fbpx Sykepleier fra geriatrien blir gatekunst Hopp til hovedinnhold

Sykepleier fra geriatrien blir gatekunst

Irene Vågen, sykepleier i geriatrien
GIR IKKE OPP: – Også siste delen av livet skal være verdifull. Da kan ikke et minimum av bemanning være normalen. Altfor mange helsepersonell gir opp kampen for å få til en bedring, fordi de blir møtt med at «det er sånn det er over alt», sier Irene Vågen, som står bak oppropet Eldrebrølet. Foto: Privat

Irene Vågen er sykepleier nummer to som blir portrettert som en hyllest til alle sykepleiere.

Allerede i april ble det kjent at sykepleier Irene Vågen er en av seks sykepleiere som blir malt i Norsk Sykepleierforbunds (NSF) gatekunstprosjekt.

Det er sykepleiere i NSF som nominerer dem som blir portrettert.

Se fakta om nominasjonen nederst i saken.

Begynte med en intensivsykepleier

Det var 12. mai, på sykepleiernes dag, at det første gatekunstmaleriet ble offisielt avduket. Intensivsykepleier Anniken Maamoen var blitt malt av sykepleierstudent Håkon Børs-Lind.

Les også: Sykepleierstudenten malte intensivsykepleieren

– Kunstverket er en hyllest til alle sykepleiere, sa NSF-leder Lill Sverresdatter Larsen under avdukingen.

I løpet av året skal til sammen seks sykepleiere portretteres i ulike deler av landet.

Startet gruppen «eldrebrølet»

– Jeg ble nominert av hovedtillitsvalgt i vår kommune, forteller Irene Vågen (40).

Kommunen er Bjørnafjorden. Den er slått sammen av de tidligere kommunene Os og Fusa, som ligger sør for Bergen.

– Begrunnelsen hadde kanskje noe med «Eldrebrølet» å gjøre?

– Ja.

– Så hva er det?

– Vi startet en Facebook-gruppe for å få rette oppmerksomheten mot eldreomsorgen, og det som kan bli bedre.

– Altfor mange gir opp kampen

Vågen forklarer hvorfor Facebook-gruppen med navnet Eldrebrølet ble opprettet:

– Også den siste delen av livet skal være verdifull og fylt av gode øyeblikk og livskvalitet. Da kan ikke et minimum av bemanning være normalen. Vi opplever at altfor mange helsepersonell gir opp kampen for å få til en bedring, fordi de blir møtt med at «det er sånn det er over alt» eller «ingenting kan gjøres på grunn av budsjett og økonomi».

Derfor må temaet opp på et høyere nivå, mener hun. Politikerne – makten – må bevisstgjøres:

– Vi må male et bilde av hverdagen vår som viser at helsepersonell stadig må springe fortere. Stadig flere oppgaver tar tiden vekk fra menneskene vi er der for. De fortjener og har behov for mer enn det mest grunnleggende stellet og mat. Ikke minst trenger de å føle trygghet, sier Vågen.

Vil få flere interessert i å jobbe i eldreomsorgen

– Samtidig vil vi få frem at vi liker å jobbe i eldreomsorgen, og alt vi kan få til med bare litt mer ressurser. Med god sykepleie kan vi bidra med kunnskap og omsorg.

– Dette er viktig å vise, for å få flere interessert i å jobbe der. Mye må bli bedre for de eldre, spesielt handler det om prioriteringer fra politisk hold og mer bemanning, sier Vågen.

Hun legger til:

– Verdighet er viktig, spesielt når det dreier seg om demens, sier hun.

Vil gi en stemme til eldre med demens

Og det er nettopp det som er ideen bak Eldrebrølet:

– Det er ment å gi en stemme til de eldre med demens som ikke kan si fra på egen hånd om det som ikke er greit.

Vågen jobber på Luranetunet på Os. Det har hun gjort i 12 år. For tiden går hun i koronaturnus, som innebærer at de ansatte er delt i to vaktlag.

SAMMEN i KAMPEN: Sykepleier Irene Vågen og helsefagarbeider Helene Thuen startet Eldrebrølet sammen. Her i aksjon på Torgallmenningen i Bergen.

