Berit, Bardo og pilleboksen

Ved kjøkkenbordet på et småbruk en snau mil øst for Selbu sentrum, sitter Berit Rolseth (76) og mannen Bardo (83).

– Der har du den igjen, ja. Det var en raring, sier Bardo, og løfter opp en rund, liten plastboks med oransje knapp og digitalt display.

 Det er noen uker siden han og kona så den sist.

– Veldig snedig, den der.

Tidlig ute

Boksen er et håndfast eksempel det mye omtalte fenomenet «velferdsteknologi».

Fem trøndelagskommuner i Værnesregionen – Selbu, Tydal, Frosta, Meråker og Stjørdal – var tidlig ute med å satse målrettet på den slags.

De var med da Nasjonal velferdsteknologiprogram i 2013 ga tilskudd til prøveprosjekter i totalt 34 norske kommuner. Da var det allerede gått et par år siden trønderne innså at noe måtte gjøres.

– NOU-rapporten «Innovasjon i omsorg» fra 2011 var en vekker, forteller Solrunn Hårstad.

De siste fem årene har hun hatt ansvaret for å koordinere det meste som har med velferdsteknologi å gjøre i regionen.

NOU-en malte et utfordrende bilde av fremtiden. Den fortalte om hvordan det stadig vil bli flere eldre. Om nye, krevende oppgaver i kommunehelsetjenesten. Om personalmangel og teknologiens potensial.

Tredje sommer med vikarer

– Våre brukere blir stadig flere og de blir sykere. Her omkring har vi dessuten urovekkende få søkere til helse- og omsorgsyrker. Det betyr at vi er nødt til å utvikle tjenestene, forklarer Hårstad.

De første skvulpene fra eldrebølgen merkes allerede. Denne sommeren var den tredje Selbu kommune har måttet leie inn arbeidskraft fra vikarbyråer til pleie- og omsorgstjenester. Teknologivante brukere forventer også mer.

– Det er litt kleint å være den kommunen som må svare at «nei, Skype og Facetime, det bruker ikke vi», når noen etterspør slikt.

Piping og alarm

I kårboligen hos Bardo og Berit er det god fyr på peisen, selv om mai nærmer seg slutten.

Her har ekteparet velkjent utsikt, vaser med sjølplukkete blomster, furupanel fylt av familiefoto og mange minner. Her har de et hjem.

Men for noen måneder siden trengte Berit å bo litt et annet sted, på sykehjemmet inne i Selbu sentrum.

Det holdt med et korttidsopphold, men i tiden som fulgte, var det viktig at hun fikk i seg medisiner til rett tid. Den snedige boksen – en medisindispenser av merket Pilly – spyttet da ut foreskrevne piller to ganger daglig.

Trengte ikke hjemmesykepleie

Glemte Berit å ta medisinen, begynte boksen å pipe. Om hun fortsatt ikke forsynte seg, gikk alarmen hos hjemmesykepleien.

– Bare det å komme på noe slikt, sier Bardo, som hjalp kona med den praktiske håndteringen av den fremmedartete duppeditten.

Berit var redusert, men noe behov for hjemmesykepleie syntes hun selv ikke at hun hadde.

Uten dispenseren ville nok likevel noen fra kommunen ha måttet ta turen ut til småbruket hver morgen og kveld.

– Det hadde jo ikke vært noe problem om hjemmesykepleien kom, men det var en fin ordning med den boksen, sier Bardo.

Sensitive boliger

Det er gått fire år siden daværende helseminister Jonas Gahr Støre og næringsminister Trond Giske kom på besøk til Selbu for å riste hender og skryte.

– På nytt står trønderne fremst for å finne nye løsninger, sa Støre til lokalavisa Stjørdals-Nytt.

Den gangen var det prosjektet «Bo lenger hjemme», et samarbeid mellom Værnesregionen, Telenor og Visma, som ble presentert.

Dette var nyskapende velferdsteknologi integrert med elektronisk pasientjournal. Dør-, bevegelse-, fall- og temperatursensorer montert i omsorgsboliger sendte varsler til pleiepersonell og registrerte automatisk uregelmessigheter i journalen.

Les også: Ber kommunene om å komme i gang 

Elektriker Støre

Forventningene til nyvinningen var store, men man oppdaget raskt at pasientjournaler ble fylt opp av irrelevant informasjon – av nattlige toalettbesøk og falske fallalarmer.

– Vi skjønte at vi måtte sile informasjonen bedre. Ikke alt som skjer er journalverdig, sier koordinator Solrunn Hårstad.

Da Støre og følget hadde dratt, skal for øvrig den eldre kvinnen som fikk ham på besøk, ha lurt på hva i alle dager det var den velkledde elektrikeren hadde bedrevet hjemme hos henne.

