lever i redsel 24/7

Alstad har også undervist på sykepleierutdanningen i Levanger. Det var om rus i et familieperspektiv.

– Ikke mye om rus i utdanningen?

– Nei, det er kjempeille. De i misbruk rammes dessuten av snikende sykdommer, mer somatiske enn det mange tror. Pårørende blir også syke. Om det så er noe i magen, i nakken, en blåveis, en brukket fot. De lever i redsel, angst og utrygghet 24/7.

Som å være på Utøya hele tiden, har pårørende fortalt henne.

– Pårørende er veldig lite sett. Ektefeller eller søsken – plagene er veldig like, uavhengig av relasjon. Men særlig foreldre får mye skyldfølelse.

– Jeg er så glad i de folkan

Kari Helene Alstad kan la seg irritere på vegne av kommunehelsetjenesten:

– Det er lett å si at det er når en person reiser til behandling i spesialisthelsetjenesten, at behandlingen starter. Nei, den starter den dagen noen har lyst til å gjøre noe med livet sitt. Og det er vi som jobber lokalt, som er med på å sette i gang den prosessen, sier hun.

– Vi vet at det går opp og ned. Tilbakefall er det mest normale, det er ikke noe nederlag heller. Jeg er så glad i de folkan!

– De er overpreget av å være kuet, tråkket på og stigmatisert. De får høre at de ikke duger til noe og at de ikke engang lar seg behandle. Men menneskeverdet deres er like stort som alle andres. De har like mye krav på å få hjelp og respekt, sier sykepleieren.

Markedsfører gjerne rusfeltet

Kari Helene Alstad (70) ble sykepleier i 1973 og jobbet på sykehjem inntil hun ble tatt av rusfeltet i 1992. I 2019 ble hun pensjonist.

– Og du er frisk og rask?

– Jada. Jeg bor på landet, i skogen.

– Har du kontakt med brukere og pårørende?

– Ja, jevnlig. Jeg og noen mødre arbeider nå for å restarte et tilbud til pårørende i Steinkjer og omegn. Dette er et felt der det ikke går an å gi seg så fort, sier pensjonisten.

– Og nå skal portrettet avdukes på Rockheim?

– Ja, det er kjemperart. Men kan jeg være med på å markedsføre et viktig felt for sykepleierne, så gjør jeg det gjerne. Det er berre artig, sier Kari Helene Alstad.

Brukeren: – Det har vært av og på. Mest på

På maleriet er sykepleier Alstad sammen med Anita Walstad fra Trondheim. De to kjenner ikke hverandre.

– Jeg ble kontaktet fordi de ville ha en kandidat fra brukersiden, forteller Walstad.

Det er fire år siden hun ruset seg sist.

– Da ble jeg innlagt i psykiatrien og satt på medisin. Så jeg har opplevd både psykiatri og rus. Nå går det veldig bra, sier Walstad, som er 46 år.

Hun begynte å ruse seg fra åttende klasse.

– Det har vært av og på. Mest på. Startet med hasj, så gikk jeg stigen. Amfetamin, opiater, heroin.

– Hvorfor sluttet du å ruse deg?

– Jeg fikk en akutt rusutløst paranoid psykose. Utløst av syntetisk cannabis.

– Høres ikke godt ut?

– Ikke bra. Har aldri vært så dårlig før.

(Saken fortsetter under bildet.)

GIKK RETT VEI: Hadde det ikke vært for familien og en helt spesiell sykepleier, hadde ikke Anita Walstad vært her nå. – Jeg er takknemlig for alle som har støttet meg i alle år, sier hun. Foto: Privat

– Sykepleier Siv var med på å redde livet mitt, bare ved å være seg sjøl

Hun forteller hva som skjedde senere:

– Vi hadde fått en ny oppfølger i kommunen. Siv, en sykepleier. Jeg var jo paranoid og stolte ikke på noen, men noe ved henne gjorde at jeg følte meg trygg. Det var varmen fra øyan hennes. Måten hun var på.

Walstad ringte til Siv Sæther dagen etter og sa hun måtte ha hjelp.

– Siv var med på å redde livet mitt, bare ved å være seg sjøl. Hun kom og hentet meg og la meg inn på Østmarka. Det er viktig i et sånt felt å føle seg trygg på den som skal hjelpe.

– Det kan være individuelt hvem man velger?

– Ja, man går ikke overens med alle her i livet. Noen passer bedre sammen enn andre.

