License to care

Susan Patricks jobb er å gi omsorg og pleie til mennesker hennes kolleger snart skal drepe.

Bare en halvtimes fergetur nordover fra trivelige San Francisco, midt i et dyrt boligstrøk med strandsone og utsikt mot sjøen, dukker det opp et skittengult murgufs fra fortiden: San Quentin-fengselet fra 1852. Det eneste fengselet i California som oppbevarer og henretter dødsdømte menn. Ved siste telling i vår var det 703 stykker.

De mange bygningene er samlet på et enormt område. Kapasiteten er 3 302 fanger, men i fjor huset fengselet hele 5 247. Dermed må fangene som ikke er dømt til døden, ikke krever ekstra beskyttelse eller er farlige for sine medfanger, dele rom.

Sykepleien har fått tildelt to skarve timer innenfor de mange lagene med sorte jernporter som skiller fengselsverdenen fra den frie.

«Don`t slam the gates», står det på dem med strenge bokstaver.

Vi blir eskortert inn av en dresskledd mann fra fengselsadministrasjonen. Han presenterer seg som løytnant Luna og sier han har dårlig tid fordi han skal organisere en begravelsesseremoni for en avdød vakt.

– Vi bryr oss om våre ansatte, bedyrer han mens han skritter raskt foran oss over en gårdsplass hvor grisgrendte rosebed ser ut til å være rammet av finanskrisen.

På veien passerer vi en vakt med batong som sakte geleider en fange med hvit kjeledress og hender bundet på ryggen. Fangen er mørk i huden og har blikket spikret i bakken.

– Hvitt betyr at han er en ad seg, informerer Luna.

– Ad seg?

- Administrative segregation. Disiplintrøbbel. Han er disiplintrøbbel!

Luna strener rett mot det splitter nye tre etasjer høye medisinske senteret til 1,3 milliarder kroner, som gir helt motsatt inntrykk enn de skabbete rosebedene. Men så tas også pengene til de somatiske fengselshelsetjenestene fra et annet og øremerket budsjett enn resten av fengselsdriften i California.

For fire år siden var helsestellet blant fangene i California så elendig at juridiske myndigheter grep inn. Driften av helsetjenestene i alle fengslene ble satt under en egen administrasjon utpekt av de føderale myndighetene, som kunne forsyne seg godt av staten Californias midler, til guvernør Arnold Schwarzeneggers store irritasjon. Han synes de har brukt altfor mye og ønsker ifølge Los Angeles Times å overføre ansvaret til Universitetet i California, kutte stillinger og bruke mer telemedisin og elektroniske løsninger for å spare penger.

Vi kommer inn i et lyst og reint resepsjonsområde hvor blåkledde fanger sitter i en klynge og venter. Blått er tøyfargen til de fleste fangene. De følger oss vaktsomt med brune øyne. Noen hilser. Rundt 65 prosent av fangene er afrikansk-amerikanske, mens 25 prosent er spansk-amerikanske, får vi vite.

Vi blir henvist til Jackie Clarks kontor i tredje etasje. Hun er sjefen for helsetjenestene i fengselet og 377 helseansatte. Løytnant Luna blir stående utenfor glassdøren, men har oss hele tiden under oppsikt.

Etter at den nye helseadministrasjonen tok over, har de fått mer kontinuitet i pleien av fangene og kan tidligere gå inn med intervensjon, diagnose og behandling.

– Dermed kan vi forhindre en del dødsfall, sier den andre damen som er på kontoret.

Hun heter Diane Beetham og er leder for de 130 sykepleierne som jobber i fengselet. 94 prosent av dem har fulle stillinger. Lønningene er økt med 30 prosent etter at den nye administrasjonen kom og mange nye helsepersonellstillinger er opprettet. Men guvernør Schwartzenegger har nå bestemt at alle statsansatte skal ha permisjon tre dager i måneden, for å kutte ned på lønningsutgiftene. Det motsatte har skjedd enkelte steder: Unge, uetablerte sykepleiere jobber ekstra mye overtid og får ekstra god lønn. På San Quentin utgjør permisjonstvangen minus 15 prosent i lønna.

