– Alle barn som ikke må være på sykehuset, bør få være hjemme

– B12-injeksjon. Hvorfor det?

Det er fredag ettermiddag. Barnesykepleier Nina Granum Lycke har akkurat gått på kveldsvakt i avansert hjemmesykehus for barn på Oslo universitetssykehus.

Helsesykepleier Marianne Weiby ser i papirene. Hun har hatt koordineringsvakt på dagen, og gir en kort rapport.

– Det er stoffskifteproblematikk.

– Ok. Da tar jeg den først, sier Nina Granum Lycke.

Skal hjem til fire

I kveld har hun ansvaret for de 18 barna i hjemmesykehuset. På en hvit tavle står det oppført navn, fødselsdato og diagnose. På et stort kart over Oslo markerer navnelapper og tegnestifter hvor de bor.

Fire trenger besøk av barnesykepleier i kveld. En skal ha en viktig beskjed over telefon. De 13 andre kan ringe ved behov.

Utenfor står bilen, som bringer henne til Frogner, Bøler og Gamle Oslo. Hjem til barn som ville ligget på sykehuset, om de ikke hadde hatt mulighet til å få sykehuset hjem.

Handler om det friske

– Jeg har aldri vært i tvil, sier Vigdis Margrethe Ziener.

I elleve år var hun seksjonsleder for det avanserte hjemmesykehuset for barn.

– Barn som ikke må være inne på sykehuset, bør få være hjemme, mener hun.

– De har det bedre hjemme. De sover bedre, de spiser bedre og de får bedre livskvalitet.

Hennes viktigste erfaring fra disse elleve årene? Hun nøler ikke med svaret:

– Hvor bra barna har det hjemme.

Hun sier de er tryggere, gladere. Der er oppmerksomheten rettet mot det friske, ikke sykdom.

Har møtt motstand

Sammen med barnelege Jens Grøgaard stablet hun hjemmesykehuset på beina, i begynnelsen uten ekstra tilførte midler. De fikk en stilling herfra, en stilling derfra.

– Folk utenfor sykehuset syntes det hørtes veldig smart ut med hjemmesykehus, sier hun.

– Ikke alle innenfor.

Hun vil ikke si hun har møtt aktiv motstand, snarere passiv.

– Vi møtte en holdning om at dette er fint, men det passer ikke for våre pasienter.

Bortsett fra hos barneonkologene.

– De hadde høy tillit til oss. Hele veien har vi hatt mange barn med kreft. De kan være dårlige, men det går fint å være hjemme.

Vil doble antallet

Men for to år siden skjedde det noe. Vigdis Ziener kaller det en radikal endring. 

– Plutselig var hjemmesykehus veldig populært og noe som skulle utvikles. Det er utrolig morsomt, sier hun fornøyd.

Hun mener potensialet er stort.

– Hvor stort?

– Vi burde kunne doble antallet barn.

– Ikke hold i skepsis

– Har det vært hendelser som har gitt grunnlag for å være skeptisk til hjemmesykehuset?

– Nei. Faglig sett er det ikke hold i en sånn skepsis, sier Ziener.

– Det fins heller ikke forskning som viser at barn har det best på sykehus.

– Hva handler det om, tror du?

– Kultur. At sykehus gjerne innretter driften etter hva som best passer dem som jobber der, ikke etter barnet og familien. Hvis det som er best for barnet, krever endring i arbeidsform, så endres den ikke.

Hennes opplevelse er at barna blir fortere friske når de får være hjemme.

– Jeg kan dessverre ikke belegge det med tall. Men vi ser det for eksempel på infeksjoner hos barna som har kreft. På sykehus har de ofte infeksjoner, hjemme får de oppsiktsvekkende få. 

Stadig nye problemstillinger

– Jeg får ekstra respekt for faget, sier Nina Granum Lycke.

Når hun reiser hjem til pasientene, reiser hun alene.

– Jeg leser prosedyrene ekstra nøye. Jeg må være trygg, sier hun.

