Rekordlave tall for hoftebrudd: – Jeg skulle ønske at osteoporose-behandlingen er den viktigste forklaringen
Ingvild Hestnes forsker på hoftebrudd. Nå er første artikkel i doktorgraden publisert og viser gledelige resultater for Oslo.
Ingvild Hestnes er nesten halvveis i doktorgraden. De ferske forskningsresultatene, som ble publisert i juni, viser en nedgang i antall hoftebrudd, særlig for oslokvinner.
Hestnes er sykepleier og jobber på ortopedisk klinikk på OUS Ullevål. Hun har master i helseforskning.
I denne delen av doktorgradsarbeidet har hun sett på pasienter med hoftebrudd i Oslo i 2019, da det var 758 hoftebrudd. 70 prosent av dem var kvinner, og gjennomsnittsalderen var 84 år. Mennenes snittalder var 79 år.
Resultatet viser at oslofolk for første gang ligger under gjennomsnittet for hoftebrudd for hele Norge.
Nivået er det laveste siden Oslo begynte å registrere forekomsten i 1978. Tallene for 2019 har altså blitt sammenliknet med tall i årene tilbake til 70-tallet.
Likevel er antallet hoftebrudd på et høyt nivå sammenliknet med resten av verden.
Kombinerer klinikk og forskning
Hestnes jobber 60 prosent i klinikken og 40 prosent med forskningen.
– Jeg er veldig glad for å forske på disse pasientene, som har vært min store interesse i mange år. sier hun.
Hun oppfordrer sykepleierne til å være mer aktive både i presentasjonen av faget og forskningen på osteoporose.
– Sykepleiere er veldig viktige innenfor sekundærbehandling av osteoporose, og flere sykehus har egne osteoporosesykepleiere som har hovedansvaret for utredning og behandling av disse pasientene. Men det er stort sett leger som forsker.
Selv synes hun det er stas å få muligheten til å forske innenfor feltet hun brenner for.
På sengeposten på Ullevål jobbet hun med hoftebruddpasienter i mange år. Hun var med på å starte et ortogeriatrisk forløp for disse pasientene.
De siste årene har Hestnes vært osteoporosesykepleier på ortopedisk poliklinikk.
Alvorlige konsekvenser
– Hoftebrudd er den alvorligste konsekvensen av osteoporose, sier hun.
Dødeligheten etter ett år er hele 25 prosent. Og halvparten av hoftebruddpasientene vil aldri få tilbake samme funksjonsnivå som de hadde før bruddet, ifølge artikkelen hennes.
Dette utløser store kostnader for samfunnet, særlig i forbindelse med rehabilitering det første året etter bruddet. I tillegg kommer belastningen for pasientene.
Nesten alle lav-energi-hoftebrudd skjer innendørs, i eget hjem eller i institusjoner og omsorgsboliger.
Sammensatt forklaring
Forklaringen på at Oslo har forbedret resultatene, er sammensatt. Noe kan henge sammen med at oppfølging og behandling er blitt bedre.
– Vi har vært tidlig ute med sekundærforebygging.
Hun nevner at Oslo universitetssykehus var et av sykehusene som deltok i NoFRACT-studien fra 2015, der man startet systematisk utredning av osteoporose. Dette økte bevisstheten om hvor viktig systematisk oppfølging er.
– Det er vanskelig å vise til den reelle effekten av osteoporosebehandling, men vi vet at osteoporosebehandling nesten halverer risikoen for nye brudd.
Men årsakene til den store nedgangen i Oslo, i kontrast til resten av landet, er ikke blitt undersøkt i studien.
– Dette er diskutert i forskningsartikkelen, men det er ikke presentert noen konklusjon på årsaker, sier Hestnes.
– Jeg skulle ønske at osteoporose-behandlingen er den viktigste forklaringen. Men nedgangen henger også sammen med befolkningssammensetningen, som er annerledes i Oslo enn i andre deler av landet. Og eldre er friskere enn før og mer fysisk aktive, færre røyker, og de har høyere BMI. Alt dette beskytter mot osteoporose.
Befolkningssammensetningen i Oslo har endret seg, og det kan ha innvirket på resultatet.
– Vi vet blant annet at personer med ikke-vestlig bakgrunn har lavere risiko for hoftebrudd, og at det er flere med innvandringsbakgrunn i Oslo sammenliknet med resten av landet.
Bare 7 prosent av pasientene med hoftebrudd i Hestnes' materiale hadde innvandrerbakgrunn.
– Men innvandrerbefolkningen i Oslo er fremdeles ganske ung, så det er litt tidlig å si hvor stor betydning dette har, legger hun til.
Hestnes jobber nå med de to resterende forskningsprosjektene som til slutt skal utgjøre doktorgraden. Den ene vil handle om hoftebrudd og osteoporosebehandling, den siste om sykepleiersamtalene om utredning for osteoporose.
0 Kommentarer