Det var sammen med kollega Helene Thuen, som er helsefagarbeider, Vågen startet Facebook-siden. Det skjedde i september i 2019.

Nå har de snart 18 000 følgere.

Har fått mange sterke historier

– Hjelper det på noe?

– Vi har fått masse oppmerksomhet. Vi har vært på God morgen Norge i TV2 og i aviser, snakket med politikere.

– Men det er kanskje trått med resultatene?

– Vi har skapt mye engasjement og får mange sterke historier og tilbakemeldinger. På vår egen avdeling har vi fått litt bedre bemanning etter at vi hadde en varslingssak.

– Det nytter altså?

– Ja, men vi må stå på videre.

– Jeg er glad de valgte noen i geriatrien

– I april fikk du plutselig en telefon om at du er utpekt som modell?

– Ja, fra Sykepleierforbundet i Oslo. Jeg var på jobb og hadde nesten ikke tid til å ta telefonen, forteller hun.

Hun liker vanligvis ikke så mye oppstyr rundt seg selv, men er begynt å bli vant til det.

– Dessuten er det for en god sak. Jeg er glad de valgte noen i geriatrien, sier modellen.

Det gikk en stund før hun fikk vite mer om når og hvor ting skulle skje, forteller Vågen.

– Det var mye spenning i luften. Så tok prosjektlederen i Piece by Piece kontakt, jeg traff kunstneren, en fotograf og en som lager musikk. Da forsto jeg at prosjektet var mye større enn jeg trodde.

Skal avdukes på Fløyen

Gurdish Haugsdal er navnet på maleren, som har kunstnernavnet Dish. Hun er fra London, men er nå bosatt i Bergen.

– Hun tok noen skisser, jeg ble fotografert og videointervjuet, sier Vågen, som ikke har sett maleriet.

– Jeg tror ikke det er ferdig ennå. Det blir nok en helt annen malerstil enn på det forrige.

26. juni skal bildet avdukes på Fløyen i Bergen.

«Du vil ikke heller jobbe på sykehus?»

Irene Vågen elsker å jobbe på sykehjem:

– Det er det jeg vil gjøre. Det er bare det at jeg kunne tenkt meg mer ressurser, selv om det er bedre enn det var. Jeg er opptatt av at sykepleie ikke bare er klinikk og prosedyrer. Det handler om å se hele mennesket.

Ofte blir hun spurt: «Syns du det er utfordrende nok å jobbe på sykehjem? Du vil ikke heller jobbe på sykehus?»

– Og da sier du?

– Nei, det er dette jeg liker: Å ha kontinuitet, følge opp, se utvikling, gjøre observasjoner. Eldre på sykehjem er nå alvorlig syke, de har masse diagnoser, som er flettet sammen. Det er veldig utfordrende. Det er viktig å få inn gode sykepleiere i eldreomsorgen.

Smerte syns hun er ekstra interessant:

– Det er viktig å avdekke smerte hos dem med demens. Der er det mye underbehandling.

– Det tar tid å finne ut av smerter?

– Det er det det står på. Det samme med å skape trygghet. Det er mye angst og unødvendig bruk av beroligende, sier Irene Vågen.

Om nominasjonen

Dette utlyste Norsk Sykepleierforbund (NSF) i februar:

  • Har du en kollega du mener fortjener å bli verdsatt? En som har banet vei og gått foran? Vært modig og stått i stormen, eller en som er faglig, dyktig og dedikert til yrket?
  • NSF vil markere sykepleieråret ved å hedre noen sykepleiere som vil bli portrettert av en gatekunstner ulike steder i landet.
  • Vi trenger forslag på gode rollemodeller; en tydelig, modig og stolt sykepleier som har gått foran.
Les også:

Sykepleieren som blir hyllet

Anniken Maamoen, intensivsykepleier
TRENGS FLERE: – Hvis det kan bety noe for vår rekruttering, er det fint! Det tenkte intensivsykepleier Anniken Maamoen da hun fikk vite at kollegene hadde valgt henne som en rollemodell. Foto: Marit Fonn

Intensivsykepleier Anniken Maamoen er første sykepleier ut som gatekunstportrett. – Det tøffeste er at man ikke kan spise, tisse og drikke på fire timer, sier hun før hun går inn til nok en vakt med de sykeste koronapasientene.