Fikk bivirkninger, følte ingenting

– Fire år siden siste rus – var det en hard kamp?

– Jeg var jo ivaretatt. Men det tok to og et halvt år før jeg tok fatt i livet. Da sluttet jeg med medisinen jeg hadde brukt, som jeg fikk bivirkninger av.

– Hvilke?

– Jeg ble helt avtona. Følte ingenting, hadde ikke mimikk. Jeg sluttet med den i mai 2019. Etter det: Har aldri hatt det så bra.

Nå bor hun sammen med «ei katte». Lillesøster, to tantebarn og mor har stått ved hennes side hele veien.

– Jeg hadde ikke vært her uten dem, nei!

– Jeg følte meg som en zombie

Walstad har vært spaltist i Nidaros og selger gatemagasinet Sorgenfri.

– Man må dessverre helt i avgrunnen før man klarer å snu om. Man må erfare det på kroppen, dessverre, sier hun.

– Jeg trodde jo at avgrunnen var nådd i januar 2017. Men hadde jeg kunnet velge, hadde jeg heller vært på kjøret enn å bli så dårlig og så avflatet som jeg ble av medisinen. Jeg sluttet å snakke, følte bare angsten.

Hun satt på sofaen til mamma i over to år.

– Venner som møtte meg, gråt etterpå. De så ikke Anita i øynene mine lenger. Jeg følte meg som en zombie.

Men hun hadde en liten bit inni seg som sa at dette var feil. Den tok hun plutselig på alvor. Hun trappet ned medisinen fra januar til mai 2019. Hun har også tatt av de 25 kiloene hun la på seg under medisineringen.

– Hvordan var det å bli malt av en kunstner?

– Artig. Ærefullt å få være ambassadør. Det går jo faktisk veldig bra, sier Anita Walstad.

Kunstneren: – Jeg er opptatt av øyekontakt

Det er Rodrigo Cortez fra Bergen som har malt portrettet av de to.

– Hva var oppdraget du fikk?

– Å male en sykepleier fra rusfeltet og en person som har slitt med rus, og kommet ut av det. En som har gjort en omvending for sin situasjon, forteller han.

Han har ikke truffet dem, men sett bilder av dem og snakket med dem på telefon.

– Jeg spurte sykepleieren om hennes tilnærming til brukerne. Det virker som hun er opptatt av den mellommenneskelige kontakten. Og at hun er utradisjonell og tilgjengelig. Først og fremst tilgjengelig som person, og så som sykepleier, sier Cortez.

(Saken fortsetter under bildet.)

Rodrigo Cortez
SER ETTER ENERGI: – Den energien man opplever når man møter mennesker, er viktig å få frem i bildene, sier Rodrigo Cortez. Gatekunstneren har tidligere jobbet både i hjemmesykepleien og i rusomsorgen. Foto: Arne Beck - Piece By Piece

– Siden jeg jobber med portrett, er jeg opptatt av øyekontakt. Hvordan vi ser oss selv, er bestemt av hvordan samfunnet ser på oss.

– Hvis samfunnet ser på deg som et problem, og du vurderes med tiltak og retningslinjer, føler du deg som en byrde. Men fortellingen om deg sjøl kan forandres, kanskje fordi du møter en sykepleier. Derfra kommer navnet «Enter» på maleriet.

Cortez fortsetter:

– Hvis du ser ned, unngår blikkontakt, og du har visse tanker overfor visse grupper, vil det merkes gjennom blikket ditt.

– Mørket må vi akseptere og jobbe med

Rodrigo Cortez bruker mye lys i bildene sine:

– Jeg startet med svart, og bakte inn en abstrakt komposisjon i lyse farger. Og tenkte på menneskene hele tiden. Jeg jobber fra noe svart, noe intet, til noe positivt. Den energien man opplever når man møter mennesker, er viktig å få frem i bildene.

Cortez har jobbet både i hjemmesykepleien og i rusomsorgen.

– Jeg hadde alltid med skisseblokk og tegnet brukerne. Jeg fikk en spesiell kontakt med mennesker som samfunnet overser, og som føler at det ikke er tid til dem.

– Hva gjorde du med portrettene?

– Jeg har dem. Setter pris på dem. Det å komme inn i stuen midt på natten, når det er så sårbart, å sette seg ned og høre historiene deres, er så mye verdt.

– Det er masse lys og kontraster i bildet?

