Dagens virkelighet er at for mange pasienter er kasteballer mellom helseforetak og kommuner. 

Jeg håper at de som er satt til å ta ansvarlige beslutninger midt i alle kamper og omkamper, blant flammende fakler og lokal- og opposisjonspolitikerappeller, ikke glemmer at det finnes folk som aldri roper. 

Det er viktig for vår trygghet at vi vet at hjelpeapparatet står klar når vi trenger det. Når nok er nok. Det er imidlertid mange i helsevesenet som klamrer seg til at ressursene må brukes på livshjelp og ikke dødshjelp. 

Lange ventelister og ansatte som slutter, rammer de vanlige pasientene, mens de mest ressurssterke vil sikre seg behandling andre steder.

Kreftpasienter trenger bedre oppfølging i kommunen. Ulik tilgang på kreftkoordinatorer skaper store forskjeller i tilbudet.

I stedet for å lede og utvikle tjenesten for barn og unge, bruker jeg store deler av året på å søke og rapportere på tilskudd som avgjør om budsjettene går opp.