Anniken Maamoen har parkert sykkelen. Hun er ute i god tid, som vanlig, klar for en ny vakt.

– Jeg liker å lande før jeg skal på jobb. Og etter jobb. Det gjør jeg på sykkelturen, sier hun.

Siden mars har Maamoen behandlet koronapasienter på kohortintensiven på Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet.

Hun er også blitt motiv på bildet som skal avdukes på Oslo Sentralstasjon 12. mai, klokken 9, på selveste sykepleierdagen, 200 år etter at Florence Nightingale ble født.

Maleri malt av Håkon Børs-Lind. Intensivsykepleier Anniken Maamoen
GATEKUNST: Det er sykepleierstudent og gatekunster Håkon Børs-Lind som har malt intensivsykepleier Anniken Maamoen. Foto: Arne Beck/Piece By Piece

Gatekunstneren Harem, det vil si Håkon Børs-Lind, som snart er sykepleier selv, er blitt hyret av Norsk Sykepleierforbund (NSF) for oppdraget, som er utført i Bergen.

Ideen er å hylle sykepleierne.

Kunstneren og den portretterte har ikke truffet hverandre, i disse nedstengte tider, men blitt kjent på telefon.

Les om gatekunstprosjektet: Sykepleierstudenten malte intensivsykepleieren

– Verdens beste fag

At hun var blitt valgt nominert av sine kolleger som en sykepleier det er verdt å hylle, fikk hun vite da hun ble oppringt av NSF. Hun ble spurt om hun var interessert.

– Hvis det kan bety noe for vår rekruttering, er det fint, tenkte jeg. Det er jo kjempemangel på intensivsykepleiere. Vi må jo selge yrket. Det som er verdens beste fag, reklamerer hun.

Og fortsetter:

– Ingen vet hva det er, og det er vanskelig å vise frem. Vi jobber på et hemmelig sted, som ingen opplever før de er pårørende selv.

– Vanligvis vet ikke folk hva jeg driver med

– Det er første gang jeg har tatt jobben med meg hjem på lenge, forteller Anniken Maamoen denne lørdagsformiddagen, tre dager før avdukingen skal skje.

Hun har vært sykepleier i 15 år, intensivsykepleier i ti av dem.

– Du mener nå i koronatiden?

– Ja. Hele samfunnet er jo påvirket. Vanligvis vet ikke folk hva jeg driver med. Nå spør alle meg. Naboer, familie. Jobben min er tema i nyhetene. Under svineinfluensaen i 2009 var det ikke sånn.

Vi sitter utenfor sykehuset. Pressen får fortsatt ikke komme innenfor dørene.

– Har du vært redd?

– Ja, og mange med meg, da vi ventet på pasientene og så tv-reportasjene fra Italia. Det påvirket meg når de som har vært med på alt, som epidemier i Afrika, viste at de var redde.

Kan ikke tisse og drikke på fire timer

Første gang hun kom inn på kohorten, der koronapasientene var samlet, kjente hun stresset. Det var i midten av mars. Innpakket i alt utstyret var hun kort i pusten og svett. Hun satte seg ned. Pustet inn. Og ut.

– Da roet jeg meg og begynte å jobbe slik jeg pleier.

Men ikke helt.

– Det tøffeste er at man ikke kan spise, tisse og drikke på fire timer. Vi er vant til å gå ut i tøffe caser. Jeg kan si: «Jeg går bare ut og tisser». Vi trenger å lufte oss innimellom, sier hun.

Men nå kan de jo ikke det. Problemet er mangelen på smitteutstyr.

– Vi får bare en pause på grunn av det. Hvis vi har en pause til, betyr det dobbelt så mye utstyr.

Ting går saktere

Polstret som de er, blir alt tyngre. Ting går saktere.

– Vi bruker tid på å kle på oss. Jeg får inn før jeg pleier, går ut etter jeg pleier, det blir litt overtid på hver vakt. Vi bruker en time på lunsj.