- Vi må fremdeles gi den samme pleien og folk må ta igjen det tapte når de kommer tilbake. Permisjonsordningen gjør det vanskelig å rekruttere, sier Beetham.

– I internavisen som fangene lager står det at nedskjæringene i fengselet vil ramme flere av rehabiliterings- og rusprogrammene dere har?

– Det er kun de tilbudene som er drevet av fengselet. Vi har ingen nedskjæringer hos oss. Budsjettet mitt er på 30 millioner dollar i året, sier Jackie Clark.

Besparelsene fengslene er pålagt å følge, vil gå ut over det psykiatriske helsetilbudet, som den nye administrasjonen ikke kontrollerer.

Tilbakefallsprosenten for kriminelle i California er 70, den høyeste i USA. Mange spår at den vil bli høyere når staten i år skal kutte 850 fengselsansatte som blant annet driver rusavvennings- og sinnemestringsprogrammer. Bare i San Quentin vil 13 av 19 tilbud forsvinne, skriver avisen San Francisco Gate.

Vi har på forhånd fått beskjed om at det er umulig å møte en sykepleier som jobber med de dødsdømte fangene. Sikkerheten der er alt for høy. Vi klarer å få det til seinere, men fengselet vil bare la oss snakke med en sykepleier nede på den medisinske klinikken mens hun gjør et sårskift på en operert fot til en blåkledd fange som snart skal spankulere ut i det fri.

– Pasientene her er som alle andre pasienter, de trenger ikke noen spesiell oppfølging, sier Noemi Nisperos.

Hun har jobbet der i tre år og er tydeligvis vant til å måtte forsvare at fanger har krav på helsestell.

En gammel mann dukker plutselig opp ved siden av oss og viser med skjelvende hender hvordan tærne til fangen før lå skjevt til den ene siden.

– Men så kuttet jeg over alle leddene og rettet dem ut. Det er 45 dager siden nå.

– Er du kirurgen?

– Ja, sier den gamle og fortsetter å snakke ustoppelig til Beetham som står ved siden av.

Fotografen blir nektet av løytnant Luna å ta bilder av fangens ansikt, selv om mannen selv ikke har noe imot det. Andre fanger vil da kanskje ikke komme hit til senteret fordi man blir fotografert av pressen, lyder begrunnelsen.

– Ha-ha. Han er for stygg til å være på bildet, ler kirurgen.

– Dere kan heller ta bilder av ansiktene på fangene utenfor denne bygningen, sier Luna.

Senere får vi vite at grunnen antakelig er frykt for at fangen etterpå vil gå til sin advokat og si at han er blitt fotografert mot sin vilje, og at han så vil saksøke fengselet i håp om å få en aldri så liten erstatning.

En lang rekke med oransjekledde, bakbundne menn kommer gjennom korridoren. En brysk vakt går ved siden av og slår batongen sin i den ene hånden. Han roper ut når de svinger inn til venstre rett under det runde sladrespeilet i taket. Oransje er klesfargen på de nyankomne fangene. Det må observeres hvordan de tilpasser seg fengselslivet, slik at de kan plasseres på rett sted for videre soning.

Løytnant Luna har dårlig tid og vil ha oss ut. Vi får ikke lov til å ringe Nisperos for å gjøre ferdig intervjuet. All kommunikasjon med henne må gå på mail gjennom Beetham først.

På vei ut går vi forbi fanger i lysende grønne kjeledresser som driver med anleggsarbeid. Dette er lavsikkerhetsfanger som får jobbe under oppsyn utenfor portene. Fotografen spør en av dem om han kan ta et bilde, får ja til svar og knipser i vei. Når Luna ser det, snur han og går tilbake for å hente fotografen.

– Tok du bilde av ansiktet hans? spør han stresset.

Tålmodigheten er slutt. Han konverserer ikke på høflig amerikansk vis lenger, men viser oss ordknapt ut.

Dagen etter, på en pub et stykke fra San Quentin-fengselet:

– Åh, dette var en grusom dag! Jeg hadde tolv pasienter på lista mi pluss fire akutte i tillegg, summerer Susan Patrick, og tar en slurk lyst sommerøl.

Hun har lagt kredittkortet i baren og ber Sykepleien bestille også.