Brukere i sentrum

Med alt som finnes av futuristiske roboter, avanserte sensorer og smarte duppeditter er det fort gjort å la seg forføre av velferdsteknologiens muligheter.

Hårstad understreker at sluttbrukernes behov, ønsker og evner hele tiden må komme først. For mange kan ny teknologi virke utfordrende og skremmende. Tillit, mestring og vurdering av samtykke er viktige stikkord.

En eldre selbygg fikk tilbud om medisindispenser, men takket nei. Han synes det var mye hyggeligere om hjemmesykepleien kom.

– Dersom velferdsteknologi fører til at hjemmetjenesten tar færre turer ut til brukerne, kan det åpne seg andre behov. For eksempel for besøkstjenester, påpeker Hårstad.

Pilottretthet

 «- Jeg begynner å bli lei alle pilotene» lød tittelen på en artikkel i Dagens Næringsliv 6. juni i år.

Denne gangen var det en annen helse- og omsorgsminister, den nåværende, som fremsatte hjertesukket under en helseteknologikonferanse i Stavanger.

Bent Høie viste der blant annet til et pilotprosjekt for avstandsoppfølging av personer med kols. Løsningen skulle ikke bare ha gitt dokumentert bedre helse og mer mestringsfølelse for pasientene, men også redusert behovet for personell.

– Det å bruke denne type teknologi er ikke pilot lenger, fordi en har nå så mange prosjekter som er testet og har gitt resultater, at jeg håper det blir den nye normalen, sa Høie til avisen.

Klare anbefalinger

Det har vært mange velferdsteknologiske prøve- og pilotprosjekter rundt om i Kommune-Norge. Steget over i varig, bred implementering kan ofte være tungt. Da må noen våge å velge; si at «nå vet vi nok» og «dette går vi for».

Nasjonalt velferdsteknologiprogram – som favner alle aktivitetene Helsedirektoratet og kommunesektoren (KS) har på feltet – forsøker å vise vei.

Blant annet har de utviklet nettsiden samveis.no, et såkalt veikart for tjenesteinnovasjon, som skal hjelpe kommuner i gang.

Gjennom to gevinstrealiseringsrapporter har de dessuten gitt eksplisitte anbefalinger om seks konkrete typer velferdsteknologi de mener bør prioriteres (se egen faktaboks). Kommunene rådes nå til å vurdere disse, før de eventuelt setter i gang egne piloter med andre produkter.

Prøving og feiling

Værnesregionen startet opp før nevnte anbefalinger og veikartet var på plass. De har derfor måttet tråkke opp stier i relativt ukjent terreng, og spørsmålene underveis har vært mange:

Hvilke behov har brukerne i de ulike kommunene – nå og i overskuelig fremtid? Hvilke produkter finnes på markedet? Fungerer de? Hva med pasientsikkerhet og personvern? Har vi kompetansen? Har vi råd? Har vi råd til å la være?

– Det har blitt mye prøving og feiling, og det med knappe ressurser, innrømmer Hårstad.

Falske alarmer

Tid og penger har gått med til testing av produkter som ikke holder mål.

Ennå har de ikke funnet en fallsensor de er tilfreds med. Én variant reagerte ikke hvis brukeren skled langsomt ut av sengen, men ble kun utløst ved brått og hardt trykk. En annen forventet at den som falt, ble liggende musestille etterpå.

Dørsensorer har gitt mye falske alarmer. Systemer snakker dårlig sammen. Omsorgsboligene har i dag én sensor på utsiden og én på innsiden av døra, siden det er ulike avdelinger som skal motta varsling på dag- og nattetid.

Dårlig mobildekning kan dessuten være utfordrende i utkantstrøk. En kar med kognitiv svikt, som hadde det med å gå ut om natten, måtte inn på langtidsplass på grunn av det.

Krevende å være pilot

– Det er krevende å være pilot, medgir Kristin Flakne Østbyhang, som er tjenesteleder for hjemmetjenesten i Selbu kommune.

– Mye har ikke fungert slik vi ønsket fra starten av.

Likevel er hun ikke i tvil om at de må fortsette satsingen.

– Vi ser det tydelig i regnestykkene at dette gir besparelser. Spesielt dette med digitalt nattilsyn. Når folk får sove i fred, gir det både en kvalitetsgevinst og reduserer presset på nattevakten.

To frem og ett tilbake

– Vi har gått to steg frem og ett tilbake i mange sammenhenger, innrømmer Hårstad.

– I 2013, etter halvannet år med prøveprosjekter, hadde vi likevel lært såpass at vi kunne komme oss et steg videre – mot mer permanente løsninger.

I de fem kommunene ble det derfor frikjøpt deler av stillinger, slik at alle fikk hver sin såkalte superbruker. Fire av fem er sykepleiere.