Det skjer gjerne slik: Sluse seg ut. Tisse, drikke masse, er jo fire timer siden sist.

Skal hun ha visitt utenfor kohorten, tar det lang tid:

– Jeg må jeg gi rapport til en annen som må passe min pasient. Jeg må sluse meg ut av vakter, som veileder meg. Så må jeg sprite hendene etter hvert plagg jeg tar av, vaske meg, sprite sko. Fjerne plaster i ansiktet. Så er det ut til visitten. Men da er jeg så sulten og tørst at jeg har lyst til å hive i meg lunsjen. Samme regla inn igjen.

Bandasjerer under de vonde maskene

– Du hører ikke, andre hører ikke deg. Å snakke med pårørende på telefon er vanskelig. Jeg er heldig for jeg har skarp stemme, endelig kommer den til nytte, ler hun.

– Maskene er jo ekstreme!

Og vonde. Bandasjer og plaster må til for å lindre presset på nesen og beskytte huden.

– Passer best for tålmodige sjeler?

– Intensivsykepleiere må være tålmodige, absolutt. Og særlig nå. Vi må skynde oss sakte, pasientene er veldig, veldig syke. Det er vi vant til. Men å handle fort er annerledes nå, vi har ikke sidesyn en gang.

Artikkelen fortsetter under bildet, som viser Anniken Maamoen på jobb. (Foto: Cecilia Glimberg Rønne)

 Intensivsykepleier Anniken Maamoen i smittevernutstyr

Kunne ikke treffe kunstneren

Kunstneren som har malt henne, Håkon Børs-Lind, bor i Bergen. De to kunne ikke treffes. Men de ble godt kjent etter mange telefonsamtaler.

– Han spurte meg om hvilke tre ord som var viktig for meg. Jeg sa takknemlighet, raushet og tillit. Det gjelder for hele livet mitt, ikke bare jobben.

På bildet trøster hun en kollega som er utslitt utenfor avdelingen. Verneutstyret har hun kastet. I virkeligheten var det vanskelig å gi en trøsteklem til en sliten kollega.

– Det har vært en del tårer hos noen. Når man tar på seg masken, suger den seg fast. Det kan føre til panikk for mange, det føles klaustrofobisk. Noen jobber virkelig hardt med psyken sin. Jeg skjønner det.

– Erfaring og kunnskap betyr alt i jobben vår

Hun var litt overrasket over at det er omsorgsbiten i jobben som blir vist i bildet.

– Vi bedriver så klart omsorg, men erfaring og kunnskap betyr alt i jobben vår med så dårlige pasienter. Vi er lei av klisjeen av sykepleieren med englevinger og varme hender. En intensivsykepleier er heller forbundet med utstyr og action.

Hun understreker at hun syns bildet er flott, og hun har fått gode tilbakemeldinger.

– Vi har masse utdanning og kompetanse. Jeg har sju års utdanning i faget mitt. Mange tror vi bare har noen kurs.

– Operasjonssykepleierne er jo geniale

Det var Akershus universitetssykehus (Ahus) som tok den første støyten med de sykeste koronapasientene.

– Kred til dem, og ikke minst til lokalsykehusene rundt om. Vi på OUS kom seint inn i gamet. Nå er det hos oss disse pasientene samles, sier Maamoen.

Les om Ahus: Intensivkapasiteten er nesten sprengt: – Men de svenske vikarene kommer fortsatt

– Vi visste ikke hva som ventet.

Det var i midten av mars de første pasientene kom til dem.

En av intensivavdelingene ble en kohort for koronapasientene. Den andre ble laget til for det hun kaller de «rene» pasientene. Altså de ikke har covid-19. Noen av sykepleierne er bare hos dem.

– Vi har fått hjelp med personell fra barneintensiven, operasjon og anestesi. De har jobbet med inn- og utslusing av oss om er inne hos koronapasientene. Operasjonssykepleierne er jo geniale når det gjelder å kle seg sterilt.

– Vi så for oss det triple med pasienter

På det meste var det 15–16 koronapasienter som trengte intensivbehandling.