Patrick er den eneste sykepleieren som jobber med de 703 dødsdømte fangene. Det har hun gjort i ett og et halvt år, men har jobbet i fengselet 17 år før det. Vi fikk tak i henne via fagforeningen til de statlig ansatte sykepleierne.

Hun er akkurat ferdig med dagens vakt og tropper opp i arbeidstøyet. Amerikanske sykepleiere vasker uniformen hjemme hver dag.

Foruten Patrick, består det medisinske personellet på «death row» av en lege og en sykepleier med toårig utdanning, en såkalt licensed vocational nurse (LVN). De har også sine lister med dødsdømte fanger de skal ta imot på kontorene sine i løpet av en dag. LVN-sykepleieren gjør mest sårskift, assisterer legen og setter sprøyter, blant annet mot hepatitt og influensa, mens Patrick tar seg av alt det andre. I tillegg har de to såkalte "med-pass"-sykepleiere som deler ut medisiner. Det finnes også ulike gruppeterapitilbud som fangene kan delta i. De må da sitte i små telefonbokslignende bur, slik at sikkerheten opprettholdes, mens de likevel kan høre hva som blir sagt av de andre.

Fangene har alltid hendene bundet bak når de skal transporteres, men når de skal til Patrick, blir de bundet med hendene til siden, lenket fast til midjen. En vakt blir alltid med inn til henne.

– Vi har behov for at de er mer mobile, blant annet for å ta blodtrykket. Men det er ikke så lett bestandig. I dag fikk jeg for eksempel en med soppinfeksjon under armene. Jeg måtte lyse som best jeg kunne med den lille lommelykta mi.

Patrick stortrives med jobben sin, men synes det er tøft.

– Det er jo meg og 700 fyrer! Jeg ønsker meg en sykepleier til. Men det er bedre enn før den nye administrasjonen kom. Da kunne jeg være alene på morgenvakten for hele fengselet. På den tiden fungerte vakten som doktor og jeg som farmasøyt. Nå er det mer helsepersonell her, og takk for det! Dessverre får ikke fengsler alltid rekruttert de beste spesialistene.

Sykepleieren bruker mye tid på å dokumentere. Alt foregår på papir. Fengselet har ikke hatt råd til å skaffe seg et elektronisk journalsystem ennå, noe ledelse har som nummer én på ønskelista. Og selv om Patrick også har fått et splitter nytt kontor, er det så trangt at hun må bruke undersøkelsesbenken som skrivebord, og hun har ikke varmt vann. Det må hun varme i mikroen når hun skal skylle ører. Dessuten lekker det vann inn i rommet, både når det regner og ellers fra airconditionanlegget. Det nye medisinske senteret vi besøkte dagen før, mistet for en stund siden strømmen i to uker.

– Vi lever fremdeles på 1800-tallet, bortsett fra at vi ikke rir på hester, kommenterer Patrick.

De dødsdømte fangene bor alle i hver sin celle og alle har rett til advokat, i motsetning til resten av fangene. De er inndelt i et eget «kastesystem», unikt for San Quentin.

De fleste, rundt 600 stykker, bor i østblokka, der Susan Patrick har kontoret sitt. Blokka er delt opp i fem etasjer med cirka 50 celler på hver side i hver etasje. De kan rope til hverandre gjennom gitrene. De spiser de tre måltidene de får i cella si og går til luftegården to-tre ganger i uka hvor de kan møte andre, gå, jogge, trene på skranke, boksesekk eller spille kort.

De blir delt opp i fem ulike gårder, avhengig av hvilke fiender de har. Spesielt de som har droppet ut av spesielle gjenger eller har drept barn, må skjermes fra de andre. Men selv om de sikrer seg på denne måten, blir det tilfeller med slagsmål rundt annenhver måned. Da skyter vaktene gummikuler som skreller skinnet rett av og fangene må plastres opp og sys. Alle får dusje tre til fire ganger i uka, alene, låst inn i et dusjbur.

Runt 60 stykker holder til i nordenden, en hyggeligere del av fengselet hvor de roligste fangene får bo. Her kan de mingle med de andre om dagen, og cellene er åpne mot en felles del hvor de også kan spise måltidene sine sammen. Det er lang venteliste med fanger som vil hit.