– Mørket må med. Du kan ikke forvente at du skal leve lykkelig, uten problemer. Det er de som gjør deg til den du er. Du skal ikke være redd for å møte motstand. Mørket må vi akseptere og jobbe med.

Var selv en problemungdom

Cortez har selv opplevd en ungdomstid med utenforskap.

– Jeg opplevde at samfunnet så på meg som problematisk. Jeg likte ikke fotball eller korps, men kunsten hjalp meg til å bearbeide følelser. Det var spesielt én lærer som så meg, jeg skjønte det var greit å ha et sinne, og at jeg hadde noe positivt å bidra med.

– Det var den ene personen som så deg?

– Ja, det var smilet hun møtte meg med, hun sa god morgen. Når du tar imot, da forandrer alt seg.

«Shit, det er jo masse muligheter»

Han har utdannet seg som lærer.

– Jeg likte spesielt godt å jobbe med ungdom som opplever utenforskap.

Nå er han frilanser på skoler og jobber med ungdom som sliter.

– Jeg lager veggmalerier sammen med dem. En skole er makrosamfunn. Andre elever opplever deg som negativ. Men når du viser deg frem med et stort maleri, forandrer andres synspunkt seg, og dermed ungdommens identitet: «Shit, det er jo masse muligheter.»

– Noe positivt skjer ved hjelp av kunst, sier kunstneren Rodrigo Cortez.

Om oppdraget han fikk, sier han dette:

– Jeg føler meg beæret.

Tidligere er disse blitt portrettert av ulike kunstnere i prosjektet The Art of Nursing, i regi av Piece by Piece på oppdrag av NSF:

Om nominasjonen

Dette utlyste Norsk Sykepleierforbund (NSF) i februar 2020:

Har du en kollega du mener fortjener å bli verdsatt? En som har banet vei og gått foran? Vært modig og stått i stormen, eller en som er faglig, dyktig og dedikert til yrket?

NSF vil markere sykepleieråret ved å hedre noen sykepleiere som vil bli portrettert av en gatekunstner ulike steder i landet.

Vi trenger forslag på gode rollemodeller; en tydelig, modig og stolt sykepleier som har gått foran.

Les også:

Kreftsykepleieren som ble malt av AFK: – Jeg gikk på en smell

MODELLEN: Gro Kiil Larsen lånte en gammeldags sykepleieruniform og hoppet i bassenget. Det ble det gatekunst av, signert AFK. Foto: Arne Beck - Piece by Piece

– AFK har en kraftfull stemme, og han er på vår side, sier Gro Kiil Larsen om kunstneren som malte henne. På dypt vann, gispende etter luft.

Gro Kiil Larsen (43) Larsen er den fjerde som er blitt portrettert i gatekunstprosjektet til Norsk Sykepleierforbund (NSF).

Kunstverket Breathe avdukes på rådhuset i Tromsø 14. desember. Prosjektet er en markering av det internasjonale sykepleier- og jordmoråret 2020.

Les om kriteriene for å bli valgt nederst i saken.

Bildet ble noe helt annet

 – Hvorfor ble du pekt ut, tror du?

– Det har jeg også lurt på, sier Gro Kiil Larsen til Sykepleien noen dager før avdukingen.

– Det er mange andre som strekker seg mye og som har mange gode pasientmøter. Men det handler vel om de pasientmøtene og evnen til å se hele mennesket? sier hun.

Portrettet Breathe, malt av gatekunstneren AFK, viser noe helt annet enn det hun hadde forestilt seg da det hele startet.

PUSTEVANSKER: – Bildet Breathe viser noen som ikke puster bra, sier Gro Kiil Larsen, som selv møtte veggen som sykepleier. Gatekunstneren AFK har malt henne.  Foto: Arne Beck - Piece By Piece

Dette skriver NSF om bildet:

«Breathe gir assosiasjoner til året hvor pusten ble tatt fra oss alle, og er også en påminnelse om at livet er en balansegang mellom å ta hensyn til seg selv og til de rundt seg – eller som de sier på fly: Fest din egen maske før du hjelper andre. AFK avdekker en utfordring for mange sykepleiere: Følelsen av å gispe etter luft».

Tidligere er intensivsykepleier Anniken Maamoen, sykepleier i geriatrien Irene Vågen og jordmor Sidsel Nyland blitt portrettert av ulike kunstnere i prosjektet The Art of Nursing, i regi av Piece by Piece på oppdrag av NSF.

