Pasientjournalen er et viktig bevis når NPE vurderer om en pasient skal få erstatning

Norsk pasientskadeerstatning (NPE) får hvert år inn flere tusen saker fra pasienter og pårørende som mener de har fått skader etter sitt møte med helsetjenesten.

I 2023 ble det estimert at det oppsto minst én pasientskade i 12 prosent av sykehusoppholdene, ifølge statistikk fra Helsedirektoratet. 

De fire hyppigste typene av pasientskader i 2023 var:

1. Legemiddelrelatert skade
2. Kirurgisk komplikasjon
3. Postoperativ sårinfeksjon
4. Urinveisinfeksjon

Lang ventetid

NPE har fått kritikk for at de bruker lang tid på å behandle søknader om erstatning. I 2024 tok det i snitt litt over sju måneder før pasienter og pårørende fikk svar på om de får medhold eller avslag i sin sak. I rundt 90 prosent av sakene fikk pasientene og pårørende svar innen et år. 

Avdelingsdirektør for juridisk avdeling i NPE, Vibeke Bugge, har forståelse for at pasienter og pårørende blir frustrerte av å vente på svar. Å få ned ventetiden er noe de kontinuerlig jobber med.

Så hvorfor tar det så lang tid?

Svaret er komplekst og vil variere fra sak til sak. En viktig årsak er jobben NPEs saksbehandlere må gjøre for å innhente og gå igjennom alle bevisene i en sak.

Må finne alle fakta

– Vi må finne ut av hva som har skjedd. Det vil si hvilke fakta i saken vi skal ta utgangspunkt i. Alle opplysninger i saken er bevis og må vurderes, sier Vibeke Bugge.

Bevis kan være både skriftlige og muntlige saksopplysninger. 

– Det er for eksempel journalopplysninger, uttalelser fra behandlingssted, forklaringer fra erstatningssøker om e-poster, SMS-er og opplysninger gitt på telefon, opplysninger fra arbeidsgiver, sakkyndigvurderinger eller andre ting, sier Bugge. 

Men bevis kan også være fysiske gjenstander, som for eksempel vevsprøver. Det er NPE som har ansvaret for å hente inn alle opplysninger i en sak.

I noen saker er det usikkert hva som har skjedd, det kan mangle bevis eller bevisene kan peke i hver sin retning. Da blir det spørsmål om hvem denne usikkerheten eller tvilen skal gå ut over. Er det erstatningssøkeren eller den som har forårsaket skaden.

– Har du noen råd til sykepleiere ute i helsetjenesten? 

– At sykepleierne sørger for at de skriver utfyllende i pasientjournalen. Den er et viktig bevis i en eventuell søknad om erstatning, sier Bugge.

Sannsynlighetsovervekt

Det er saksbehandleren hos NPE som vurderer alle bevisene i saken for å avgjøre erstatningssøknaden. 

– Noen ganger er det klart hva som har skjedd, men i mange saker er det usikkert. Da må den som har ansvaret for saken finne ut av hva som er mest sannsynlig – det vi kaller sannsynlighetsovervekt. Det betyr at det må være mer enn 50 prosent sannsynlighet for at en opplysning er riktig, sier hun.

Hvis det er tvil om hva som mest sannsynlig har skjedd, går tvilen som hovedregel ut over den som søker erstatning – altså pasienten eller pårørende. 

– Dette kaller vi å ha tvilsrisikoen, også kalt bevisbyrden. Det betyr i praksis at pasienten ikke får erstatning, fordi vi ikke vet hva som mest sannsynlig har skjedd. I noen tilfeller tar vi ansvaret for tvilen, forklarer Bugge.

Noen bevis er viktigere enn andre

Det er flere typer bevis, og noen er viktigere enn andre: 

Pasientjournaler: Pasientjournaler vurderes som spesielt sentrale og gode kilder til informasjon. Dette skyldes at journaler vanligvis skrives fortløpende, og inneholder nøyaktige opplysninger om hva som har skjedd, og hvilken behandling som er gitt. I noen saker er journaler mangelfullt skrevet, de kan være vanskelig å tyde eller mangle helt. Da får journalene mindre betydning og andre bevis blir viktigere.

