fbpx Kjære politikere, gjør som vi leger gjør når alarmen går: Løp og redd pasienten Hopp til hovedinnhold

Kjære politikere, gjør som vi leger gjør når alarmen går: Løp og redd pasienten

Lange ventelister og ansatte som slutter, rammer de vanlige pasientene, mens de mest ressurssterke vil sikre seg behandling andre steder.

Et sterkt offentlig helsevesen er selve fundamentet i velferdsstaten vår. Derfor ser jeg med uro på det som skjer nå: Ventelistene har aldri vært lengre, nesten alle landets sykehus går mot store budsjettavvik, og fagfolk som egentlig ønsker å bli værende i det offentlige, søker seg aktivt bort derfra. Arbeidsgleden vår forsvinner når oppmerksomheten er rettet mot papirarbeid og måltall. Det bør bekymre alle.

Antallet nordmenn med privat helseforsikring nærmer seg 800 000. I 2024 åpner helprivate Aleris et stort sykehus i Tromsø og virker ikke å bekymre seg for nok arbeidskraft. De vet at det offentlige helsevesenet ikke lenger klarer å være en attraktiv arbeidsplass.

Kan vi ikke være ærlige med tall?

Dagen etter at helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol på NRK Debatten uttrykte stor bekymring for legers arbeidsvilkår, vedtok Helse Sør-Øst en økonomisk langtidsplan som i beste fall må kalles utopisk.

Ventelistene de neste fire årene skal ned. Antallet ansatte i Helse Sør-Øst skal kuttes. Samtidig skal aktiviteten opp. Det ble presisert at dette ikke skulle løses ved at de ansatte skulle løpe fortere, men ved at bedre teknologi og nye bygg i løpet av neste fireårsperiode (!) skal utnytte kapasiteten bedre.

Vi snakker om et helsevesen der ansatte finner andre jobber fordi de ikke orker å løpe fortere, der vi leger fortsatt knoter med faksmaskiner og der splitter nye sykehus er for små i det de står ferdige. Forstå det den som kan.

En uke senere ble forslag til statsbudsjett for 2024 presentert. Ekstrabevilgningen avsatt til sykehusene spises opp av forventet økt behov for helsetjenester og den generelle prisstigningen som nok en gang virker underestimert i budsjettforslaget.

Handlingsrommet til sykehusene blir dermed enda mindre. Det er ikke penger igjen til investeringer. Kan vi ikke i det minste være ærlig med tall?

Ny uke, nytt vedtak – igjen tatt av mennesker langt unna pasientmøter og dårlig tilpassede IKT-systemer: Styret i Helse Midt-Norge fortsetter planen med utrullingen av journalsystemet Helseplattformen til tross for fortsatt alvorlige feil og mangler, varsko om truet pasientsikkerhet og krav om full stans. Dette systemet som ansatte advarte om helt fra starten av, og som skulle koste 3,7 milliarder, ser nå ut til å passere 5 milliarder skattekroner.

«Når virkeligheten sett fra direktørkontorene ikke lenger stemmer med den sett fra sykehusgulvet og legekontoret, trues selve tilliten som holder helsevesenet sammen», skrev redaktøren av Norges største medisinske tidsskrift tidligere i høst. Han kunne ikke hatt mer rett.

Kompetanseflukten fra det offentlige er et bilde på dette. Vi som er ansatte i helsevesenet, som prøver å trykke på alarmknappen, opplever at vi blir møtt med floskler og en gjennomgående mangel på forståelse. Både hos sykehusledere og hos politikerne. Dette dreper både engasjement og arbeidsglede og er en trussel mot pasientsikkerheten.

Koden er rød. Løp!

Hvordan havnet vi her? Helseforetaksmodellen, som ble innført i 2001, har ført til at sykehusene drives som privateide selskap. Produktet er pasientbehandling.

Sykehusene har altså i over 20 år vært underlagt et konstant krav om å drive smartere, behandle flere på kortere tid, med færre hender og til en lavest mulig kostnad.

På samme tid har antallet medisiner vi bruker i behandling, økt betraktelig og krever større oppfølging. Samtidig sier ingen noe om hva vi skal gjøre mindre av.

Den teknologiske utviklingen har også vært formidabel, men krever også mer menneskelig kompetanse, ikke mindre. Den faglige autonomien er borte- det er ikke lenger faget, men de økonomiske kravene, som er styrende. Belastningen de ansatte står i dag er dermed betydelig høyere enn tidligere, til tross for en jevn økning av både leger og sykepleiere de siste tiårene.

Lange ventelister og ansatte som ikke lenger ønsker å jobbe i det offentlige helsevesenet, går til syvende og sist ut over pasientene. Og som alltid vil de mest ressurssterke få god behandling andre steder – de kan jo betale for det.

Dersom denne utviklingen skal snu, er vi helt avhengige av å bli lyttet til og å være en del av løsningen. Hør på oss! Hver sykepleier, jordmor eller lege som slutter, koster minst det dobbelte å erstatte med vikarer.

Samtidig er det vanskelig å tro på bedring uten at man ser på hele helseforetaksmodellen. For oss som jobber med pasienter er det krevende å stadig måles, når det viktigste vi driver med, omsorg, er umålbart. Helsevesenet styres urovekkende fort mot «de rikes helsevesen», og det skjer på venstresidens vakt. Det tror jeg egentlig ingen ønsker seg.

Så kjære politikere som nå skal enes om nytt budsjett, kjære sykehusledere: Gjør som vi leger gjør når alarmen går: Løp og redd pasienten. Nå er pasienten vårt felles helsevesen.

Dere har callingen. Koden er rød. Løp!

Innlegget ble først publisert på NRK Ytring.no.

3 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Lars

Lege
1 year siden

Svært godt skrevet! Håper noen lytter.

Liv Sigrun Engebretsen

Pensjonert sykepleier
1 year siden

Takk til Andreas Aass-Engstrøm for et meget bra innlegg! Da jeg begynte på sykepleierskolen i 1979, var det ca. 20.000 sykehussenger i det somatiske helsevesenet. I dag mener jeg å ha hørt at antall somatiske sykehussenger er på ca. 10.000. Dette skjer samtidig som antall mennesker i Norge øker, og samtidig med at eldrebølgen starter for fullt. Tenk om det kunne bli tverrpolitisk enighet på Stortinget om å øke antall somatiske sykehussenger til ca. 15000 innen 2030. Øker man grunnbemanninga " på gølvet", og inkluderer både helsefagarbeidere, kjøkkenpersonell og sykepleiere, så vil mange flere orke å stå i jobben til man når pensjonsalder. Helseforetakene minsker imidlertid grunnbemanninga samtidig som de bruker milliarder av kroner på vikarer. Vikarbudsjettet går selvfølgelig ned hvis grunnbemanninga styrkes!Dette har NSF kjempa for i alle år, men politikerne hører ikke...

Antall heldøgnssenger i psykiatrien må også økes- gjerne til det dobbelte. Pasientene får ikke den tida de trenger for å komme seg, og kastes ofte ut igjen etter 2-3 dager.
Norge har mer enn nok penger på bok til å løse krisen, men viljen hos politikerne til å bedre situasjonen synes fraværende...

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse