Vil vi virkelig ha et samfunn hvor mennesker skal føle seg presset til å avslutte eget liv av hensyn til andre?

Henrik Thune sparket det hele i gang og fortjener stor takk for den nære og sterke kronikken han skrev i Aftenposten. Hans personlige historie om sønnen Tobias, som bare 24 år gammel heller ville avslutte livet enn å gå løs på en ny runde med krevende kreftbehandling, gjør inntrykk. Tobias døde av sykdommen sin før spørsmålet om dødshjelp ble aktuelt. 

Ingen er uberørt av sterke personlige historier som den Henrik Thune forteller i Aftenposten – eller historien til den alvorlig kreftsyke Inger Staff-Poulsen, som skrev en kronikk til Dagbladet før hun tok sitt eget liv i fortvilelse over ikke å kunne avslutte livet på en verdig måte. Kronikken ble publisert etter hennes død. 

To mennesker. To veier ut av livet. 

Enkelthistorier må ikke styre debatten

Det er modig og viktig at slike personlige historier fortelles, men vi må vokte oss vel for å la rystende enkeltskjebner være styrende for debatten eller beslutningen om dødshjelp skal tillates i Norge eller ikke. 

De to historiene berører oss alle dypt. Det blir nærliggende å si at ja – vi må tillate dødshjelp. Det er i utgangspunktet lett å være enig i at ethvert menneske må ha full selvbestemmelsesrett over eget liv og egen død. 

Det handler om menneskerettigheter, autonomi og ikke minst om verdighet.

Når uhelbredelig syke mennesker opplever store lidelser og helsevesenet ikke evner å lindre, vil de fleste av oss tenke at lidelsen må ta slutt. Men ingen skal oppleve store lidelser. Da har helsetjenesten feilet og ikke gjort jobben sin. 

Mer kunnskap nødvendig

Vi vet for eksempel at mellom 80–90 prosent av alvorlig kreftsyke har smerter som krever opiatbehandling. Likevel dokumenteres det at mange får for lave doser og dermed ikke adekvat smertelindring. 

Det er dessverre fortsatt sånn at noen alvorlig syke og døende helt uavhengig av diagnose opplever unødig smerte og plager fordi det skorter på kunnskap hos helsepersonell. Det kan ikke fortsette. Økt kunnskap blant både helsepersonell og i befolkningen er helt nødvendig. Det er et offentlig ansvar. 

God lindrende behandling til pasienter med sterke smerter og andre symptomer har ingenting med dødshjelp å gjøre. Å lindre er noe helt annet enn aktivt å ville avslutte livet. Dødshjelp er forbudt i Norge. Helsepersonell i Norge skal ikke utføre dødshjelp. Det vil si eutanasi eller assistert selvmord. 

Verdig og saklig debatt

Det er ikke mange land som tillater dødshjelp i dag. Eutanasi er tillatt i Benelux-landene. Assistert selvmord er lov i Sveits, Tyskland, Colombia, Canada og seks delstater i USA, kanskje noen flere. Det er ikke fritt frem for alle å be om dødshjelp her heller. Strenge krav stilles før dødshjelp kan gis. 

Den såkalte Oregon-modellen brukes ofte. Den innebærer blant annet at pasienten må være 18 år, ha en diagnose med levetid på maks seks måneder, være i stand til å samtykke og muntlig ha uttrykt ønske om å dø to ganger i løpet av 15 dager. Pasienten må i tillegg avgi en skriftlig erklæring.

Noen norske pasienter har reist til en klinikk i Sveits som legger til rette for assistert selvmord. Ingen vet hvor mange de er, men de er ikke mange.

Flere europeiske land, som Frankrike, Irland og Storbritannia, vurderer å legalisere ulike former for dødshjelp. Debatten må tas også her til lands. Jeg håper den preges av fakta, verdighet og respekt.

Befolkningen er positive til dødshjelp

Rundt 70 prosent av oss er positive til dødshjelp. Årsaken er sammensatt, men det er kjent at frykt for store smerter og tap av verdighet står sentralt.

Angsten for smerter og en uverdig avslutning på livet stikker antakelig dypt i oss alle. Den økende oppslutningen om å tillate dødshjelp i Norge kan være et signal på at mange ikke føler seg trygge på at de vil få nødvendig lindring og omsorg når de trenger det. Det er alvorlig.

Spørsmålet som må reises, er likevel om svaret på frykten er dødshjelp, eller om helsevesenet må møte utfordringen med mer kunnskap og kompetanse – og ikke minst et bedre tilbud til alle i livets sluttfase. Den medisinske utviklingen gjør det mulig å lindre smerte og andre symptomer for de aller fleste. 

Sykepleiere og leger er mer skeptiske

Det er verdt å merke seg at leger og sykepleiere er mer skeptiske til dødshjelp enn den generelle befolkningen. Dødshjelp bryter med legenes og sykepleiernes grunnleggende etikk.

De er opplært til å redde liv, til å lindre og gi omsorg. Ikke til å ta liv. Jeg skjønner godt helsepersonells skepsis. Også mitt etiske kompass utfordres kraftig.

Selv om jeg også forstår fortvilelsen til mennesker med en alvorlig livstruende sykdom og deres ønsker om å få avslutte livet.

Det er ikke alltid mulig å redde liv, men det betyr ikke at man slutter å hjelpe. Hjelpen blir bare annerledes. Da handler det om å avslutte aktiv behandling når den ikke lenger gir håp om bedring eller helbredelse – og å gi smertestillende og symptomlindring nok.

Selv om dette kan føre til en noe tidligere død, er dette ikke dødshjelp – snarere aktiv livshjelp.

Legalisering kan føre til press

En undersøkelse fra Canada viser at en betydelig andel av dem som ønsker dødshjelp, begrunner det med at de ikke ønsker å være en belastning for andre. Det skremmer meg. Jeg orker nesten ikke tanken på at vi skal komme i en situasjon i Norge hvor det er begrunnelsen for dødshjelp. 

Et godt helsetilbud til alle er en av bærebjelkene i vårt velferdssamfunn. Det står i skarp kontrast til at mennesker i den kanskje mest sårbare fasen i livet skal føle seg presset til dødshjelp fordi de ikke vil være en belastning for sine nærmeste. 

Vil vi virkelig ha et samfunn hvor mennesker skal føle seg presset til å avslutte eget liv av hensyn til andre – eller kanskje enda verre: av hensyn til knappe ressurser i helsetjenesten?

Svaret mitt er nei. Det er ikke et samfunn jeg ønsker meg.

Hør Sykepleien-redaktør Anne Hafstad snakke om dødshjelp på NRK P2s «Ekko», sendt onsdag 23. oktober.