Opplysninger skrevet av fagfolk: Opplysninger skrevet av fagfolk tillegges også stor vekt da de er basert på faglig forankring og er objektive. Eksempler kan være symptomer på en sykdom, målinger av blodtrykk, temperatur og blodprøver. Faglige vurderinger om valg av behandling vil også veie tungt.

Tidsnære bevis: Bevis som er skrevet kort tid etter en hendelse vil ha mer vekt enn bevis som kommer senere. For skader som oppstår under en operasjon, vil for eksempel operasjonsnotatet ha større vekt enn en senere beskrivelse som bygger på det pasienten eller legen husker. Begrunnelsen er at detaljhukommelsen ofte blir svakere med tiden. Det er større grunn til å legge vekt på det som er skrevet kort tid etter hendelsen, enn det som bygger på noens hukommelse i ettertid.

Opplysninger fra erstatningssøker: Erstatningssøker gir opplysninger i søknaden om erstatning. I tillegg sender hen også ofte inn skriftlige kommentarer og bilder, og gir muntlig informasjon i telefonen med mer.

Disse opplysningene kan gi nyttig informasjon, men vil veie ulikt ut fra innhold og form.

En skriftlig og detaljert beskrivelse som samsvarer med andre opplysninger NPE har mottatt, vil vanligvis veie tyngre enn senere muntlige forklaringer om hva som har skjedd. Bilder av skaden kan også være viktigere bevis enn erstatningssøkerens egne beskrivelser.

Opplysninger fra andre: Opplysninger fra andre kan komme fra pårørende, arbeidsgiver og skole. Her vil typisk skriftlig og dokumentasjon gitt kort tid etter hendelsen, veie tyngre enn uttalelser som kommer senere.

Krav til dokumentasjon: Det varierer hvor mye bevis som er nødvendig. Hvis vi for eksempel skal avgjøre erstatningssøkerens fremtidige inntektstap, er det spørsmål om hvilken inntekt hen ville hatt hvis pasientskaden ikke hadde skjedd. Da ser NPE på flere bevis, som tidligere inntekt i skattemeldingene, eventuelle NAV-dokumenter som viser inntekt, utdannelse, yrkeserfaring og mer.

Bevis som peker i ulik retning

Hvis flere sakkyndige har vurdert en sak og kommet til ulike konklusjoner, må saksbehandlerne i NPE vurdere erklæringene opp mot hverandre. 

– Vi må forklare hvilken erklæring vi legger mest vekt på og hvorfor vi gjør det, sier Bugge.

Saksbehandlerne for eksempel vurdere hvilke saksopplysninger de sakkyndige har lagt mest vekt på. 

– De kan for eksempel ha lagt vekt på senere uttalelser i journalen, i stedet for tidsnær dokumentasjon. Eller de kan ha oversett opplysninger, og derfor kommet til en annen konklusjon enn andre sakkyndige i samme sak.

Saksbehandler må så snakke med de sakkyndige om at det er forskjellige vurderinger.

– Hvis de sakkyndige har forskjellig spesialitet, så legger vi mest vekt på den sakkyndige som har samme spesialitet som den som har behandlet pasienten, sier hun og gir følgende eksempel:

En erstatningssøker har vært hos fastlegen sin for synsproblemer og svimmelhet. Pasienten ble ikke fulgt opp med videre undersøkelser, som henvisning til spesialist. Senere viser det seg at pasienten har en hjernesvulst.

– Da kan vi be både en allmennlege og en nevrokirurg om å vurdere saken. Da skal behandlingen allmennlegen ga vurderes av en spesialist i allmennmedisin. Nevrokirurgen skal vurdere behandlingen på sykehuset. Hvis nevrokirurgen allikevel har vurdert behandlingen til allmennlegen skal vi i utgangspunktet ikke legge vekt på den, men på vurderingen til spesialist i allmennmedisin, forklarer Bugge.

Når bevisene spriker

Noen ganger gir ikke bevisene klare svar. Nedenfor gir Vibeke Bugge eksempler på hva dette kan skyldes, og hvordan NPE da løser sakene.

Case 1: 
Hvis pasienten ikke har hatt kontakt med lege, selv om hen har fått plager etter behandling, er det ingen journaler som kan bekrefte hva som har skjedd. Det kan være at erstatningssøkeren sier at hen har hatt sterke smerter etter en operasjon, og at det verken er dokumentert i behandlingsstedets journaler eller hos fastlegen. Da må vi vurdere om det finnes andre bevis i saken. Hvis det ikke finnes andre bevis, er utgangspunktet at det går utover erstatningssøkeren, og at hen ikke har rett til erstatning.