– Vi så for oss det triple, sier hun.

Det har vært jevn flyt. Nå er pasientmengden halvert. Men det krever likevel mye.

– Mange av våre utenlandske kolleger er ikke her lenger. De som har stilling i eget land, får ikke lov å reise.

Men noen er her fortsatt, både intensivsykepleiere fra Danmark, Sverige og Finland. Frilansere kan reise frem og tilbake uten å måtte gå i karantene.

Ombygging i en fei

Lokalene har blitt bygget om i en fei. Vegger og tak er flyttet, sluser ble satt inn, bredere dører måtte til.

– Det er fascinerende hvor fort det kan gå, sier Maamoen.

Hun berømmer ledelsen for innsatsen.

– Hva med arbeidstiden?

– Vi har vært heldige og hatt vanlig turnus, takket være at mange har tatt ekstravakter. Men vi har en grei grunnbemanning.

Men det har blitt skremmende stille, påpeker Maamoen. Hvor er de andre pasientene? De med hjertestans og de med hodeskader? Det lurer hun på.

Koronaturnusen, som gir anledning til lange vakter og mer helgejobbing, er ikke iverksatt ennå.

– De som snart går ut av yrket, har stått på

– Jeg tror vi får ferien vår, sier hun.

Og legger til:

– Men vi vet jo ikke. Men ferie trenger vi.

Hun har blitt imponert over det hun kaller pionerene, de som snart går ut av yrket:

– De har vært sultne på faget og står på. Men nå begynner de å bli mette og noen snakker om å pensjonere seg.

Det syns hun er skummelt.

– Jeg er redd vi skal miste dem nå, vi er jo så få fra før. Men jeg tror ikke de er ferdig.

Ett eller flere organer svikter

Maamoen har erfart at sykepleiere ofte ikke vet hva jobbe deres går ut på. De jobber jo bak lukkede dører.

– Jeg visste heller ikke hva det var å ligge på respirator før.

– Hva er egentlig intensivsykepleie?

– Behandling til svært syke pasienter, der ett eller flere organer svikter. De må ofte ha organstøttende behandling.

Det kan være respirator, dialyse, ecmo eller pressorstoffer, altså legemidler som brukes for å holde blodtrykket oppe.

– Når man er i kunstig koma, fratas man mekanismer som derfor må erstattes. De dårligste har ofte flere slike pressorstoffer.

– Koronapasientene vil bruke mange år på å hente seg inn

– Har noen koronapasienter dødd på dine vakter?

– Nei, men jeg har hatt pasienter som har dødd på andres vakter. At pasienter dør, er noe vi er vant til.

Hun minner om at pasienten deres er alvorlig syke:

– De unge intensivpasientene overlever vanligvis koronaen. Men de vil bruke mange år på å hente seg inn. Etter flere uker i kunstig koma, må du lære å spise på nytt, å gå på nytt. Du har ikke muskler igjen, sier Anniken Maamoen.

Før forvandlingen

Nå strømmer det på med folk som peiler seg inn på personalinngangen. Maamoen hilser i alle retninger. De ser ut som folk flest, blide i vårsolen, kledd i sivil. Men flere av dem er intensivsykepleiere, som snart forvandler seg til det ugjenkjennelige.

– Vi kjenner ikke alltid igjen hverandre, engang, sier Maamoen.Derfor har de nå begynt å henge bilde av seg selv på frakken i tillegg til navnet sitt.

Anniken Maamoen, intensivsykepleier
GLAD I FOLK: Anniken Maamoen blir glad når hun ser kollegene komme. De peiler seg inn på personalinngangen. Foto: Marit Fonn
Om nominasjonen


Dette utlyste Norsk Sykepleierforbund (NSF) i februar:

Har du en kollega du mener fortjener å bli verdsatt? En som har banet vei og gått foran? Vært modig og stått i stormen, eller en som er faglig, dyktig og dedikert til yrket?

NSF vil markere sykepleieråret ved å hedre noen sykepleiere som vil bli portrettert av en gatekunstner ulike steder i landet.

Vi trenger forslag på gode rollemodeller; en tydelig, modig og stolt sykepleier som har gått foran.