Hun gikk på en smell, ble sykemeldt

Gro Kiil Larsen er kreftsykepleier. Hun har jobbet mange år i spesialisthelsetjenesten, også med kreftpasienter. I tre år har hun jobbet i Tromsø kommune, blant annet på lindrende enhet. I 2018 ble hun avdelingsleder.

– Og så gikk du på en smell?

– Jeg gjorde det. Det viste seg at det er jeg ikke alene om, sier hun.

Hun understreker at dette ikke bare er hennes historie, men en fellesnevner for mange som jobber med folk.

– Bildet er kanskje spesielt aktuelt når det første koronaåret nå ebber ut. Som sykepleier har man det emosjonelle aspektet, i tillegg til å skulle stresse rundt. Når man alltid må skynde seg og ikke rekker å lande oppgaver, og samtidig skal være emosjonelt til stede, så er det oppskriften på å lage trøbbel for folk.

Larsen ble sykemeldt et års tid. Nå har hun akkurat skiftet arbeidsgiver og har blitt lærer på Fagskolen. Der underviser hun helsefagarbeidere som videreutdanner seg.

Larsen er fra Lyngen, men bor i Tromsø.

«Viste det så godt at jeg drukna?»

– Du ble valgt ut – og så traff du AFK?

– Ja, å ha en verdensberømt kunstner hjemme i stuen min hadde jeg ikke sett for meg.

Larsen er en av få som kjenner hans identitet, for AFK har valgt å være anonym.

For å bli kjent snakket de to mye på telefon. Prosjektet utviklet seg. Hun ble med på AFKs tolkning av fortellingen. Det innebar at hun dro til Bergen for å bli fotografert på dypet i svømmehallen.

For det var det med den smellen, som kom 8. mars 2019.

– Da jeg snakket med AFK første gangen, lakk det ut av meg. Jeg hadde flere ganger uttrykt til ledere at jeg tror ikke jeg klarer mer. Men også de jobber under press, og er avhengig av at arbeidstakerne leverer. Og de vet for lite om hvordan de skal forebygge utbrenthet. Så jeg holdt ut litt til.

Men AFK hørte etter:

– AFK sa: «Fortell mer.» Så det gjorde jeg. Men jeg ble overrasket da han ringte tilbake og oppsummerte. «Hjelpe meg, viste det så godt at jeg drukna på jobb», tenkte jeg.

Hoppet i bassenget med uniformen på

Hun fikk lånt seg en gammeldags sykepleieruniform, kjole med forkle. Hun tok den med til Bergen og kledde den på seg før hun hoppet i bassenget.

I GANG: Klar for innsats i Bergens svømmehall AdO arena, oppkalt etter svømmeren Alexander Dale Oen. Foto: Arne Beck - Piece by Piece

– Er du komfortabel med dykking?

– De var tålmodige med meg, jeg hostet og harket. Men jeg hadde lyst til å være med på ideen, det handlet om noe som er større enn meg sjøl. Budskapet gjelder flere enn meg, sier Larsen.

– AFK har en kraftfull stemme, og han er på vår side. Jeg har aldri opplevd at noen har vært så interessert i dette temaet, brukt sin innflytelse for å kjempe for noe som ikke handler om en selv.

AFK: Fryktet klisjeene

Kunstneren selv sier det sånn til Sykepleien:

– Da jeg hørte om oppdraget, ville jeg være med fra første øyeblikk, for jeg brenner for grupper som ofte blir glemt. Enten det er sykepleiere, bønder, flyktninger …

– Hvordan gikk du frem?

– Det eneste jeg hadde fått vite om Gro, var at hun er kreftsykepleier og en herlig person. Jeg var litt bekymret for at prosjektet kunne lede til klisjeer: Gro med pasient, et kreftsykt barn … Jeg ringte henne. Det tok ikke lang tid før hun åpnet opp og fortalte at hun hadde møtt veggen. Hun ga meg hele historien, sier AFK.

Etter den første samtalen tenkte han på ideer noen dager:

– Jeg fant ut at jeg ville vise henne fallende. Ville få til en undervannsfotoshoot. Jeg luftet ideen for henne, og hun ble veldig rørt. Mens hun var på det laveste, hadde hun en drøm om det samme jeg beskrev til henne. Da visste jeg at vi hadde truffet noe.

AFK forteller at Larsen var litt engstelig før fotoshooten under vann.