– Men det er fort gjort at utviklingen stanser opp når man går inn i en driftsfase. Derfor ble også min stilling som koordinator for hele regionen opprettet, forteller Hårstad.

Stolt

Den midtnorske satsingen har blitt lagt merke til, og ikke bare av avgåtte helseministre.

– Man blir jo litt stolt når vår region trekkes fram i undervisningen på høyskolen, sier Nina Kjøsnes.

Sykepleieren jobber som systemansvarlig for journalsystemet og er også Selbus superbruker av velferdsteknologi.

Tre superbrukere – deriblant Kjøsnes – tar for tiden videreutdannelse i velferdsteknologi ved Høgskolen i Oslo og Akershus, der altså de selv brukes som eksempel til inspirasjon.

– Vi har merket at brukerne nå kommer raskere hjem fra sykehus og det er mer med dem. Det holder ikke bare å satse på teknologi. Det er også viktig med god og oppdatert kompetanse innen for eksempel kreftsykepleie, geriatri og palliasjon, understreker Kjøsnes.

Mer faglige utfordringer

Fra utsiktspunktet på Åsbaret rett utenfor sentrum kan man se over Selbusjøen til Selbustrand. For tiden må hjemmetjenesten ut dit minst to ganger daglig.

Sykepleier Mariann Røset skuer utover det som har vært arbeidsplassen hennes de siste tolv årene. Hun merker godt at det er nye tider.

– Har arbeidshverdagen min blitt lettere? Jeg er usikker. Den har i alle fall blitt mye mer spennende.

– Vi har større faglige utfordringer i dag. Brukerne har sammensatte diagnoser. De er dårligere og arbeidet er blitt mer teknisk krevende.

Barnesykdommer

Utfordringene er møtt gjennom både å styrke de ansattes kompetanse og innføring av velferdsteknologi. Røset har kjent teknologiens barnesykdommer på kroppen.

– De tekniske løsningene bidrar til trygghet – for både brukere og oss – men totalt sett har det neppe blitt mindre bilkjøring. Det blir mange unødige stopp og utrykninger. Brukere har for eksempel gløttet ut på tunet, og så har alarmen gått.

Samtidig ser Røset at flere ville havnet på langtidsplass uten digitalt tilsyn og andre nyvinninger for hjemmet. Dermed sparer kommunen totalt sett.

– Vi har en bruker som fikk GPS-såle i skoen. Det var en stor suksess, fordi han da kunne bo hjemme og samtidig følte seg tatt vare på.

Øverst på Røsets ønskeliste nå står en nettbrettløsning som gjør det mulig å se inn til brukerne og si «hei» – observere og kommunisere.

– Det ville gitt store besparelser tror jeg. Men om besøkene fra hjemmetjenesten går ned, trenger vi også flere besøksvenner og mer frivillighet.

Felles sentral

Nå står et nytt, stort prosjekt for døren i Værnesregionen.

– Dette er så kult, ivrer Solrunn Hårstad.

En felles responstjeneste i samarbeid med Kongsberg-regionen og Tromsø er under utvikling.

Samarbeidet innebærer blant annet at man skal kunne avlaste hverandre i akutte situasjoner og slik redusere sårbarheten. Om vakthavende ett sted ikke reagerer, får brukeren likevel hjelp.

Den nye sentralen vil også kunne filtrere ut falske alarmer og samle en rekke ulike tjenester på én plattform.

– I dag er det én pålogging for medisindispensere og én for trygghetsalarmer, mens meldinger fra digitalt nattilsyn går til et tredje sted, forteller Hårstad.

Håpet er at sentralen skal være oppe og stå i løpet av neste år. Men, som de fem, foretaksomme trønderkommunene har erfart: Mye kan skje på veien mot målet.

Foretrekker likevel rull

Den snedige boksen hjemme hos Berit og Bardo har heller ikke fungert helt smertefritt.

Store tabletter hadde en tendens til å sette seg fast i sitt trange avlukke, og uten ektemannens hjelp, ville Berit, da hun var på sitt mest reduserte, neppe klart å håndtere innretningen selv.

– Jeg synes det er greiere med sånn rull jeg har fått nå, sier hun, og viser frem den manuelle multidoserullen, som kan fylles med medisiner for fjorten dager av gangen.

Rullen piper riktignok ikke. Den varsler heller ikke helsepersonell ved behov, men for tiden er det enkle det beste for Berit.

Hjemme best

– Om dingsene blir å vanskelige at en ikke kan betjene dem, er det jo ingen vits, påpeker Bardo.

Han er likevel er positivt innstilt til å få mer teknologisk hjelp inn i huset, om det skulle trengs.

– Får vi behov, for eksempel for sensorer eller trygghetsalarm, så vil vi gjerne ha det.

– Det er jo supert å kunne bo hjemme, sier Berit.

Ler mer om velferdsteknologi her