Det absolutt verste stedet å havne, er «AC», som står for Adjustment Centre. Dette er fengselet i fengselet med celler av betongvegger og bare en luke i døra de kan snakke gjennom og hvor vaktene kan kikke inn. Fangene får komme ut av cellene tre ganger i uka for å dusje og kanskje to ganger for å lufte seg mutters alene i et lite bur. Dette er stedet alle nye dødsdømte fanger kommer til, for å se hvordan de tilpasser seg fengselslivet. Gjør de det slik det forventes, avanserer de til østblokka. Hvis ikke, forblir de på AC. Noen har vært der opptil 20 år.

– De dødsdømte er som dyr i bur i en zoologisk hage. Jeg tenker ikke på det ofte, men når jeg gjør det, wow! Men jeg må la det gå, må være på toppen av følelsene, ellers … gosh! Jeg kunne brutt sammen med tanke på hver eneste en av dem. De har alle mødre. De har alle vært babyer og de fleste har vært misbrukt, sier Patrick.

All stillesittingen gjør at hypertensjon og diabetes er de lidelsene Patrick ser mest av. Omtrent alle har ortopediske problem, mange har trøbbel med tennene og hun tipper at en av tre har en psykiatrisk diagnose.

– De bruker mye antidepressiva. Klaustrofobi er en ganske stor diagnose her. Mange har blitt slått i hodet flere ganger og hører stemmer. De har schizofreni og er paranoide.

– Hvorfor er det ikke flere psykiatriske sykepleiere her?

- Vi spesialiserer oss ikke på samme måte her som dere gjør i Norge. Psykiatrien er mer innebygd i grunnutdanningen.

Mange av fangene foretrekker å snakke med Patrick fremfor psykiatere når de sliter psykisk, siden de kjenner henne fordi hun er førstelinjetjeneste for de dødsdømte.

– Hvordan får du fangene til å finne håp i hverdagen så de holder ut?

– Jeg prøver å være positiv og bringe en letthet og humor inn i livene deres. Jeg forsøker å få dem til å føle seg spesielle. Jeg lytter til dem og prøver å hjelpe dem med det de ber om. Sykepleiere er jo pasientenes advokater. Vi bryr oss, i motsetning til vaktene som nesten hater fangene.

Vaktene har spurt henne hvordan hun klarer å bry seg og gi pleie til fangene. Da svarer hun:

«For det første: Det er min natur. For det andre: Det er min autorisasjon. Det er det jeg driver med. Jeg bryr meg!»

– De respekterer det og holder kjeften nå.

Fordi hun bryr seg, har hun også rapportert de gangene hun ser fangene behandles etisk forkastelig. Som den gangen en fange med en stor vorte i ansiktet lurte på om han kunne få operere den vekk og betale for det selv. Da han spurte hudlegen, fikk han til svar at siden han var dødsdømt, ville det være som å smøre leppestift på en dritt.

– Jeg ble kvalm. Jeg gikk etter fangen og ba om unnskyldning og sa at dette var veldig uproft og lite respektfullt. Så anmeldte jeg legen både til hans og vår sjef. Vi brukte ham aldri igjen.

Fangene liker «Nurse Sue», som de kaller henne. En hadde nylig tegnet flere hjerter rundt navnet hennes på skjemaet alle må fylle ut for å få time hos henne. Det ble inndratt av vakten så Susan Patrick aldri fikk se det. Fangen fikk en «115» i straff, som er en disiplinær rapport.

Får en fange to 115-rapporter, kan han bli gradert som B-fange, det vil si at han ikke får ha noen personlige eiendeler. Er han riktig gjenstridig, kan han havne på AC.

– Er det mange som forelsker seg i deg?

– En dag sa en fange «Nurse Patrick er så flørtete!» Han begrunnet det med at jeg var så hyggelig mot ham at han trodde jeg var interessert. Da han så at jeg behandlet de andre likedan, sa han at han ble skuffet. Andre forsøker å flørte, men jeg blåser det vekk ved å fortelle hvor gammel jeg er og at de må se seg om etter en yngre dame. Så ler jeg litt ukomfortabelt og skifter tema så fort som mulig …

Det jobbes intenst i det juridiske apparatet for å få gjenopptatt henrettelsene som har vært midlertidig stanset i California siden januar 2006. Dødsdømte fanger er dyrere i drift enn livstidsdømte, og California går jo på sparebluss.