– Men hun ville gjøre det for alle dem som problemstillingen gjelder for.

Etter at bildene var tatt, jobbet han med komposisjonen på datamaskin. Da han var fornøyd, malte han bildet ferdig i løpet av tre uker. Maleriet er 2,5 x 2,5 meter.

Kan uttrykke seg om tabuområder som anonym

AFK står for «away from keyboard», et uttrykk bruk i spillverdenen.

– Hvorfor vil du være anonym?

– Det er nyttig siden jeg lager ulovlige verk. Dessuten gir det frihet til å uttrykke meg om tabuområder, uten at det blir en personlig påkjenning, sier AFK, som bor i Bergen.

Han er blant annet kjent for å ha malt bildet Making a Martyr av Sylvi Listhaug etter at hun gikk av som justisminister.

– Målet mitt med maleriet Breathe er å løfte stemmen til Gro, som er stemmen for mange, og å ta opp en diskusjon om at sykepleierne er overbelastet. Helsesektoren fungerer ikke på sitt beste i en profittbasert modell. I koronatid akselererer problemet. Man ser det godt i England, der privatiseringen ødelegger helsesystemet.

Han legger til:

– Jeg vil at folk skal tenke over hvem som skal ta vare på dem når sykepleierne blir så overbelastet at de ikke orker mer. Breathe handler en del om selvhjelp, og om pandemien vi er oppi nå.

– Jeg krysser virkelig fingrene for at problemet tas opp på et nasjonalt nivå og blir diskutert på alvor, sier AFK.

Ble foreslått av datteren

Gro Kiil Larsen har to sønner og to døtre. Det var den yngste datteren, som er medisinstudent, som foreslo at moren burde bli portrettert i gatekunstprosjektet.

Larsen tror ikke hun kommer tilbake i sykepleieryrket.

– Selv om jeg vet at jeg trengs, og jeg har masse etterspurt kompetanse, så går det ikke. Jeg har ikke helse til det.

– Kunne noe blitt gjort annerledes, så du hadde sluppet den smellen?

– Kan godt hende. Det er viktig at både kolleger og ledere har kunnskap om gode arbeidsforhold, både fysisk og psykisk. Ferske sykepleiere må utrustes med kunnskap om grenser og egenomsorg. De må lære om håndtering av traumer, som kan være både små og store hendelser, sier hun.

Les også: Vil ta vare på hjelperne

– Ballene blir flere og flere

Larsen sammenlikner jobben som sykepleier med å stå i håndballmål:

– Ballene blir flere og flere, og målstengene lenger og lenger fra hverandre. Når belastningen blir for stor og oppgavene for mange, går det galt for alle.

– Vi er backstage når alle andre har gått. Vi er prisgitt at kollegene er oppmerksomme. Men kollegene har ikke alltid tid eller evne til å være der når du trenger det. Det er heller ikke gitt at du som sykepleier ønsker å uttrykke at du strever.

Jobber uten pasienter

Veien hennes tilbake til arbeidslivet ble å jobbe uten lederansvar og uten pasienter. Før hun byttet arbeidsplass, var hun studentkoordinator i kommunen.

– Jeg tok ut tredjeårsstudenter i refleksjonsgrupper, der temaet var å stå stødigere i jobben. Studentene syns veiledning og refleksjonsgrupper burde være obligatorisk i utdanningen, og når man er nyutdannet og har begynt å jobbe.

Maleriet er Gro Kiil Larsen strålende fornøyd med:

Breathe viser noen som ikke puster bra. Målet må være å forbedre vilkårene for dem som er her nå, og for dem som er på vei inn i yrket. Ellers kunne bildet bare hete Drown. Men vi kan ikke skremme noen bort fra yrket.

Nettopp derfor må dette til, mener hun:

– Både sykepleiere og lederne deres må utrustes med kunnskap om sunne arbeidsforhold, men også om de mentale belastningene.

Om nominasjonen

Dette utlyste Norsk Sykepleierforbund (NSF) i februar 2020:

Har du en kollega du mener fortjener å bli verdsatt? En som har banet vei og gått foran? Vært modig og stått i stormen, eller en som er faglig, dyktig og dedikert til yrket?

NSF vil markere sykepleieråret ved å hedre noen sykepleiere som vil bli portrettert av en gatekunstner ulike steder i landet.

Vi trenger forslag på gode rollemodeller; en tydelig, modig og stolt sykepleier som har gått foran.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.