Det kan også være at erstatningssøkeren tror at en skade eller sykdom går over, og derfor venter en god stund før hen tar kontakt med lege. Da vil journalen bygge på opplysninger gitt i ettertid, og ikke være knyttet til tidspunktet da erstatningssøkeren mener at skaden eller sykdommen oppsto. I utgangspunktet vurderer vi da at journalopplysningene ikke er like viktige.

Case 2: 
Hvis pasienten har vært til flere legekonsultasjoner for andre plager i samme periode uten at det er notert noe om det som nå er aktuelt, kan det tyde på at plagen ikke har vært like stor som pasienten forteller om i ettertid.

Case 3: 
Hvis erstatningssøker sier at hen har informert fastlegen om symptomer på en sykdom, uten at det er journalført, må vi vurdere om det finnes andre bevis enn journalen som støtter erstatningssøkerens forklaring. Et eksempel kan være at erstatningssøkeren sier at hen har informert fastlegen om hodepineplager uten at det står i journalen. Hvis det finnes andre bevis enn fastlegejournal fra samme periode, som for eksempel opplysninger i sykehusjournal eller kontakt med helsesøster som støtter erstatningssøkerens forklaring, tar vi utgangspunkt i den.

Hvis NPE ikke finner andre bevis så er utgangspunktet at det går utover erstatningssøkeren, og at hen ikke har rett til erstatning.

NPE kan ta ansvaret for tvil

Hvis det er tvil om hva som mest sannsynlig har skjedd, er utgangspunktet at tvilen går ut over erstatningssøkeren, men i noen tilfeller tar NPE ansvaret for den.

– Det kan skje dersom behandlingsstedets journaler er mangelfulle eller har blitt borte ved en feil, sier Bugge.

Men det er ikke nok at journalføringen generelt er dårlig. 

– Det må være relevante opplysninger som mangler. Behandlingsstedene har journalførings- og oppbevaringsplikt for å sikre at all relevant informasjon dokumenteres og bevares. Hvis pliktene ikke følges, skal ikke det gå ut over den som søker erstatning, sier Bugge.

Når det helt eller delvis mangler opplysninger som skulle vært skrevet i journalen, må NPE vurdere om de manglende journalopplysningene har betydning for saken. 

– Hvis det er tvil så tar vi ansvaret for den, sier hun og utdyper:

– Et eksempel på en høyesterettsdom som gjelder manglende journalføring er den såkalte Strumadommen. Under en operasjon for struma ble stemmebåndsnervene på begge sider skadet. Operasjonsbeskrivelsen var kort og uklar på flere punkter, og den skulle vært skrevet bedre. Det var derfor usikkert hva som hadde skjedd, og om operasjonen ble utført forsvarlig. Sykehuseieren ble ansvarlig for tvilen og pasienten fikk rett på erstatning.

Andre ganger kan det dreie seg om at henvisninger til en undersøkelse eller behandling blir borte og fører til en forsinkelse som kan gi en pasientskade. 

– Selv om det ikke kan bevises hvordan dette har skjedd, skal ikke det gå ut over pasienten. Da tar vi utgangspunkt i at det har skjedd en forsinkelse, sier Bugge.

Skaden ville uansett skjedd senere

– Et annet tilfelle hvor vi har ansvaret for tvilen er der vi mener at skaden eller tapet uansett ville ha skjedd senere. Da vil erstatningssøkeren bare få erstatning for en begrenset periode, sier Bugge.

Et eksempel kan være der forsinket diagnose og behandling av en nyresykdom førte til at nyrene måtte fjernes. 

– Hvis vi mener nyrene uansett måtte fjernes senere, tar vi ansvaret for usikkerheten om når dette ville ha skjedd, sier hun.

En annen situasjon kan være at en pasientskade har ført til at personen har blitt uføretrygdet, og har rett til erstatning for inntektstapet. 

– Hvis vi mener at personen uansett ville blitt ufør senere, tar vi ansvaret for usikkerheten om når vedkommende ville blitt ufør, sier hun.