Som tillitsvalgt på de fleste nivå i organisasjonen og med flere verv utenfor NSF har jeg med meg bred erfaring inn i forbundsledelsen. Erfaringer som har vist seg nyttige.

Hvordan kan det ha seg at topplederne ved landets sykehus ikke har oversikt over bemanningsbehov? spør Lill Sverresdatter Larsen.

– Uten oppdatert kunnskap vil pasienter lide mer og dø tidligere enn man kan akseptere eller forvente. Derfor skal sykepleierutdanningen skje ved universiteter og høyskoler, skriver innleggsforfatteren.

Ansatte sendes på kurs. Likevel tar de ikke i bruk ny kunnskap. Det er ikke noe rart når ledere ikke tenker fag og helhet.

I den ene grøfta står vi og roper på mer tid til kvalitet i tjenestene, og i den andre roper vi etter mer utdanning og kvalifiserte personer. Hva vi har tid til, er ikke godt å si. 

Når krisen er slått inn over oss, er vi villige til å legge vekk grunnkravet om at praksis kun skal være «lære, ikke være i praksis», skriver innleggsforfatterne.

Jeg har diagnostisert helse- og omsorgstjenestene med hjernemangelanemi. Og jeg har konkludert at oppgaveforskyving og flere varme hender er en like dårlig medisin mot hjernemangelanemi som årelating og håndspåleggelse er mot jernmangelanemi.