Hun tar seg av barn med ulike kreftdiagnoser, infeksjoner, hjertefeil og barn som er født prematurt. Blant annet.

– Det er nye problemstillinger på hver vakt, sier hun.

– Et syndrom jeg aldri har hørt om, en type cellegift jeg ikke er vant til å gi.

Denne kvelden er det B12.

– Hvordan skal den injeksjonen settes, spør hun henvendt til Mariann Weiby.

– Nei, glem det. Jeg leser behandlingsplan og prosedyre.

Må ha høy kompetanse

I begynnelsen rekrutterte Vigdis Ziener bare spesialsykepleiere. Men dem er det rift om, så de siste årene er det også ansatt sykepleiere.

– Men det må være sykepleiere med høy kompetanse og erfaring, sier hun.

Og understreker at når man tilbyr hjemmesykehus, skal kvaliteten være like god som på sykehuset.

At sykepleierne er ute alene er riktig, men de har alltid noen å ringe til. Og de kan alltid sende barna til sykehus. Trenger de å konferere med lege, ringer de rett til bakvakt.

Vigdis Ziener sier hun har opplevd at to familier har valgt å komme tilbake til sykehuset, fordi det ikke føltes trygt hjemme.

– To på elleve år. Det må vi leve med, sier hun.

Foreldre får større belastning

– Det blir et stort ansvar for foreldrene hjemme?

– De får definitivt større belastning. Å ha barna hjemme medfører en ansvarsdeling. Først fra lege til sykepleier, så fra sykepleier til foreldre. Når vi spør foreldrene, sier de: Ja, det er slitsomt. Det er tøft. Men vi vil ikke velge annerledes.

Hun sier det har vært noen tilfeller der barna har blitt akutt syke og må raskt tilbake på sykehuset.

– Men de situasjonene har vært under kontroll. Jeg tenker det viser at systemet vi har bygget opp, fungerer.

Ziener viser til at også foreldrene alltid har noen å ringe.

– Den telefonen blir alltid besvart. Foreldre har sagt det er lettere å få kontakt på telefon hjemmefra enn når man er på sykehuset og må dra i ringesnoren.

Det er aldri et nederlag å måtte tilbake til sykehuset.

– Mange barn er litt på sykehuset, og litt hjemme. Det er helt greit.

Får en annen rolle

– Det jeg ser, er at på sykehuset føler foreldre at de ikke eier barnet sitt. Det gjør de hjemme, sier Nina Granum Lycke.

Hun får en annen rolle når hun kommer på besøk til dem, og ikke omvendt. Hun er gjest.

Hun ser at det blir mer orden og struktur rundt barnet hjemme. Det er lettere for foreldre å være omsorgspersoner i eget hjem enn på et sykehusrom der helsepersonell går inn og ut.

– Jeg blir oftere overrasket over hvor bra det går hjemme enn motsatt, sier hun.

– Og jeg har erfart at det fins mange måter å leve familieliv på.

Lettere å lese

Dessverre er det sånn at ikke alle barn har det best hjemme. Men det er også lettere å avdekke hjemme enn på sykehuset, påpeker Nina Granum Lycke.

– Det gir oss en mulighet til å hjelpe barnet, og for eksempel sette inn hjelpetiltak, sier hun.

Og om barnet ikke har det bra hjemme? Da skal det ikke hjem. Der er Vigdis Ziener helt klar.

Hun trekker frem den enorme tilgangen på informasjon sykepleierne får hjemme hos pasientene.

– På sykehuset må vi spørre om alt mulig. Hjemme kan vi observere.

Hun erfarer også at barna er lettere å lese.

– Vi var veldig spente da vi startet opp, forteller hun.

– Hvordan ville det bli å ha eneansvar for å observere barnet? Det viste seg å ikke være vanskelig.

Nina Granum Lycke, som hekter på seg en stripete sekk det står «avansert hjemmesykehus» på, og finner frem riktig bilnøkkel, sier dette:

– Når man har jobbet en stund, er dette en gøy arbeidsplass.