I 2005 skrev avisen Los Angeles Times at dødsstraffsystemet koster skattebetalerne i California 114 millioner dollar mer per år enn kostnadene hadde vært dersom fangene i stedet fikk livstidsstraff.

Det ventes at det limegrønne henrettelsesrommet i nordblokka som tidligere var gasskammer, kan åpnes for aktivitet igjen innen året er omme.

– Ryktet sier de vil starte opp igjen i november. Fengselsdirektøren har nedsatt en hemmelig gruppe med folk som skal læres opp. De har vært i Ohio på kurs. Jeg antar det handlet om hvordan de skal leve med seg selv etterpå, samt om jussen i det hele. Vi vet ikke hvem de som assisterer er, men etter en henrettelse kan vi finne det ut. De får fri to uker før og to uker etterpå.

– Får de ekstra betalt?

– Ja. Kanskje den ekstra lønnen er de ekstra friukene. Men hva slags ferie er det egentlig? Jeg ville aldri assistert ved en henrettelse. Jeg måtte levd med det etterpå, og det vil jeg ikke. Jeg er en helbreder, ikke en morder.

Helsesjef Jackie Clark og farmasøyten har protestert mot planene. Clark innrømmet til oss at henrettelsene er en konflikt innad i fengselet:

– Så lenge jeg er sjef for helsen i fengselet, vil ingen av mitt helsepersonell assistere ved henrettelsene. Men siden flere av vaktene har sykepleierutdanning, vil det sannsynligvis bli noen av dem, eller de vil hente inn helsepersonell utenfra, sa hun.

Susan Patrick sier mange av de påbudte ankene til de dødsdømte fangene er ferdigbehandlet.

– Når henrettelsene starter opp igjen, vil det derfor være mange som går. De vil tikke bort ganske kjapt, sier hun.

Hun tror hun skal takle å arbeide med de dødsdømte også etter at henrettelsene tas opp igjen.

– Jeg har det ok med døden. Jeg har ingen kontroll over denne loven. Jeg stemte virkelig ikke for den, men jeg tror mange av fangene er klare mentalt.

Hvert år er det to-tre selvmord i hele San Quentinfengselet. Patrick er forbauset over at det ikke er flere.

– De henger seg som regel eller skjærer over håndleddene. Eller de sparer medisinen og tar overdoser. De er som hamstere og kan gjemme unna det utroligste. Mange selger medisinen videre. Noen svelger først og kaster det opp etterpå. Noen knuser det, tar det i drikken sin, later som de drikker, men spytter ut drikken etterpå som de så selger videre.

– Hvordan er det å jobbe med mennesker som venter på å bli drept?

– Jeg dveler ikke ved det. Jeg kjenner til hva de har gjort, eller kan lett få vite det. Det er historien deres. Men jeg skiller mellom den og personen som sitter foran meg i stolen. Jeg kunne ikke tenke på hva de har gjort og fremdeles smile og si «hei, hvordan har du det»?

– Men noen kan være uskyldig dømt, noen har forandret seg i fengselet og angrer på det de har gjort. Du har kanskje blitt ekstra godt kjent med noen. Tror du ikke at du vil få en sorgreaksjon?

– Jeg vet ikke. Dødsstraff er forferdelig trist og tragisk. Hvis det noen ganger føles normalt, vil jeg slutte.

Hun har et støtteteam hun kan kontakte, men Patrick tror ikke hun kommer til å trenge det.

– Det kommer an på hvordan fangene tar det. Jeg snakket nettopp med legen om hvordan vi skal fortelle dem at henrettelsene skal starte igjen. Jeg tror ikke det er noe vi kan si, vi får bare være der og lytte til tankene deres. De kommer til å være åpne om følelsene sine på dette. Du får maile meg når de har startet igjen, så skal jeg fortelle hvordan det går.