Hensikten med studien som omtales i denne artikkelen, er å beskrive praksis. Problemstillingen er hvorvidt foreldrene til kritisk syke barn i tilstrekkelig grad møtes i forhold til det å få snakke ut om sine følelser knyttet til liv/dødproblematikk, og hvilke tanker sykepleierne gjør seg om dette.

Det største skillet mellom teori og praksis synes å være misforholdet mellom utdanningens fokus på helhetlig og psykososial sykepleie, og sykepleiernes faktiske arbeid innenfor et medisinsk og spesialisert helsevesen. Sykepleierutdanningen må i større grad forberede studentene på den virkeligheten de vil møte, særlig innenfor spesialisthelsetjenesten.

Helsestasjonsvirksomhetens oppgaver har blitt flere og mer krevende de senere år uten at ressursene har økt tilsvarende.

Det er viktig å stille spørsmål ved gamle rutiner.