Dette er min solidaritetserklæring og mitt fakkeltog for dem som aldri hever røsten

På tampen av fjoråret la arbeidsgruppene som skulle utrede funksjons- og oppgavedelingen i Helse Nord frem sine forslag. Protestene i kjølvannet av bekjentgjøringen av anbefalingene var neppe spesielt overraskende verken for Helse Nord eller for arbeidsgruppene.

Folk flest pleier i grunnen å sette pris på lokalsykehuset sitt. Og folk flest vil helst at ting skal forbli akkurat slik de alltid har vært til tross for at befolkningssammensetning, teknologi, medisinsk behandling og sykdomspanorama i befolkningen endres.

Fakkeltog og utestemme har effekt

Utsikter til at ting ikke forblir slik de alltid har vært, får folk til å gå i fakkeltog. Det får ordførere til å holde flammende appeller om hvor galt det kan gå hvis ting endres, og det får helsepersonell som naturlig nok er bekymret for både pasientene og arbeidsplassene sine til å bruke utestemme. Dette skaper frykt i lokalbefolkningen, og frykt mobiliserer til kamp og til omkamp. Og folks frykt kan brukes strategisk av politikere som driver valgkamp mens de i sitt stille sinn håper at de ikke havner i så ansvarlige posisjoner at de må holde det de lover.

Fakkeltog og utestemme har effekt. I midten av januar kunngjorde en hardt presset helse- og omsorgsminister freding av akuttfunksjoner og fødetilbud i nord. Den politiske opposisjonen og lokalpolitikere, som er i den heldige posisjon at de ikke trenger å ta ansvar for helheten i helsetilbudet til befolkningen, innkasserte dermed en seier.

Jeg har verken kompetanse eller forutsetninger til å mene noe om hva som vil være en hensiktsmessig, trygg og bærekraftig sykehusstruktur i Norge i årene som kommer. Så det skal jeg være veldig forsiktig med å uttale meg om. Som forsker med kommunale helse- og omsorgstjenester og alderdom som forskningsfelt kan jeg i beste fall bidra med noen ukvalifiserte betraktninger fra sidelinjen.

Noen når aldri gjennom lydmuren

Så det er det dette er – noen betraktninger om bruk av utestemme og om dem som har stemmer som aldri høres. Aller mest det siste. Dette er min solidaritetserklæring og mitt fakkeltog for dem som aldri hever røsten og for dem som aldri når gjennom lydmuren av høylytte lokalpolitikere, lobbyister og helsepersonell.

Jeg går i fakkeltog for mennesker som Berit.

Jeg ble kjent med Berit da jeg skrev doktorgrad for mange år siden. Hun var en nydelig, gjestmild, raus, klok og lavmælt dame i midten av 80-åra som bodde på et lite sted i Finnmark, halvannen time fra nærmeste flyplass og enda lenger unna nærmeste sykehus. Jeg fikk drikke mange kopper kaffe og spise mange vafler med multesyltetøy hos Berit mens hun delte visdom, tanker og erfaringer med meg.

En dag, lenge etter at jeg var ferdig med doktorgraden min, ringte Berit til meg. Hun var innkalt til en undersøkelse ved Universitetssykehuset i Tromsø. For å komme dit måtte Berit først ta drosje hjemmefra til kommunesenteret før fuglene hadde begynt å synge. Så måtte hun ta buss fra kommunesenteret i halvannen time for å komme til flyplassen, for så å ta fly til Tromsø. Alt dette skulle gå helt fint, sa Berit, men hun var litt mer usikker på hvordan det skulle gå etter landing i Tromsø. 

Ikke glem dem som aldri roper

Jeg hentet selvsagt Berit på flyplassen i Tromsø og fulgte henne til den aktuelle poliklinikken på universitetssykehuset. Der satte jeg meg til rette for å vente på venterommet. Det trengte jeg ikke gjøre særlig lenge. For etter noen få minutter kom Berit ut igjen, med uforrettet sak. Det hadde blitt gjort en feil et eller annet sted i systemet, så undersøkelsen kunne likevel ikke gjennomføres. 

Berit tok det hele med finnmarks fatning. Jeg, derimot, var så opprørt at jeg var på gråten. Men Berit forsikret meg rolig om at «sånt kan skje», at «det er lite å gjøre med det» og at hun sikkert fikk komme tilbake en annen gang. Vi kjørte hjem til meg, spiste sammen, og Berit tok seg en hvil på sofaen før jeg fulgte henne tilbake til flyplassen i Tromsø. Der tok vi farvel før hun tok fatt på flyturen, bussturen og drosjeturen tilbake til huset sitt i den lille Finnmarksbygda. Da jeg la meg den kvelden, mange timer senere, tenkte jeg «Nå håper jeg du har kommet hjem, Berit». 

Det er mange som roper høyt når ting ikke forblir slik de alltid har vært. Men det finnes også folk som aldri roper. Folk, som Berit, som bor i små Finnmarksbygder. Folk som lever med kronisk sykdom eller varig nedsatt funksjonsevne. Folk som lever med psykiske helseplager. Folk med langvarige og komplekse omsorgsbehov.

Min svært ukvalifiserte, men like fullt ektefølte, fakkel brenner for disse folka. Jeg håper derfor at de som er satt til å ta ansvarlige beslutninger midt i alle kamper og omkamper, blant flammende fakler og lokal- og opposisjonspolitikerappeller, ikke glemmer at det finnes folk som aldri roper. Folk som bare stille håper at ting ikke fortsetter å være slik de alltid har vært.