Er det virkelig tilskuddsmidler og rapportering jeg skal bruke tiden min på?

Budsjettene i min tjeneste går aldeles ikke opp hvis ikke jeg får tilskuddene som søkes på. I august, september, oktober og november er det på’an igjen. Nye søknader må skrives og rapporteres på. Søknadene og kriteriene blir mer og mer detaljerte og omstendelige, og det er lett å miste motet underveis. 

Hvis jeg får midler, må jeg passe på at midlene ikke brukes på noe annet enn kriteriene. Listen av tilskudd er så lang at jeg må drive balansekunst for å klare å bruke dem riktig og sette dem på riktig objekt i regnskapet. 

Fortvilelsen er stor

I dag kom det første avslaget på tilskudd vi har søkt på. Fortvilelsen er stor, og trøsten er fattig selv om Bufdir (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet) skriver at de har hatt oversøknad og har måttet prioritere hardt. Hvorfor tror dere det blir så stor oversøknad på slike midler? 

Mitt største ønske for Kommune-Norge er å slippe å drive en tjeneste basert på tilskudd som varer ett år av gangen. Det er ekstremsport å drive innovasjon og tjenesteutvikling på kortvarige tilskudd. Enda godt jeg driver med yoga for å roe ned hjernen etter en dag på jobb. 

Alle tilskudd gjør det vanskelig for meg å planlegge drift og beholde de gode folkene jeg har. Jeg tenker samtidig på hvor mange ansatte som er på «andre siden» for å lese søknader, innvilge tilskudd, lage regelverk og lese alle rapporteringene. Hvor blir det av tilliten til oss som ledere i kommunen? Må virkelig byråkratiet vokse seg så stort når vi egentlig har behov for flere hender i kommunen? 

Må holde hjulene i gang

Det viktigste for meg som leder er å ha ansatte som trives og føler på arbeidsglede. Det gir lavt sykefravær og stabil tjeneste. Det synes imidlertid som en umulig oppgave å ta vare på ansatte når vi bare har knapper, glansbilder og en usikker prosjektstilling på ett år å tilby. 

De fleste er avhengig av fast jobb og forutsigbarhet i dyrtiden vi lever i. Jeg vil så gjerne bygge et godt lag med en stabil arbeidsflokk, men det er ikke bare lett når jeg ikke kan tilby høyt utdannede mennesker som gjør en fantastisk jobb, fast stilling. 
Jeg lover å fortsatt gjøre så godt jeg kan som leder i kommunen, men det er bitte litt vanskelig for tiden. Jeg bruker all min kreativitet og kunnskap for å holde hjulene i gang på tilskuddsmidler. Tjenesten jeg leder, er superviktig for framtidens Norge, men hvorfor må det gjøres så komplisert å få penger til basistjenester?

Det er store forskjeller

Når jeg skriver dette, ser jeg plutselig på nyhetene et innslag fra Norges Banks årstale. I årstalen forteller sentralbanksjefen at det går bedre i Norge. Det er godt å høre, men jeg legger merke til alle de flotte blomsteroppsatsene som omkranser sentralbanksjefen. «Hvor mye kaffe kunne jeg kjøpt til ansatte for prisen for blomstene?» tenker jeg. For mine ansatte får ikke kaffe, blomster eller betalt lunsj en eneste gang i løpet året. Det har ikke kommunens budsjetter rom til, selv med tilskuddsmidler. Innslaget går videre til banketten. 

Politikere og næringslivstopper fortjener en påskjønnelse og en fin middag, men trenger det å være så ekstravagant? For å sette det i perspektiv; i vår kommune fikk ansatte pepperkaker og gløgg til julelunsj. Kommuneansatte kan bare drømme om en liknende middag som vi så på nyhetene. Enda våre ansatte hadde fortjent det så inderlig fordi de jobber iherdig hver eneste dag for å holde kommunen i gang. 

Må ha spleiselag og dugnad

Videre ser vi at sentralbanksjefen viser kontoret og kunsten på veggene. Igjen i stor kontrast til vår virkelighet. Lokalene våre er så slitne at dører ikke går igjen. Jeg som leder, kjører søppel og maler og tetter lydkanaler for å spare penger. Vedlikehold har ikke kommunen hatt råd til på mange år. 

Vi går gjerne på do for å ta en telefon som er sensitiv fordi det er det eneste stedet vi er alene. I kommunen bruker vi papirservietter som duk ved feiring av jubilanter, og vi tar med kake hjemmefra. Kunsten vår er klistremerker kjøpt på Temu, betalt av ansatte selv. Det er spleiselag og dugnadsånd som gjelder hos oss. Hvordan ble det så store forskjeller i det offentlige Norge? 

Det er vanlige folks tur

Kjære Jonas og gjengen. Dere sier at det er vanlige folks tur. Det er i kommunene de aller fleste nordmenn bor og jobber. Det er vi som er de vanlige folka. Kanskje pengebruken i direktorater og statlige foretak kan tones litt ned slik at forskjellene mellom vanlige folk (les kommunen) og direktoratene ikke blir så store? 

Til slutt takk for jobben dere gjør. Jeg vet det er tøffe prioriteringer hver dag og at jobben deres ikke er lett. Men vær så snill å tenk over om tilskuddsmidler er rett medisin for Kommune-Norge, og send gjerne litt smuler fra de rikes bord til kommunene neste gang dere har fest.